• 14. september 2019
• Distanse: 20.7 km
• Totalt: 2865.1 km
• Tid brukt: 6:40
• Innkvartering: Hotel Mondschein

I dag er det 4 og 1/2 måned siden jeg startet og vandre sammenhengende fra Lillehammer til nå min første etappe i Italia. Før påske tok vi Hjerkinn – Lillehammer, mangler et par dagsetapper fra Hjerkinn, siden vi ble hentet ut av fjellet av Røde Kors, dette ordner jeg opp i neste sommer, så det kan hete: Stiklestad – Roma. Stiklestad – Hjerkinn gjorde jeg unna i 2018.

Jeg har slitt ut to par Hoka sko og var i går klar for å kjøpe meg mitt tredje par på Salewa sitt fabrikkutsalg. Altså et annet merke. De ansatte der anbefalte meg ikke å skifte merke. De ville helst ikke selge meg sko, siden jeg hadde gått så langt med Hoka. Det kunne ødelegge turen for meg. De snakket ikke om gnagsår og blemmenivå, men problemer med muskler og akilles etc. Kroppen har vendt seg til de skoene og det kunne bli fatalt med et bytte.

Vi sprang rundt i alle butikkene og fant bare Hoka løpesko, så nå skal Bernt kjøpe sko til meg på Axel Bruun på mandag og sende de med DHL.

Det får beina mine være verd. Heldigvis at vi fikk dette banklånet til turen, for hotellene er dyre i dette området og skoene koster jo sitt.

Bernt dro til München i dag. Prøver å holde fokus og se på fordelene med at han drar hjem. Det koster å være to på tur. Vi får bedre kart på bloggen når han har pc. Han tjener penger. Ellers greier jeg ikke å se flere fordeler med hans hjemreise, men jeg klarer meg bra aleine og. Dette har jeg gjort før og nå er jeg tross alt i landet hvor Roma ligger.

Nå må jeg tracke, følge med på kartet hele tiden, være den som henvender meg og igjen spise aleine.

Roma har aldri vært min drøm. Det er en oppgave jeg har valgt. Absolutt ikke enkleste vei for å finne ut av seg selv, men det gir mening. Har manglet mening lenge. Så takknemlig for dette prosjektet som styrker egenverdet, Selvrespekten og formen.

Det er ikke meningen at man skal føle seg ubrukelig selv om man er erklært ufør, men man må jo ta et ansvar selv og komme igang med noe som har en retning. Roma er en retning.

Folk er virkelig imponert, men det har aldri vært i mine tanker at dette skulle utløse respekt. Jeg har strevd i årevis med musikken og følt at jeg har dummet meg ut skikkelig der, men kanskje man må dumme seg ut før man kan oppleve å lykkes. Nå lykkes jeg hver dag og dette prosjektet er bare avhengig av min og Bernt innsats.

Ramlet over en vekt på forrige hotell. Har ikke veid meg på 4 måneder og det har vært en sann fryd å slippe det slaveriet, men jeg haar jo en vekt og skulle da teste ut hva den ville vise. Jeg er nok ennå en kvinne mellom 90 og 100 kilo. Nærmere 100 enn 90, så jeg får stramme inn ferietilstanden vi har hatt. Det letteste er å kutte sjokolade, snaps, ost, kjeks, mye pålegg. Det må hverdager til. Å avslutte ferier og fester er viktig. Det er mange jeg kjenner som ikke har skjønt den greien. Det gir ikke så mye å putte i seg godsaker hver dag, men noe pietist blir jeg aldri. Folk som er slanke er nødvendigvis ikke i form, de er kanskje ikke happier med seg selv, de er ikke blidere, sterkere, bedre elskere, flottere å se på osv. Alt ‘crappet’ som hjernen tror at hvis det bare hadde vært noen kilo mindre så blir alt så mye bedre. Kjøpte meg en lederhosen i Bayern. Må snart gi full aksept for at jeg er kraftig i figuren. Gir større livsglede.

Apropos å være glad så ser jeg at jeg stod i stor fare for å bli bitter. Det er jo noe som andre er og ikke jeg. Vanskelig å se seg selv som bitter. Har sikkert 100 000 forklaringer for retten til å være fornærmet, men det hjelper meg ikke. Det er destruktivt og idiotisk. Hadde det nå bare hjulpet, men livet krever at vi selv tar ansvar når vi føler oss krenket. Det gjør jeg nå og det funker.

Turen i dag har gått veldig fint. Lenge langs en sykkelsti fra Brenner, men det var en ‘godkant’ der, så det gikk monotont for seg. Fikk tilgang til litt skog og de gamle redslene slår inn, er det for mye, finner jeg fram, kan jeg bli overrasket av en galning osv. Eneste jeg traff av menneske var en kvinne mellom 80 og 90, som spurte:

Ganz allein?

Ja.

Woh gehst du?

Roma.

Guten Reise.

Danke Schön.

De snakker tysk her nord i Italia (62% av befolkningen).

Syd-Tyrol var en del av Keiserriket Østerrike-Ungarn fram til 1918 da Italia overtok som en av seierherrene etter første verdenskrig. På 20-tallet førte Mussolini en nasjonaliseringspolitikk som tok sikte på å gjøre området italiensk i språk og kultur. Etter andre verdenskrig var det en del uroligheter (til og med en væpnet separatistbevegelse) og det endte med delvis selvstyre. I dag har vi EUs Europaregion Tyrol som er på begge sider av grensen (Nord- og Syd-Tyrol)

Sitter i en matsal og taster. De fleste spiser 5 retter. Jeg er glad jeg slipper. Tok noe svinefilet og det ble et glass rødvin til maten. Det er jo lørdag haha.

Angående språk så kom jeg på, først nå, at jeg bare har hatt tysk ett år på skolen. Derimot har jeg hatt spansk i 3 år, så vi får se om det hjelper meg i å forstå Italienerne, men en ting er sikkert, jeg forstår Kjærlighet.

Innsikt: livvet må leves ellers er det ikke noe verd.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

•