150:Kurtinig an der Weinstraße/Cortina sulla Strada del Vino – San Michele all’Adige

22. september 2019
Distanse: 14.2 km
Totalt: 3007.4 km
Tid brukt: 4:26
Innkvartering: Hotel Cantaleone

På den hundredeogfemtiende vandredagen (hviledagen utelatt) tippet jeg altså over 3000 kilometer fra Stiklestad. Det er jo litt tøft da, å få til å gjennomføre noe som man har bestemt seg for. Det er faktisk ikke vanskelig. Jeg koser meg. Jeg har støtte. Jeg føler meg privilegert, takknemlig og glad. En nydelig mix, som kom med vandringen.

I dag tok jeg en skikkelig søndagstur. Fast bestemt på å finne den indre og ytre roen. Spurte om å få ha rommet til kl 11 og dro rett inn i den lokale kirken. Der satt jeg stille og aleine i en halvtime, sang 3 vers fra Amazing Grace og tente et lys for min siste medvandrer. Dristet meg til å gå rundt alteret og da kom det noen som stelte med kirken inn. De sendte meg et lumsk blikk og jeg tenkte i mitt stille sinn, at det er menneskene som forvalter religionen som er det hovedsaklig problemet og ikke religionen og det åndelige i seg selv.

Skikkelig rolig tur i dag. Det nytter ikke å skynde seg til Roma. Det er veien som er målet. Det er retningen. To dager har jeg ankommet etter kl 20 og det må være unntak mere enn en regel. Må ha litt kveld til å roe ned, vaske klær, zappe tv og legge meg tidlig. Jeg er et skikkelig A-menneske, i tillegg til å ha gått langt og med en utbrent lapp i pannen, så må rutiner disiplineres, så jeg får det bra med meg selv.

I dag har det vært så vakkert rundt meg at det var godt å kunne stoppe ofte og se. Det er som å vandre fra Otta til Lillehammer, bare dobbelt så bredt og fjellene dobbelt så høye rundt meg. Nå har prisene på hotellene roet seg også. Halvert fra Tyrols turistindustri.

Synes at det er kort igjen av vandringen. Innspurten. Har f.eks bare en hel måned igjen og det er oktober. Øver meg masse på tilstedeværelse og synes at jeg lettere har tilgang til det, uten å presse på. Aage skrev noe om å gi slipp på spøkelser. Jeg tror det er de automatiserte tankene som pulveriseres i et nærvær. Så blir det plass til nye tanker som automatiseres, men det aller beste er når jeg er fri begge deler. Når jeg glemmer meg selv og den plagsomme historien. Da er himmelen på jorden og det er fornøyelig å være.

Jeg var virkelig lei av å gå i terapi og skjønte heldigvis at healingen er mitt eget ansvar. Da er mye gjort. Verktøy har jeg fått i bøtter og spann, så jobben er min.

Og for hvert steg jeg tar er jeg nærmere det opprinnelige, sentrert og balansert. Det er vakkert å få tilgang til selveste livet. Om jeg skulle dø nå, så vet jeg med sikkerhet at jeg har levd. Jeg føler meg i orden selv om jeg måtte gå så langt.

Håper bare jeg får til å ikke bli så utmattet av det sosiale, at jeg tillater meg selv å ha de grensene jeg må ha for å fungere. Det er mye nyttig som skjer når man er i bevegelse og det er ikke forhåndsprogrammert, det strever ikke etter ‘likes‘ eller å bli sett. Det vil bare, som et tre i skogen, være. Det er vakkert!