151: San Michele all’Adige – Trento

23. september 2019
Distanse: 19.4 km
Totalt: 3026.8 km
Tid brukt: 5:54
Innkvartering: B&B al Palazzo Malfatti

Mandag og pøsregn. Litt treg start, for jeg sov dårlig i natt fordi det var kaldt. Savnet soveposen min, så det er sagt.

Det gjelder å ikke ble lei av brune hotell. Jeg sprer mine egne ting overalt ganske så raskt, så jeg føler meg lettere hjemme.

Tok en 0, 5 liter rødvin til en Real turmat, Chilli Con Carne i går, så i dag må jeg spise ute for å ikke bruke de 4 siste REAL turmatene opp. Kan komme til steder de ikke har middagsservering.

Det har blitt litt «off white» uke, med litt vin hver dag. Men så lite at det ikke virker på formen. Har likevel behov for helt hvite dager, men det er rart å komme til vinens hjemland og ikke ta et glass til maten.

I dag har jeg gått til et sted som serverer fisk, er helt utsultet på fisk. Og fikk et glass sprudlehvitvin til tastingen.

Italia er jo pizzaen hjemland også og jeg som er gått dønn i metning på pizza før jeg la ut på reisen. Kanskje vil den kommende måneden gi meg bedre pizza enn noen annen. Fikk en bra en i Bolzano i lag med min søster.

I går snakket jeg med min eldste venninne, bokstavelig talt. Hun er 95 år. Vi ringes et par ganger i året. Hun er en av 8 søsken, alle jenter. Bare hun som er 3. Sist og yngste søstera lever den dag i dag. Vi arbeidet sammen på Munkvollgård i 1985. Hun ble født 3 måneder for tidlig og ble lagt i en skoeske, som hun sier.

Poenget med å nevne henne er at i går fortalte hun meg om når hun hadde blitt slått på baken av sin far fordi hun hadde mistet grøttallerkenen i gulvet. Hun husket det nedverdigende. Hun hadde skreket til hun sovnet. Ofte hadde de voksne sagt at hun burde vært en gutt. Hun husket det som om det var i går. Og det er rart hva hjernen velger å huske eller ikke greier å glemme.

Sjeldnere dukker følelser og tanker opp, som handler om forsmedigelse og nedverdigelse, men det er ennå ikke fritt. Kanskje vil det alltid dukke opp, siden min eldste venninne ennå husker så godt. Det skal ikke mere enn en setning til, som kan ha satt seg i folk, så står den der, som tatovert i minnesystemet.

Jeg har noen setninger jeg ikke greier å glemme. Gidder ikke å sette fyr på de her og nå, men jeg forsøker virkelig «å kaste de opp» og vekk for alltid. Jeg har marinert meg i de, i alle de år, selv om jeg har ønsket noe annet. De har såret sjelen min så hardt at jeg ikke har følt meg verdifull.

Jeg vet at jeg ikke er aleine når jeg finner sånt:

“It took many years of vomiting up all the filth I’d been taught about myself, and half-believed, before I was able to walk on the earth as though I had a right to be here.” (James Baldwin)

Jeg er ikke ute etter folk som har sagt dritt til meg, jeg er ute etter at det skal slutte å virke.

Iallefall, denne dagen har bydd på å se på det gamle igjen. Våknet full av tanker. Hater det. Drit lei av det, men aksept er greien. Rom ble ikke bygget på en dag, det er helt sikkert.

Hadde de bare visst hvor skadelig og uforsvarlig det er de som påfører folk sin egen dritt, hadde de kanskje greid å la det være. Viktigste er at det ikke går i arv, så den oppvoksende generasjon får puste fritt og være frie og det de er ment å være.