165: Ferrara – Montesanto – Eg e' på vandring

9. oktober 2019
Distanse: 20.5 km
Totalt: 3400.4 km
Tid brukt: 5:46

I går vinket jeg til Robert og Elisabeth via Messenger Videochat og må si at jeg gleder meg til å treffe kjentfolk igjen. På den annen side, så våkner jeg glad hver morgen og det er mange år siden jeg har gjort.

Jeg mener, rein glede, aner ikke for hva, men jeg trenger vel ikke å analysere det i stykker. Gikk fra hotellet og sørover. Gjennom Ferrara, nok en spennende by, som jeg ikke tar meg tid til. Oppdraget mitt krever fokus.

I dag kom jeg på De Syv Skuffelsene, som noen små topper kalles fra Trollheimshytta til Gjevilvasshytta. Har gått trekanten 2 ganger, sist gang for 21 år siden, gravid i 6 måned med Ruben. Poenget var at de blir kalt skuffelser fordi når du forserer en, så kommer det en ny. Du tror du er på toppen, så er det en ny skuffelse bak skuffelsen.

Har sammenlignet dette med meg selv i dag. Har hatt mange selvpålagte skuffelser bak meg. Den siste var boken Klok Av Skade. Riktignok så er jeg saktens fornøyd med å ha skrevet den. Boken ledet meg hit til Ferrara. Den gjorde en forskjell for meg. Og alt kreativt som er egofritt, er verd noe i seg selv. Samme med siste platen, som jeg laget med Frode Dyrli Angelsen, Fra April og Ut. Jeg har hørt på låtene de siste dagene og de er rett og slett gode. Fornøyelige, liker de. Låtene er laget fra «det rette stedet» essensen, altså egofritt.

Men egoet vil så gjerne ha noe å si og det egoet har sagt, alltid, er at det er ikke bra hvis det ikke blir likt av de andre, der ser du, osv. Hvis ikke det selger er det dritt, hvis ikke folk responderer har dummet deg ut osv.

Men gudskjelov, i dag har jeg skjønt, at kunst har ingenting med andre å gjøre, sånn helt egentlig. Det er et uttrykk fra et sted inni deg, en opplevelse, et avtrykk fra sjelen, et verk du selv har skapt og det står fritt. Uten et eneste «like». Uten at noen må si noe om det, fordømme det, like det. Det er noe som bare må ut. Det må formidles. Og sånn har jeg alltid brent og nå er følelsen kommet litt tilbake.

Tenk hvis Van Gogh skulle brydd seg om tilbakemeldinger. Hadde ikke blitt mye kunst av det, den gangen da.

Men uten sammenligning, for øvrig, så skrev jeg om skuffelser.

Det er nårt egoet kommer inn, det blir problematisk. Tanker, basert på noe gammelt, plukket opp, inn lært, vil ha råderett og forstyrrer det som skapes. Det stjeler ordene og får deg til å skamme deg over deg selv, når det «ikke funker».

To album funket ikke, Svart Natt og Brenn Hexen. Har undres mye over dette, også i dag, men på en litt annen måte. Litt friere egoets behov for å selge, vise, bli noe, imponere, bli anerkjent for å tjene inn igjen pengene som vi investerte, som er en ærlig sak, men fremdeles opererer vi i det kollektive egoets klør.

Jeg ble en bedrift som skulle betale musikere for å spille med meg. Vi har jo alltid delt sosialdemokratisk på overskuddet, i alle de år, men alle har hatt et eierforhold til musikken jeg/vi leverte. Nå var det slik, at jeg var soloartist. Noe så skrullete! Vel, tilgivelig nok, fordi det skjedde helt reelt et mannefall under Svart Natt-albumet, men jeg er et flokkdyr, ingen soloartist. Jeg har trengt mennesker rundt meg alltid. Jeg har aldri vært flink nok musiker til å kunne klare meg aleine, knapt nok som punker. Jo, noen låter jeg har laget står seg, med bare meg, f. eks: Lipstick Killer og Ting Er Ikke Slik De Ser Ut.

Tilbake til skuffelsen igjen (sånn skjer tankerekkene når jeg vandrer).

Når egoet ikke er der, ser jeg på saken på en ny og interessant måte. En ikke fordømmende eller bebreidende måte og det elsker jeg. Veldig spennende prosess.

Jeg skal ihvertfall stole på at livet viser vei, for uansett hva andre liker eller ikke liker (som alle er fri til, også jeg) så er det man har skapt selv et uttrykk som ingen kan ta fra deg.