177: Badia Prataglia – Bibbiena

  • 24. oktober 2019
  • Distanse: 17.4 km
  • Totalt: 3599.0 km
  • Tid brukt: 5:10
  • Innkvartering Hotel Giardino

Det hender jeg våkner om natten og må på do og da lurer jeg på hvordan det er mulig å komme seg videre, når veien til toalettet nesten virker umulig å bestå. Men morgenen kommer, litt yoga, litt gammeldamegymnastikk, så er vi der igjen.

I dag har jeg gått 3599 km tilsammen fra Stiklestad, fra Lillehammer, som jeg startet å gå sammenhengende fra 29. april, passerer jeg 3000 km i morgen. I neste uke har jeg vært på veien et halvt år altså.

Det skal litt til for å imponere meg selv, men nå tror jeg at jeg er litt tatt av at det. Egentlig så går jeg noen ganger og rister på hodet, snakker med meg selv, vanskelig å forstå at dette har vært mulig. Noen ganger glemmer jeg helt at jeg har gått i et halvt år, for det gjør ikke noe. Det er innimellom imponerende lett og godt. Så er det litt motstand, som f. eks. regn i dag, men egentlig er det ok med en forandring også.

Etappene er ikke så gørr lange nå. Det føles bra. Returbilletten fra Roma ble kjøpt i forrige måned, så jeg vet nøyaktig hva jeg har å gå på. Man blir ekspert på sånt og så regner man litt ekstra for tort og svie.

Regner med at folk kommer til å spørre meg om forskjellig. Allerede har folk spurt om jeg husker noe spesielt og jeg har svart hver gang, at alt er superspesielt. Alt er vakkert på sitt vis. Men den siste fjellturen tror jeg henger høyt og friskt i minne som noe av det vakreste. Kanskje fordi jeg visste at det var denne kneiken, så hadde jeg kontroll.

Skjønner nå at dette får jeg til. Ikke det at jeg ikke har trodd det, men nå kjenner jeg det og det er forskjellig.

Jobben nå er å holde seg kald som en fisk og å nyte dagene, for de kommer aldri tilbake. Ønsker meg at slutten på turen skal stå igjen som den viktigste biten. Sakte men sikkert, være åpen, lytte og sense. Uansett, morgendagen kjenner ingen, men jeg har en opplevelse av å ha greid noe, vært utholdende, en seig jævel rett og slett. Jeg har bevist for meg selv at jeg har det i meg. Takknemlig for at jeg fikk brukt livet så intenst, for jeg har en virketrang av en annen verden.

Innsikt: aldri feil å være litt stolt av seg selv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s