• 7. november 2019
• Distanse: 15.4 km
• Tid brukt: 5:15
• Total distanse: 3806.1 km
• Innkvartering: Hotel Urbano V

Det hender jeg glemmer å slå av klokken når jeg tar pause eller slå på klokken, når jeg har husket å slå den av, etter en pause. Tidsestimatene mine varierer. Jeg har ikke noe konkurranse-gen i meg. Når jeg drar på tur med flere starter jeg alltid hardt ut og er sist inn. Nå ligger det en gjeng nordmenn 1 døgn foran meg i løypen. De har gått Via Francigena (fra Cantebury i England såvidt jeg har skjønt), og er inne i sin 87. dag. Folk jeg vet om hadde blitt gira og ville tatt inn på de. For meg spiller det ingen rolle. De må gjerne ta Roma, all glory og all fokus, så skal jeg komme diltende inn etterpå.

Jeg har fått alt jeg trengte av denne vandringen. En egen indre uvurderlig kontakt, som det øverste på listen. Det har vært stille nok i meg og rundt meg til at jeg har opplevd en kvalitet i tilstedeværelsen som har gjort at jeg har mere fred i meg selv. Jeg gleder meg over det helt enkle og veldige vakre. Takker sikkert alle trærne jeg passerer for at de bare står der og er vakre. Fuglene for at de flyr i flokk. Og i dag var det særdeles vakkert. Sol, men mere kaldt, så sandalene holder ikke lengre og soveposen er et savn. Men nå er det ikke mange dagene vi snakker om, så er Roma i box.

Det er noe med dette innerste helligste rommet i en selv. Egoet er jo bare en liten del av oss. Egoet, den lille delen som snakker med seg selv, som dømmer og vurderer og mener stresser. Men misforstå meg rett, et ego har en bra side. Men å få tilgang til noe mere i seg selv er å bli mere hel.

Jeg gjentar at jeg aldri har drømt om å gå til Roma. Jeg følte at det var noe jeg måtte gjøre. Et kall. Derfor er det ikke vanskelig vanskelig å gjennomføre. Det går faktisk av seg selv. Det er en kraft i meg som vil. Denne kraften kaller jeg gjerne Gud, for Gud bor i alle, det har jeg alltid sagt (med unntak av noen opprørske år), men jeg forstår ateister på den måten at hvis de tror at Gud er noe utenfor dem selv, en slags Cosmic Bellboy som kan bringe noen ditt og andre datt, så er det helt feil. Men for å få tilgang til kraften som bor i en, må man være pittelitt granne åpen og da er det å gå langt en fin anledning og særlig aleine, som jeg stort sett har gjort.

Ihvertfall forstår jeg hvor liten egoet er og hvor stor kraften er og det gjør at jeg synes at livet er et større mysterium etter denne reisen.

I går stod vertinnen og ventet på meg. Ikke helt heldig for mitt indre gamle stress og det var et vel privat sted med en frokost som var topp 10 på værsting-laget. Men jeg fant et bakeri og fikk hvitt brød med skinke og ost med meg, samt bananer i en fruktbutikk. Kaffen tok jeg på en bar. Første gang jeg dro fra et sted uten varmt vann på termosen. Her jeg er nå, skrev de at det var en restaurant på stedet, men det var det ikke, men jeg liker egentlig ikke å klage for det tar så mye plass og energi. Jeg ser at de gjør sitt beste og det er november i Italia og. Vedder på at Nordre eller hotellene i Norge ikke er de mest innbydende for øyeblikket heller.

Jeg er i byen hvor Est! Est!! Est!!! di Montefiascone kommer fra. Det var første hvitvinen Bernt og jeg drakk sammen. I kveld drikker jeg glass nummer 2 aleine på en bar. Dvs aleine og aleine, jeg deler vinglass ene med en skokk blogglesere i Norge og Danmark. Så kjære lesere: SKÅL! Skål for livet, snart er vi i Roma!

Innsikt: å være åpen gir større tilgang til å se og innse.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

•