190: Montefiascone – Poggino

  • 8. november 2019
  • Distanse: 13.5 km
  • Tid brukt: 13.5 km
  • Total distanse: 3819.6 km
  • Innkvartering: Hotel Viterbo Inn

Som bergenser har jeg ikke sett maken til regn. Himmelens sluser var åpne. Jeg var våt til beinet på 3 minutter. Stiene/veiene var som elver. Skikkelig torden i tillegg. Litt spennende.

Hadde en plan om å greie hele strekket, men jeg hadde ikke en sjanse, måtte kaste inn håndkle etter litt over milen. Da var beina kalde og hendene frøs så de skalv. Bernt skal ta med seg stillongs og regnbukse til meg, for i hele neste uke er det lovet regn.

Dagens vandring står høyt på listen som versting, men den banker ikke Morskogen. Den var hard og veldig kald, pluss at jeg bodde aleine i en DNT hytte jeg ikke fikk låst døren på. Har rangert turen inn til Innsbruck som den nest verste, men nå bytter den turen plass med dagens. Inn til Innsbruck gikk vi 3 mil i regn og vind hele dagen, men vi var 3 personer og gudskjelov. Så øverst finner vi 1) Morskogen 2 ) Poggino 3) Innsbruck

Løsningen i dag var å legge om ruten og det rare var at 2 km innenfor fantes en bensinstasjon med bar og et spa. Vurderte lenge å dra på Spa, men det lukter så pyton av disse varmekildene og en dusj på hotellet ville gjøre nytten uansett. Dro på bar og der skulle jeg skifte til annen jakke, men den hadde lagt utenfor plastikkpose og var gjennomvåt.

Det var bare å kapitulere og kjøpe seg en Fernet. En kar i baren anbefalte kaffe og Fernet. Det har jeg ikke forsøkt før. Så nå har jeg funnet en ny favoritt medisin. Fernet og Espresso. Tok 2 for sikkerheten skyld, en i hver fot og fikk bestilt taxi som kjørte meg rett til hotellet i Viterbo.

På hotellet fikk jeg anbefalt en restaurant og en rundtur i byen, men jeg går ingen steder. Skoene er blaute, sandaler holder ikke lengre og ytterjakkene henger til tørk. Skulle jo egentlig ha hviledag i morgen, men jeg må dra tilbake og ta den siste milen inn mot denne byen.

Noen ganger kan en mil være langt. Og ihvertfall 10 mil. Herifra er det 115 km ca til Roma. Blir irritert når folk sier at det ikke er langt igjen. Det er over 10 mil igjen, når sist gikk den som sier det 10 mil? Skjønner jo at det ikke er langt i forhold til at jeg har gått 3806,1 km pluss dagens, men 10 mil er fremdeles et stykke igjen. Og blir været en utfordring skal det ihvertfall merkes.

Kunne gitt meg i går. Kjente at jeg var fornøyd med gårsdagens blogg og med vandringen. Skulle kanskje gjort som Forrest Gump, sagt: «jeg er ferdig». Men det står flere ting på spill. Har avtale i Roma og jeg er fullstendig i form til å gå de siste milene.

Leste i natt min første post på denne reisen, som jeg skrev da jeg gikk fra Stiklestad til Verdal, juli 2018. Uten at jeg hadde sjekket det før jeg skrev Gårdagens post, skrev jeg om ønsket mitt om bedre helse og egen kraft og at Roma var show-off. Det er og blir veien som har vært og er det viktigste.

Men jeg skal alltids klare litt show-off. Gleder meg sånn til å omfavne familien. Jeg er ikke laget for å være aleine, selv om jeg har hatt gått av å gå så langt for det meste aleine.

Kommer jeg meg til Roma er jeg den første norske kvinnen i moderne tid som har gått fra Stiklestad til Roma (selv om jeg mangler noen mil fra Hjerkinn til Otta – de tar jeg i 2020). Ihvertfall har jeg gått hele veien fra Lillehammer i ett strekk og startet 29. april i år og det skal sannelig bli godt å få avsluttet dette prosjektet, bare for å få slippe å bo på hotell.

Det var Synnøve Skåksrud sin bok som gjorde at jeg tok den siste avgjørelsen om å gjøre alvor av å vandre og vi har hatt høytlesning i dag og. Hun hadde hviledag i denne byen og syntes at det var stusselig å spise aleine, hun og.

Jeg innvilger meg den aller siste Real Turmaten: Kylling Karri.

Var innom Santa Maria della Neve og sang 3 vers av Silent Night, i morges. Vakre kirker, som alltid er åpne og alltid med stearinlys tent.

Innsikt: å kaste inn håndkle er nødvendig en gang i blant.

3 kommentarer om “190: Montefiascone – Poggino

  1. Aasne

    Oj oj, Betty, det ser ut som avslutningen dessverre blir utfordrende rent værmessig, og nei – det er ingen spøk å gå 10 mil.
    Lykke til videre og kos deg med Bernt!

    Likt av 1 person

  2. Britt Kvande Eikrem

    Synes jeg hører deg synge og får reint gåsehud. Hører hvor vakkert det er🙏🏼 Godt at du har noen øyeblikk som gir deg styrke og mot. Klem fra meg.😊

    Likt av 1 person

  3. Heier på deg Betty, selv en bergenser blir blaut i det italienske regnværet… du hadde fortjent solskinn og fint vær slik du står på. Men ta den tiden du treng nå, du fortjener.

    Virkelig flott at du er eneste norske kvinne som gjennomfører denne distansen i nyere tid, og ønsker deg lykke videre de siste 10

    Klem fra mæ
    Brit

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s