Heldigvis har vi Love Spot. Helt og holdent Gunnar Mo sin låt og den låten krever sin egen dag. En egen Love Spot-dag. Han var en genial tekstforfatter og låtskriver, synes nå jeg. Men hvem bryr seg om hva jeg mener?
Alle mennesker vi har møtt på de ulike delene av vår egen reise har en betydning for den videre vei. Gunnar bidro med påtrengende og inngående sjelearbeid i det han laget, for meg.
Vi kalte bandet vårt for Død Ved Ankomst i starten og ble hetende Jihaad på slutten. Bandnavnet vi bar sa i grunnen alt om oss. Jeg spilte trommer og sang. Ragnhild Sarsten på bass. Gunnar Mo på gitar og vokal. Vibeke Johansen var innom bandet, men stammen var oss 3. Jihaad spilte jeg i parallelt med Betty Bohm Bang Band og jeg husker at Gunnar var irritert på min fokus og delaktighet i BBBB, sjøl mente jeg å være dedikert i begge prosjektene.
Måten Gunnar leverte tekstene på hadde en sykt tøff autoritet i seg og latteren hans er uforglemmelig. Hans skarpe og kontante gitarlyd ble et særegent uttrykk. Gunnar var ikke en lett mann å komme inn på, men han sa alt i låtene og hans stillhet var fin å være i. Vi var ikke særlig glade av oss, men vi var ekte. Så vi hadde mye til felles og likedan opplevelser av hvem vi opplevde oppførte seg som idioter. Bare at Gunnar var ikke i angrepsposisjon, mer defensiv og på langt nær så «outspoken» som meg. Gunnar var inntelligent, vakker og kjørte en gammel Citroën 2CV, han kledde den godt og gjorde som Kong Olav, røykte Teddy uten filter. Gunnar var en fin fyr. På sine gamle dager falt han dessverre litt for de mørkeblå/brunes bebreidelser og frykt for fremmede. Men et stort pluss for meg personlig var at Gunnar elsket meg. Han sa det og skrev det og følte det.
Heldigvis lever Gunnar videre i mitt hjerte og i Love Spot.
Teksten i Love Spot blir du aldri ferdig med. Hver linje har en overskrift til en skolestil. Han traff det alle bærer på og fikk sagt det med sine skriveferdigheter. Han sa aldri noe direkte, men likevel så treffende. Han uttrykte så godt hvordan han opplevde seg selv i forhold til andre. Han konfronterte andre i tekstene. En gudegave.
Refrenget på Love Spot:
Don't you know Your voice ain't really yours The me you know Ain't the same to me.
Love Spot ble spilt inn i Nidaros Lydstudio fordi den skulle være med på samleabumet Party Terror Vol 1. Vi levde i en tid hvor band løftet hverandre. Det kaller jeg for framsnakk. Oppriktig oppløft av andre uten å kunne hente ut noe fortjeneste på det. Et felleskap som fungerte.
Selv om det er en Love Spot – dag, må jeg ta med opptaket vi har av Living. Beste låtene Gunnar skrev var Livin‘ og White Fashion. Vi spilte inn begge låtene i Brygga lydstudio, som den gangen lå på Bakklandet. Tape’n kom bort i Elgeseter gate 35, dessverre. Låtene er sporløst forsvunnet. Det er Gunnar også. Han døde bare 50 år gammel.
Livin’ var todelt, han skrev første delen, jeg den andre. Måten han tar oppgjør med overgrep har jeg dyp respekt for. Han spyttet ut ordene og det kaller jeg ekte kunst!
Vi spilte på trøndersk og opptaket er derifra. Gunnar trodde noen tiår etter, at Lars Olufsen hadde spilt trommer der og da, men det er bare tull, jeg spilte trommer hele konserten. har bilder fra konserten som viser det og jeg husker blodslitet den dag i dag. Riktignok hjalp Prepple Houmb meg med trommene på Love Spot i studio, fordi jeg hadde hatt en operasjon i høyrearmen, men det er alt.
Eg e' på vandring 