Tre 10-år etter Betty Bohm Band Band, Jihaad og Betty Big Boom Band fant jeg meg selv uten band, men som artisten Betty. Grusomt egentlig. Trivdes best med en tilhørighet og med musikere som hjalp låtene opp og frem og ut.
Da alle gutta i Wanskrækk/Dum Dum Boys, Lilliedugg og Jihaad flyttet til Oslo, følte jeg meg som en løshund igjen. Øvingslokalet ble stille. Bare støyen fra en puddelrockgjeng, et hasjrøykende rockeband, Bjørn Saksgård og Bjarne Alstad hang igjen. En del av de var hyggelig nok med meg, men det er klart at statusen min sank betraktelig med guttas fravær. Avtalte med Arnfinn, en psykolog jeg snakket med en gang i uken, at jeg skulle henge opp en lapp på oppslagstavlen på Musikerloftet på Studentersamfundet, hvor det stod at jeg søkte musikere til band og vips hadde jeg en ny gjeng. Medlemmene var ordentlig kjekke gutter i utdannelse og uten store ego. Jeg følte meg mykere og gladere og under navnet Betty Big Boom Band fikk vi masse spillejobber. Vi red på ryktet fra Bohm Bang Band og vi spilte en del av de gamle låtene til å begynne med. I tomrommet etter at gutta dro til Oslo fant jeg også min mann og fikk 3 barn, så jeg brukte tiden godt og hadde det fint, men jeg må si at jeg hele tiden har savnet tilhørigheten som hadde sitt utspring fra punken. Betty Big Boom Band ble avsluttet i 1992 og påbegynt igjen i 2003 etter 40 årsdagen min og varte til mannefallet i 2008.
Så dette Betty Goes Solo, ble en påtrengende greie for meg selv, men jeg laget låten Lipstick Killer og en video til den i beste punkeånd. Hjelp til selvhjelp kan det kalles.
Første verset forteller at jeg vet om enkelheten i låten og nettopp med denne enkeltheten kan utrykket bli tøft og direkte. Jeg elsker min egen ferdighet til å kunne være outspoken, bullshitdetektor og økseslengeren, men som regel kom disse ferdighetene (som jeg forstår er en forsvarsmekanisme) sjelden heldig ut og øksen kom i retur som en bomerang. Men igjennom en sang kan det meste sies. Selv om låten mangler fullstendig respons fra omgivelsene, så gjør det ikke noe. Låten er der, til odel og eie og er dedikert til folk som ikke lytter. Vi bør ikke måle oss selv i de gledesløses ører.
Andre verset handler om min opplevelse av å bli brukt som terapaut (uten takstameter) når folk føler seg nede. Det skal sies at jeg også er utdannet barnevernspedagog og min egen svamp etter å få rydde opp i andres liv, har en stor andel av skylden for følelsen av å bli brukt. I samme verset nevner jeg stemmen min. Husker at Ronnie le Tekrø sa på TV en gang vi ble intervjuet sammen at jeg ikke sang som Christina Aguilera eller Luciano Pavarotti (hvem gjør det?) men drev med en slags visepunk. Skjønner hva han mener, men det er så sykt unødvendig å si i en verden som fremelsker flinkhet i stedet for uttrykk. Han hadde ikke noe valg. Han måtte sikkert si det, for å få sagt at han visste hva han gjorde da han produserte låter med en gammel punker. Men likevel føltes det ikke som noe kompliment og jeg har slitt mye med å våge å stole på egen kraft og egen stemme fordi jeg selvsagt har visst at stemmen min har en begrensning. Journalister, særlig i Adressa har måttet påpeke det og greit nok, men de gjorde det aldri da jeg spilte med ‘gutta’. Noe jeg forklarer med at da hadde jeg en status. De rakket ikke ned på meg da. Det skal sies at lignende uttalelser har de aldri kommet med om Prepple, Michael Krohn eller Jokke (de synger ikke som Pavarotti de heller, om det skulle være et poeng). Og alle vet at hverken jeg eller disse gutta hadde gjort seg i NRK’s Stjernekamp – vi vet hvor vi hører hjemme. Det hyggeligste minnet jeg husker fra trykksaker var i Nye Takter, skrevet av Sindre Kartvedt, han kalte meg en upolert diamant. Det stemmer bedre. I Bergen har jeg stort sett blitt slaktet som: «selvutnevnt punkedronning som synger på haltende bergensk. Men alt dette er tross alt mye bedre enn den urimelige anmeldelsen Anne Grethe fikk på av en platene hennes: «Hold kjeft, kjerring».
Tilbake til sangen: Broen i Lipstick Killer er et hvilested for barrégrepene (pjuuuh) og holder fast i at det er sånn jeg må gjøre det. Løste hele greien med en Lipstick Killer-låt, for å ikke gå fra forstanden.
Refrenget er myntet på disse som kan være yndige og stillett-hælene som ikke kan gå til Roma en gang. En svak eim av misunnelse lukter jeg her, men stanken er til å leve med fordi jeg ønsker egentlig ikke å være så hjelpeløs. Jeg må orke å være Betty, selv om jeg må stå aleine. Jeg strever egentlig ikke med å bli søt og yndig, men oppmerksomheten det gir, har jeg ønsket meg.
Sist men ikke minst fikk jeg i en og samme låt nevnt dette med hvem som teller. Når du er blitt en løshund legger du merke til hvem som er kule. Folk sier at fremsnakking er et must og de som sier dette er det ofte noe rart med, for de driver mye med en posisjonering i form av å drikke øl med de riktige. De er liksom ikke en familie, slik jeg opplevde det med ‘gutta’ som dro. De gir støtte der det er gunstig, der de selv kan hente ut noe. Det er greit nok det, men det er ikke en reel fremsnakking, men en måte å støte ut andre på. En ferdighet jeg ikke vil ha og ikke liker. De vil ikke ha meg der, men jeg vil virkelig ikke være en del av det egospillet heller. Virkelig ikke.
Det er Guds jobb å elske alle, ikke min.
Eg e' på vandring 
Tilbaketråkk: Julekalender 2020, Luke 17: Media Maniac – Eg e' på vandring