Nå er det få dager igjen av kalenderen og den harde utvelgelsen er kommet for en dag. De 3 neste dagene ligger klar. Låter fra egen katalog som gir meg høytidsfølelse.
Alle som har levd en stund synes at julene kommer tettere enn før. Man rekker nesten ikke å ta bort julepynten før den skal frem igjen. I år har et julebilde hengt fremme alle månedene. Jeg har skrevet av meg forrige jul i årets julefanzine, 24 eksemplarer, hvorav 12 var for salg (heldigvis ble utsolgt på Crispin Glover Record Shop) og ellers har jeg brodert juleduk siden sommeren (brodering er min ‘greie’).
Jeg tenker mye på jul, på en bedre måte enn før, men er ennå redd for at den ikke skal bli bra. Tårekanalene bare åpner seg under høytiden, det gjør ikke så vondt lengre, men jeg er litt lei av det. Noe inni meg tror at hvis jeg forbereder meg skikkelig bra, så blir det lettere, så går det bra, men jeg har til gode en jul uten spøkelser, uten det intense påtrengende mørke, men den som lever får se.
Høytid og stillhet er to uadskillelige ingredienser. I stillheten ligger høytiden. Stillheten er det vanskeligste å beskrive fordi den lar seg ikke berøre. Stillheten er selve essensen som observerer hver innpust og hvert utpust. Det nydeligste jeg vet er å være i stillheten når den rår og viser meg vei. Hvis jeg våger og orker. Da stoler jeg på at livet vil meg vel. Det er som om en ekte vilje trer fram og det stakkars egoet som forsøker å overta og forklare og vise seg fram, har ikke en sjanse til å overta stillhetens ekte skjønnhet. Hjernen forsøker ut i fra innsikt, klokskap, evne å overta stillhetens sted og det krever trening å holde seg i stillhetens tilstedeværelse. Det er verdens enkleste sak å la seg distrahere.
I stillheten ligger den ekte energien, den som er fri tankene som vil overta. I fra stillheten oppstår det geniale.
Stillheten er en egen indre støtte, en betrakter til alt du foretar deg, uten å fordømme. Stillhet er rein kjærlighet.
Jo oftere stillheten får vise seg frem, jo bedre blir livskvaliteten. Konsistensen, hverdagene, kraften, soliditeten trer frem fra stillheten. Stillhet er den beste musikken, fordi det er enkelt og greit der den oppstår. For å finne stillheten i en selv trenger en å lytte, kjenne og sense.
I siste verset på Stillhet synger jeg om mynten du har i din lomme. Det er et bilde på å tvilholde på det som skjer fremfor å la det skje og la stillheten få bestemme. Om du har mistet alt i livet, så mister du aldri stillheten og den er som din innerste aller beste venn. Alle har det i seg.
I fremførelsen på denne youtube-videoen sier jeg at Stillhet er den vakreste låten vi har laget. For meg er det selveste! Jeg orker ikke å gå en runde med å kritisere kjolen eller notestativtittingen eller fremførelsen for «that was how we played then», men jeg registrerer at jeg var glad og jeg fryder meg over det.
Jeg har langt trening å å forsøke å løse opp i problemer og forklare følelser og bedyre omstendighetene, men bare stillheten har greid å pulverisere og tilintetgjøre det vonde og fått opphenget til å forsvinne. Med denne forståelsen/erfaringen (som igjen er en forklaring) har jeg fått større tilgang til å skape fra det ekte stedet, stillheten. Det stille indre orkesteret i meg har fått vokse med meg. Det er en friskheten i stillheten som overtar med nok trening. Gamle sementerte skuffelser, slit og svik har forduftet etter tilstrekkelig øvelse og da snakker jeg ikke om å snakke om det, jeg snakker om å sense, lytte og kjenne.
I stillheten får takknemligheten stor plass og en beundring til det selveste magiske blir rådende i stedet for å opprettholde et slags image eller å ønske om at ting var annerledes. Realiteten er som den er og det er helt fint fra stillhetens ståsted. Og der er det aller aller best å være og operere i fra.
Fra ‘det stedet’ kan du bli din egen Messias, som Nille (trombone i Betty Bohm Bang Band en gang sa til meg). Hvis det skulle være en nedtur med det, må det være at stillheten kan fortone seg kjedelig eller at forklaringer, sutring og umodenhet ikke lenger gjelder. Du avslører deg selv på et vis. Stillheten kan du ikke kødde med.
I stillheten er det alltid en alenehet, men ut i fra den stiger en verdighet.
En bønn:
Hvis jeg kan be om noe, så er det at jeg dedikerer mer tid til stillheten og kjernen i meg selv. Og det underlige er at det er bare jeg som kan gi meg selv det. Ennå jeg ofte prøver å komme meg unna med sånn «liksom travelhet», tror at det jeg gjør er så nødvendig og så viktig, men det er sjelden sant. Alt kavet er bare å sluntre seg unna. Å nå stillheten er ikke alltid like lett vei. Mange lag med selvforsvar som skal forseres.
Men gi meg mer styrke til å ikke kave og mot til å formidle fra stillheten. Når jeg er der, ønsker jeg meg mindre av alt og mer av ingenting, sånn sett har jeg forstått meningen med:
Jeg mangler ingenting
og
Fattig i ånden
Stillhet er selve kilden og ut i fra den springer det som er autentisk og det kan du ikke bedømme, fordi det er deg. Jeg kjenner nesten ikke historien min igjen fra stillhetens ståsted fordi noe er tatt i fra meg, opphenget, limet, klamringen på forklaringen, i stillheten kjenner jeg friskheten, det nye ubesudlete livet som ligger i nuet og i morgendagen. Stillheten har ikke rom for ‘ladete’ historier og forklaringer. Stillheten tilgir.
Håper du liker teksten og melodien:
Eg e' på vandring 