En rask utpakking og to utålmodige sjeler, litt rastløs og muligens litt nervøs for Trollstigen. For min del gikk det lekende lett, jeg koste meg opp bakkene. Følte meg både stolt, sterk og fri. Dette årets mestring. Bilene var oppmerksomme og kjørte sakte. På toppen feiret vi med en iskald øl og tok masse bilder.

Resten av turen var bare en lek. Vi trillet nedover Valldalen. Det var ikke mange ganger jeg måtte trø for å komme fremover. Får sykkelen opp i 43 km/t, men da rister den litt, behangeligst rundt 30 km/t i nedoverbakke.

Vi stakk innom Juvet landskapshotell og hadde de hatt en avbestilling hadde vi slått til. Det så utrolig flott ut der.

Eieren pratet lenge med oss, og vi fikk anbefalt en sidevei, så vi fikk kjørt litt på grus igjen. Der gikk også pilegrimsleden (Valldalsleden) og den må være utrolig spennende å gå. Kanskje kan det bli den og, en gang.

På slutten av turen syklet vi gjennom en gruset skogsti og på høyre siden lå det spikertelt en masse. På flaten er det campingvogner med svære eneboliger festet til. Jeg har sett mye, men aldri noe lignende. Enorme mengder spikertelt her.

Vi stoppet også ved en gård og kjøpte bringebær. Frodig dal med masse utenlandske folk som plukket jordbær og bringebær. Herlig å hilse på folk som gjør denslags kroppsarbeid, det er en egen aura rundt det.

Tenker på det, vi skulle hatt så mange flere utlendinger i Norge. Vi trenger de. Det er ikke de som trenger oss. Og om de kommer til Norge for å bare ha et godt liv, så er det vel det vi ønsker oss alle sammen.

Nå har vi campet 50 meter fra stranden og livet mitt er før og etter det badet. Teltet er halvveis oppe. Sigøynerleiren vår har inntatt Valldal.

Det er en stor gave å få oppleve norsk natur i slikt vær. Yr truer med regn etterhvert. Yr er blitt favorittappen min, der skjer det endringer som jeg ikke rår over, hele tiden. Vi får se. Nå er både fortiden og fremtiden akkurat her. Det blir som det blir og det er det beste som er.

Innsikt: alt faller på plass, av seg selv.