Dagens: 13,95 km
Tilsammen alle 6 dagene: 99,99 km

Jeg har forsøkt å skrive med hjerte bak hjertet med et lyttende øre for det som foregår på innsiden, prøvd å være åpen for det sjelen og veien vil fortelle meg, hele tiden med det i bakhodet at jeg må beholde en omtanke og kjærlighet til den jeg var en gang, til det jeg har skapt og den jeg ble. Aldri for seint å komme hjem. Jeg vil ikke lenger så tvil i meg selv og tro at det er noe feil med meg eller underkaste meg for å bli synlig. Jeg valgte aldri feil, selv ikke når jeg ble nedstengt og ruste meg. Jeg beskyttet meg, noe som også er kjærlighet, så det jeg ber om er min egen tilgivelse, så jeg kan komme helt hjem.

Det er ikke så lett å bli kvitt sin egen indre dialog som er podet inn i 6-tiår.

Jeg har aldri helt likt slike selvutviklingsbøker med overskriftene: “elsk deg selv”. Jeg skjønner hvor de vil hen, men det har ikke oppmuntret meg til å lese dem av en eller annen grunn. De bruker “jeg er så glad i meg selv”-greien som en løsning på et problem som ikke er adressert. Det er noe merkelig og noe tilgjort å stå foran speilet og foreta egne tilrop: du er bra, du er flink, du er snill, du er pen når det ikke er det jeg føler eller “jeg elsker deg” og det er ikke helt sant, for underliggende vet jeg at det finnes et dypere problem, jeg har ikke hatt opplevelsen av å ha noen verdi og dermed har jeg også ugyldiggjort det jeg har skapt fordi det aldri blir bra nok.

Støyen har stått i veien for å bli fri. Den påskrudde kjøkkenviften full av indre kritikk har i 60 år lagt i det innerste rommet og dominert usynlig og uhørlig for vanlig syn og lytting. Verdiløs opplevelse/tilstand krever mer enn heia-rop og cherryleading. Man må dyp-dykke og finne begrensningene på det innerste planet for å bli fri og ikke sitte i sitt eget fengsel for å kunne være kjærlighet.

Med vandringen og sangene går jeg løs på det egentlige problemet:

Jeg er en som strever fordi jeg har ingen verdi og jeg er lei av det.

Det spiller ingen rolle hvor mye jeg heier på meg selv foran speilet så lenge jeg ikke får tak i den underliggende lave selvfølelsen som er en begrensning for å være fri.

Vandringen og sangene er de ærligste speilbildene jeg har og hjelper meg til å kjenne at jeg er verdi, jeg er nok, jeg er kjærlighet. Så cheerleading kan jo ha sin plass etterhvert, men da er det etter at problemet er adressert.

For meg krever det overgivelse og stole på at jeg ikke faller forgjeves sammen når jeg nå har knekket denne koden.

I etterkant av disse dagene vil folk si til meg: “du er modig”, du er sterk osv. Det er hyggelig ment, men jeg trenger det egentlig ikke. Vært nyttigere med noe respons på musikken Det er min egen aksept jeg sårt trenger. Jeg er for gammel til å bli babysittet. Jeg trenger min egen indre stabilitet. Det blir som eldste sønnen i historien vi diskuterte i går, faren sa: alt mitt er ditt. Sønnen trengte det ikke, han ønsket seg å bli sett, akkurat sånn som lillebroren hans ble. Sett uten å slåss for det. Være uten å produsere. Uten å levere.

Jeg deler ikke disse ordene fordi jeg er needy, jeg deler dem for å vise vei. Jeg går faktisk denne veien. Jeg går foran og leder an, så vi kan synes bedre om oss selv. Vi er mange med indre støy som vil være fri.

Siste sangen jeg vil dele på denne vandringen er:

Julesangen

Det er en av to julesanger jeg har laget. Trommegutten er en oversettelse av Little Drummer Boy og Julesangen laget jeg tekst og melodi på i 2008 og de jeg spilte med den gangen satt avanserte akkorder til (jeg kan bare 6 grep på gitaren).

Julesangen handler om jul i Burma, Afghanistan, Bergen, Trondheim og de siste årene har jeg sunget et dobbelvers om Gazastripen. Julesangen er den jeg har fått mest direkte respons på. Folk som elsker den og har den som sin favoritt julesang. Låten har gitt meg mange oppdrag og den føles veldig tidløs og viktig.

Første innspillingen av den var i 2008 med Betty Lo-Fi Orchestra, neste gjorde jeg i Sun King Studio og tredje med Levd Liv-gutta med Intro Music og Thomas Henriksen som kapellmester. Alle finnes på alle digitale tjenester.

Den fineste opptreden for meg var for Frelsesarmeen i Bergen i Grieghallen en gang. Orkesteret var så forberedt og en nydelig trompetsolo ble spilt i låten. Børge koret og det ble veldig fredelig og fint (vi kranglet ihvertfall ikke på scenen).

I dag var det fremdeles mørkt når vi startet og vi hang utenfor Coopen på Skaun. De åpner ikke før kl 08:00. Til gjengjeld hadde de et rom vi fikk spise frokost i (var ikke servering det vi bodde). Vi fikk en hyggelig prat før vi trasket avgårde til Buvika, en litt mer regntung dag.

Da takker jeg for følget.

Glad jeg kan bidra med noe for din reise gjennom ditt liv.

God førjul,

Betty Stjernen. Xxx

JULESANGEN (Skyggen av jula):

Tekst og melodi: Betty Stjernen

I et treskur nede i Burma, sitter 4 barn og ber
8 barneøyne, søker ut mot himmelen
Holder om hverandre til natten er endt
For mørke rekker aldri dit, hvor lys og liv er tent

I et steinhus nede i bakken, i Afghanistan
Far er forsvunnet, kanskje drept av Taliban.
Mor, hun kan bli steinet, så se til disse små.
Som får sin fremtid ødelagt, helt uten å forstå.

God Jul, God Jul
God Jul, en Jul til alle, la snøen lave ned
La mennesker forenes i frihet og i fred.
God Jul

I et byggefelt i Bergen, lever det en barneflokk
Far er på fylla, mor har fått nok
Krangler med hverandre, Om ubetydelige ting
Holder på fasaden, så ingen blandes inn.

God Jul, God Jul
God Jul, en Jul til alle, la snøen lave ned
La mennesker forenes i frihet og i fred
God Jul

I et hus på Gazastripen, i lidelsens kvarter
Fødes det et femte barn, mens verden står og ser.
Kjære Gud der ute se til disse små
Som får sin fremtid ødelagt helt uten å forstå

I et rekkehus i Trondhjæm, sitter jeg og kjenner på
Smerten i magen, som er frykten fra i går.
Vet hva saken gjelder, når mørket siger på
Det som rammer andre, kan vi aldri helt forstå.

God Jul, God Jul
God Jul, en Jul til alle, la snøen lave ned
La mennesker forenes i frihet og fred
God Jul

God Jul, God Jul
God Jul, en Jul til alle, la snøen lave ned
La mennesker forenes i frihet og fred
God Jul

SVORKMO SKYTTERHUS – SKAUN KIRKE
AVSTAND: 20,11

Våknet på en feltseng med ullpledd som dyne på et kjøkken i et skytterhus. Fungerte utmerket. Vi brøt oss på dagen, klar for variert terreng og ulikt vær. Egentlig den fineste vandre dagen av alle 5.
Cathrine Steen la igjen en kommentar som jeg gikk og tygde på hele dagen. Hun ba meg se på biskop Synniva Gylvers tekst på fb og det gjorde jeg heldigvis på turen så jeg fikk reflektert rundt dagens tema:
den bortkomne sønn.

Da jeg kom til Skaun kirke snakket jeg med presten der og det viser seg at det har vært dagens tekst over hele landet.

Skal vi tro bibelen er “Den bortkomne sønn” en tekst som er 2000 år gammel. Jeg synes at alle de 3 herremennene som er nevnt i historien er ufrie og underdanige og dette er jo bare min mening og det kan diskuteres og holde historien levende i 1000 år til.

Men det som opprører meg i teksten er at religionen holder folk ufrie og holder folk i ørene med moral og underdanighet. Les gjerne teksten (står i Bibelen) med det blikket. Hvis du kryper som en angrende synder så blir du sett, hvis du er flink til å gjør jobben blir du ikke satt pris på.

Faren i teksten er kontrollerende gavmild og underdanig sin yngste sønn og overfor sin eldste sønn er han manipulerende og kommanderende. Og begge sønnene er underdanige faren.
Tror det er mange relasjoner som er bygd på denne måten.

Det ligger i DNA’et vårt, denne innkodingen , denne støyen, denne påslåtte umerkelige kjøkkenviften. Vi er oppdratt til å innordne oss og være avhengige av dem som gir oss mat på bordet fra vi er liten. De igjen har også blitt innpodet med moral.

Å innrette seg regler er helt greit. Å være underdanig i relasjoner er ugreit.

Så jeg nevner bare fra i går igjen, noe tekst fra 30 Sølvpenger:

Aldri, aldri
Aldri skal du få rå igjen
Aldri, Aldri
Aldri får du sjansen igjen
Aldri, Aldri
Bøyer eg av igjen
Aldri, Aldri
Skal eg kjenne meg under deg

Jeg har selvsagt brukt alt for mye tid av livet mitt på å forsøke å kjøpe meg kjærlighet og dessverre vært underdanig i relasjoner, uten at jeg visste det.

Skjer aldri igjen.

Hele tiden har musikken vært min følgesvenn. Gjennom den har jeg reist meg fra familiens nedarvete sår. Jeg har skapt det jeg ville og kunne skape og aldri brydd meg om å lage noe for å selge. Det hender jeg har ønsket meg at ting skulle vært litt enklere, men jeg har ikke hatt et gen inni meg som kunne snudd kappen med vinden. Det skal jeg ha. Jeg har fra barnsben av egentlig aldri tålt at folk bruker hersketeknikker, men noe i meg har vært svak for å få en flik kjærlighet.

Fordi jeg nevner SVIK og underdanighet nevner jeg låten: Før Hanen Galer.

Kanskje det nærmeste jeg har vært et gjennombrudd med en låt. Den ble spilt på repeat om natten på NRK.

Før Hanen Galer laget jeg teksten til da jeg satt på hytta i Malm, stedet som jeg har mitt etternavn fra, oldemoren til Bernt het Stjernen. Jeg leste et leserinnlegg fra Lofottidningene der, fra etter krigen. Det var en lærerinne som ikke ville undervise barn av tyskertøser. Det endte med en tekst om at vi er svikere alle mann. Jeg sang melodien til Tekrø og han la avanserte akkorder til og det ble en stor låt.

Et fint avtrykk på jorden.

Før Hanen Galer

Vi hakker andres hjerter
Vi tror vi vet hva livet er
Vi kan sladre om en annen faen
Se! Der går en sånn en
Vi skviser lett et bytte
Vi dømmer etter farge
Når livet e for jævli
Då er det deg vi tar

Før hanen galer er vi svikere alle mann
Før Hanen galer fornekter vi en venn
Før Hanen galer tror vi at vi er sann
Før hanen galer er vi svikere alle mann

Vi deler andres feiler
Vi tror vi vet hva livet er
Vi kan dømme deg til taper
Hvis du tror at du er no
Vi kan holde deg hardt og nede
Det er massen som skal lede
Når livet er for jævli
Då e det deg vi tar.

LØKKEN VERK – SVORKMO SKYTTERHUS
DISTANSE: 10, 96 KM

Vi overnattet på det ærverdige Orkla Hotell for en billig penge. Sånne priser skal det være for pilegrimer. Noen private har begynt å ta vel mye betalt, så vi hopper lett over dem. Hva det koster kan virke ekskluderende og det bør ikke pilegrimsleden være. I dag bor vi i et skytterhus på Svorkmo. En kort etappe i dag. Gleder meg til skogen i morgen.Det har vært en solskinnsdag, vi er benådet med godt vær på turen. Begynner å finne roen og flyten i vandringen. Prøver å gå på et spørsmål for å få svar, men det skjer fint lite. Men jeg har det fint her jeg går. Humøret er lett og jeg føler meg heldig som har funnet denne bevegelsesformen som styrker meg.

Jeg tenker mye på låtene mine om dagen. Jeg skylder meg selv å anerkjenne alt jeg har fått til.
Musikken har gitt meg et sted for å få ut de indre spenningene, jeg får uttrykke meg, for å ikke gå under. Selv om låtene ikke blir omtalt offentlig, har de hjulpet meg, healet meg, beskyttet meg og gitt meg trøst. De har sin funksjon, den viktigste av alt, gjort meg mer hel enn uten.

Jeg kom til Trondheim etter en Wannskrækk-konsert i 1984. Jeg bodde i lag med Prepple Houmb og spilte i band med ham. I 1987 gav vi en singel med BBBB og vi laget en video av låten: When I Call You.

Youˋre not scared of darkness
Just the lack of light.

Fordi han forbarmet seg over meg, fikk jeg status. Jeg tror det fungerte sånn. Selv de som ikke likte meg måtte akseptere meg. Saken er at jeg sleit og han besøkte meg på Østmarken etter et selvmordsforsøk og han kjørte meg opp til Selbu og bedyret at jeg trengte hjelp. Det var sant. Søstra mi var i rehab der og jeg ble også ivaretatt. Bergen kommune betalte for meg i mange år for å få meg på beina. Jeg fikk holde på med musikken og derfor gikk det bra.

Prepple dro til Oslo med Dum Dum Boys og forlot BBBB skuten. Jeg gikk til psykolog og skulle klare meg selv. Det gikk faktisk ganske bra og jeg hentet ut den beste karen fra Cafe 3B og giftet meg med han. ‘

Jeg gav meg helt over på Granby gård. Hengiven overgivelse vil jeg si. Det jobbet fine folk der som tok meg med opp i Sylane og gav meg masse omsorg. Sjefen, Granby sjøl var hard og skummel, men det var nødvendig å like henne for å få bli ivaretatt. Jeg ble skremt til vett og det fungerte.

Hun ville gjerne være Mor Terasa for rusmisbrukere og hun ordnet seg sine disipler. Are you in or are you out?

Mine sønner fikk hennes etternavn etter at Odd Einar Dørum tok en runde i departementet med saken og hun ble bestemor til mine barn.

Jeg valgte å tro på henne.

Utsultet på kjærlighet handlet jeg på vegne av meg selv, min mann og mine barn. Vi trengte en oppegående voksen.

Jeg utdannet meg til barnevernspedagog og gikk inn i et område hvor hun dominerte.Jeg arbeidet for Kvamsgrindkollektivet og min stilling opphørte etter 2 år. Hun var styreleder og fikk vikarierende sjef til å si at jeg måtte pakke sakene mine og forsvinne fra Kvamsgrindkollektivet. Det var på denne tiden jeg fikk brystkreft.

Hun har ikke en gang spurt etter mine barn etter dette.

SVIK

Jeg har skrevet mange sanger om svik. Kom på en fra 1988 TO SKRITT FRAM. Jeg har vært så redd for at noen skal svikte meg at jeg ikke har våget å stole på folk. Jeg tok en kjempesjanse med Inger Granby. Hun skulle liksom representere noe annet. Men, nei….

Ikke noe nytt, men skammen kom. Særlig overfor mine barn som bar hennes navn. Hvordan håndterer jeg skammen? Jeg skrev en sang, den heter 30 sølvpenger. Sangen har trøstet meg så jeg ikke gikk fra forstanden. En progrock låt hvor Sigurd Saue laget melodien. Jeg fikk utløp for mitt raseri på en kontrollert måte.

Jeg nektet å være underdanig nok en gang og straffen ble utestengelse. Heldigvis har andre ansatte fra Granby gård støttet oss. Jeg var jo voksen da dette skjedde, men det har tatt tid å lege såret.
I mitt refreng synger jeg at hun gav 30 sølvpenger for den jeg var. Blottet for empati. Dette har gått henne hus forbi. Låten har gått forbi mang en person, men jeg vet at den finnes. Jeg tror ikke at jeg hadde greid meg noe særlig uten.

Jeg følte en sterk tilhørighet til bandet som hjalp meg å lege mine sår. Jeg trodde på oss som en helhet og de beskyttet meg fra ondt og hjalp meg å uttrykke mine opplevelser. Jeg hadde jo min indre kritiker, men bandet overdøver sånt og med den kraften jeg hadde fikk vi spille ganske ofte.
Å bare være solo artist var aldri noe for meg, til det har jeg for liten selvtillit i bånn.
Det viser seg sånn at min drøm ikke var stor nok når jeg ikke fikk til å selge Svart Natt og Brenn Hexen. Jeg greide ikke å bære det hele uten et totalt dedikert band. Folkene på Toten var hjertelige og gav alt de hadde og litt til, men det ble for mye for meg å bære likevel. Jeg var ikke solid nok til å holde ut motgangen.

Rart å si og se det sånn. Fra kjærlighetens ståsted.

Nå er det Real Turmat på gang og natten skal tilbringes på madrass på gulvet på kjøkkenet. Det eneste stedet som er varmt her. Huff, nå husker jeg at Ragnhild døde på en madrass på et kjøkken i Bergen, etter at en dame hadde “hjulpet” henne å sette en sprøyte med heroin. Langt fra det livet vi lever ihvertfall.

30 sølvpenger (laget i 2006)

Er det godt nok
Er det flott nok
For øyeblikket da
Er jeg verdt mer
Er du fornøyd no
Fikk du alt det som du skulle ha

Ka sa eg
Da du ba meg
Ordne for deg og
Eg vikkje ha deg
Eg vikkje se deg
Så enkelt er det nå og fordriv

Forbud og påbud
Du e ikkje bedre
Eg kjenner deg no
Eg vet kem eg skal hedre

30 sølvpenger
Er det alt du gav
30 sølvpenger
For det eg var
Blottet for empati
Ting går deg hus forbi

Ka vi er prisen du betalte
For sviket du prestert
Kan det kjennes
Kan det brennes
Ka måtte du betale for det?

Du er avslørt
Du er tilgitt
For ditt eget spill og slag
Du er sliten
Du er liten
I din egen sjel og selvbedrag

Sviket ditt kjennes
Men det lar seg styre
Sviket kan brennes
Men timene ble dyre

Aldri, aldri
Aldri skal du få rå igjen
Aldri, Aldri
Aldri får du sjansen igjen
Aldri, Aldri
Bøyer eg av igjen
Aldri, Aldri
Skal eg kjenne meg under deg

30 sølvpenger …….

Lengsler driver sannhetens trang
Stengsler driver redselens tvang
Det var ikkje eg som dret på draget
Kjærlighet er størst – men penger kan bedra det

To skritt fram ( laget i 1988)

Gulvet bølger når vi danser våre steg
Det sitrer under millioners hat
Jeg er i de rikes land, her vi beveger oss fritt fram

Og minnene kan bringe tanker inn
Jeg tar de med, på de glatte marmortrinn

Jeg husker det godt
Sånn fra gammelt av
Er det så
at du går
Når du drar din vei
Redsel for svik
Er det som styrer liv
Jeg snubler pog sklir
På de glatte marmortrinn

Dansen vår har alltid vært make
To skritt fram og ett som går tilbake
Du tar tak og fører meg hen
Eg rister av meg barndommen igjen
Og minnene kan bringe tanker inn
Eg tar de med på de glatte marmortrinn

Eg husker det godt
Sånn fra gammelt av

Jeg ser jordens hatende barn
Som det var
Havets bølger velter fram
Over vår tid

Vognen ruller gjennom fattige strøk
Det sitrer under millioners hat
Mine gamle silkebånd
Rundt gule brev
Jeg husker det sånn
Og minnene kan
Bringe tanker inn
Eg tar de med
På glatte marmor trinn
Eg husker det godt
Sånn fra gammelt av
Er det så
AT du går
Når du drar din vei
Redsel for svik
Er det som styrer liv
Eg snubler og sklir
På glatte marmortrinn

E det så at du går
Når du dra din vei

E det så?

DAGENS ETAPPE: 20, 55 Km
Fra Segard Hol til Løkken Verk
Distanse 20.55 km

I dag gikk vi fra Segard Hol litt seinere enn i går morges fra Meslo. Dvs kl 10:30. Vi sa det til hverandre: vi legger oss seint, vi står opp seint, vi går seint, vi oppfatter ting seint osv, men heldigvis vi lo av det. Vi går her ihvertfall. Verdens fineste eldhus lå vi i og antagelig verdens fineste utsikt om det ikke var for tåken, men den har sin sjarme. Jeg synes det er spennende med tåke i landskapet, noe som bryter seg på og tar plass men som like lett kan la det være. Gikk igjennom velholdte gårder i dag, litt opp og ned og gunnet på til slutt for å rekke en bedre middag på Løkken Hotell. Der traff vi to trivelige karer og 50 kvinnfolk som var på bokmesse. En av dem visste at vi vandret og vi fikk en hyggelig prat. Kunne ønske jeg var en av den gjengen, men det er seint og jeg går for meg selv for å finne fred.

Eneste suksess som virkelig teller/gjelder er å finne sin egen indre fred. All annen suksess er leiting etter noe annet, etter noe mer som kan bli større, som kan bli bedre, som ofte bidrar til overgjøring og noen ganger streving, som gir ubalanse som kan vatres, dempes, døyves med dop, alkohol, mat, sex, løping, kjøping med mer fordi vi ikke føler oss gode nok, flinke nok, bra nok. Vi vet det… likevel henger vi i strikken, viljen får styre. Vi skal jo fungere, være en del av en større helhet og ha mat på bordet. Problemet er bare at vi løper løpsk fordi vi ikke har kontakt med egne begrensninger og så drives vi ut av oss selv og den falske viljen kjører på og vi kan bli sett. Når vi føler oss bra nok og har vunnet vår egen fred skaper vi fra rett sted i oss selv, ifra essensen, det innerste rommet, der alt oppstår og bare drevet av kreativ entusiasme og egenverdet er i hevd og resultatene er gode nok.

Kan være vanskelig å vite motivasjonen for det vi gjør, om det er en uro eller et ønske om å bli sett eller likt. Mye jeg har skapt har vært rein desperasjon og etter å bli sett, en ubeskrivelig uro og et forsøk på å få vondt vekk. Når det ikke har funket har jeg blitt vanvittig lei meg, nærmest deprimert. Det hjelper selvsagt å skjønne dette her, men som skrevet før den indre støyen har dominert.

Vandringene har hjulpet meg i å prosisere og åpne opp det stedet i meg hvor kritikeren bor og det selvbedraget har vært vanskelig å gjøre meg av med, men hver gang jeg besøker det rommet og avdekker hvordan det henger sammen blir livet så mye lettere å bære. Selv sekken på 15 kilo er lett som en fjær.
Mine sanger har vokst ut av et mismot, et sinne, et savn, og de har hjulpet meg i å bære at jeg ikke har skjønt eller våget å tre inn i sannheten. Denne nedstengingen som jeg kaller det er også kjærlighet som beskytter kroppen. Jeg fikk hvile i hver låt. Jeg kjente en fred i meg når jeg sang med fullt band. Det var større enn meg selv og et spark ut i verden. Jeg elsket hver øving. Jeg følte meg beæret over å være en av mange bak en tekst og en melodi med et budskap. Jeg hadde noen i ryggen.

Den siste utgivelsen jeg har laget var sangen: Til En Søster.

Den er laget av meg og min yngste sønn. Jeg gikk bare opp i Nidaros lydstudio hvor det stod et ferdig band som spilte inn kompet jeg trengte. Som å gå til tannlegen. Du betaler for tjenesten og går din vei. Totalt motsatt av slik jeg tenker låter, men jeg er nå blitt vant til at jeg er for gammel til å få samlet folk til et band. Jeg har ikke energi til det lenger.

Jeg savner min søster slik hun var før hun ble syk, men det er meningsløst å savne fortiden og jeg kan ikke passe på henne. Det er for skjørt. Hadde jeg ikke arbeidet med meg selv, hadde jeg gått samme vei som henne. Rusens vei. Vi var som erteris og vi ba til Gud om kveldene at de voksne måtte passe på oss. Det var en støtte at vi var to som aldri fikk den omsorgen vi skulle ha. Hennes fordel var at hun var pen, men det har ikke hjulpet i det lange løp heller. Sangen er et brev til henne. Hun hadde bedre kontakt med vår mor. I begravelsen til min søsters datter Ragnhild, i 2010, hun som døde av en overdose heroin 15 år gammel. Jeg satt jeg meg mellom henne og min mor, hvor på min mor sa: “ du må flytte deg, her skal noen andre sitte”. Det er det siste min mor har sagt til meg og det er trist, men jeg vil aldri krype for hennes kjærlighet mer.

Jeg laget en sang som heter Babe På Kjøret som handler om tiden før vi ble 20 år. Hør den. Xxx.

En annen låt er Unnskyld lille venn, og den lagde jeg da min søsters to andre barn kom på fosterhjem. Det er et unnskyld til Ragnhild sine søsken.

Jeg har sloss for å ikke gå samme vei som min søster. Og mange ganger har jeg tenkt:
Hvis jeg var en rusmisbruker ville min mor ha passet bedre på meg
Hvis jeg oppførte meg underdanig ville vi hatt kontakt.
Hvis jeg var homofil hadde jeg hatt en grunn til å sloss.
Men jeg er bare en skadet sjel som ser sterk ut…..
Hvis jeg bare var pen så ville min far likt også meg..

Jeg har sunget mine egne sanger for å ikke gå fra forstanden. Sangene har støttet meg og hjulpet meg til å ikke sitte fast i Fyllingsdalen i Bergen. Jeg ville ikke være kvisen på samfunnets rumpe eller fraskilt sutredame som bebreider verden.

Så hvordan kan jeg slippe fri fra mitt eget fengsel?

Ingen elsker et barn som ikke lykkes
Ingen elsket et barn som er sterkt
(Björn Afzelius)

I mine sanger fikk jeg hvile fra slossingen. Jeg laget meg en arena så jeg ble sett og fikk applaus. Det lindret den innvendige vulkanen. Der fikk jeg være den jeg var.

Jeg laget teksten Babe På Kjøret i 1989, da var søsteren min atter en gang på kjøret- Vært mange runder og mange versjoner av låten.

Du er tøff, har de alltid sagt.

Jeg vet bare at jeg var et resultat av manglende omsorg og drevet av en indre uro og angst.

Nå er jeg myk og modig.

Sterk inni, myk utenpå.

Det har vært en vidunderlig dag i dag. Jeg har gått fort og sterkt og vært glad og jeg står inne for alt jeg deler. Da er livet vakkert. I morgen skal vi inn i dypeste skogen. Jeg er spent, glad og stolt over at jeg har “baller” til å gå min egen vei, ennu 🙂

Babe På Kjøret

Tekst: Betty
Melodi: Ole A. Kværneng

Vers:
Mamma blir galen for babe e på kjøret.
Vet ikkje lenger ka hun skal gjøre
Det kan jo ha klikket, myrdet noen
For et rabalder i en mektig alder.
Babe e fyllt 20 år der hun går,
Hun var 12 da hun ramlet på kjøret.
Hennes øyne er gjennomtrengende sår
sølvring i det ene øret.

Refreng:
Hey Hey eg føler meg ensom
Særlig i solskinn, når det regner
Hey Hey eg føler meg ensom

Vers:
Her en dag var babe ute for å skaffe seg pæng
skydde ingen midler for å finne de frem
Hun slo ned en fyr, det endte med ran
Babe tok beina fatt og løp som faen
Hun er fillete kledd, hun e ikkje noe redd
Har en kniv støpt fast i handa
Hun er et sint lite barn, frekk som faen
Bestandig rusa, slår hverdagen vekk.

Refreng:
Hey Hey eg føler meg ensom
Særlig i solskinn, når det regner
Hey Hey eg føler meg ensom

Unnskyld Lille Venn

Denne låten er dedikert til generasjonen etter meg
På vegne av oss voksne når vi sviktet

Unnskyld
Du våknet på natten
Liten og våt
Du hørte fra stuen
Din mor satt og gråt
Hennes gråt skulle vare
I år etter år
Hun druknet i rusen
Forsteinet sine sår

Unnskyld lille venn
At de voksne faller av
De klarer ikke leve opp
Til barnas småe krav
De strever og sliter
Med å bli sett selv
Og de har ikke tid
Hverken nå eller i kveld
Unnskyld lille venn
Unnskyld lille venn

Kjærligheten er
Noen ganger et dyr
Som ingen vil ha hjemme
Som ingen slipper inn
Merka av natten
Går du bøyd inn i dagen
Så angsten i øya
Enn bare ant den i magen

Unnskyld lille venn
At de voksne faller av
De klarer ikke leve opp
Til barnas småe krav
De strever og sliter
Med å bli sett selv
Og de har ikke tid
Hverken nå eller i kveld
Unnskyld lille venn
Unnskyld lille venn

Vill natur
Fukta til plen
Hard som stål
Skjør som porselen
Oppspist av skammen
Forvist av stammen
Redd for å leve
Redd for å dø

Redd redd redd for å leve

I de rareste rom
Finnes olje til lampen
Sakte med sikkert
Tar du opp kampen

Tilgi er ordet
Du leiter i mørket
Kom frem i lyset
Jeg venter på deg

Unnskyld lille venn
At de voksne faller av
De klarer ikke leve opp
Til barnas småe krav
De strever og sliter
Med å bli sett selv
Og de har ikke tid
Hverken nå eller i kveld
Unnskyld lille venn
Unnskyld lille venn
Unnskyld
Det var ikke meningen
Unnskyld
Unnskyld
Kunne ikke bedre
Unnskyld
Unnskyld lille venn
Unnskyld

https://spotify.link/fMBwEqPOGXb

Til En søster

Tekst: Betty
Melodi: Betty og Ruben

Det beste minne
Som dukker frem
Blomstene vi plukket
Jeg var 8, du var 5

Oss to mot resten
Av verdenen
Holdt om hverandre
Gjennom barndommen.

Hånd i hånd
Livets Bånd
Harde Kår
Dype Sår

Jeg har lenge tenkt
Å sende deg noen ord
Du er sørpå
Jeg er langt her nord

Du valgte rusen
Jeg gikk en annen vei
Kunne ønske livet
Var enklere for deg

Hånd i hånd
Livets Bånd
Harde Kår
Dype Sår

Du var mitt anker
Og vi ba til Gud om at
De voksne fikk det bra
Og vi aldri ble forlatt

Er det mulig å tro
At det går an
Dine barn får se deg
Sånn du var en gang

Hånd i hånd
Livets Bånd
Harde Kår
Dype Sår