34: Brøttum – Moelv

  • 2. mai 2019
  • Tid brukt: 06:52
  • Distanse: 20.4 km
  • Totalt: 659.2 km
  • Vær: overskyet, mye vind, kaldt og litt sludd.
  • Regnskap:
    • Gårsdagens saldo: 684
    • Budsjett: 500 + 200
    • Utgifter: Kost 679, losji 600 kr
    • Ny saldo: 105

Søren og, hadde en plan om å spare opp mest mulig penger med å bo i telt for så å bruke overskuddet på et bedre hotell i Hamar. Men det er simpelthen for kaldt ute. Det snødde litt i sted. Jeg har frosset vannvittig på hendene i dag. (la fra meg hanskene på siste pakkerunde. Trodde aldri det skulle bli bruk for de). Jeg er ikke utstyrt for å vinterovernatte i telt, så i dag ble det hytte… Igjen. Bernt tok seg av det praktiske og snakket hytten ned til 600 kroner. Dessuten sponset han 200 kroner. Fikk en kjempehytte til samme pris som en liten fordi de små var ikke utbedret ennå. Så her sitter jeg i mega hytte, med gedigen seng, egen dusj, eget toalett, egen stue (den dusjen var topp 10).

Alt er pakket opp og spredd ut over. Alt er vasket. Alt er klart for en ny vandring. Til og med jeg er i stigende form. Ikke vondt noen steder og fryder meg over det. Bar tungt fra butikken og hit (2, 2 km), men i en nydelig skog og jeg heiet på kroppen min som tåler så mye nå.

Har kjøpt inn 4 middager og alt hva hjertet begjærte til middag i dag. Startet med et eple på en bensinstasjon. Har ikke hang til noe usunt. Følger instinktet og stoler på at intuisjonen vet. Ble sittende på en stol inn på Kiwi og spise speltlefse med rømme og Serrano-skinke (da var jeg helt tappet).

Føler meg sterk og nyttig. Sloss litt med egoet siden jeg hadde en annen plan, men aksept av situasjonen er løsningen på det. Det blir jo aldri som en har tenkt likevel.

Det var dette Benedicte som jeg nevnte i går skulle gjort. Hun elsket jo turer. Alle som føler jeg unyttig burde lagt ut på en lang tur.

Det rare er at når du ikke har strøm og vann, så bruker du mye tid på å innhente begge deler. Flere ting som skal lades. Når man må konsentrere seg om basale behov, kan ikke tankene flakse rundt på så mye annet. Det krever tilstedeværelse og tidsbruk. Maslows behovspyramide beviser at jo enklere vi har det, jo mere tid har vi til å gruble. I Norge har de fleste av oss, for mye av alt.

Så familier som lever på under 1 dollar om dagen burde fått tilgang til strøm, en vaskemaskin og innlagt vann. Da ville levestandarden økt raskt. Hvis kvinnene fikk føde sine barn på sykehus og de stolte på at de 2 – 3 barna de fikk vokste opp, ville livet blitt lettere for de. Frigjort energi er frihet til å gjøre noe annet. Jeg har lest og sett mye Hans Rosling sine teorier om dette. Han har så rett, så rett.

Vi som er født i Norge, vi som har tilgang til alt, vi sliter med å føle oss bra nok, for lite verd, for lite likt, for lite flinke og blabla og måler oss opp mot andre «flinke» fordi vi ikke får til å innordne oss systemet som er for vinnere. Men hva er det de vinner egentlig? Trenger vi mere av alt? Er det ikke nok snart? Kan vi ikke dele mere broderlig på det vi har?

Må vi ha så mye?

Ihvertfall lærer jeg på denne reisen hvor lite jeg egentlig trenger, men en del ting er alfa og omega. Som f. eks. nok luft. Det har jeg manglet i mange år. Jeg har nok kjærlighet rundt meg, men manglet luft. Nå sover jeg med AirMini-maske om natten og det er en fryd å kjenne seg restituert når jeg våkner.

Nok luft og kjærlighet er fenomenalt.

Jeg møtte en annen pilegrim i dag. En tsjekker på ca 30 år. Han hadde brukt 4 dager fra Oslo til Brøttum. Da er du i form. Vi vekslet noen ord og lo litt av oss selv. Så vandret vi hver vår vei. Kommer aldri til å glemme dette møtet.

Innsikt: Er det nødvendig å gå så langt?

… det ble en støttepils

33: Lillehammer-Brøttum

  • 1. mai 2019
  • Tid brukt: 06:56
  • Distanse: 16.0 km
  • Totalt: 635.6 km
  • Vær: overskyet, vind, litt sol, litt kaldt. 
  • Regnskap:
    • Gårsdagens saldo: 384
    • Budsjett: 500 kr.
    • Utgifter: Losji 200 kr
    • Saldo: 684 kr

Min venninne Benedicte, som tok selvdrap, 56 år gammel, i 2012, var alltid brun. Hun solte seg når sjansen bød seg. Ute, solarium, whatever. Jeg hater å sole meg, men jeg tror at jeg kommer til å endre ansiktsfarge ganske fort. Kjører på med solfaktor 50, men utelivet kan du ikke kamuflere på noe vis.

Nå bor jeg inne. Var motivert for telt, men da jeg kom til campingen viste det seg at jeg var eneste gjest. Ingen i resepsjonen heller, kun en fyr på mobil, som kom kjørende etterhvert. Måtte ta meg sammen,… Igjen. Spurte om prisen på hytte kontra telt. 150 kr kontra 200. Det ble hytte, særlig siden det blåste og er meldt 1 grad i natt. Rart, for jeg var så innstilt på teltet. Lot være å gå innom Brøttum sentrum (421 innbyggere) for å være disiplinert og ha fokus på telt-oppsett, dusj og klesvask. Nye rutiner krever energi. Men her sitter jeg og taster i en varm hytte på en campingplass som har sett sine beste dager. Gamle E6 og null gjester bærer det preg av. Eieren sa det var konsert i kirken, som lå like overfor, så jeg nådde en solidaritetskonsert i Brøttum kirke. Det morsomme er at der er Siri Sørum prest og hun var KFUK lederen min da jeg var bare barnet.

Konserten var fin, men jeg måtte gå halvveis fordi jeg frøs vettet av meg. Fikk vasket svetten av og laget Real TURMAT og snakket med Bernt. Da ordnet alt seg.

Nei, livet byr på mye rart når en våger å gå utenfor stuedøren kl 18:00, særlig hvis livet har buttet i mot og man lager en edruelig plan.

I morgen skal jeg gå forbi det Alf Prøysen sang om og som Bernt minnet meg på:

… nå legg vi øss og drømme, ser potittgraset bløme
som lilla orkide’r æille Brøttumsbakka ned!

Jeg er på Brøttum og har vært på konsert med Brøttum Brass, det visste jeg ikke i går, livet er mangfoldig og vakkert. Jeg har knapt nok vært på konserter siste året, tåler ikke «greiene», i kveld tålte jeg en halv kveld.

I morgen skal jeg til Moelv, 4315 innbyggere. På tide med en butikktur. Vi får se hva som skjer.

Takket være coopen på Grillstad så har jeg frokost og lunsj i morgen. Det går i havregrøt og Muslibarene og Real Turmat. Lurer på når jeg skal bli lei

Innsikt: artig med alle hendelsene som bare plutselig skjer.

Olavskilden i Brøttum:https://pilegrimsleden.no/no/map/poi/olavskilde

Stand By Me

  • Vær: Overskyet, litt sol innimellom. Regn i skrivende stund. Det er meldt 7 grader kaldere i morgen og minus på natten (Bra jeg legger opp økonomisk overskudd så jeg kan bo i hytte hvis jeg må det.)
  • Regnskap:
    • Gårsdagens saldo: 340
    • Budsjett: 500
    • Utgifter:
      • 160 kr losji
      • 15 kr dusj og vask
      • 236 kr kost
      • 45 kr 1 dobbel kaffe latte
    • Saldo: 384

Min tante sa og skrev noen ganger til meg, da jeg var ung: «Hvis du skal gå tusen mil, må du ta det første steget». Jeg trodde selvsagt at hun hadde funnet på det selv. Etterhvert forstår jeg at dette ordtaket finnes i alle slags varianter og mange land tar kred for det. Jeg liker å tenke at den som har tatt det til seg eier det littegrann og særlig hvis man tar steget.

Jeg har tatt det første steget. Jeg har faktisk tatt ganske mange. Akkurat som mange andre har, men min vei er min vei og andre er andres. Jeg er ikke den første som tar steget og vandrer til Rom, men jeg er den første som starter etappen på Lillehammer og går i et strekk fram. Ihvertfall er det planen. Jeg tror jeg kommer fram i oktober. Tro kan man gjøre i kirken, det er bedre å vite, men jeg vet ikke og jeg liker ikke ordet håp, så derfor tror jeg at det er sant.

Hovedoppgaven er å være tilstede i det jeg gjør og lytte til kroppen. I natt sov jeg nesten 12 timer i teltet. Batteriet til AirMini-maskinen holdt og det var så ufattelig godt å ligge ute og ikke være redd og alt funket.

Jeg frøs veldig en stund i natt, ennå jeg sovnet med ulllue, ullpysj og ullgenser. Så jeg kledde på meg ullsokker, bukse og lå dypt nede i min nye fabelaktige sovepose og sov lenge dvs til klokken 09:00.

Nye rutiner, mange nye elementer å forholde meg til. Prøvde å tune inn med yoga og oppdaget at ryggen hadde stivnet til. Har sånn tynn «Lars Monsen»-madrass (mitt eget valg).

Tåler ikke stress. Følte at jeg måtte skyndte meg og da låser det seg.

Kulte han helt ned. Det er nemlig min tur og eg kommer fram en gang. Kikket inn på Facebook og så masse likes, kjente det jeg kaller for ‘falsk energi’., at jeg kunne da ta meg sammen, men nei, jeg vant over mitt eget ego, jeg skal aldri mer ta meg sammen, jeg skal aldri mer gi etter for å bli sett eller likt. Jeg skal aldri mer rævkjøre kroppen i bånn, da dør jeg ung.

Nå vil jo noen påstå at jeg allerede er gammel, men det er mulig med en bedre utgave av meg selv enn slik jeg har det nå. Det må da være mulig. Ihvertfall skal jeg gjøre det jeg kan. Og det er å lytte til eksperten, nemlig kroppen selv.

Jeg er Betty Stjernen, født 20.10.63. Døpt: Anne Beate Johannessen, men har alltid hett Betty, min foreldre visste bare ikke om det den gangen. Ettersom jeg hørte mye på Patti Smith da jeg var 14 år og jobbet i plateboden i Marken i Bergen, ble jeg kalt Batti, Betty, Battie, Anne Betty, Betty Boom, Betty Bohm, Betty Johnsen, alt etter som. Stjernen-navnet er fra min manns oldemors oppvekstgård på Malm.

Nå skal jeg vandre til Rom.

Egentlig så kan jeg takke Lance Armstrong, som fikk kreft i 1996, men kom tilbake og vant Tour De France i 1999, han sa noe sånt som: «når nedturen er et faktum, bruk den som en mulighet og ikke en hindring.»

Det er det jeg gjør nå. Jeg gikk på en tykk vegg, en dobbel smell, for godt over et år siden og plages med fatigue etter kreftbehandling. Tåler ingenting. Ihvertfall ikke folk. En time går, etter det kan alkohol bidra til at jeg tåler mer, men det er jo bare tull. Men jeg liker å lure meg selv i blant fordi jeg trenger det, jeg trenger folk, men vil helst være aleine på denne turen, skal ikke snakke den bort. Skal gå meg frisk, har jeg bestemt meg for.

Jeg har puslet rundt teltet i dag og gått en liten tur på 6 km med ca 10 kilo på ryggen for å vekke opp kroppen og forberede den på morgendagen. Det virker lovende i skrivende stund.

Vil bare ha sagt det, at dette er ikke noe show off greie, dette er en seriøs reise for å få bedre form. Dette er ikke en tur som skal fortest mulig fram, dette er en innvendig og utvendig reise i form av vandring.

Tar med et Kolbein Falkeid-dikt som jeg fant på Facebook-veggen til Runa Gjerde, takk:

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggen i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet hardt innunder
arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.
Det er derfor
livet har deg på mannskapslisten!

Det er natt til første mai godtfolk. Eneste bråket jeg skal lage i natt kommer fra AirMini-CPAP-maskinen, så kan hende jeg får energi til å bråke mer, som før. Jeg heier ihvertfall på alle som våger.

Innsikt: i dag steg selvrespekten littegrann

32: Lillehammer Stasjon – Lillehammer Camping

  • 29. april 2019
  • Tid brukt: 01:30
  • Distanse: 3.4 km
  • Totalt: 619.6 km
  • Regnskap:
    • Budsjett: 500 kr.
    • Utgifter: Kost & losji: 160 kr
    • Saldo: 340 kr

I skrivende stund har jeg satt opp bare innerteltet for jeg venter på et blinkskudd, med solen inn begge dørene. Har aldri hatt problemer med å fordrive tiden. Tror det likevel blir tidlig kveld. Eneste lyden er fra elv og litt E6 i det fjerne.

Kjente nøye etter på hvert steg jeg tok i dag. Dro med tog fra Oslo til Lillehammer, Bernt spanderte middag og vi tok farvel. Leden går forbi Lillehammer kirke og jammen santen var den åpen (de skulle ha dugnad der i dag). Så jeg fikk stempel og signatur. Gikk noen knappe kilometer. Det er en kunst å ikke starte for hardt. Skal holde lenge. Kroppen må få vende seg til 15 kilo pluss plutselig. Riktignok er jeg sterk som en okse, men likevel. Brøttum camping som er neste åpner ikke før 1. Mai, så mulig jeg må villcampe, men strengt tatt så er dette nesten det samme. Ikke mange å finne på en campingplass 29. April. En liten familie på 4 i det fjerne. Føler meg som en helt og må bare gratulere meg selv. Så får vi se hvor godt jeg får til å sove i telt alene.

Innsikt: denne reisen skal vare og vare.