110: Schmalkalden-Meiningen

Etter litt viderverdigheter, brennenesler, kyr utenfor ødelagt strømgjerde, skikkelig ulendt terreng pga svære tømmerstokker, bratt sti, regn og masse banning, kom jeg meg på rett vei. Det viste seg at skisporet var nedlagt, long time ago. Tapte litt tid der, men hvem taper tid i naturen egentlig?

Lett å si etter god mat og et glass rødvin. Ankom kl 21, men gutta her bærer meg til sengs om jeg hadde trengt det. Godt å lande. Mitt høyre kne snakker til meg igjen. Jeg skal lytte.

Innsikt: Lengre løyper og høyere fart, da gjelder det å være våken.

Reklamer

109: Friedrichroda-Schmalkalden

  • 4. august 2019
  • Distanse: 24.4 km
  • Totalt: 2141.2
  • Tid brukt: 9:46
  • Innkvartering: Gästehaus Susanne

Nok en 2’er gruslagt.
Knallbra dag!
Form og terreng resonnerer.

Überhyggelig vertinne på Gästehaus Susanne.

Innsikt:det er lite i verden å være redd for egentlig.

108: Gotha-Friedrichroda

Så har jeg lagt bak meg nok en to’er. En helt vanlig vandredag, selv om de aldri er make, alltid noe nytt å se, alltid noe nytt å møte, også inni meg selv et sted.

Det er lørdag og fest for Robert (50) på Folkets Hus på Ranheim og Bernt og jeg er invitert og her er jeg. Dette visste vi ville komme. Greit. Noe for noe.

Sliter litt fordi på det hotellet jeg er ankommet til, er det basseng. Jeg må ikke svømme bare fordi jeg har svømmebriller og bikini med. Jeg er sliten etter dagen og hadde nok med å ta meg en dusj og «zappe» TV. Ikke et engelsk ord å spore. Bare tysktalende program og alle filmene er dubbet. Blir gal av det.

Tyskerne har 80 millioner mennesker de kan snakke med. De lærer seg ikke engelsk. De unge kan det ikke. Litt dumt, men de synes kanskje de har nok med seg selv. Vi er 5, 5 millioner i Norge. Vi skjønner svensk og dansk, men det blir bare 20 millioner til sammen sånn ca. Vi er tvunget til å lære oss et annet språk.

Men det skal jeg si, at vil du bli god i å forstå tysk og snakke litt selv, så er det bare å dra på vandring, da er du kastet ut i det.

I dag håpet jeg at det skulle regne og regne, men det gir seg etter 5 minutter. Det er så sykt tørt og varmt når vinden står stille, så blir det en kald vind innimellom, særlig om kvelden.

Jaja, sånn går No dagene.

De har bassengtrening søndag morgen kl 08:15. Det er helt i min ånd. Jeg satser på det. 

Her serverer de middag til kl 22, så jeg må spise. Jeg er super glad i mat, det er ikke det, men i går var det ikke noe å oppdrive og jeg tror jeg blir litt tappet de dagene etter at jeg ikke har spist middag. Det aner meg at det går an å spise for lite, selv for slike matopptatte og matglade som meg 🙂
Har to middager på luringen, tørrmat, men da må jeg ha kokt vann og det kan også være en utfordring, men i kveld skal jeg frekventere restauranten, lover det!

Innsikt: man må ikke alltid være genial og melde noe nytt

107: Bad Langensalza – Gotha

Når august er nevnt, så var det tid for å skifte filter i søvnapnemaskinen. Denne dingsen er nemlig årsaken til at jeg kan vandre til Rom. Hadde ikke gått uten, så enkelt er det. 

Det var hardt å rive seg løs fra godstolen i dag og trø på seg vandrestøvlene. Kunne sikkert ha tålt et døgn til med hvile, men oppgaven må gjøres og siden jeg vet at jeg trives etterhvert så gjør det ikke noe at oppstarten er litt knotete. Oppgaven kan jeg gjøre aleine, men å ha fri aleine er ikke like kjekt. Savner familien og særlig Bernt, han er et åpent leksikon og super til seg kunnskap alle steder.

Har fått snakke med 2 av 3 sønner i dag. 3.-mann er i samme land som meg, på WACKEN. Han sendte nettopp bilde fra verdens største metalfestival. Ruben er en ivrig sparer til Roma og så håper jeg det passer med eksamener de skal ha i høst. Hvis det kolliderer, får jeg legge meg opp i fjellene og vente en uke, så vi kan få være sammen i Roma.

Hviledagen var god den, men jeg gikk alt for langt. 16807 steg. Det skulle vært max 2-3000 steg, men jeg skulle forsøke å finne frisør. Ble ikke noe hårklipp. Post, bank, butikk. Så gikk jeg til kurbadet og der spurte jeg hva som var tilbudet og hun spurte om behovet og jeg sa kanskje en fotpleie, siden jeg har gått langt. Listene var fulle, men hun ringte og styrte på og dermed hadde hun ordnet en avtale utenfor, så jeg måtte ut og gå igjen. Men jeg angrer ikke på det. For 1050 kroner fikk jeg fotpleie, manikyr og massasje, samt hudpleie, maske, voksing av overleppa, farging av øyevipper og øyebryn, samt napping av øyebryn, fixing av milier og kviser. (sorry detaljene) Og to produkter, et til ansikt og et til fot, samt en god prat. Hun med sin skoleengelsk og jeg med min skoletysk. Ble mye latter av det.

Fra Bad Langensalza

Etterpå handlet jeg vann og mat for vandringen og dro til badet igjen. Det var masse gamle folk som hang langs bassengkanten og ventet på bobler, så det ble bare 500 meter svømming på meg, prøvde ikke saunaen engang. Var der kort. Vandret til japansk hage og etterpå rosehage, men da sa det stopp. Gikk på restaurant og spiste verdens største biff, en øl og et glass rødvin (det hjalp) og rett i bingen. Altfor aktiv hviledag.

Skal unne meg en to dagers om 14 dager. I dag tenkte jeg at fra Stade, var det 110 mil til grensen. Jeg gikk fra Stade 5. Juli og om 3 dager ser det ut til at jeg har greid å gå 55 mil, I så fall er det en seier. Kanskje klarer jeg da Tyskland på 2 måneder.

Nå bor jeg på et sånt 300 kroners her i Gotha som ser ut som en krysning av horehus, spillehall og et kloster. Det har alle aspekter og knirkete gulv. Null servering. Brødskive er bra. 

Gotha var forøvrig residensbyen i fyrstedømmet Sachsen-Coburg-Gotha og her på kirkegården Hauptfriedhof som jeg gikk forbi, ligger Tysklands eldste krematoruim som Hertug Ernst II fikk bygd i 1878. Hans bror var Prins Albert som var gift med Dronning Victoria og tippoldefar til vår egen Kong Harald.

Innsikt: etter en mil skjønner kroppen hva oppgaven var 🙂

106: Allmenhausen – Bad Langensalza

Kleinbahnpension. Her kan man overnatte i jernbanevogn, men det var fullbooket i lang tid framover.

Våknet kl 06:00 på alarm. Sjuende gådagen og slitenheten merkes. Selvsagt er det en dag for mye, men hva skal man gjøre? Ta pause på landet eller i en by?

Første 6 km var litt å leke med livet. Gikk på en trafikkert hovedvei, god kant, men ikke egnet. Resten av turen var kurant.

Når trøttheten melder seg synker tankene også. På lavmål nivå kan man si. Siden jeg har prøvd cellegift, så sammenligner jeg det gjerne med det. Når kroppen er helt på bånn, uten hvite blodlegemer omtrent, så kjentes hvert gamle arr. Gamle stedet som har gjort vondt langt tilbake kom fram. Til og med kjeve og nese. Alt ble tydeligere. Sånn føles det når jeg er utmattet av å vandre. Kroppen blir 100 år og tankene det samme. Hjalp ikke at opp på en rett slette på 5 km begynte det å regne og blåse. Tankene tror at man aldri kommer fram og så er det bare noen kilometer igjen.

Da det var 2 km igjen, satt jeg meg på en benk. Laget kaffe, spiste rester. Koste meg. Visste at i dag skal jeg sove 2 netter på samme stedet.

Bor på et litt bedre hotell (takk Bernt) enn de siste dagers pensjonater. Byen Bad Langensalza har eksistert i alle fall siden år 932, altså eldre enn Trondheim. Oprinnelig het den Salzaha, skiftet til Langensalza på 1500-tallet og til Bad Langensalza i 1956. Og med «Bad» i navnet, har den selvfølgelig er kurbad: Friedriken Therme.

Teltet fikk ikke luftet seg denne 7-dagersen, men kanskje i neste? Den som lever får se.

Innsikt: Når nok er nok, er nok nok, og da er det deilig med en pause.

105: Straußberg-Allmenhausen

Koselig frokost i dag,
  • 30. juli 2019
  • Distanse: 22.7 km
  • Totalt: 2046.8 km
  • Tid brukt: 9:22
  • Innkvartering: Thüringer Landhaus
Leik før vandring
Dagens vandring startet slik

Startet dagen med en runde på banen igjen. Jeg har det i meg. Tiden sammen med barna mine gikk så alt for fort. Den gangen kunne jeg gjemme meg bak at de hadde glede av det, men jeg synes at fart og leik er viktige deler i livet.

Aasne og Aage på vakt i pilegrimsmottaket i Trondheim

Har kost meg i dag, vært plankekjøring og ikke noe gammelt har ramlet opp. Ingen å projisere det på heller 🙂 I dag har jeg vandret som pilegrim 3 måneder i strekk, så her står jubileene i kø. Snakket direkte med pilegrimskontoret, Aasne og Aage hadde vakt og det passet jo godt. De er så egoløse at de trigger ikke fram noe vondt, bare glede.

Dagens Hard Rock Cafe
Dette bildet likte min sønn, Fotograf John Arvid Johnsen

Har funnet meg en ny måte ‘å komme ned på’. Setter meg på sengen og synker klokken med mobilen, ser på bilder, spiller litt, slapper av, så begynner jeg å lade, dusje, vaske klær, drikke cola. Det er alltid tilbud om øl, men jeg synes det er kult å takke nei og ikke drikke hver dag. Kult å ikke røyke også, for her røyker de inne og ute om hverandre. Liker at jeg har denne kontrollen. En festrøyk går an, men røyk er virkelig noe svineri og det bremser formen, så jeg er glad jeg slipper.

Rutiner is everything. I dag kom jeg fram ca 19:30 og da er det ikke mye tid tilbake. Spiser et smørbrød fra matpakken til middag. Det går så mye tid til å gå ut. Jeg skal legge meg før 22:00 og opp kl 06:00. Har en by i sikte. Bad Langensalza. Har gått 7 dager på rad, så jeg bremser for å sikre at jeg ikke går på en smell. Hviledagen er proppet til randen av drømmer. Svømme i et offentlig bad, få vasket klærne på vaskeri (og ikke bare håndvask). Frisør og sitte på en fortausrestaurant med et glass hvitvin. Så får vi se hvilke av drømmene som blir sånne.

Innsikt: når du har laget en plan, kan du improvisere.

104: Nordhausen-Straußberg

Am Waldhof
  • 29. juli 2019
  • Distanse: 17.9 km
  • Totalt: 2024.1 km
  • Tid brukt: 6:58
  • Innkvartering: Am Waldhof

Startet med frokost kl 08:00 og satt ved bordet med en italiener mellom 60 og 70 år som sykler til Nordkapp. Hyggelig møte. Hotellet hadde elendig seng og det hadde de to foregående også.

Italieneren hadde vært en av de først IT -folka i verden. Akkurat som Bernt og han visste godt om firmaet Bernt jobber for, Oracle. Jeg tipset han om å bruke Locus Map i stedet for Google Maps. Locus er mye proffer og jeg har lært meg å bruke det for nye strekk hver dag. Utrolig anvendelig. Google Maps blir for dårlig til gåing og sykling. Men det var akkurat som å snakke til døve ører. Vi har alle våre områder hvor vi er stengt eller vant til noe.

Så der startet dagens første projeksjon. Det har vært mange av de i det siste, sikkert fordi jeg vandrer i stillhet og kommer dypt inn i materien. Når jeg nå deler dette så vennligst ikke kommentér med trøst, eller støtte. Jeg trenger det ikke. Historiene er eldgamle og bearbeidet tusen ganger til psykolog. Jeg skriver dette fordi jeg synes at projeksjon til gammelt er interessant i nye møter. Man vet aldri når det slår inn og hva det representerer. Noen mennesker får lettere fram ens eget ego enn andre og det kan ofte være gammelt. Egoet elsker fortiden. Men med teknikker jeg har lært meg, pulveriseres projeksjon i stedet for å dyttes ned i en skuff og da utkrystalliserer tilstedeværelsen seg sterkere enn før. Det er som om noe glitrer når nærværet trer frem. Det krever lang trening å slippe fri det gamle og jeg har øvd i mange mange år. Skjønner godt hvorfor folk blir rusmisbrukere eller alkoholikere eller jobber seg ihjel, for det er skikkelig vondt å åpne opp.

Ihvertfall så var projeksjon den at jeg snakket med min far i fjor etter min brors bortgang og jeg spurte om han husket at jeg ble banket opp av Tore (en fyr min mor var med) og at jeg lå på sykehuset en uke etterpå, hvorpå han svare at det husket han og at han den gangen hadde tenkt at det var synd at jeg ikke fikk meg en på den andre siden og.

Det var alt.

Jeg ble selvsagt stille. Litt stiv kanskje. Her hadde han sjansen til å gi en farsstøtte eller en omsorgsfull kommentar også sa han bare det.

Stengt port som måtte forseres i dag.

Poenget er kort og godt at «den stasjonen er stengt». Min første psykolog i Trondheim lærte meg å bruke dette bildet av stengte bensinstasjoner. At når folk er stengt ikke bruk krefter på å forsøke å åpne de og få noe. Tok meg mange mange år og skjønne dette eller integrere det så det funka for meg. Og atter en gang i 2018, stod jeg utenfor en stasjon og forsøkte å få noe. Sannheten er at jeg fikk en på andre siden, så det holdt. Han knuste nesen, kjeven, Jeg sydde i ansiktet, rotfylte tenner osv. Han sparket meg i magen og ansiktet osv osv. Årsaken til at jeg fikk juling var jo at jeg hadde hylt til han idioten at han skulle reise til helvete ut av leiligheten vår. Mora vår lå full på sofaen og lillesøsteren min satt og gråt. Jeg hatet de voksne og jeg gav selvsagt beskjed om det. Jeg er Betty.

Politiet kom fordi min venninne fikk løpt ut og ringt osv osv og denne historien har jeg fortalt mange ganger. Poenget med å jeg fortelle den en gang til er at jeg fikk opplevelsen at han var stengt for min versjon.

Italieneren dro og jeg kom meg ut på gaten ca kl 10. Stod lenge og ventet på grønt lys, hvorpå en ansatt fra hotellet kom løpende ut mitt i overgangsfeltet og stoppet meg og lurte på om jeg hadde betalt. Jeg sa at vi kunne da ikke stå der og jeg gikk tilbake til fortauet ved hotellet og viste han kvitteringen på mail.

Ville han ha gjort det med en mann som dress og koffert? Neppe! Riktignok bruker jeg sekken som tørkestativ til gårsdagens truse som er vasket om natten. Beste tørkestativ jeg har og riktignok føler jeg meg som en uteligger av og til, men jeg har da betalt for meg.

Neste gang jeg skal ha en hviledag, må jeg få klippet håret og kanskje ta en fot-time eller hud-time, for den følelsen må bort. Men han fyren sparket ihvertfall i gang noe, som minner meg om punkelivet, men det er til å leve med, absolutt.

Så gikk jeg bort til restauranten jeg hadde spist på kvelden før, fordi jeg hadde glemt en bok der. Det var ikke åpent, men jeg så at hun strenge var der og gjorde i stand. Jeg banket på vinduet og hoppet opp og ned i iver. Hun kom og åpnet og jeg forsøkte på min engelsk/tysk måte å forklare, hvor hun avviste meg helt. Hun var helt stengt. Det har jo funka så bra å kommunisere til nå, men her var det ikke hjerterom. To barn kom til i døren og jeg begynte bare plutselig å gråte. Mange episoder gikk som en elv gjennom hodet mitt. Julen jeg ikke fikk komme hjem, faren min som tok med begge søstrene mine på tur, men ikke meg fordi ‘det var så mye med meg’ og ‘jeg så ikke ut’. Nabodamene som laget egen liten portvinsklubb, kunne for de fromme, etter at jeg i alle år hadde inkludert alle til å lage sylte, rull, eggelikør, påsketurer, 16. mai om kvelden, tog 17. mai om morgenen. Alle inkludert. Også ble jeg utenfor de fromme. Det var vondt, men det var noe gammelt det sparket i gang, som gjorde det jævlig vondt. En av de sa at såpass måtte jeg tåle og det er sant, men det betyr ikke at det ikke gjorde vondt, men la de fromme spise med de fromme og de døde begrave de døde.

Tilbake til restauranten. Jeg stod der og gråt og så på barna der. Og flere episoder rullet gjennom hodet, det føltes som om jeg skulle dø der jeg stod. Helt merkelig. Det var virkelig ikke noen plan, men hun sa at jeg skulle gå vekk og jeg så Via ROMEA-boken ligge på bordet innenfor vinduet. Det var helt forferdelig. Jeg tok telefonen fram for å ringe Bernt, han snakker bedre tysk, og da slapp hun meg plutselig inn. Jeg hentet boken og gråt meg ut der i fra. Hun viste ikke en mine.

Helt fantastisk avstengt.

Så skulle jeg gå over gaten. Jeg var ganske preget, så jeg var forsiktig og mitt i overgangsfeltet kjører en kjeftende sur merr mellom 60 og 70 år, nesten på meg, Rister på hodet og hadde jeg ikke stoppet så vet jeg ikke, for det hadde ikke hun tenkt.

Ringte selvsagt Bernt og jeg fikk gråte masse. På en parkeringsplass sprakk alt. Og i dag gikk jeg blant de største åkrene jeg noen sinne har vandret i og gråt og gråt og tømte ut alt. Og så gnistret det litt i tilstedeværelsen og så ble det veldig, veldig fint.

Deler dette fordi jeg vet at mange opplever at hendelser skjer og de kjenner ikke helt igjen seg selv i reaksjonen. Det er sannsynligvis det samme som skjer. Projisering av gammelt. Det er ikke noe å være redd, men det gjør vondt og det er vanskelig å få tak i hva det handler om. Jeg har vært en utrolig dyktig barnevernspedagog som jobbet med rusmisbrukere og en av mine styrker var at jeg kunne avdekke projiseringen, men det er vanskeligere å få tak på i eget liv.

Så i dag takker jeg alle episodene for at jeg fikk kommet litt videre i livet. Jeg måtte altså vandre til Tyskland.

Det rare er at når gammelt er sparket i gang, så oppfører man seg ikke like mykt og varmt som man ellers vil være og det utløser noe i den personen man står ovenfor. Du skal være Buddha for å ikke få en reaksjon.

Det som er en konklusjon for meg i dag er at de som er stengte og som ikke ser og som ikke har innsikt eller tilegner sg sådan, er de som egentlig er problemet og ikke du som ofte har tatt skylden for alt. Mine terapeuter har bekreftet at det er ikke noe feil med meg og da stoler jeg på at de snakker sant. Men gamle greier har fått meg til å tvile mange en gang.

Ta f. eks. Trump, en avstengt faen. Men det er mange miniutgaver av han rundt om. Og de som ikke ser og ikke er åpen starter lettere en krig enn de som forstår det jeg snakker om.

Jeg har det i meg.

Jeg kom meg fram og bor i et minislott. Eneste gjest. Det knirker overalt, men nå er jeg herdet. Rett over gaten er det en slags park med aper og en bane, som jeg selvsagt måtte forsøke etter at jeg satt fra meg sekken og sånt. Så glad jeg gjorde det, leiken og gleden bor i meg.

Innsikt: ikke forsøk å åpne opp noen som er stengt.