179: Subbiano – Giovi

  • 28. oktober 2019
  • Distanse: 10.0 km
  • Tid brukt: 3:29
  • Totalt: 3630.0 km

Med gårsdagen friskt i minne, gikk jeg for 1 mil i dag. Kjente etter og «tunet inn» hele tiden og lot kroppen bestemme tempoet. Terrenget er jo noe kroppen ikke styrer og skogen, men en sti hvor bregner måtte høvles ned, var jo en overraskelse. Trær som var ramlet over stien måtte enten forseres over eller under, og jeg som bare vil ha 30 mil med fred.

Skjønner at jeg er kjempeslitten Det går fint, helt til jeg får litt motstand, da skjønner jeg hvor tynnslitt jeg er. Tåler ikke mange overraskelser. Da jeg kom til Giovi og restauranten jeg hadde pekt ut var stengt, men jeg likevel fikk et glass vin og det gratis, begynte jeg å gråte. Ikke heeeeelt naturlig akkurat. Det var best hvitvinsglasset jeg ever har drukket. Da er det glass nummer 4, jeg er blitt påspandert på denne reisen. Artig å minnes de som har spandert på meg.

Nå er jeg på «rommet». Beste stedet å være. Lys og vann og utsikt. Tv, Internett og eget toalett.

Forteller meg selv hver dag at ingenting haster. Har ikke en arbeidsgiver i andre enden en gang. Har laget meg en utvei og en god plan for vinteren. Et langt liv med en overdreven tro på at jeg er uønsket holder sakte på å dø ut, til fordel for livet jeg faktisk lever nå, selv om det er litt slitsomt.

Innsikt: å arbeide for fred i sinnet er bedre enn å være sinna for å få fred.

178: Bibbiane – Subbiano

  • 25. oktober 2019
  • Distanse: 21.0 km
  • Tid brukt: 6:16
  • Totalt: 3620.0 km

Å være høy på seg selv kan straffe seg og for meg gjorde det det i dag. Startet alt for hardt ut. Ferdig med Appenninene og klar for siste etappe mot Roma. Vel, det er fra nå 319 km igjen.

Gønnet på og snakket med minstemann på telefonen, ble så glad og presterte å løpe noen av metrene. Etter en kort pause etter 7 km, bråstoppet det, høyre kneet skrek til meg. Måtte roe ned, veldig, det hjalp litt. Drakk for lite vann. Hadde for få pauser. Skulle tro jeg hadde lært, men neida.

Måtte tilpasse tempoet etter kneet, tok på støtte, det hjalp. Å samarbeide med kroppen hjelper alltid. Ufattelig irriterende, men sånn er det altså. Skal sove meg til en bedre total og ikke værer så kjepphøy i morgen.

Kroppen vil sikkert ha en real pause, men det går ikke riktig ennå, så jeg får bare lye og være dens tjener.

Har spist en ålreit biff på hotellet og kjøpt gode ostepop og rødvin. Endelig fredag!

Har glemt å skrive at på siste hotellet i fjellet flagget de med stort norsk flagg da jeg bodde der. Det rørte mitt hjerte.

Innsikt: å være høy på seg selv funker bare i noen timer

177: Badia Prataglia – Bibbiena

  • 24. oktober 2019
  • Distanse: 17.4 km
  • Totalt: 3599.0 km
  • Tid brukt: 5:10
  • Innkvartering Hotel Giardino

Det hender jeg våkner om natten og må på do og da lurer jeg på hvordan det er mulig å komme seg videre, når veien til toalettet nesten virker umulig å bestå. Men morgenen kommer, litt yoga, litt gammeldamegymnastikk, så er vi der igjen.

I dag har jeg gått 3599 km tilsammen fra Stiklestad, fra Lillehammer, som jeg startet å gå sammenhengende fra 29. april, passerer jeg 3000 km i morgen. I neste uke har jeg vært på veien et halvt år altså.

Det skal litt til for å imponere meg selv, men nå tror jeg at jeg er litt tatt av at det. Egentlig så går jeg noen ganger og rister på hodet, snakker med meg selv, vanskelig å forstå at dette har vært mulig. Noen ganger glemmer jeg helt at jeg har gått i et halvt år, for det gjør ikke noe. Det er innimellom imponerende lett og godt. Så er det litt motstand, som f. eks. regn i dag, men egentlig er det ok med en forandring også.

Etappene er ikke så gørr lange nå. Det føles bra. Returbilletten fra Roma ble kjøpt i forrige måned, så jeg vet nøyaktig hva jeg har å gå på. Man blir ekspert på sånt og så regner man litt ekstra for tort og svie.

Regner med at folk kommer til å spørre meg om forskjellig. Allerede har folk spurt om jeg husker noe spesielt og jeg har svart hver gang, at alt er superspesielt. Alt er vakkert på sitt vis. Men den siste fjellturen tror jeg henger høyt og friskt i minne som noe av det vakreste. Kanskje fordi jeg visste at det var denne kneiken, så hadde jeg kontroll.

Skjønner nå at dette får jeg til. Ikke det at jeg ikke har trodd det, men nå kjenner jeg det og det er forskjellig.

Jobben nå er å holde seg kald som en fisk og å nyte dagene, for de kommer aldri tilbake. Ønsker meg at slutten på turen skal stå igjen som den viktigste biten. Sakte men sikkert, være åpen, lytte og sense. Uansett, morgendagen kjenner ingen, men jeg har en opplevelse av å ha greid noe, vært utholdende, en seig jævel rett og slett. Jeg har bevist for meg selv at jeg har det i meg. Takknemlig for at jeg fikk brukt livet så intenst, for jeg har en virketrang av en annen verden.

Innsikt: aldri feil å være litt stolt av seg selv.

176: Bagno di Romagna – Badia Prataglia

  • 23. oktober 2019
  • Distanse: 13.8 km
  • Tid brukt: 5:46
  • Totalt: 3581.6 km
  • Innkvartering: Albergo Giardino

I dag steg selvrespekten flere hakk. Jeg gjorde de riktige trekkene og i tillegg tok jeg meg sammen, for å styre meg over fjellet. Et strekk jeg har gruet meg for, men som viste seg å være noe av det vakreste på hele reisen. Noen hundremeter opp (fra 545 moh til 1250 moh), som jeg absolutt er i form til å forsere. Det var duket for noen høye rop på toppen og noen ekstra brøl på tur nedover. Og til en forandring tok jeg en øl på en bar.

Resepsjonisten på forrige hotellet sa: nei, dit må du ikke dra, det skjer ikke noe der. Men jeg trenger ikke at det skal skje noe. Og det er fascinerende å se de små fjelllandsbyenes liv og røre. Folket er samlet ute. Unge og gamle.

Bor på et skikkelig brunt sted, men et ærlig brunt sted, prisen er 400 kroner. Var greit å komme seg fra spastedet, skikkelig brunt og dyrt og oppskrytt. Disse kildene i bassengene lukter bæsj og midt på natten vokner du fordi du bader i din egen svette. Til den prisen burde aircondition eller en vifte vært med. Har lurt på hva som får det til å gå rundt, men jeg snakket med et hyggelig pensjonister fra Venezia, som kunne fortelle at de var der for 8. Årert, 14 dager om gangen. Massasje hver dag og samme restaurant hver dag. Spørs om vi alle havner på den baggen. Behandlingen jeg ble påspandert av min venninne i Årdal var bra og jeg var bra som hvilte og gikk under 4000 steg på hviledagen.

Nå er jeg over fjellet og i Toscana. Nå har jeg grepet på vandringen.

Tenker, med høytidelighet på mitt møte med noe stort i meg selv, her om dagen. «This is what I pay for!». Det var stort og sjeldent. I etterkant ser jeg at det handlet om aksept.

Jeg har arbeidet med meg selv i 30 år, i all slags forum og noen få ganger har jeg hatt slike dype opplevelser. Da har jeg følt meg helere. Modnere. Mere kontakt med meg selv. Ikke gladere. Ikke sintere,. Ikke reddere. Ikke mere sorgtung. Bare mere hel.

Det er noe spirituelt humbug å tro at man skal bli gladere av å gråte sorgen ut, eller oppleve en mere ‘virkelig’ glede. Jeg tror ikke det er noen sammenheng mellom å slippe opp og våge å se på de grunnleggende følelsene redsel, sinne, sorg og glede og tro at de skal forandre så mye. Hvis du har undertrykt sorgen din så lenge at det har stått i veien for å være glad, så mulig du kan bli mere glad etterpå, men nei, jeg tror ikke på det. Da ville «gutta» som har jobbet med meg, solgt det inn for lenge siden. Det er og blir bambusprat.

Sorg handler nødvendigvis ikke om å gråte heller. Hvis det hadde funnet en grad for gråt, så skulle jeg hatt doktorgrad i det. Jeg er ikke pittelittegranne redd for å gråte en gang. Det er til og med laget en NRK-dokumentar som het Bettys Tårer (ville ikke spilt den inn i dag, for å si det sånn). Har grått mye jeg. Både aleine og med folk. Noe form for gråt trenger trøst. Så har du krokodille tårer, når vi synes synd på oss selv, de er egoets farvann. Det var viktig for meg at ikke egoet overtok opplevelsen jeg hadde, for da kunne egoet syntes synd på seg seg selv som måtte møte sorg (om du forstår), men i sannhet, var dette en av de skjellsettende opplevelse, som Aage skrev og det er jo fantastisk. Aksept av aspektet å være et helt menneske.

Opplevelsen min var mere HULKING enn gråt, by the way. HULKING er best aleine. Min erfaring er at når folk er rundt deg, så skal de reparere, trøste, stoppe hulkingen og det var det jeg håpet ikke skulle skje og det skjedde altså ikke.

Det var veldig ekte, akkurat som glede, redsel og sinne kan oppleves ekte. Jeg er knallgod på å være sint, når det behøves og jeg er stolt over å ha kontakt med den følelsen. Mange blir triste i stedet for.

Fortalte forresten mine barn da de var små at figuren Hulk, het Hulk fordi han HULKET sånn.

Gleden er ikke en viktigere følelse enn sorgen, redselen eller sinnet. Gleden er bare mere akseptert. Hva skulle vi gjort uten en god porsjon redsel? Det er den som hindrer oss i å bli påkjørt. Sinne hjelper oss å frigjøre kraft. Sorg er også naturlig og den skal ikke «bli ferdig» eller forsvinne, den skal aksepteres.

Denne vandringen gir tilgang til mye i meg. Mest egoistiske jeg har gjort og veien blir til mens jeg går.

Innsikt: gråting kan være en luremus.

175: Paganico – Bagno di Romagna

  • 21. oktober 2019
  • Distanse: 11.0 km
  • Tid brukt: 4:13
  • Totalt: 3567.8 km
  • Innkvartering: Termæ Santa Agnese

De første 5 kilometerne var skog, ulendt terreng, opp & ned, en fin opplevelse. God start, god hvile og møtet med M, var skikkelig godt. Jeg fikk minst 5 klemmer og vinen jeg drakk i går, spanderte hun som bursdagsgave.

Etter 6 km kom jeg til et kloster og punkterte skikkelig. Skikkelig trøtt. Blir pittelittegranne redd for at alt skal rase sammen, men jeg tror ikke det er noe fare for det. I skrivende stund er jeg innlosjert på et hotell som har utendørs svømmebasseng, foruten om at alle bare ligger og flyter i bassenget. Ingen svømmer, bare avslapning og det hadde jeg tålmodighet til i 15 min.

Ihvertfall er dagens tema for meg at jeg måtte gå så langt som til San Piero in Bagno, en italiensk landsby, for å møte noe dypt i meg selv. Oppe ved klosteret føltes det som om beina ikke ville bære meg lenger. En sinnsyk sorg kom kastene over meg. Jeg fikk satt meg på en benk og hadde en «Hard Rock Café ala Betty»-lunsj. Jeg gråt og spiste.

Når jeg sier gråt så snakker vi nesten oppkast. Rier-i-magen-gråt, fikk i meg mat og vandrer nedover og mister følelsen i beina igjen. Ringer mitt kontrollsenter igjen og han er ikke bekymret. Han sier dette er bra og veldig psykisk. Vi snakker om alt jeg har bært (ikke fysisk) og nå manifesterer det seg i en dyp sorg. En uant og voldsom tristhet som krever lyd og plass. Stien jeg gikk på vår brolagt med stein, så det gikk seint i seg selv og i det jeg sier at jeg ikke klarer å bære dette mere, dukker en svær tavle opp, med bilde av Jesus, som bar korset og segnet om i kne, og Jesus fikk hjelp til å bære korset et stykke på veien av Simon fra Kyrene.

Jeg fikk også hjelp. Bernt sa at jeg skulle gå inn i kirken som lå 100 meter lengre nede. Jeg gikk inn og jeg gråt som et barn, eller som en voksen som virkelig er sliten. Jeg tente et lys for meg selv og gikk opp kirkegangen med det. Satt det fra meg, lempet sekken av og satt meg på første benk og strigråt, høylytt. Jeg kunne ikke la det være. Det var valget mellom å bli kvelt av min egen sorg eller slippe dritten ut. Det var heldigvis ingen folk der. Hadde det vært noen der, så kunne jeg muligens ha tatt meg sammen, men jeg tror ikke det, ikke denne gangen, det bare veltet opp. En svær klump på innsiden som poppet opp som en vulkan. Helt ustyrlig.

Så sannelig begynner jeg å få troen på pilegrimsvandring som metode. Men faen, jeg måtte gå langt for å komme til i dag.

Det hele stilnet og jeg tørket snørr og tårer. Tok bilder av katolske helgener som jeg tolket i mitt stille sinn. Følte at kirken ivaretok meg og takker inderlig for dette rommet, som «rommer» dritten, for vi folk er full av sånt.

Jeg gikk på en butikk og kjøpte en cola og vaskepulver. Bernt mente at jeg skulle gå på en bar og kjøpe meg et glass vin, men jeg hadde ikke lyst til å ødelegge den følelsen jeg hadde. Alkohol dreper jo alt som er ekte. Så jeg gikk med musesteg til hotellet for å få mest mulig ut av opplevelsen etterpå. Jeg var ennå gråtkvalt og full og tung av sorg, så jeg satte meg på en benk og gråt mere. Følte at jeg var i kontakt med noe ekte og noe dypt inni meg. Det var veldig fantastisk.

Sorgen har ingen adresse. Ingen å klandre. Ingen å savne. Den er bare veldig voldsom. Den er bare veldig påtrengende når jeg ikke slipper den ut. Da får jeg nesten ikke puste.

Jeg ringte Bernt og jeg satt på benken så lenge jeg kunne og ønsket at dette som føltes så ekte ekte skulle vare så lenge som mulig. Folk svinset og svanset forbi, jeg følte meg heldig som fikk være i kontakt med noe i meg selv. Jordet og nær selve livet, sånn jeg så og kjente det. Prøvde å ikke gråte når andre så meg.

Vel, allting har en ende og allting har en slutt. Resten av turen var bare en etappe. Midten av turen var en åndelig opplevelse som jeg har gått langt for å oppleve.

Nå er det min jobb å slappe av og komme meg fysisk. Har bestilt terapeutisk massasje kl 09:15 i morgen tidlig (gaven fra min venninne i Årdal) og etterpå skal jeg forsøke å gjøre ingenting. Spent på hvor få steg jeg kan klare.

Innsikt: det ekte er ubetalelig.

174: Santa Sofia – Paganico

I dag ble bursdagsmiddagen min Real Turmat, mens hjemme spiste de kvalbiff med Bernaise-saus. Italienerne spiser ikke noe mye saus på maten, det skal de ha, men kake til frokost har de hver morgen. Og jeg som er så svak for mat og tar skikken der de kommer, spiser mye pasta om dagene, så det er ikke noe vektreduksjon i sikte.

Min eldste sønn mente jeg skulle si til folk jeg traff i dag at det er min bursdag, men jeg har ikke gjort det og ikke ble det kake, men som sagt så har jeg spist kake hver dag i en måned nå. Fikk bursdagsgave fra min «gamle» venninne i Årdal. 500 kroner på konto. Så kult. Tusen takk. For 500 kroner kan du drikke deg full 5 ganger i dette landet, men siden det er litt utenfor for tiden, så skal jeg legge pengene i en behandling på neste hotell. Jeg vet at den delen av turen hadde min gode venninne taklet. Et realt spa-hotell igjen. Thank you my love, Kristin Hovland.

Årsaken til et godhotell igjen er at jeg er så padde sliten, at jeg må få hentet meg inn. Har vandret 5 dager, alle under 20 kilometer, men det føles mye mere ut.

I dag løp jeg siste 2 kilometerne, var redd for mørket, var på skogsveier og det koster litt ekstra energi å vandre i skogen i skumringen. Rakk frem akkurat, til en kjempetøff plass, skal få sett mere på stedet når det lysner.

Nå er det Real Turmat, Kylling Tikka Masala og et godt glass rødvin. Then I sleep like a baby.

Innsikt: Don’t wait up for me, Roma, I’ll be late.

173: Pianetto – Santa Sofia

  • 19. oktober 2019
  • Distanse: 6.6 km
  • Tid brukt: 2:37
  • Totalt: 3539.5 km

Nok en minitur pga hotell-logistikk, men det gjør ikke meg noe. I dag var saken: Hvor sakte kan jeg gå 6 km?

Det var et gammelt slott innenfor 1 km og noen gjerder å forsere, litt opp og ned og dermed gikk nå dagen.

Innom en koselig bar, hvor eieren organiserte transport av meg tilbake til hotellet. I morgen tidlig blir jeg kjørt til der jeg stoppet i dag, for så å bevege meg inn i fjellet, uten sekken, for den blir kjørt frem til neste sted. Halleluja!

Har lurt på hvordan mine forgjengere kunne gå så fort. Er jeg virkelig så treig? Men Bernt hadde høytlesning i dag fra Synnøves bok. Hun bodde på dette hotellet, men ble hentet med bil av borgermesteren i Santa Sofia (som jeg også har fått tilbud om å treffe) og kjørt det strekket jeg gikk i dag. De gikk sammen 2/3 av det jeg skal gå i morgen, så ble hun kjørt til Bagno Di Romagna. Det vil si at hun brukte 1 dag på noe jeg bruker 3 dager på. Det snødde da hun gikk her og hun trengte det sikkert, men jeg kan ikke lefle med transport, ihvertfall ikke med den formen jeg har nå. Da er jeg ferdig.

Kom meg veldig etter 2 glass hvitvin og gleder meg til fortsettelsen. Føler at jeg har orden på morgendagen.

Bernt mener at jeg har en psykisk slitasje nå. Aner ikke hva han legger i det, men det er han som får opp og nedturene. Jeg bare vet at jeg må sove nok og tenke klart og ikke gi etter nå.

Innsikt: holde hodet kaldt når det gjelder.

172: Cuerscoli – Pianetto

Nå er jeg kommet på et utrolig spesielt sted. Her er det lagt kjærlighet ned i hvert eneste hjørne. Det føltes som jeg kom til et øde sted og jeg tenkte mitt og lovet meg selv at jeg skulle ta det fint, samme søren, men det ble ikke noe problem.

Jeg har jo vært innom noen hotell i det siste, så jeg vet hvilken rekkefølge som passer best. Levere passet. Få spist og så lande på rommet for dusj og vaske klær.

I morges løp jeg rundt for å finne en å gjøre opp for middagen i går til. Jeg kunne sikkert ha gått uten å betale, for de hadde langt større oppdrag og kunder, enn en pilegrim fra Norge. Blant annet stort bryllup i helgen og i går var det som sagt vinsmaking for kunder fra flere land. Spiste frokost med en av de i dag. Men jeg liker å gjøre opp for meg, så jeg fant en «å plage» med betaling til slutt. Jeg liker ikke å stå med luen i hånden og jeg tror ikke på gratis mat. Hadde jeg bare gått uten å gjøre opp for meg hadde jeg brukt alt for mange tanker på det. Kunne betalt dobbelt for å slippe sånt. På denne reisen har jeg blitt påspandert et glass vin i Tyskland og et i Bolzano, Italia.

Så har Tore og Gry Annett overrasket og Bernt kjørt reisebyrå og bygget meg opp når jeg er som nederst og i dag var det pittelittegranne tøft.

De første 5 km var opp og ned, som f. eks. baksiden av Bosbergheien. Det går greit en stund for jeg liker motbakker, men jeg har ikke noe ekstra krefter igjen. Vet ikke hva som fortviler, men det er godt å ha et kontrollsenter å kjefte på. Ingen av oss hadde sjekket terrenget og alle overraskelser koster. Vi la om resten av strekket og det gikk lettere, selv om det var tungt nok.

I morgen er det ikke lange strekket og jeg må ta buss tilbake, fordi det finnes ikke rom i Herberget fremover. Det er helg og det er proppet til randen over alt, så kilometerne blir ikke så mange de neste dagene, men det har jeg råd til. Særlig kroppen. Og særlig siden det går mere opp og ned. Terrenget har forandret seg. Jeg har forandret meg. Jeg er trøttere og ikke så sterk som før, føler meg mere ydmyk og takknemlig også.

Innsikt: la livet få virke akkurat nå

171: Fratta Terme – Cusercoli

  • 17. oktober 2019
  • Distanse: 18.3 km
  • Totalt: 3519.2 km
  • Tid brukt: 5:51
  • Innkvartering: Borgo dei Guidi

Da jeg våknet i dag, skjønte jeg at det er nå jobben begynner. Jeg er jo ganske så sikker på å komme meg til Roma, helt garantert er man jo aldri, men det er hvordan man tar det, som teller.

Så hva jeg tenker, hvor fort jeg går, hvor langt jeg går, hvor mye jeg er tilstede, er veldig viktige faktorer for at vandringen skal ha sin virkning og være en god opplevelse.

Så, hva jeg tenker er avhengig av hvor fri jeg er gammelt rask, gamle trossystemer, gamle innøvd tanker, kall det gjerne gamle sanger. Folk med alzheimer husker sanger de lærte på barneskolen: Alltid Freidig Når Du Går (en nydelig salme, by the way). Hjernen vil ha sine gamle mønstre.

Jeg gidder ikke å repetere gammelt rask, som underholdning heller, så jeg bare tror at du som leser forstår.

Jeg tok meg på tak og tok med yogaen i morges og bestemte meg for å ha en god dag. Det ble det. Det virker. Rart at jeg ennå blir overrasket over at å bestemme seg funker, men erfaringsmessig, så har jeg bestemt meg noen ganger, uten å ha bestemt meg ordentlig og da virker det ikke. Avgjørelser må taes fra essens, ikke fra løse tanker.

I dag var det en ung mann, ca 30 år, som ropte fra bilen sin. Han sa noe sånt som: Bravo! Du er på vandring. Fra hvor? Jeg ropte fra Norge. Han ropte tilbake: Bravo og der fikk jeg et slengkyss. Du går lettere etterpå liksom.

Så ville jeg slippe en bil over veien. Han smilte. Stoppet bilen gikk ut og spurte om jeg vandret langt. Jeg svarte fra Norge. Bravo! Bravo! Til Roma? Ja, jeg skal dit. Han gav meg en god klem og ønsket meg lykke på ferden. Jeg neiet og smilte og lo og vinket og ja, det hele.

Tredje mann kom kjørende etter meg. Han ropte Singora!, gikk ut av bilen. Han trodde jeg hadde mistet en svart lue. Han forklarte masse på italiensk. Jeg tok han i hånden og takket og neiet. Han snudde bilen og kjørte sin vei.

Skjønner ikke hvorfor jeg kan mistro mennesker sånn. Jeg har jo ikke møtt noen dårlige på min vandring. Jeg ser jo på TV en gang i blant og nyheter leverer ikke sånne historier akkurat. Men min erfaring er nå at verden er full av hjelpsomme fantastiske folk. Det kan fantasien ikke ta fra realiteten. Jeg vet jo at det skjer drit og lort overalt, men brorparten, det meste på jorden er fantastisk!

Der bannet jeg sikkert i kirken.

Jeg er kommet til et sted som produserer vin. Da jeg ankom, kunne de fortelle at middagen var fullbooket. De har sånn vin- og mat-smakingsprosjekt i etasjen under. Jeg er forært overetasjen, hvor de serverte meg utmerket pasta. Løp og hentet ny hvitvin, når jeg sa at den de gav meg ikke var tørr og fruktig nok i forhold til min smak. De har gitt meg tilgang til et kjøleskap fyllt opp av øl, brus, m. m. Jeg spurte om prisliste og neida, ta hva hjertet begjærer, For FREE. Synd jeg ikke drikker øl for tiden. Her kunne vi hatt en skikkelig fest.

Innsikt: åpenhet gir goder man ikke aner.

170: Forlì – Fratta Terme

Tur 170 og i dag 3500 km, ene og alene fordi jeg oppdaget at jeg manglet 400 meter på å tippe over 3500 og da gikk jeg «litt feil», rundet kvartalet en ekstra gang og vips så var vi over den magiske grensen. 4000 km blir det ikke, ikke på denne reisen.

Installert på et stilig hotell. Grand Hotel Terme della Fratta. Det er ikke noe latmannsliv i det hele tatt. Skyndte meg å få av meg klær, dusjet, fikk på badekåpe og prøvde 2 basseng og en badstue, før jeg skyndte meg i dusjen for å rekke middagen.

I morgen har jeg fotmassasje på programmet, kroppsmassasje seinere på dagen og ansiktstime til slutt. Alt er bursdagsgave på forskudd fra Bernt og det er så kult og kjærkomment. Han sier de rette tingene, som f. eks. at det er langt igjen til Roma. 25 gådager. Viktig å ikke tro at Roma er rundt neste sving. Når du har gått 3500 km er det ikke bare å kimse av de siste 45 milene.

I dag var jeg også trøtt, men løypen var ikke så lang. Nå taster jeg mens jeg venter på middag. Ser ikke helt normalt ut antagelig, men hvem bryr seg?

Innsikt: hvem bryr seg?