Fint å brekke seg opp til Yoga og sykkeltur og svømmingen er balsam for kroppen. Å være 100 % ansvarlig for egen helse, fritar hjernen fra å prøve seg på unnskyldninger. Riktignok er alle valg, all oppførsel og alle vaner sterkt påvirket av eksterne krefter, som for eksempel hva du måter hjernen med, folk du bruker tiden din sammen med og innlærte gamle ferdigheter.
Jeg vet jo at når noe nytt innføres, vil det gamle innlærte smyge seg tilbake i form av tanker ihvertfall. Hjernen leiter etter gamle løsninger, for å få lov til å reparere seg selv. Leiter etter feil med det nye. Lyser opp som en neongrønn lanterne for å få tilbake det gamle. Ikke fordi det var så funksjonelt, men fordi det er velkjent. Å endre en vane er nesten som å forsøke å endre sitt eget DNA, så vanskelig er det i lengden. Det hjelper veldig å forstå dette. Så det krever litt ekstra energi å fokusere på det nye og la det gamle være som et temmet dyr i bur og bare observere at det lurer på når du har tenkt å falle tilbake.
Innsikt: Å forstå sammenhengen mellom personlighetens behov for seg selv og det gamle, og essensens integrering av det friske i nuet er alfa og omega, for å få til en forandring.
Hadde planlagt skitur, men kjente i går at å få 10 000 steg i land kostet og det gjør det normalt ikke. Da var jeg superflink og valgte en restitusjonsdag. Jeg lærte meg å lytte mere til kroppen på veien til Roma og det funket kule. Skal jeg holde prosjektet ut, må jeg sense hva som skjer. Heldigvis ligger jeg godt an når det gjelder antall kilometer.
Det finnes en disiplin som gjør meg kompetent og det er at jeg er konsistent, men for mange slag i tryne og knekk i knærne har lært meg at det er ingen vits i gå for langt. Da dør 神祕 ut og kroppen må pumpes igang igjen. Det er denne pumpe i gang greien som tar tid. Akkurat som forbrenningen, har du køddet for mye med den, dør flammen ut og man vet ikke frem og tilbake på noen ting for å få det igang igjen. Ingenting dreper motivasjon mer enn for høye ambisjoner og forventede resultater og skuffelse hvis det ikke går som man har tenkt. Særlig hvis man har vært alvorlig syk en gang i livet, må man bare drite i sånne personlige trenerens ambisjoner på vegne av deg. De vet ikke hvordan en kropp som har vært knust skal bygges opp. Det må man lære seg selv. Man blir aldri den samme igjen.
Du kan ikke forvente mer enn det du får i øyeblikket og det er veldig vanskelig for egoet å forstå. Egoet som vil ha noe ut av alt, men greier du å være i det som er og være fornøyd med det, har du knekt koden. Og har du tatt hensyn til kroppen og ikke kjørt «show-off» kortet er det mulig å få til målet. Min kropp er ikke noe glad i tid-setting, men jeg visste og vet hvor lang en mil er og hva jeg tåler. Og El-sykkelen spiser kilometer, og halvgått løp midt i måneden er der jeg skal være.
Innsikt: Beholde 神祕 er viktigere enn å komme frem.
Det var lett å komme seg ut heldigvis, syklet avgårde ca kl 07:00 og det var lite vei som var brøytet. Synes det er ubehagelig å danse med sykkelen, tunge snøskavler å forsere, så det kostet litt mere å komme seg fram til Pirbadet i dag.
Syklet rundt omkring etter svømmingen og ble trøttere utover dagen, har bestemt meg for at i dag er dagen for å ikke gå rundt og rundt i stuen for å nå 10 000 steg. Det må finnes slakk i alle prosjekter ellers blir det for strengt og rigiditet gir ingen glede. Skal legge meg tidlig på en fredag og se frem til en god lørdag.
Det var ikke så mange steder det var sykkelbrøytet i dag, så vi basket oss gjennom noen km. Når 神祕 har slått inn døren, er det fint å observere hvor lite motstand eller gamle uproduktive tanker kan regjere. Det vil simpelthen ikke virke. Det betyr absolutt ikke at jeg kan gå i søvne på dagen, må være våken og holde det ubevisste som et temmet dyr i bur, ihvertfall der jeg er ankommet på min reise. Også må rutinene gjøres. Når jeg mangler 5000 steg om kvelden, fordi hverken sykkel eller svømming slår inn på klokken, må jeg gå rundt og rundt hjemme i leiligheten eller gå ut en kveldstur. Litt anstrengende, men mest kjekt. Blir mye mindre tv av sånt.
Jeg vet når jeg har det i meg. Det har ikke noe navn. Det har bare et driv. En brennende følelse, en stabilitet, en selvstendighet, en følelse av å være i flyt. Dessverre har det ikke noe navn. Det er bare der på grunn av min egen innsats og det krever ingen resultat. Da gjør jeg det jeg gjør fordi det føles bra og forventer ikke at det skal gi noe tilbake. Det er den ultimate følelsen som kan vedvare og den er superkjekk å ha i hverdagen fordi den gjør hver dag mer givende.
Det er som om hjernen er skrudd av, ihvertfall den delen som vil ha noe ut av alt, den delen som vil bli sett, kritiserer og formaner og mener etc. Bevisstheten hjelper meg til å holde selvkritikk slått av og selvomsorgen på. En av/på bryter. Jeg gikk til en fantastisk psykolog i mange år, Arnfinn Berg, han døde i 2006. Han sa: «gjør en ny ting hver dag», så tok han kaffe koppen og sendte den i sirkel rundt sin egen kropp og sa: «dette har jeg aldri gjort før». Jeg husker jeg syntes det var rart, men når jeg går trøtt av butikken der jeg kjøper mat, finner jeg et nytt sted, når treningen blir kjedelig, fryser jeg kortet og finner på noe nytt. Det er mange veier til Rom, som sagt og det gjelder å finne sin egen. En strategi som funker for en selv.
Når jeg har det i meg, la meg kalle det 神祕 («Shén mì»), blir mitt indre kompass tydeligere og det jeg har blir verdsatt. Når 神祕 er på min side er det som å få besøk av en kraft som er overbevisende og stiller meg spørsmålet: hvorfor? Og da blir alle hvordan’ene til overkommelige små steg som selvsagt krever innsats og anstrengelse, men dog.
Da jeg gikk til Roma handlet mitt klare, overbevisende og brennende hvorfor om selvrespekt og egenverd og hvordan ble til en vandring på 404 mil, en solid egenreise i bevegelse både innad og utad. Nå handler hvorfor’et om å ta ansvar for å være voksen og fornøyd med egen innsats i hverdagen og hvordan det ble et 50 mils løfte til meg selv i løpet av februar.
Mitt indre kompass blir tydeligere når jeg blir i bedre form. Min vilje til å ta på alvor og ta ansvar for mitt hvorfor blir klare og overbevisende små steg. Når jeg kjører dette løpet, står ingenting i veien for å greie det jeg alltid har drømt om: 四国遍路 (Shikoku Henro) – Pilegrimsruten på Shikoku med sine 88 templer. Det måtte være det økonomiske, men jeg får bare spare i vei, så får vi se hva tiden bringer fram. Jeg har lest meg opp om Japan, blogger og bøker. Min yngste sønn spurte meg hva jeg ville gjøre på min 60 års dag og det er Shikoku jeg drømmer om. Jeg har ikke lenger behov for å bli Mitt punktet på en fest blant folk som knapt nok liker meg. Jeg har behov for å utvikle meg og avvikle egoets behov for å «være noe for seg selv».
Energien i 神祕 er som en GPS som fører meg til enden av regnbuen på en vennligere måte. Hjernen min mollkoser seg. Både gode og dårlige repetisjoner blir automatisert med tid, og disse gode gir ny kraft og ny destinasjon.
Her er mitt Japan, som jeg snakker om, opplevd av 3 vandrere før meg:
Det blir ikke så mye bilder man tar på sykkel, men jeg kan jo legge ved et kart over dagens løype og et selfi av snæværet jeg basket meg fram i, samt potetkaken jeg har lovet meg selv i mange dager. Tok en god runde på sykkel før jeg prøvde ut konditoriet Franske Nytelser. Som sagt jeg slanker meg aldri igjen. Dessuten, når jeg spiser noe godt på en normal måte og uten dårlig samvittighet, blir det faktisk mindre av det. Det blir en fest i stedet for noe annet som man kan plage seg selv med.
Da har en uke gått og jeg er innenfor tenkt kilometer, så de 50 milene blir spredt godt utover februar. Jeg er god trøtt og synes at det er litt skummelt å kjenne på, men med egenfokus og disiplin får jeg sovet 8 timer og det skal være nok.
50 mil i februar er et støt og ikke sånn det alltid skal være. Et prosjekt fra A til B. Skal bli spennende å se om det gjør noe utslag på vekten, foreløpig har jeg bare en del vondt i magen pga Saxendaen, så litt bivirkninger er det. Strengt tatt så prøver jeg å unngå å håpe på vekt tap. Det jeg er mest ute etter er den følelsen jeg har nå, som jeg får av å ha bestemt meg for å fullføre. Det er ikke et øyeblikk jeg skal frem til, det er den følelsen jeg har hele tiden.
I dag var det fryktelig irriterende å svømme mange lengder også hadde klokken hengt seg opp (… Og er det ikke registrert, så har det ikke skjedd): jeg stoppet klokken og begynte på nytt. Svømmer en del tak under vann for å trene opp igjen evnen til å holde pusten. Satt fast i kajakken en gang, under vann og det utløste panikk, så jeg prøver å bearbeide det med å være omslynget av vann.
I dag måtte jeg ut å fingå for å komme over 10 000 steg. Holkeføre uten brodder. Blitt mange dansetrinn på isen av sånt.
En rolig skitur med opplettsvær. Litt trøtt i kroppen, tilnærmet lik fatigue følelse, så jeg gikk sakte og da ordner det seg etterhvert.
I går gav jeg 7 km uttelling for stegene jeg gikk, de har jeg trekt tilbake, for jeg har ikke registrert uttelling for steg de andre dagene. Så i går fikk jeg bare 1 km pga yogaen.
Regnestykket blir for komplisert hvis jeg skal regne om steg til km så de dagene jeg ikke registrerer på klokken det jeg går, som i dag og i går, blir det ikke noen kilometer uttelling på det. Sykling gir null uttelling på steg, men skitur kan slå inn på steg noen ganger og i dag var en god dag for det, så mesteparten av mine 10 000 steg i dag er fra skituren.
Det gir en god følelse å passere 10 000 steg om dagen og det må jeg bare gjøre resten av livet, hvis jeg ønsker å være under 100 kilo. Sånn er det med den saken. No free rides in life.
Jeg skjønner at mange ikke går 10 000 steg om dagen fordi de simpelthen ikke beveger seg mer enn til bilen og tilbake, og det kan gå bra veldig lenge, men det er lite «å gå på» hvis noe skulle hende i livet, hvor du trenger styrke.
Fordi en liten kursendring kan gi en stor bom i forhold til kursretning i livet, samtidig så en liten god kursendring kan gi uttelling smått om senn. Det at jeg har utført yoga hver dag (noen unntak) siden 1986 hjelper meg å knytte skolissene mine når og hvis jeg blir 80 år.
Alt har en sammensatt effekt og det koster litt å utføre aktiviteter som man har motstand på. Aksjon i stedet for å holde seg til gammel innvendig størknet sutring.
Så når jeg lurer på hvorfor akkurat jeg ikke er syltynn, ikke synger som en gudinne, ikke er populær, ikke har noen suksess på Spotify, ikke fixet arbeidslivet etter kreften etc, skjønner jeg at det bare er «the pity little me» som opererer og forsmediger det livet jeg faktisk lever og er fornøyd med. Ihvertfall er jeg fornøyd med min egen innsats og det er dyrebar og kjært. Den aller verste fienden er ens eget ønske om at det skulle vært noe mere og bedre, for det som gir størst tilgang til seg selv er å være i det som er.
Innsikt: Å være fornøyd med egen innsats er mest verd.
Å ta ‘an ned er utfordringen når man er i gang. Våknet alt for tidlig, men hva er vel ikke bedre enn å hente inn papiravisen på dørmatten og tusle rundt i stillheten og la dagen lysne helt av seg selv. Heldigvis var det litt sol å spore i dag og en liten antydning til at den varmet på terrassen. Heldig er vi som har årstider som kommer og går.
Eg e' på vandring 