203: Dovreskogen – Sel

P8091346
  • 9. august 2020
  • Distanse: 12.5 km
  • Tid brukt: 5:27
  • Total distanse: 4016.9 km
  • Innkvartering: Thon Hotel Otta

Nest siste etappe.

Startet fra Vollheim camping i strålende sol. Rolig gange for å tre inn i den meditative gyngingen og det funker fint i dag også. Tittet tilbake til 9. august i fjor, hvor det var etappe 113 til Munnerstadt. Da gikk jeg 16 kilometer, som er lengre en alle etappene vi har vandret på dette strekket mellom Hageseter og Otta.

Gikk og ventet på den store utfordringen i dag, den som gjorde at jeg ikke kunne få til dette strekket i fjor, pga snø. Heldigvis var det sant at det ville vært ufremkommelig der i mars i fjor. Jeg koste meg med at det var rett valg vi gjorde for det var noen kilometer som var skikkelig utfordrende. Langs et jerbanespor, opp mange bratte trapper, gjennom busk og kratt, med bringebær som bugnet rundt oss. Gaver!

Jeg jobbet så hardt at jeg var kvalm etterpå og dermed kan jeg vel begynne å skrive om vektutfordringene.

På reisen til Roma, la jeg på meg 5 kilo. Jeg vet at mange tenkte at jeg kom til å bli tynn som en strek av å vandre så langt, men det skjedde altså ikke. Det finnes jo 1000 forklaringer, men den hyggeligste er jo at alt smaker jo så godt. Hjalp ikke at i Italia var frokosten Croissanter og lunsjene var hvitt brød med ost og skinke, påfølgende med en kaffe med Sambucca i osv osv.

Etter Roma, gikk jeg opp 8 kilo til. Spiste det samme, beveget meg mindre.

Det er ikke noe å være overrasket over. Kosthold er nøkkelen. Jeg hadde en tanke om at jeg muligens kunne tape noen kilo på veien, men jeg vet jo bedre.

Det interessante er at jeg har vært i India 4 ganger, på en helsefarm, de siste 5 årene. Har gått ned 7 til 10 kilo hver gang, men har like raskt gått opp de samme. Jeg har oppriktig trodd at jeg har gjort jobben i 10 år. Startet med et kurs på Betania for overvektige, påfølgende kurs for utslitte folk og etter det, deltatt i en gruppe for å forsøke å finne kjernen til problemet. Det fant jeg altså ikke. Jeg har manipulert hjernen min til å tro at jeg gjør jobben, men jeg har ikke egentlig skjønt hva som var galt.

Kan føles urettferdig, men det er bare sutring og det interessante er at nå tror jeg at jeg har forståelsen.

Med andre ord: Nå tror jeg at jeg har sett lyset. For å kunne gå ned i vekt trengs 5 ting:

  1. Holdning
  2. Ønske
  3. Gjøre jobben
  4. Forstå hva som er galt
  5. Gi slipp på gamle strategier og overlevingsmønstre.

Det er de to siste punktene jeg har manglet. Jeg har ikke skjønt hva som var galt og det har vandringen hjulpet meg å få tak i. Jeg har ikke sluppet taket i de gamle strategiene og overlevningsmønstrene og det har også vandringen lært meg å gjøre.

Jeg kan velge å dele noe her: Jeg har eksponert meg hardt via media og musikken og det koster ofte mere enn det smaker. Det gir et sug, som jeg oversetter til sult og dermed har jeg bedøvd suget med å spise for mye.

Jeg har organisert, invitert og vært en svamp på andre sine livsutfordringer og fjernet meg fra mine egne.

Alt dette bunner i en slags størknet toleranse. Jeg har latt meg bruke, for kanskje å være viktig. Jeg har mye innsikt i saker og ting og når folk sier at de vil forandre noe i livet sitt, har jeg villig latt meg forføre med min gamle kunnskap som sosialarbeider. Selv om jeg inni meg har tenkt: «Nå bør takstameteret gå», har jeg grenseløst forført meg selv ut i uføret.

Det hadde vært morsomt om det endret noe for andre, men det jeg har funnet ut, er at folk stort sett bare vil prate om det og ikke gjøre jobben. Og jeg forstår at det er vanskelig å gjøre en jobb, hvis man ikke forstår hva som egentlig er galt.

Det er ikke andres sin feil, det er jeg som har vært svampen, så det siste året har jeg ikke invitert noen til noe som helst, og heldigvis for denne prosessen gang, kom koronareglene og jeg kunne bruke det for alt det var verdt til sosial distansering og en videre prosess for å møte på disse vrangforestilligene og mine egne unnvikelser for å få til det jeg vil for en bedre helse.

Jeg kommer ikke til å vandre mer hvis jeg ikke får til å gå ned i vekt, men med min nye innsikt og positive endringsstrategi for meg selv, kan det hende jeg lykkes.

Jeg har jo ikke fullstendig vært isolert, for 2 ganger har jeg/vi blitt invitert til middag. Jeg har ikke bitt på agn (f.eks. «vi må da få til å treffes en dag») som ofte har resultert i at jeg har tatt ansvar. Men jeg har sagt ja der jeg ble buden. Da har jeg opplevd at folk virkelig har sagt en konkret dag og et klokkeslett og det er lett å forholde seg til, og det var selvfølgelig etter at landet åpnet litt opp. Jeg har absolutt ikke gått på konserter, det er mitt samfunnsansvar å holde avstand, men jeg har sett mange digitale konserter og vippset mine bidrag. En gang greide jeg ikke å la det være, da var det demonstrasjon for Black Lives Matter på Trondheim Torg og jeg måtte bare være med, men jeg brukte munnbind og holdt distanse.

Den indre arbeidsomme prosessen med å se på historiene (som man forteller seg selv) og forstå mitt eget ansvar for å la være å bruke de som et skjold mot dagene som kommer har fungert bra. Jeg har forstått at jeg har oppført meg på følgende måte:

De som har avvist meg har jeg forsøkt å ta i mot, inni meg. Det dustete håpet, de idiotiske forventningene som har fungert som fôr til å opprettholde følelsen av svik og utenforskap har jeg håndtert på en mer moden og aldersadekvat måte.

Det finnes enkle grep, som er grusomt vondt å foreta, som f.eks å slutte å gratulere folk med dagen som før på femte året ikke gratulerer meg tilbake. Grunnen til at det er vanskelig er jo at hjernen har lyst til å gjøre det den alltid har gjort, men følelsen det gir har en bismak. Jeg kjenner grusomt mange som står i hjelperoller til folk, som selv er overvektige og triste, tynne og frustrerte, men som ikke har denne innsikten og som sosialarbeideren i meg har så lyst til å si hva de må gjøre, men jeg har jo ikke orket disse enkle grepene selv. Fordi det gjør vondt å velge bort, vondt å stritte i mot gammel væremåte.

Jeg kunne gitt tusen eksempler på sånt, men her sitter jeg på et hotell etter nest siste vandring, en reise som har kostet i kroner og øre og i masse bearbeiding av gammelt rask.

Saken min er at jeg 3 måneder etter vandringen endte opp i fedme grad 3, har gjort en livsstilsendring og kommet med ned i fedme grad 2. Jeg drasser på gammel beskyttelse.

Kan nevne et eksempel til: Jeg kjente meg rasende pga noen naboer som ville ha kjettinglås på et lekestativ der vi bor for å hindre at «fremmede» brukte det. De ble selve symbolet et ekskluderende samfunn som jeg vet bunner i deres angst, og den gamle punkeren i meg reagerer på sånt. Men det jeg gjorde var å spise 3 knekkebrød med mye pålegg, men jeg kjente ikke at jeg hadde spist. Det var ikke sulten jeg var, det var sint, men jeg har lært meg å takle følelser med mat og det underlige var at jeg ikke husket at jeg hadde spist. Dette har skjedd mange ganger. Møte følelser med overspising og ikke huske det en gang, for jeg har forklart meg selv i 10 år at jeg har gjort jobben, men jeg har ikke skjønt hva som var galt.

Enkelt men dog så vanskelig.

Vi er noen levende mysterier. Vi er sammensatt, men det gjelder å oppdage sine egne selvbedrag. Noen må gå til Roma for å forstå dette.

Kunne ønske jeg var mer egoistisk, eller med andre ord: bedre til å ta hensyn til meg selv og få til å begrense og bremse «hjelperen» i meg. Det lille barnet i meg har blitt hjulpet fram av vandringen. Jeg greier det oftere og på en bedre måte, å huske på at i dette øyeblikket, hvis jeg er tilstede, med den jobben jeg har gjort, har jeg det bra. Veldig bra. Jeg trenger ikke å velge 50 års gamle løsninger, selv om de dunker meg ofte i hodet, fordi jeg kan de så godt, så har tilstedeværelses-øvelsene gjort meg mere observerende på de gamle mønstre. Jeg øver meg på å ta vare på meg selv.

Mange sier: «Det er ikke så farlig med overvekten din, du er jo så sprek» og brukt det som en sovepute. Jeg har villig lyttet til andres plager, trøstet og bært, men har følt at noe har vært ribbet fra meg etterpå, det har vært mitt eget verd, min egen selvrespekt. Som om den lille jenten i meg skulle få noe hun aldri fikk, men som jeg kan gi hennes som voksen.

Det er besnærende å forstå at det handler ikke om å forstå andre som idioter, men hvordan jeg selv ikke skal ta opp i meg andre sine utfordringer.

Vandringen i dag tok ikke så lang tid, men likevel har denne ettermiddagen blitt ferdig.

Innsikt: ja visst gjør det vondt å vokse

IMG_20200809_135803
IMG_20200809_155714
P8091338
P8091339
P8091343
P8091345
P8091347
IMG_20200809_162709
P8091357
IMG_20200809_165532