Vandringen fra Stiklestad til Roma er fullført! (204: Sel – Otta)

P8111373

4033,7 km er svaret på hvor langt det er å gå fra Stiklestad til Roma, ihvertfall med mine steg og på min måte.

Nå er det gjort. Det er tilbakelagt.

Innspurten setter meg på takketaletanker:

Bernt har jeg takket nord og ned, og jeg gjør det gjerne en gang til. På denne vandringen har han bidratt med sine kartkunnskaper, booking, planlegging, sin overstrømmende kjærlighet og ønske for at jeg skulle lykkes. Takk du vakre solide mann.

Ruben, min yngste sønn, og hans samboer, Vilde, sparte til fly og bosted av sine studielån, midt i eksamenstiden kom de og tok meg i mot i Roma. Fra Valle Aurelia til Vatikanet viste Ruben oss vei, Ruben som er oppkalt etter Ole Paus sin sang: Ruben bærer lyset, bokstavelig talt bar oss frem til Petersplassen. Kunne jeg ønske meg noe mere? Spennende å se min yngste sønn så drevet av begeistring for historien i Collosseum og Forum Romanum. Mange gode stunder fikk vi. Jeg glemmer det aldri. Tusen takk.

Jeg vet at Per Kristian og John Arvid ville kommet hvis det ikke var for at eksamen og et skoleprosjekt kolliderte med datoen. Tusen takk for støtten underveis.
Elsker dere alle.

Så er det Tore, min treningskamerat, som kostet på seg å fly til München og følgte oss inn i Østerrike. 3 tøffe vandredager. Helt uvurderlig. Glemmer det aldri, en ære!

Så kom Nikolai på å fyre opp søsteren min og hun dukket uventet opp i Bolsano og følgte meg på en dags vandring. Et godt møte. Takk til dere begge.

John Arvid gikk noen dagsetapper, fra Hommelvik til Grilstad og fra Nidaros til Øysand, videre vandret du med meg fra Oppdal til Hjerkinn i tillegg. Mange utrolige og slitsomme øyeblikk og turen opp til Ryphusan, hvor jeg følte meg som et slakt, løste du fint opp med ditt nærvær En fjellets mann. En gave, en ære, tusen takk!

Åsne og Åge vandret med meg fra Kvål til Lundamo og var arrangører av en del av strekket jeg deltok på fra Falstad til Trondheim. Takk til dere!

Takk igjen, til min vandrevenn Tore, som stilte med kone Grete og vandret med meg og Bernt fra Hjerkinn til Dovre. Vi bodde på den aller beste av alle plasser, Hageseter. Vi spiste moskus og supper laget fra en annen verden og vi hygget oss en hel masse. Litt godt vær fikk vi, pluss litt vind og blest, i motsetning til inngangen til Østerrike, den mest værmessig utfordringen av alle. Takk for følget!

Det aller beste var at alle medvandrerne var sjøldrevne i alt fra iniativ til gjennomføring. En gave!

IMG_20200811_114214

Dagen i dag ble en av de beste. Åpent landskap i strålende sol, egentlig litt for varmt, men hvem kan velge?

Vi startet fra Sigrid Undset sitt skrivested Laurgård, der hun produserte Kristin Lavlandsdatters historie og til min store glede møtte jeg en åpen kirke, en sjeldenhet.

Der fikk jeg siste stemplet i pilegrimspasset og sunget Amazing Grace og takket for meg. En god start på siste etappe.

God energi i starten. «Gunnet» på 5 km og satt i vannkanten og inntok en snaps og en bar. Etter 10 km ønsket vi oss en benk og hadde jeg vært millionær, skulle jeg kvittert ut denne vandrinen med en donasjon til steder å sitte for vandrere, foreløpig får det bli med tanken og ønsket.

Siste kilometerne lugget i formen. Ønske om at det skulle ta slutt og ønsket om at det skal vare, men det var ikke vanskelig å godta at det endte godt, med en video-show-off og med verdens beste støtte ved min side.

Vi ble fraktet med taxi til Rondane Høyfjellshotell, til en 5 rettersmiddag som akkurat i skrivende øyeblikk er fortært. Vanvittig bra finale.

Etter dette skal vi selvfølgelig hjem i selvpålagt karantene. Vi har bodd på 3 ulike hotell, brukt kollektiv transport og taxi, det skulle bare mangle.

Jeg har gått lengre enn langt, på mange forskjellige vis, men nå har jeg endelig kommet lenger enn til porten av min barndom, der de forlot meg uten forklaring. Jeg har vokst. Jeg har levd. Jeg har stått i meg selv og gått videre hver gang det buttet skikkelig i mot og mest av alt har jeg funnet en utrolig stor glede inni meg selv. Jeg har ikke blitt mer religiøs enn jeg var. Jeg tror ikke på Gud som en «cosmic bellboy». Jeg vet at en kraft finnes og noen kaller det Gud og da vet jeg at Gud bor i oss alle. Kraften og det guddommelige har bært meg hele veien. Tilstedeværelsen har gitt meg mer tilgang til det guddommelige inni meg selv.

Verden skal ikke betale for uretten jeg har følt har blitt påført meg. Verden skylder meg ikke noe. Det er bare jeg som skylder meg selv mere selvrespekt og en veldig stor takk til alt i verden som er i orden. Med denne forståelsen slutter vandringen på Otta. Norges Roma, for mitt vedkommende.

Jeg møtte en ung lege på et Herberge i Danmark, som kjørte en minimalistisk sykkelprosjekt ut av sin egen hverdag, han sa: «håper du finner det du søker og kanskje endrer det du søker seg».

Det har det gjort. Jeg er gladere uten å vite hvorfor.

Innsikt: Veien er en god læremester!

P8111363
P8111365
Nord-Sel kirke og Kristin Lavransdatter
P8111366
IMG_20200811_122646
P8111370
IMG_20200811_122634
P8111375