I 2018 kom jeg meg til Hjerkinn og i 2019 er planen å gå de resterende milene, ca 5 1/2 måned tar det. Forberedelsene er godt i gang og i går ble jeg hoppende glad da jeg fikk mail fra https://www.mollerens.no/, om at de sponser 100 pakker med havregrøt på meg. Det er ca 3 måneder med frokost, eller 1 1/2 måned med frokost/lunsj. Fordi Bernt skal gå med meg deler av etappene, kan kan han ta med seg mat til meg. Budsjettet er på 500 kroner dagen, så sponsingen kommer godt med.
Pakkingen skjer hver dag i forberedelsesfasen. Jeg har kjøpt en Mountain Equipment Firefly sovepose som veier 500 gram og den er på utprøving allerede. Det neste er innkjøp av telt som veier 1,2 kilo og en større sekk.
I julen leste jeg to bøker om pilegrimsvandring til Rom. I moderne tid har Øivind Østang og Synnøve Skåksrud gått fra henholdsvis Oslo og Bærum. Ingen har såvidt meg bekjent gått fra Stiklestad. Synnøves bok inspirerte meg mest. Hun var 66 år og nypensjonert og la ut på veien til Rom. Det er fra henne jeg har lært meg å lage innsiktsord.
Hvert eneste lille valg jeg gjør nå, har betydning for reisen. Alt fra hva jeg spiser, til penger jeg sparer, til hvem møter, til hva jeg prioriterer etc. Kom godt i gang med gode rutiner i India og fortsetter hjemme. Målet er klinkende klart: 2019 er året hvor jeg skal gå meg til god helse. Jeg skal være 100 % ansvarlig og målrettet. Daglig disiplin og usexy lange distanser, skal jeg legge bak meg. Nå har jeg snakket nok. Det er bare handling som gjelder.
Februar er kort og edruelig.
Innsikt: Når man har bestemt seg er det å gi slipp på goder en gave.
Jeg startet det nye året med tresifret tall på vekten – igjen. Jeg dro til India på helsefarm mandag 21. Januar med tresifret tall på vekten – igjen. Helt utrolig, men det går altså an. Denne gangen har jeg bare spist for mye, enkelt og greit. I India ble jeg satt på en knallhard diett (var sulten hele tiden) og fikk mange møter i meg selv med den lille jenten, som ble slanket da hun var liten. Har alltid vært redd for å ikke få nok mat siden. Skal bestemme selv, liksom.
Yoga, meditasjon, pranayama, behandlinger, rutiner, vegetarmat og restitusjon gjorde at kroppen slapp 6 kilo på 14 dager. Nå skal jeg følge opp, så jeg er styrket og klar til i mai.
Det blir for mye kos. Kos har blitt et styrende element for «å leve» og det er jo bare tull. Man blir ikke lykkelig og fornøyd av det. Kun kortvarig glede som seinere blir til massiv frustrasjon. Nu skjer det, jeg trenger at kroppen min er sunn og sterk for jeg skal ut og vandre.
Dr. Godwin på Ayurvedagram mente at han så det i øynene mine denne gangen, at jeg hadde bestemt meg. Jeg har blitt eldre, jeg fikk søvn-apn- maskin, jeg fikk et støkk, jeg fikk et fjær i hodet. Jeg gidder ikke å sitte halvfeit i en stol og klage på fettet. Jeg vil ut og vandre.
Så jeg fortsetter dietten og null alkohol fremover.
Innsikt: Livet må leves – ellers er det ikke noe verd.
Jeg tenker at livet er ganske lenge og jeg har gått så alt for fort og jafset over alt for mye på en gang. Nå holder jeg på å lære meg å ta et steg om gangen. Tillate meg at det ikke må skje noe hele tiden. Sjekke ut hva som skjer innover. Gå på de samme stedene og likevel oppdage noe nytt. Oppdage at jeg får med meg mere. At jeg får det bedre. Større livskvalitet. Gå nye steder og være åpen for det som skjer og de nye møtene.
Jeg tenker at når man først har blitt utmattet, så er det vel ikke om å gjøre og komme frem, men å bli frisk. GÅ! Eller GÅ SEG FRISK kan jeg kalle det. Når vi er kommet frem til sånne hårete mål, som f.eks. ROMA er, så er vi bare, som de sier i Pink Floyd sangen: «One day shorter of breath and one day closer to death».
Jeg tenker at nå er tiden for å gå. Avslutte en epoke i livet. Sønnene er ute av redet (det gikk så alt for fort, elsker å være sammen med de). Det gikk så alt for fort. Mannen min er frisk og gjør det godt i sitt arbeid. Jeg er 55 år og uføretrygdet, seinvirkninger etter kreften. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. I fjor jobbet jeg som frivillig i Pilegrimsgården, men jeg holder bare et par timer, så lammes jeg av fatiguen, det er akkurat som om hjernen og kroppen stivner.
Jeg tenker hver jul at jeg ikke skal gjøre noe for mye, alt fra å kjøpe for mye, spise for mye, drikke for mye, men det blir alltid for mye likevel. Også i år. Men en god jul ble det likevel. Ikke så mye gåing i desember, som de foregående månedene, men det skulle vel litt til. Forberedelsene til langtur ligger i bakhodet hver dag. Leser også to bøker av mennesker som har vandret til Rom, før meg.
Å vandre ned kirkegulvet for å gifte meg, har jeg gjort to ganger med samme mann. Dvs første gang gikk jeg mot han. Andre gangen var det sølvbryllup og jeg gikk med han. De stegene husker jeg. Det må være tilstedeværelsens kraft som gjør det og det er en sjelden begivenhet. Sommeren 2018 gikk jeg fra Stiklestad til Hjerkinn, også sjelden vandring, i år tar jeg etappen fra Hjerkinn til Rom.
Jeg har aldri drømt om å gå så langt, men her har jeg altså begynt. Som jeg har sagt det før: «Det er som det er, når det ikke vart som det skulle». Min mann kaller dette for et kall. Jeg aner ikke hva det er, men det oppleves som å legge et liv bak meg og jeg aner ikke hva som skal skje etterpå.
Jeg skal ihvertfall ikke dunke hodet i veggen noe mer, ikke fordi det gjør så jævli vondt, men fordi det er jævli dumt å gjøre det. I min edruelighet skal jeg endelig vokse opp.
Jeg tar et grep og prøver å tro på den langsom endring. At kroppen kan gå seg til god helse. At jeg kan gå fra gamle vaner. Du vet – gammel dame vond å vende. Så jeg gir denne turen et 1/2 år av livet.
Denne gåingen gjør at jeg har en plan. En mening. I et forsøk på å klare meg selv. Våge å utfordre psyken og føle at jeg gjør noe godt for kroppen. Gå metabolismen i gang.
Her om dagen tok jeg en skitur aleine. Tok buss nummer 9 og spurte sjåføren om hvor det var lurt å gå av. Han engasjerte en dame i bussen som kunne vise meg veien videre og alt var godt ment, men det funket ikke, jeg hang i strikken etter henne. Hun gikk raskt avgårde og snakket hele tiden og kreftene mine ebbet ut. Utmattet. Ikke utslitt, men mattet. Så når turen skulle starte stod jeg der nesten lammet. Hele turen var et helvete fysisk. Jeg gikk sakte og det varte bare noen kilometer. En sånn opplevelse gjorde at jeg møtte den der lettveggen igjen og da er løpet kjørt. Så kjørt er jeg, men ingen ser det på meg. Men jeg skriver det, for jeg tror det er mange som flyr rundt med seinskader etter kreften som har det sånn. Utmattet for ingenting. Men hvis jeg får gå i mitt eget tempo, lytte til kroppen, ikke bli vippet av, så kan jeg kanskje styrke meg opp igjen. Jeg har ihvertfall tenkt å forsøke, for jeg har så lyst til å være funksjonell og om ikke det skjer, så har jeg ihvertfall gått langt for å bli det. Jeg sier ikke at alle skal ut å gå, men å gå har mennesket gjort i tusenvis av år og jeg tror på den langsomme prosessen. Alt går for fort for tiden. Det var sånn jeg ble utmattet og, i tillegg til fatigue. Nå skal jeg gå meg sakte tilbake til god helse.
Jeg bestemte meg 111 % i romjulen og jeg starter i mai.
For å kunne ta grep må det foreligge muligheter til å gjøre det. Kortene jeg har dealet med de 13 siste årene har vært fatigue etter kreften, søvnapne og hepatitt C. I fjor gikk jeg på en smell og gav slipp på musikklivet. Jeg har ikke sunget en sang siden og jeg har ikke savnet det. Merkelig nok for det var hele livet, trodde jeg. Det ble en lettelse og en sorg om hverandre.
Jeg fikk en hestekur som tok knekken på Hepatitten, den kostet skattebetalerne millioner og jeg fikk en søvn-apne maskin, som jeg egentlig grein meg til, for jeg hadde bare 13 pustestans i timen, men disse stansene får hjernen til å våkne hver gang, heldigvis kan du si, så passer kroppen på, men dårlig nattesøvn gjorde meg helt totalt utslitt. C-PAP maskinen virket og det kom noen krefter tilbake. Da først kunne jeg ta et grep. Jeg bestemte meg for å gå 50 mil med 10 kilos sekk rundt omkring i Trondheim i oktober og november, versting månedene.
Når jeg vandrer kommer formen og gleden. Takknemlig for at det er mulig å kjenne form-økning igjen og jeg fikk tro på at jeg kan få fred og føle meg bra igjen. Jeg kjøpte meg to måneders busskort og dro med AtB-bussene til endestasjonene. Bernt hjalp meg å lage løyper på Open Street Map, så jeg følgte kartet 2 mil og tok bussen hjem fra stedet jeg endte opp på.
Det ble en uforglemmelig reise fordi jeg oppdaget byen jeg har bodd i 35 år av mine 55 år. Jeg trodde jeg hadde sett det meste, men det viser seg at man kan oppdage noe nytt hele tiden, avhengig av brillene man ser med.
Særlig likte jeg å vandre på Byneset-siden og på Øysand.
Den første turen 1. oktober var til Bosbergheia sammen med min sønn John Arvid. Vi brukte lang tid og gikk i mørke til Lian. På de siste turene gikk jeg fortere, men dagene ble kortere pga lyset. Aller siste turen, 30.11.,stilte mine venner opp og gikk med på sjarmøretappen. Vi koste oss med champagne og hadde fakler det siste stykke.
I løpet av disse milene, skjønte jeg at jeg skulle vandre mye fremover. Ikke alle behøver å gjøre det samme som meg, men å gå er et lav terskel tilbud som passer utmerket for utslitte. Man kan lytte til kroppen og bestemme sitt eget tempo. Derfor smart å gå aleine, som en regel, da er man mest i kontakt med behovene.
Artig at så mange følgte meg på facebook og at Adressa ble med noen timer på tur. Virker som om andre ble inspirert til å se seg om i nærmiljøet og fylle på steg på skritt telleren. Aldri en dag under 10 000 steg, men på en «hvile-hvile-dag» er det tillatt med 2-3000.
Innsikt: Å sette seg et mål som man helt sikkert kan klare med litt viljestyrke, er motiverende.
En god natts søvn og en god frokost gjør underverker. En underholdende vert og en kraftig sluttsum på oppholdet kan få hvem som helst til å gå på. Denne dagen var en kort etappe, men dog oppover og litt utfordrende at Bernt fikk hjerteflimmer og ble likbleik i ansiktet. Vi satt oss og roet oss og tok pusteøvelser som gjorde at det gikk over etter en times tid. Vi ble lettet og kjempeglad og formelig danset med små steg videre. Det store klassebildet av oss 3 skulle vi ta med selvutløser ved milesteinen som sier at det er 208 km til Nidaros. Et stilig sted. Ved enden av turen gikk vi inn på Hjerkinn fjellstue og avsluttet naturlig nok med en øl der. Lykkelige vandret vi til togstasjonen via Eysteinkirka som var stengt.
Innsikt: Kroppen minner oss på at den bare er til låns.
Heldigvis stod ikke våre tyske venner opp før kl 07:00 mot kl 05:00 normalt, som de fortalte. De vandret langt og tidlig. Vi vasket ut Ryphusan skikkelig etter at de var gått, ristet mattene etc. Så glad for liggeunderlaget jeg har tatt med, som jeg legger opp på lakene, som gud hvem hvor mange pilegrimer har lagt. Koselig sted. Godt minne. Og stemplene der er kule. Et med fjøset på og et hvor Saruman fra Lord Of The Rings er på.
Nå er vi fjellet. Viddene ligger der åpne og innbydende og det er bare å vandre på. Denne dagen føltes lang, men været var ok, så da skal man ikke klage. Nedoverstigningen til Kongsvoll var via Vårstigen, et sted jeg lenge har hatt lyst å vandre på. Ulænt og kronglete var jeg lite forberedt på, så de siste 2 km tok vi asfalten fatt for å rekke en øl før middag (ellers ville vi ikke rukket middagen en gang). 5 retters middag inntatt, luksusvandrer så langt, sovnet 09:15, selv om jeg lovet å holde meg våken lengre. Det var ikke mulig. Helt utkjørt.
Innsikt: å lytte til kroppen og ta den på alvor innbefatter å legge seg tidlig og.
Sekkene ble en middag og noen brødskiver lettere, men det var umerkelig. Helt klart merkbart tyngre sekk og i dag startet strekket med et jevnt sig i slak motbakke. Da er det bare å finne tempoet som passer seg selv og snakke minst mulig. Vi snudde oss mye og så utover Oppdal som ble lengre og lengre borte og igjen undres jeg over hvor nytt alt virket. Jeg har jo kjørt strekket plenty ganger, men aldri fått med meg konturene i landskapet på dette viset. I går gikk vi i skogholt, i dag kom vi oss over det, mens regnet bøttet ned. Selv om vi var utstyrt med regntøy, ponsjoer og fjellduker var vi våt inn til beinet. Vi fikk et fint stopp i kapellet på veien. Et vakkert sted, hvor jeg begynte å skjønne at jeg hadde virkelig tenkt å vandre. Jeg har egentlig aldri følt at dette var mitt valg, men noe som driver meg til det. Beste driven i livet det.
Noen kilometer fra Ryphusan, slo Bernt til en Jegersnaps og det hele gikk litt lettere. Ufattelig godt å se et fjøs, hvor vi skulle sove. 15 sengeplasser på rad og rekke. Uvant, for bortskjemte byveitja, som jeg er blitt. Det var et tysk ektepar der, som nøt godt av vinen vi bar med og de gikk å la seg kl 19:30, det var ikke noe annet å gjøre for oss heller, så vi la oss like etter. Jeg lovet John Arvid at vi skulle være lengre oppe kvelden etter.
Innsikt: Kle på seg regntøy før det blir for gale.
En slags tredje del av reisen er startet. Første del var Stiklestad – Nidaros. Andre delen var til Oppdal og nå tredje del, hvor det blir for lange dagsetapper å dra hjem for å sove. Selv om denne delen av reisen bare skal vare til Hjerkinn, så der den en slags prøve på om jeg vil være en pilegrim fremover. Sekken er tyngre fordi soveposen, toalettmappen og et skift er med, så jeg går saktere, men det gjør ikke noe.
På denne turen har jeg med Bernt Marius og John Arvid, som sagt så tåler de mitt tempo eller sammen med dem greier jeg å respektere meg selv såpass at jeg ikke presser meg, da kan jeg gå langt og lengre enn det. Denne søndagen tok vi toget til Oppdal og gikk bare litt over en mil til campingplassen som skulle gi oss hvile og nye krefter opp til Ryphusene.
Bussen gikk grytidlig. 06:20 fra Trondheim. Eneste måten å få gjennomført dette på. Det nærmer seg slutten for å greie å dra hjem etter endt tur. Skal jeg videre nå, må jeg begynne og overnatte. Foreløpig har prosjektet vært billig. Bussbilletten, togbilletten og mat.
Startet med oppoverbakke, der jeg hadde nærmest løpt ned med vonde knær. Rart hvor godt en kropp kan restituere seg for det går lengre og lengre tid på hver tur, før knærne begynner å snakke.
Traff noen pilegrimer på veien. De var like inni seg selv som jeg så det blir korte møter.
Det var regn og blæst og ganske kaldt. Fine Kongsveien førte meg fram til Oppdal, hvor regnet høljet ned. Takknemlig for ponchoen, det er et uvurderlig plagg. Jeg var så fornøyd med meg selv at jeg ville kjøpe meg en gave. Det ble et par ullsokker og litt fenalår. Merkelig kombo. Gikk på samme restaurant som to dager før, Oppdal Turisthotell og spiste og drakk det samme. Fikk stempel med meg derfra.
Nye sko. Hoka One One Tor Ultra High WP. Lette som fjær og sinnssykt gode. Gunnet på. Bernt hadde lagt løypen ned i en dal. Jeg startet for hardt i min iver og jeg ringte og kjeftet, slik som koner gjør. «Er det mulig å legge løypen så langt utenfor allfarvei?». Vel, jeg slipper jo ikke billig unna hvor han kvitterer at jeg kan jo lage løypene selv og det er jo sant. Men jeg vet at han elsker å gjøre det og er stolt av at jeg får til prosjektet, at jeg gjennomfører og faktisk står opp, pakker sekken og drar og jeg elsker at han er ivrig og lager kart, så: «hold kjeft kjerring» er vel riktigst her, eller gå inn i dagens løype dagen før.
I oppoverbakkene møtte jeg en gruppe på 10 mann. De skulle gå til Trondheim. Vi regnet ut at de var ved Nidaros pilegrimsgård lørdagen når jeg skulle være på vakt, så jeg kunne skrive ut Olavsbrev til dem. Hyggelig gjeng, bergensere blant dem også. Rart med det, man blir litt vippet av egen meditativ gange, men herre gud man må da tåle folk. Kan ikke bli for sær heller. Jeg skjønte at dette var tidligere rusmisbrukere og ledere på tur. Jeg kjenner lusa på gangen. Det viste seg at jeg skulle få rett sådan.
Nå var jeg virkelig ut i allfarvei. Redd for å gå på do i naturen, tenker rare tanker om at det skal komme en bjørn og kaste seg over meg. At jeg er forsvarsløs med buksene ned på knærne og ikke kan løpe i fra. Så jeg skynder meg det jeg kan angående det nødvendige ærend.
På slutten av turen måtte jeg gå fort for å rekke en buss. Bruker endomondoen mer fordi jeg vet hvor lang tid jeg bruker per kilometer. Knærne liker ikke nedoverbakker, men rakk bussen som tok meg inn til Oppdal, hvor jeg spiste på beste breiflabben i mitt liv på Restaurant Perrongen.
Eg e' på vandring 