• 7. juni 2019
• Distanse: 17.2 km
• Totalt: 1171.9
• Økonomi:
  • Saldo fra i går: -849
  • Dagens 500
  • Kost & losji: 290
  • Saldo: -639

Nå er jeg jo i gang med min idé om å gå til Rom. Dette er absolutt ikke en drøm. Det var ikke musikklivet heller. Bernt kaller det for et kall og i dag har jeg kalt det for et kall jeg også.

Når jeg ser på hva som driver meg, forstår jeg det ikke, men det er ikke så viktig, men skal jeg beskrive det, så er det nærmeste at «dette må jeg bare gjøre», en følelse av å bli drevet fremover og alt stemmer. En slags egen indre vilje, noe ektefølt, noe sterkt som jeg ikke kan stå i mot.

Jeg har kjent denne kraften mange ganger i livet, første gang da jeg var fem år, siste gang før dette i det jeg skapte i musikklivet. Det var noe jeg bare måtte, selv om jeg bare hadde 18 fans. Men heldigvis stoppet den kraften å opphøre i musikken fordi jeg ble så sinnssykt sliten av miljøet, forstod ikke kodene, godtok ikke store ego (det trigget mitt eget ego, større enn det som var bra for meg). Men det er det samme «spiriten» og den skal man ikke kimse av.

Innimellom er jeg kjemperedd. Redd for ulåste dører. Redd for at noe skal skje, jeg vet ikke hva. Redd for at hytten skal bli full av folk. Redd for å ikke få mat, så jeg bærer med meg mat for 3 dager, hele tiden. Det er jo bare tørrmat og veier ingenting, men hvis du legger sammen ingenting med ingenting, så blir det noen ting likevel. Hun som inspirerte meg til å vandre, skrev i sin bok, at hun var bare redd én gang på sin tur til Roma.

Jeg er redd minst fem ganger om dagen. Men det som er fint med å være på vandring er at jeg får bekreftet at det er bare en redsel, det er bare en tanke, det er ikke sant, ikke realitet, det foregår bare opp i hodet og det har stivnet der, og litt i kroppen, så nå vandrer jeg det mykt, løser det opp, tar nuven av det, pulveriserer det i hver eneste bevegelse jeg gjør. Sinnssykt kult.

Denne størknede redselen får man aldri has på om man bare sitter hjemme, man vet ikke engang hvor redd man er før man utfordrer redselen og det er eneste måten å komme seg videre på, for å få puste fritt, for å føle seg fri, for å føle seg levende.

Nei, jeg har aldri drømt om å gå til Roma, ei heller i musikken. Det hender at jeg har gått meg vill i oppgaven, som f. eks i dag, da drømte jeg om et hvitt laken, en dyne og en hodepute, det er nesten 14 dager siden. oO en ordentlig middag, det var i Skals. Vil aldri glemme det måltidet. Ellers drømmer jeg (som nevnt) om en god kopp kaffe og Bernt.

I musikklivet gikk jeg meg vill og drømte om karrière og ære, men det var et skikkelig feilspor, eller feilfokus, kan man si. Gamle punkere gir faen og det skal jeg fortsette med ihvertfall hele veien til Rom.

Man må holde tungen rett i munnen, når det gjelder «oppgaven». Feil og falsk energi gir feil retning og 2 grader feil vei, fører deg til feil sted.

I dag var en solskinnsdag, mye ute i skogen, jeg er ikke redd skogen mere. Det er menneskene jeg er mest redd, forstår jeg.

Nå skal jeg bort i utekjøleskapet og hente meg noe frossenmat som jeg skal «mikroe», så fornøyd med at jeg fikk kjøpt meg øl her. Akkurat i skrivende stund galopperte en hest forbi, de er 3 som leiker seg på området foran meg. For et vakkert syn. Hadde aldri blitt gitt meg i gave, hvis dette «kallet» ikke hadde funnet meg. Så glad for at jeg ventet til kallet fant meg og ikke konstruerte nok et prosjekt som ikke lyktes.

Innsikt: det går sakte, men det går fort nok dette livet.