En lett vandredag. Kroppen var opplagt og humøret på topp. Ruten var laget slik at jeg fikk masse grus å gå på. Området er flatere enn Danmark, husket at jeg trives best i åpne landskap.
666 km igjen. Trondheim – Oslo eller noe i den duren.
Kjempeglad for at formen slo til igjen. Forkjølelsen har roet seg. Takknemlig og fremdeles imponert over kroppens evne til restitusjon.
Jeg skjønner egentlig ikke at dette går an, men det gjør altså det. Jeg har gått langt og har ikke hatt lyst til å gi opp en eneste gang. Hver dag skjer det noe spennende i form av motivasjon eller nye tanker.
Fryder meg over de nye tankene, som er friere og mere solid og mere ivaretakende for meg selv. Mere frigjort fra frykt og det, i følge diktet jeg delte i går vil mitt nærvær automatisk frigjøre andre. De som vil ha det da. Ikke alle som liker nærværskraften.
Om morgenen er luften skarp så jeg går med ull nå. Litt for varmt midt på dagen.
Gikk til Polesella og måtte ta tog til Ferrara for overnatting. Da blir det tog tilbake i morgen tidlig og fortsette der jeg slapp.
Innsikt: Alle ting går over. Som vi sier hjemme hos oss: Enten går det bra eller så går det over!
En av de 5 korteste turene på denne vandringen. Men dog kanskje en normal søndagstur for mange. Snakket med min mellomste sønn, Per Kristian i dag og han sa at nå hadde jeg ikke så lenge igjen. Riktignok det, spørs hvilket perspektiv du tar. Hvis du skulle startet og gått 68 mil fra i dag av, så ville det jo oppleves som om det tok sin tid. Jeg skal som skrevet i går, fordele det på 6 uker. Dvs 2 mil per dag og 6 hviledager, en per uke. Så lenge har ikke han hatt ferie siden han var ungdom.
Så jeg undres på hva kunsten er de siste milene. Ikke gå amok. Ikke gå av hengslene. Ikke gå for fort. Ikke for sakte. Jeg hater hviledagen, da savner jeg familien min. Bedre med korte vandredager, for da har jeg en oppgave og slipper å fokusere på at jeg er aleine.
Er litt for kroppslig sliten til å besøke museum etc og for visuell mettet til å spasere rundt. Trenger bare å få blogget litt, vasket litt klær, spille litt på mobilen, brodert litt. Gjespet og klødd meg litt på magen, selv om det er midt på dagen.
I dag skal jeg bare gå ned og spise, chille, zappe tv og det jeg nevnte. Og selvsagt planlegge rute med Bernt. Det er mye booking og ting som skal klaffe og alt tar vi fra vår egen lomme. De fleste som bor på hotell blir betalt av jobben. Jeg ser det på de, at de har gått trøtt av å spise ute. Jeg er drittlei av det. I går spiste jeg Entrecôte, uten saus og med 20 CL rødvin til. Jeg savner å lage mat, å lese en papirbok, å ikke føle meg jaget.
Hver morgen føler jeg meg jaget. Sikkert fordi jeg er litt sliten, men de som vasker skal gjøre jobben sin og jeg må pakke og komme meg avgårde. Jeg liker det lille presset som er i det å komme seg videre også. Være på oppgaven. Gjøre jobben. Forholde meg til meg selv og egne greier. Alle tingene mine som har sin faste plass i sekken. Og de sekundene jeg slipper taket på et sted og går for veien føles ubeskrivelig ut. Hotellet har fått sine penger, jeg har fått min frihet. Ubetalelig.
Det er jo en skrullete greie å gå til Roma. Men i mangel på annet å gjøre for å friske til og etter å ha forsøkt alt, så var det bare å sette en fot foran den andre. Har aldri vært lat, dessverre. Men tvinges til å roe meg ned mellom øktene per nu, ihvertfall.
Hadde innbilt meg at noen kilo av kroppens fettmasse skulle forsvinne, men vekt messing er jeg det samme, tror jeg. Har bare sluttet å hate det. Ser en sunnere og mere trent kropp i speilet uansett.
Bebreidelsestiden er over. Det er slutt. Det er nok nå. Jeg har tråkket på meg selv og forsøkt å forandre meg, i alle de år. Ene grunnen er sånn selvpålagt indre kritikk, det andre er klangen fra barndommen, om å være for mye. Begge deler foregår på en egen radio frekvens, som hodet mitt manøvrerer. Om ikke annet, så har jeg lært meg å skru ned lyden.
Favoritt temaene mine som handler om ego/essens og tilstedeværelsen kunst blir kanskje for selvutleverende. Ihvertfall blir tilbakemeldingene rare i forhold til det jeg formidler. Jeg er kanskje en av de sterkeste, modigste og sunneste personene jeg kjenner. Jeg bare deler at livet har flere sider. Jeg er ikke deppa eller svak, jeg er åpen og sårbar. Jeg forsøker å nå kjernen i mitt indre, så jeg kan ha en god relasjon til det som er bakenfor egoet, så jeg kan funke fredfullt og fritt. Respektere den kraften jeg fikk utdelt, som har blitt drysset ned av meg selv, særlig.
Nelson Mandela leste disse ordene høyt en gang, passer å gjenta de i dag:
Vår dypeste frykt er ikke vår utilstrekkelighet. Vår dypeste frykt er at vi er kraftfulle uten grenser. Det er vårt indre lys, ikke mørket som skremmer oss mest.
Vi spør oss selv, ”hvem er jeg som våger å tro at jeg er genial, praktfull og fantastisk?” Jeg spør: Hvem er du som ikke tør være alt dette? Du er et barn av Gud. Å gjøre seg selv liten gjør ikke verden bedre. Det er ingen klokskap i å gjøre seg selv liten, for at de andre ikke skal føle seg usikre i ditt nærvær.
Vi er født for å bekrefte den Guds storhet som er i oss. Den er ikke bare i noen av oss, den finnes i oss alle. Når vi lar vårt indre lys skinne, tillater vi ubevisst andre mennesker å gjøre det samme. Når vi frigjør oss fra vår egen frykt, vil vårt nærvær automatisk frigjøre andre.
~ Marianne Williamson ~
Imnsikt: lett å være møll i andres lys, vanskeligere å stå i sitt eget lys å skinne.
Hvis det skal være noe poeng i denne bloggen for ettertid og for etterkommere som skal vandre til Roma, får jeg snakke mere om løypevalg tror jeg.
I dag hadde vi høytlesning fra Trondheim, fra boken til «vår venninne» som Bernt kaller henne, Synnøve Skåksrud. Fordi hun har gått foran og vist vei til Roma via sin reise, sin blogg, sin bok. Via Roma går i en krok akkurat her jeg er nå. Tar et foto fra mobilen, som viser Via Romea-veien akkurat her. Skulle gjerne fulgt den veien slavisk, fordi jeg har regnet dager til Roma, inkludert hviledager, via Via Romea, men det fantes ikke noe ledig overnatting inni der, og ikke faen om jeg går hele den veien rundt, som hadde blitt langt over 30. Synnøve gikk den og måtte gi seg på 30 km, da ville ikke hennes kropp mer, så hun tok taxi til Rovigo.
Derfor har jeg i dag gått min egen vei til Boara Pisani og i samråd med kontrollsenter et i Trondheim har vi igjen landet på en kort søndagstur i morgen. Planen var til Ferrara på 3 dager. Lange etapper, men pga vanskelig med overnatting blir alt snudd på hodet. Det forgår et sykkelløp og et billøp i helgen.
Jeg er glad for kort etappe i morgen for jeg er blitt litt forkjølet og føttene er rødglødende. Prøver å passe på meg selv. Blandingen av å lytte til kroppen og ha selvdisiplin nok til å stå ‘an av er en merkelig kombo. Det finnes ikke rom for syting, da har jeg tapt. Her gjelder det å holde fokus. Et blodslit, på rette siden.
Jeg vet, pga boken til Synnøve at mandagen består av 97 prosent asfalt, så kanskje Bernt får til å finne noen grusveier via flyfoto.
Mange av Synnøve «feiltrinn» slipper jeg å gjøre, fordi hun har vist vei. Og hun gjorde dette uten et kontrollsenter, hun involverte seg mere i pilegrimsfolket, det er mange veier til Rom. Og hun gjorde dette uten Via Romea-tracket/appen, det er helt utrolig, for merkingen er comme ci comme ca.
Det er bare å senke skuldrene og finne roen. Det er 6 uker igjen av denne reisen. Det er en norsk ferie, pluss seniluken. Det gjelder å nyte dagene og ikke bare komme frem. Det gjelder å avslutte sterkt.
I dag har jeg snakket skikkelig høyt og bra med hjernen min. Tatt stålkontroll. Veiledet milene, så de bare ble en jobb som måtte gjøres.
Det må da være slik idrettsfolk gjør det. Kom en kar syklende forbi. Liggende på sykkelen. Brukte bare hender. Skikkelig treningsøkt. Mange av disse som er proffe, er å se på dagtid. Det er jobben deres å holde seg i form.
Altså mine mil er en jobb som må gjøres. Noen ganger blir det transportetappe-følelsen og noen ganger noe mere.
Gikk gjennom Padovas gater i morges. Var innom Scrovegni-kapellet som rommer Maria-bildene av Giotto. Der var det 3 skoleklasser og to busslaster med pensjonister. Jeg skjønte straks at dette ville ta halve dagen og 2 mil krever sine timer. Så jeg gikk der i fra etter litt kikking omkring.
Synes det er deilig å vandre når det heller mot kveld. Kaldere og mørkere. Hodelykten er tatt i bruk. Da er det bare en ting jeg sleper på som ikke er tatt i bruk. Lakenposen.
Sitter akkurat nå med beina i bløt. Har slept på 1 dl grønnsåpe lenge. I dag kom den til nytte. Tar meg en hviledag i morgen med innlagt tur til Venezia. 3 stk som har frarådet meg å dra dit. Jeg drar. Jeg har vært der før. Jeg vet at det er dyrt. Jeg vet at det sannsynligvis er mye folk. Mygg. Varmt etc. Men jeg er for nære til å la det være.
Innsikt: Å leite etter tilstedeværelsen er som å leite etter brillene som sitter på hodet.
Da det var 6,6 km igjen, dukket den første benken opp. Jeg satt meg og dro opp sandalene fra sekken igjen i håp om å få frisket til beina litt. Materialtretthet kanskje?
Så kom det en katolsk kirke. Der gikk jeg inn, som jeg gjør i alle kirker som har døren åpen. Betalte 2 euro for et lys, som jeg gjør i alle kirker på min vei, og tenner det for den og den på min vei, så observerer jeg de som bruker kirken og takker for meg etter snaue 10 minutt. Huset ved siden av var en bar. Som jeg også besøker. Går på do og bestiller et glass hvitvin. 1 euro. Altså jeg får to glass hvitvin for 2 euro, det samme som et lys koster og jeg vet sannelig ikke hva som gav mest uttelling,…. eller kanskje jeg gjør det. Nei, jeg er usikker. Samma det. Jeg kom frem.
Innsikt: når du har begynt å stole på impulsene kommer egoet og vil vise hva hjernen tror er best for deg. Hold fast i hjertet som viser vei.
Ramlet inn hotelldøren kl 21:45 med en McDonalds-pose i hånden, første på turen. Klokken er 21:45. Ferdig dusjet, med håndkle rundt meg og blogger som om jeg ble betalt for det.
Skummelt for sånne som oss, som har dette avhengighetsgenet. Bloggingen kan gå inn i rekken. Skal ihvertfall opphøre når Roma er nådd. En tid for alt og i porsjoner.
I dag var det varmt gitt. Jeg gikk med Birkenstock-sandalene de første 10.000 stegene, for å få en forandring. Beina har gått med ullsokker i 5 måneder nå og jeg har en idé at jeg skal lufte de litt mere enn den ene hviledagen. Går alltid med sandalene på hotell og er flink med å smøre beina morgen som kveld. Har mange fine ritualer, som gjør dette levelig.
I dag var det en selvhealingsdag. Lettere sekk og kroppens tempo. Jeg stoler 100 % på kroppen nå, at den vet best, for det har funket hele veien. Det er bare hodet som krangler med avgjørelsene som kroppen har tatt. Hodet som vil inn og korrigere ut i fra hva seg hør og bør. Nok egoprat.
Etter 3 kilometer ramlet jeg bokstavelig talt inn i en sigøynerleir. Det var litt ute i periferien. 2 bikkjer kom gneldrende mot meg. Det tok en stund før en av gutta veltet seg bortover og kjeftet på de. Den ene løftet han opp, den andre løp i sirkel og kom tilbake til meg, enda hissigere. Det tok sin tid, så kom karen tilbake og kastet stein på hunden som gneldret til meg og den andre kom tilbake mens fyren løp etter den han kastet stein på. Ikke rart at de gneldrer. Jeg hadde en hund etter meg lenge, heldigvis hadde jeg stokkene, som gjorde at den holdt avstand.
Så ropte de etter meg om jeg røykte og heldigvis så gjør jeg ikke det og om jeg hadde gjort det, så hadde jeg ikke gått inn i den leiren og røykt. Det skal være sikkert. Jeg brukte mye energi på det der og merker at jeg må være påpasselig med energien. Jeg har gått lenge nå. Sårbar og litt redd for å «ikke holde».
Men det ser lovende ut. Nok en vandredager tilbakelagt og jeg gleder meg til å slenge hodet ned på puten.
Eg e' på vandring 