Det blir ikke så mye bilder man tar på sykkel, men jeg kan jo legge ved et kart over dagens løype og et selfi av snæværet jeg basket meg fram i, samt potetkaken jeg har lovet meg selv i mange dager. Tok en god runde på sykkel før jeg prøvde ut konditoriet Franske Nytelser. Som sagt jeg slanker meg aldri igjen. Dessuten, når jeg spiser noe godt på en normal måte og uten dårlig samvittighet, blir det faktisk mindre av det. Det blir en fest i stedet for noe annet som man kan plage seg selv med.
Da har en uke gått og jeg er innenfor tenkt kilometer, så de 50 milene blir spredt godt utover februar. Jeg er god trøtt og synes at det er litt skummelt å kjenne på, men med egenfokus og disiplin får jeg sovet 8 timer og det skal være nok.
50 mil i februar er et støt og ikke sånn det alltid skal være. Et prosjekt fra A til B. Skal bli spennende å se om det gjør noe utslag på vekten, foreløpig har jeg bare en del vondt i magen pga Saxendaen, så litt bivirkninger er det. Strengt tatt så prøver jeg å unngå å håpe på vekt tap. Det jeg er mest ute etter er den følelsen jeg har nå, som jeg får av å ha bestemt meg for å fullføre. Det er ikke et øyeblikk jeg skal frem til, det er den følelsen jeg har hele tiden.
I dag var det fryktelig irriterende å svømme mange lengder også hadde klokken hengt seg opp (… Og er det ikke registrert, så har det ikke skjedd): jeg stoppet klokken og begynte på nytt. Svømmer en del tak under vann for å trene opp igjen evnen til å holde pusten. Satt fast i kajakken en gang, under vann og det utløste panikk, så jeg prøver å bearbeide det med å være omslynget av vann.
I dag måtte jeg ut å fingå for å komme over 10 000 steg. Holkeføre uten brodder. Blitt mange dansetrinn på isen av sånt.
En rolig skitur med opplettsvær. Litt trøtt i kroppen, tilnærmet lik fatigue følelse, så jeg gikk sakte og da ordner det seg etterhvert.
I går gav jeg 7 km uttelling for stegene jeg gikk, de har jeg trekt tilbake, for jeg har ikke registrert uttelling for steg de andre dagene. Så i går fikk jeg bare 1 km pga yogaen.
Regnestykket blir for komplisert hvis jeg skal regne om steg til km så de dagene jeg ikke registrerer på klokken det jeg går, som i dag og i går, blir det ikke noen kilometer uttelling på det. Sykling gir null uttelling på steg, men skitur kan slå inn på steg noen ganger og i dag var en god dag for det, så mesteparten av mine 10 000 steg i dag er fra skituren.
Det gir en god følelse å passere 10 000 steg om dagen og det må jeg bare gjøre resten av livet, hvis jeg ønsker å være under 100 kilo. Sånn er det med den saken. No free rides in life.
Jeg skjønner at mange ikke går 10 000 steg om dagen fordi de simpelthen ikke beveger seg mer enn til bilen og tilbake, og det kan gå bra veldig lenge, men det er lite «å gå på» hvis noe skulle hende i livet, hvor du trenger styrke.
Fordi en liten kursendring kan gi en stor bom i forhold til kursretning i livet, samtidig så en liten god kursendring kan gi uttelling smått om senn. Det at jeg har utført yoga hver dag (noen unntak) siden 1986 hjelper meg å knytte skolissene mine når og hvis jeg blir 80 år.
Alt har en sammensatt effekt og det koster litt å utføre aktiviteter som man har motstand på. Aksjon i stedet for å holde seg til gammel innvendig størknet sutring.
Så når jeg lurer på hvorfor akkurat jeg ikke er syltynn, ikke synger som en gudinne, ikke er populær, ikke har noen suksess på Spotify, ikke fixet arbeidslivet etter kreften etc, skjønner jeg at det bare er «the pity little me» som opererer og forsmediger det livet jeg faktisk lever og er fornøyd med. Ihvertfall er jeg fornøyd med min egen innsats og det er dyrebar og kjært. Den aller verste fienden er ens eget ønske om at det skulle vært noe mere og bedre, for det som gir størst tilgang til seg selv er å være i det som er.
Innsikt: Å være fornøyd med egen innsats er mest verd.
Å ta ‘an ned er utfordringen når man er i gang. Våknet alt for tidlig, men hva er vel ikke bedre enn å hente inn papiravisen på dørmatten og tusle rundt i stillheten og la dagen lysne helt av seg selv. Heldigvis var det litt sol å spore i dag og en liten antydning til at den varmet på terrassen. Heldig er vi som har årstider som kommer og går.
Dag 4 og det funker fint å bevege seg litt mer enn normalt. Alltid spent og følger med om noe i kroppen blir slått ut. Sover bedre, men ikke mere. Kjenner at det skal bli godt med helg og skal ha hviledagen fra sykkel ihvertfall.
Vekten ligger og lugger rundt 100 kilo og det er bare sånt jeg må akseptere, tillate og tålerere. Har ikke vondt noe sted ihvertfall.
Prøver bare å følge med hvordan kroppen reagerer på ekstra aktivitet, så dette blir en oppdrift og ikke en nedtur.
Det er interessant å se det folk kaller kjærlighet, er en ego-drevet funksjon.
Avhengig av andres kjærlighet, støtte, godkjenning for å leve det livet man lever fordi man hele tiden søker ut for aksept og på en eller annen måte blir en alltid banket opp i et slikt system, fordi det blir aldri bra nok. Mens trikset er å vende nesetippen innover og finne en selv aksept og selvrespekt og ha selvomsorgen nok til å våge å være og leve det livet som er ment for en. Sikkert derfor alle religioner snakker om at folk må se innover, fordi det behøves så sterkt. Ser du utover hele tiden, stenger du hjertet ditt, så enkelt er det. Ser du utover for å vinne respekt tilpasser du deg i stedet for å gå ut i verden med din egen selvrespekt inntakt. Folk driver å vanner andres hager for å bli likt. I stedet for å drive med egenvanning og bli sterk. Folk tror at de blir bedre mennesker av å fixe ting utenfor seg selv, i stedet for å være i orden selv. Det er ihvertfall en bedre løsning og en bedre kjærlighet å motta når det ikke er ego-drevet,.
I dag er det nesten helg Trondhjæmsværet er klart og kaldt. Torsdag er blitt en ny favorittdag. Det er bare å bevege seg.
Innsikt: Et sunt menneske lar seg ikke lede av egoet.
Et barn håper på å bli likt. Som voksen håper man ikke på det lenger. Til slutt driter man i om man har oppnådd suksess i andres øyne også, det er veldig sunt og det gir tilgang til mere glede. Som voksen gjør man det som trengs, så man ikke klager eller forventer at ting skal bli ordnet for en.
Ergo, så finnes det mange «gamle» der ute, som tror de er voksne, men som fremdeles er barn. Og hver gang en «gammel» person opptrer som et barn og ikke tar ansvar er det en mindre forbilledlig person. Mange har klaging på autopilot og det er sinnssykt vanskelig å avdekke seg selv og sine egne løgner. Å overgi seg og tillate vekst til det å ikke vite og forstå seg selv bedre krever ekte vilje.
Så når folk sier at jeg har stå på vilje og og blir imponert, så er det dette gutset de ser. Jeg har holdt på i årevis med å ansvarliggjøre meg selv og ikke gi meg over til gamle overbevisninger.
Det er ok å få høre at man har det i seg, for det er ikke alltid man er like sterk, så en påminner er fint. Å kjenne at man er «one of a kind» krever at man gjør noe og at noen sier til deg at du kan. Det er en hyggelig gest, men det er ikke nødvendig når man er voksen å høre det, for å finne tak i kraften, evnen og viljen til å ta et tak for seg selv. Dessverre lærer ikke barn på vanlig skole å vokse opp psykologisk. Det er veldig avhengig av omgivelsene og jeg har vært så heldig at jeg har vært omgitt av dyktige psykologer oppigjennom. De har lært meg hvordan jeg skal støtte meg selv, stole på egen kraft og utøve selvomsorgen.
Jeg lykkes mer enn jeg mislykkes, og det siste nådestøtet inn i voksen livet for meg var å gi slipp på tankene om jeg var likt eller elsket på utsiden av meg selv.
Har lyst til å få samlet alle bloggene i to permer engang, fordi jeg vet at den reisen handler om en overgang fra å gi slipp på lidelse til å glede seg over essensen i livet.
I dag var det tidlig på’an. Syklet til Pirbadet og svømte rolig. Trøtt i kroppen fra gårsdagens utesykling. Ikke fordi det var for hardt, men kulden gjør kroppen trøttere. Så jeg svømte 1600 meter rolig. Masse folk om onsdagene, men veldig trivelig i pirbadet om morgenen. Er man inne før kl 08:00, får man en bedre pris på månedsabonnement og jo oftere du svømmer, jo billigere blir det per gang. Og så får man gratis te og kaffe. Jeg er ikke så ivrig tilhenger av kaffeslabberas og står lett over, men det ser hyggelig ut at andre benker seg rundt bord og skravler.
Dagene blir lysere. Det er håp i hengende snøre. Februar er i gang.
Innsikt: mange voksne har bare lyst til å fortsette å være barn og leiter etter relasjoner hvor de kan bli likt og sånn.
Lunsj: Søtpotet-toast med tunfisk i olje og avocado.
Det var da jeg satt og overvar strømmingen av Nils Arne Eggen sin begravelse at jeg fikk en fjær i hodet. 50 mil med bevegelse i februar er innafor. Tenkte på 60, siden det er tallet på alderen jeg kanskje oppnår neste år. Det er ikke noe grunn til at jeg ikke skulle bli 60 år, annet enn at man vet aldri hva som kan skje, men uansett så har jeg troen på at jeg kan ta ansvar for å være i så god form som mulig. 60 mil er kanskje litt hårete mål på denne årstiden, men vandringen til Roma gjør at jeg vet hvor lang en mil er og da gikk jeg 40-50 mil i måneden, og elsykkelen min spiser kilometere, men 50 mil får være godt nok. Jeg må uansett anstrenge meg for å få det til å bli 50 mil. 60 kan fort bli et sandslott som raser sammen, 50 mil fordelt på 6 dager i uken gir et snitt på 2 mil per dag, så da har jeg en hviledag også.
Jeg må være min uføretrygd verdig, gjøre så godt jeg kan og holde meg aktiv og sterk. Eggen sin begravelse var den andre innenfor en måned, Børge Pedersen tok kvelden i desember. Begge disse to brøleapene (et fellestrekk de har med meg) tok ikke godt vare på seg selv og det er typisk for folk som driver og eksponerer seg høyt og yter for andre. Jeg begynte å brøle i 4 årsalderen og det er en ferdighet som har hjulpet meg masse i livet, men til syvende og sist må jeg innse at å brøle ikke alltid funker, ihvertfall ikke til å ta vare på meg selv og da måtte jeg tone ned og utvikle flere ferdigheter.
Skolemedisinen hra hjulpet meg å overleve kreft, hepatitt C, søvnapne, korona og overvekt. Sistnevnte fikk jeg en medisin for 15. November. Saxenda. Anbefales alle som sliter med overvekt.
Min overvekt tar fra meg fjelltoppene og kajakkrulling og jeg trodde løpet var kjørt, helt til fastlegen kom opp med Saxenda. Jeg er fast bestemt på at jeg aldri mere skal slanke meg, Basta, men daglige sprøyter med Liraglutid har gitt metthetsfølelse og jeg gikk ned 5 kilo frem til jul og la ikke på i julen. En seier. Nå lugger det litt, men jeg forsøker å tillate det å være sånn, min kropp er en stabukk som tror at det blir hungersnød snart.
50 mil innenfor februar, fordelt på yoga, gåing, sykling, vandring, skiturer og svømming og alt må jeg gjøre aleine. Da følger jeg best med, om fatigue slår inn, jeg kjenner lusa på gangen og kan roe ned. Hvis jeg farter rundt med folk er det alt for lett å gå over egne grenser. Jeg skylder meg selv den selvomsorgen. Det er mye omsorg man kan få av andre og be om å få, men det finnes noe omsorg som en kun kan gi seg selv.
Jeg har frosset kortet på Impulse Treningssenter, ble kvalm av å gå der. Satt mye å tittet i mobilen der, så nå har jeg lagt inn noen styrkeøvelser i yogaen.
Dette er hverdagen min, og den er som den er uansett hvor jeg er i verden. Tout le monde fait la même chose. Mest mulig edruelige og bevegelse i hverdagen funker best for meg. Kjenner noen ganger et stikk av misunnelse når Bernt har møter på sitt hjemmekontor, det høres så kult ut å få til å være i jobb. Men det er ihvertfall ikke min jobb å beklage meg. Jeg kan reise meg opp og gå. De problemene jeg har, har jeg fordi jeg ikke tar ansvar og vokser opp. Kan ikke være sint på verden. En hard og funksjonell teori. Jeg har frihet. Jeg har valg. Jeg kan gjøre det beste ut av det og få til et liv, være i bevegelse. Jeg kjenner min kapasitet og begrensning og kan bevege meg tilsvarende. Jeg vet hva jeg kan forvente av meg selv av innsats og hva jeg får til ut av det.
I dag syklet jeg til Heimdal. Neglebitt på fingre og tær, men ellers helt ok. Har kuldekrem i ansiktet og det funker altså. Det ble napoleonskake (beste ever) og kaffe på konditorier der. Kjempetrivelig sted. Tror jeg kommer tilbake her. Akkurat passelig avstand når det er noen minus i luften.
Dagens etappe pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.
Da er vi kommet fram til turens siste vandredag og bloggedag for min del, ihvertfall for denne gang.
Den fineste gaven med vandringen er at når man har gått tilstrekkelig lenge nok, trer naturen inn. Det er der vi skal være, i det som er, ikke utenpå, ikke som betraktere, men en del av det. Det er altså naturen som må tre inn i oss, at vi trer inn i naturen behøver ikke å bety noen ting. Vi bestemmer ingenting annet enn å ikke stå i veien for oss selv. Du kan gå med hodetelefoner og ikke registrere noen ting. Du kan gå et helt liv uten å skjønne noe og aldri oppleve magi som skjer hele tiden og over alt. Når vi forstår noe nytt så er det noe som trenger inn i våre begrensede hjerner og vi fungerer bedre. At det er fint å se på måneskinn er noe vi alle vet om, men at måneskinnet trer inn i oss, er to forskjellige ting. Opplevelsen av å være en del av alt er ubetalelig og lindrer smerten vi bærer på. Like selvfølgelig som at et tre står der og er, like selvfølgelig er vi. Da er vi fri til å ikke kave, ikke la hjernen hoppe rundt i treet som en apekatt, men falle til ro i løvene.
I dag var det vindfullt, men det var en snill vei. Traff masse vandrere som skulle til Roma. Noen pratet med oss og det er uforglemmelige møter. Noen raser avgårde, som jeg gjorde forrige gang. Det er fint å oppleve seg som en av mange som har funnet vandringen som en nøkkel.
Toppturer er helt annerledes. Det er raskt opp, et lite kick, og raskt ned. Vandring er en helt annen liga. Være i flyt, gjøre oppgaven. Ikke hente noe ut av det, bare riste av seg alt innlært, ikke bare tankene, men rigiditet, moral, løse opp tilstoppethet, bryte gjennom egne stengsler, være tilgjengelig og åpen og det hele kan løsne langs en asfaltkant eller iallefall når du minst aner det.
Folk søker så mange steder utenfor seg selv, før de søker innover for å tømme hjertet for alle bindingene som er der.
For å greie å se egen forstoppelse må perspektivet endre seg og det er ikke gjort i en vending. Det krever utholdenhet og kapasitet å få brukt intelligensen på en ny og bedre måte fordi det tillærte er så fyllt opp av seg selv. Men går du for å avdekke egoets ignoranse av det egentlige, vil du garantert få det bedre.
Essensen er basisen vår og når folk sliter så er det fordi de har glemt hvordan essensen kjennes.
Livet er det vakreste som er, likevel er vi mest opptatt av å finne feil, mest opptatt av at man skal fikses og være mer enn det man er, i stedet for å være det som er i orden. Men fordi vi faktisk tror at vi ikke er i orden, kaver vi, i stedet for å være tilgjengelig. Vandringen tvinger deg til å slippe livet til, vandringen har sin egen rytme og når jeg er i den, lever jeg virkelig.
Essensen er i oss, men den har gjemt seg og personlighetene våre overtar hele styringen. Egoet blir identiteten vår og resultatet er lidelse.
Det er helt fint med personlighet og tilogmed ego, men når det overtar, gjør det ikke annet enn å vise seg frem, rettferdiggjøre, kreve og vil ha mer, være mer og bedre enn, mer suveren eller mer bitter, alt ettersom. Til syvende og sist er man bare ensom, fordi egoet vil «være noe for seg selv», uavhengig om det er strålende, suveren eller bitter og ulykkelig. De aller fleste vet ikke når motivasjonen dukker opp, om den er fra egoets utspill eller om det er motivert fra essens. Dette har jeg arbeidet mye med og det har gjort meg klokere ihvertfall.
Å finne essensen tilbake er nesten som en kjemisk fornyelse, en utvikling som er essensiell for at jeg skulle kunne gjøre varige endringer for å få fred fra uro og evig jag.
Det er her kjernen i arbeidet er. Ikke søke kurs på kurs med livstilsendringslovnader. Struktur og rutiner er viktig, men uten å pløye dypt i materien og vinne essensen tilbake vil man alltid falle tilbake til unoter. Jeg kunne tatt doktorgrad i å falle ut og tilbake til gamle synder, fordi jeg ikke fikk tak i livskilden, essensens skattkammer. Og noe i meg tviholdt på egoets behov for overlevelse. Men nitidig arbeid og stole på livskraften har jeg kommet et stykke avgårde. Mulig jeg har vært i overkant nysgjerrig på det indre livet, men jeg tror at jeg alltid har visst at det finnes noe mer enn det jeg ble lært. Essensen har alltid ropt til meg og jeg har ropt til verden, men denne brølingen måtte jeg gi meg med. Urettferdighet blir ikke endret av å slås ned på. Når man er i essensens skattkammer endrer ting seg av seg selv. Både i oss og rundt oss.
Når man er et barn er man avhengig av å tilpasse seg og personligheten utvikler seg, og er man heldig blir man blir sett og elsket. Avhengig av hvem man har rundt seg, blir man formet. Som voksen kan man oppdage seg selv igjen med å være nysgjerrig på hva som er innlært og hva egen essensen egentlig representerer. Først da kan man få bukt med mørket, de inlærte feilslutningene, først da kan man sette pris på seg selv nok til at lyset får trenge igjennom og først da kan man leve fri, få til å puste fritt og oppleve gleden ved bare å være i live.
De største øyeblikkene i livet for meg er når jeg forstår hvordan ting henger sammen. Når hvert sekund flyter av energi, når jeg kjenner at livet skaper seg selv, når hele meg skjønner at jeg ikke er skyldig, at uansett hva jeg gjør, så handler ikke dette om meg og løgnene jeg har fortalt meg selv. Mulig alle andre har opplevd det slik alltid, men for meg ble det en overraskelse å kjenne det pulserende livet uten at det trengte å skje noe. Å kjenne at livet er spennende i seg selv.
Når jeg kjenner at det ligger gaver i hvert bankende øyeblikk og i nettopp dette ligger nøkkelen til sjelefred og jeg kjenner takknemlighet, da er livet mitt gledelig.
Det ble vittig å se på all dramatikken egoet kan sette i stand, alle filmene som snurrer i hodet av folk som blir såret, er slemme eller dumme eller hva som helst som kan dramatisere, blokkere og skape støy, når virkeligheten er en annen. Å leve i det som faktisk skjer og som skjer spontant, i det øyeblikket der livet pulserer, fra øyeblikk til øyeblikk. Det er sannelig fint å få med seg. For det skapes noe hvert eneste sekund og å få tilgang til det og kjenne det, er stort. Jeg slipper å stå på en scene og slite meg ut, til ingenting betalt og med et publikum som vil ha noe annet enn det jeg melder. Jeg får være kreativ og oppleve magi og det er ikke avhengig av noe som helst annen enn meg selv som publikum. Jeg trenger ikke å kjempe om plassen for å bli sett eller hørt eller ligge i feeden til folk på Facebook. Jeg trenger bare å være Betty.
For bak alle som står på palleplass står det et hav av folk som har jobbet like hardt og som ikke opplever ‘fame and fortune’ og for dem og meg må det jobbes for å ikke oppleve det hele som et nederlag og skuffelse. Det ble en slags redning. Ihvertfall en mulighet til å finne ut av saker og ting og dra ut skuffelsen fra livets kommode og lære meg å forstå og akseptere. Det å kreere og skape handler ikke om palleplass, men ha tilgang til og kjenne på øyeblikkets puls og stå på klodens scene i universets katedral og bare være glad for at man fikk med seg dette før man tar kvelden.
Når livet ikke lenger er en show-off greie og jeg ikke trenger å dumme meg ut mer, ble veien en veiviser til noe guddommelig i meg selv. Det er utrolig hvor fort det går å skrelle bort egoets agenda og få satt seg inn i realiteten paradis, når alt handler om å spise, vandre og sove.
Jeg skulle gjerne ha uttrykt det jeg kreerer på innsiden, på utsiden av meg selv, så det er ikke for å være vanskelig, det er bare det at jeg er litt sliten av å eksponere meg og peise utslitt av å svømme mot strømmen. Nå lar jeg meg heller flyte med livets elv. Men når det er sagt, fikk vi i dag også vite at vi gikk mot strømmen, de fleste går til Roma, vi gikk i fra.
Innsikt: Å leve i det som faktisk skjer og som skjer spontant, i det øyeblikket der livet pulserer, fra øyeblikk til øyeblikk. Det er sannelig fint å få med seg.
Dagens etappe pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.
Lukten av svette klær, vandrestøvler, sekken, stavene, hodeplagget, alt indikerer at man er i en prosess. I dag fikk vi servert en gratis pizza, nærved hotellet, for vi måtte bare stoppe. Vi så sikkert helt tomme ut, på en varm dag hvor vi kun bestilte oss hver vår liten øl, for å kunne bruke toalettet og hvile såre bein. Det resulterte i at vi bestilte oss et glass rødvin hver, noe for noe, også her.
Å vandre er en lang sammenhengende reise inn og ut av seg selv, av byer, av naturlandskap, av skog, asfalt, av det som er. Man dirigerer ikke retningen selv, men tar den som er, og vandrer i andre vandreres fotspor gjennom årtusener. I det ligger det spennende. Ikke kontrollere med selvet, men la gåingen flyte, være der og være nysgjerrig for det som dukker frem rundt neste sving og vi endte i Bolsena, dvs vi er på Via Francigena tråkket som går til Lucca. Å vandre til Norge er altså valgt bort. Det tar ca 35 dager å vandre til Luka, som er like ved Pisa, om det sier mer, og de dagene har vi ikke på programmet nå, men det var deilig å forlate Via Romea og teste ut den mest brukte pilegrimsleden til Roma. Vi møtte drøssevis av vandrere, som mente at vi gikk feil vei (den har jeg hørt før), så vi går mot strømmen også her.
Vi møtte en fastboende tysker, som spurte oss om alder og selv var han 77 år. Kunne vært min far. Han sa til oss på fransk «tout le monde, c’est la même chose», som skulle bety at det er det samme hvor du er i verden, for alt er det samme hvorhen du er. Jeg travet inn i kirken han kom ut fra og sang igjen for tom kirke, som har blitt en fin greie og som gir energi videre.
Noen tanker fra dagen:
Med den vektklasser jeg har, skjønner jeg at å vandre mere enn 20 kilometer ikke lenger føles greit. Nå skal det jo sies at jeg husker godt at den første vandre måneden gjør det vondt både her og der og kroppen blir bedre etterhvert. Man må jobbe med vondter og forstå at vandreformen blir bedre etterhvert, men likevel. Vekten hemmer. Jeg vet at jeg er overvektig og at jeg har brukt 30 år av livet på å prøve å være noe annet, med å kontrollere med kontra-produktive kvelende planer og målsetninger for å oppnå resultater, skjer aldri mer. Som nevnt før, jeg har ennå ikke møtt noen som har greid det på denne måten. Jeg er ikke villig til å inngå en avtale til, om å være sulten resten av livet. Jeg orker ikke å høre mer på knekkebrødspisende hytte eiere snakke om målsetninger. Men jeg er mer enn villig til å leve sunt og akseptere ting slik de er.
Det er som sagt, perspektivet som må endres. Tankene om hvem vi er, sitter i cellene. Kroppen husker og det gir ikke mening å gå på smell på smell og mislykkes mer og mer og forsøke å finne ennå en coach som skal stilne sulten og fyre opp under «holde ut» perspektivet og «du-greier- det-hvis-du-bare-jobber-hardt-nok».
Hjemme trener jeg styrke 2 ganger i uken. Yoga 5-6 dager i uken. Svømmer en gang i uken. Går 10 000 steg 6 ganger i uken. Spiser sundt. Har flere alkoholfrie dager i uken, enn alkoholholdige og likevel er jeg der jeg er.
Min jobb er å ha selvrespekt og ikke et mål om å bli noe annet og ikke la meg lure av «jeg skal vise de». Da jeg plutselig skjønte dette ble jeg villig til å akseptere teorien om at egoet har tviholdt på hva som var nødvendig for at jeg skulle bli likt, tviholde på kiloene, så jeg ikke skulle slippe essensen til. Egoet skaper den evige smerten og ulykke. Hvis jeg vil ha et bedre liv enn å være fortapt i målsetninger, måtte jeg lege gamle sår og finne ut av den mørke avgrunnen makt over mitt dyrebare liv.
Seinere fant jeg dog ut at denne avgrunnen ikke var et skremmende sted, men der livskraften er. Der åpenheten, uvitenheten og veksten skjer. I essensen bosted fantes en tomhet som jeg kunne fylle med mere spontanitet i stedet for den hardnakkede rigiditeten som skulle banke av meg det ekstra kroppsfettet eller vri ut av meg misnøyen . I den tomheten fantes det frihet til å respektere flyten i livet og universets regler. I den tomheten kunne jeg bli voksen.
Det finnes mange mennesker som fixer å være knekkebrødspisende hytteeiere, trofekoner, slanke og karrièrebevisste og ære være. En del av de opererer ut i fra essens og ikke ego-driv, men mange strever mye. Jeg er ikke så sikker på om nevnte er mer tilfreds med seg selv, er lykkeligere, har bedre sex eller er mer fornøyde i livet, Folk får være der de er, min jobb er aksept og finne ro i sjelen og finne tilbake til den egentlige driven og føle meg bra nok som jeg er og gå så langt jeg greier. Det står ikke på lyst, motivasjon, entusiasme eller gleden, men på evnen min, gitt de forutsetningene jeg har.
For min del er jobben å avvikle den delen av selvet som tror at det går an å kontrollere livet. Avvikle den delen som har forsøkt å stilne avgrunnens sult og krav om noe annet. Den delen som har forsøkt å hente støtte utenfra, i stedet for å hente den innen i fra i form av egenkjærlighet. Det er det eneste som virker!
Sår som er leget, trenger ikke å styre. Når du er fri, gjør man valg ut i fra essens og med det fører det med seg en aksept av ting slik de er. Så, kan ikke ting få være slik de, til en forandring? Først da kan det skje en endring. En varig endring. En tilbake til seg selv opplevelse. Da er man i flyt, slik det er meningen at livet skal være. Og da får jeg vandre så langt det er mulig slik jeg er.
Eg e' på vandring 