Da har en uke gått og jeg er innenfor tenkt kilometer, så de 50 milene blir spredt godt utover februar. Jeg er god trøtt og synes at det er litt skummelt å kjenne på, men med egenfokus og disiplin får jeg sovet 8 timer og det skal være nok.
50 mil i februar er et støt og ikke sånn det alltid skal være. Et prosjekt fra A til B. Skal bli spennende å se om det gjør noe utslag på vekten, foreløpig har jeg bare en del vondt i magen pga Saxendaen, så litt bivirkninger er det. Strengt tatt så prøver jeg å unngå å håpe på vekt tap. Det jeg er mest ute etter er den følelsen jeg har nå, som jeg får av å ha bestemt meg for å fullføre. Det er ikke et øyeblikk jeg skal frem til, det er den følelsen jeg har hele tiden.
I dag var det fryktelig irriterende å svømme mange lengder også hadde klokken hengt seg opp (… Og er det ikke registrert, så har det ikke skjedd): jeg stoppet klokken og begynte på nytt. Svømmer en del tak under vann for å trene opp igjen evnen til å holde pusten. Satt fast i kajakken en gang, under vann og det utløste panikk, så jeg prøver å bearbeide det med å være omslynget av vann.
I dag måtte jeg ut å fingå for å komme over 10 000 steg. Holkeføre uten brodder. Blitt mange dansetrinn på isen av sånt.
En rolig skitur med opplettsvær. Litt trøtt i kroppen, tilnærmet lik fatigue følelse, så jeg gikk sakte og da ordner det seg etterhvert.
I går gav jeg 7 km uttelling for stegene jeg gikk, de har jeg trekt tilbake, for jeg har ikke registrert uttelling for steg de andre dagene. Så i går fikk jeg bare 1 km pga yogaen.
Regnestykket blir for komplisert hvis jeg skal regne om steg til km så de dagene jeg ikke registrerer på klokken det jeg går, som i dag og i går, blir det ikke noen kilometer uttelling på det. Sykling gir null uttelling på steg, men skitur kan slå inn på steg noen ganger og i dag var en god dag for det, så mesteparten av mine 10 000 steg i dag er fra skituren.
Det gir en god følelse å passere 10 000 steg om dagen og det må jeg bare gjøre resten av livet, hvis jeg ønsker å være under 100 kilo. Sånn er det med den saken. No free rides in life.
Jeg skjønner at mange ikke går 10 000 steg om dagen fordi de simpelthen ikke beveger seg mer enn til bilen og tilbake, og det kan gå bra veldig lenge, men det er lite «å gå på» hvis noe skulle hende i livet, hvor du trenger styrke.
Fordi en liten kursendring kan gi en stor bom i forhold til kursretning i livet, samtidig så en liten god kursendring kan gi uttelling smått om senn. Det at jeg har utført yoga hver dag (noen unntak) siden 1986 hjelper meg å knytte skolissene mine når og hvis jeg blir 80 år.
Alt har en sammensatt effekt og det koster litt å utføre aktiviteter som man har motstand på. Aksjon i stedet for å holde seg til gammel innvendig størknet sutring.
Så når jeg lurer på hvorfor akkurat jeg ikke er syltynn, ikke synger som en gudinne, ikke er populær, ikke har noen suksess på Spotify, ikke fixet arbeidslivet etter kreften etc, skjønner jeg at det bare er «the pity little me» som opererer og forsmediger det livet jeg faktisk lever og er fornøyd med. Ihvertfall er jeg fornøyd med min egen innsats og det er dyrebar og kjært. Den aller verste fienden er ens eget ønske om at det skulle vært noe mere og bedre, for det som gir størst tilgang til seg selv er å være i det som er.
Innsikt: Å være fornøyd med egen innsats er mest verd.
Å ta ‘an ned er utfordringen når man er i gang. Våknet alt for tidlig, men hva er vel ikke bedre enn å hente inn papiravisen på dørmatten og tusle rundt i stillheten og la dagen lysne helt av seg selv. Heldigvis var det litt sol å spore i dag og en liten antydning til at den varmet på terrassen. Heldig er vi som har årstider som kommer og går.
Dag 4 og det funker fint å bevege seg litt mer enn normalt. Alltid spent og følger med om noe i kroppen blir slått ut. Sover bedre, men ikke mere. Kjenner at det skal bli godt med helg og skal ha hviledagen fra sykkel ihvertfall.
Vekten ligger og lugger rundt 100 kilo og det er bare sånt jeg må akseptere, tillate og tålerere. Har ikke vondt noe sted ihvertfall.
Prøver bare å følge med hvordan kroppen reagerer på ekstra aktivitet, så dette blir en oppdrift og ikke en nedtur.
Det er interessant å se det folk kaller kjærlighet, er en ego-drevet funksjon.
Avhengig av andres kjærlighet, støtte, godkjenning for å leve det livet man lever fordi man hele tiden søker ut for aksept og på en eller annen måte blir en alltid banket opp i et slikt system, fordi det blir aldri bra nok. Mens trikset er å vende nesetippen innover og finne en selv aksept og selvrespekt og ha selvomsorgen nok til å våge å være og leve det livet som er ment for en. Sikkert derfor alle religioner snakker om at folk må se innover, fordi det behøves så sterkt. Ser du utover hele tiden, stenger du hjertet ditt, så enkelt er det. Ser du utover for å vinne respekt tilpasser du deg i stedet for å gå ut i verden med din egen selvrespekt inntakt. Folk driver å vanner andres hager for å bli likt. I stedet for å drive med egenvanning og bli sterk. Folk tror at de blir bedre mennesker av å fixe ting utenfor seg selv, i stedet for å være i orden selv. Det er ihvertfall en bedre løsning og en bedre kjærlighet å motta når det ikke er ego-drevet,.
I dag er det nesten helg Trondhjæmsværet er klart og kaldt. Torsdag er blitt en ny favorittdag. Det er bare å bevege seg.
Innsikt: Et sunt menneske lar seg ikke lede av egoet.
Et barn håper på å bli likt. Som voksen håper man ikke på det lenger. Til slutt driter man i om man har oppnådd suksess i andres øyne også, det er veldig sunt og det gir tilgang til mere glede. Som voksen gjør man det som trengs, så man ikke klager eller forventer at ting skal bli ordnet for en.
Ergo, så finnes det mange «gamle» der ute, som tror de er voksne, men som fremdeles er barn. Og hver gang en «gammel» person opptrer som et barn og ikke tar ansvar er det en mindre forbilledlig person. Mange har klaging på autopilot og det er sinnssykt vanskelig å avdekke seg selv og sine egne løgner. Å overgi seg og tillate vekst til det å ikke vite og forstå seg selv bedre krever ekte vilje.
Så når folk sier at jeg har stå på vilje og og blir imponert, så er det dette gutset de ser. Jeg har holdt på i årevis med å ansvarliggjøre meg selv og ikke gi meg over til gamle overbevisninger.
Det er ok å få høre at man har det i seg, for det er ikke alltid man er like sterk, så en påminner er fint. Å kjenne at man er «one of a kind» krever at man gjør noe og at noen sier til deg at du kan. Det er en hyggelig gest, men det er ikke nødvendig når man er voksen å høre det, for å finne tak i kraften, evnen og viljen til å ta et tak for seg selv. Dessverre lærer ikke barn på vanlig skole å vokse opp psykologisk. Det er veldig avhengig av omgivelsene og jeg har vært så heldig at jeg har vært omgitt av dyktige psykologer oppigjennom. De har lært meg hvordan jeg skal støtte meg selv, stole på egen kraft og utøve selvomsorgen.
Jeg lykkes mer enn jeg mislykkes, og det siste nådestøtet inn i voksen livet for meg var å gi slipp på tankene om jeg var likt eller elsket på utsiden av meg selv.
Har lyst til å få samlet alle bloggene i to permer engang, fordi jeg vet at den reisen handler om en overgang fra å gi slipp på lidelse til å glede seg over essensen i livet.
I dag var det tidlig på’an. Syklet til Pirbadet og svømte rolig. Trøtt i kroppen fra gårsdagens utesykling. Ikke fordi det var for hardt, men kulden gjør kroppen trøttere. Så jeg svømte 1600 meter rolig. Masse folk om onsdagene, men veldig trivelig i pirbadet om morgenen. Er man inne før kl 08:00, får man en bedre pris på månedsabonnement og jo oftere du svømmer, jo billigere blir det per gang. Og så får man gratis te og kaffe. Jeg er ikke så ivrig tilhenger av kaffeslabberas og står lett over, men det ser hyggelig ut at andre benker seg rundt bord og skravler.
Dagene blir lysere. Det er håp i hengende snøre. Februar er i gang.
Innsikt: mange voksne har bare lyst til å fortsette å være barn og leiter etter relasjoner hvor de kan bli likt og sånn.
Lunsj: Søtpotet-toast med tunfisk i olje og avocado.
Det var da jeg satt og overvar strømmingen av Nils Arne Eggen sin begravelse at jeg fikk en fjær i hodet. 50 mil med bevegelse i februar er innafor. Tenkte på 60, siden det er tallet på alderen jeg kanskje oppnår neste år. Det er ikke noe grunn til at jeg ikke skulle bli 60 år, annet enn at man vet aldri hva som kan skje, men uansett så har jeg troen på at jeg kan ta ansvar for å være i så god form som mulig. 60 mil er kanskje litt hårete mål på denne årstiden, men vandringen til Roma gjør at jeg vet hvor lang en mil er og da gikk jeg 40-50 mil i måneden, og elsykkelen min spiser kilometere, men 50 mil får være godt nok. Jeg må uansett anstrenge meg for å få det til å bli 50 mil. 60 kan fort bli et sandslott som raser sammen, 50 mil fordelt på 6 dager i uken gir et snitt på 2 mil per dag, så da har jeg en hviledag også.
Jeg må være min uføretrygd verdig, gjøre så godt jeg kan og holde meg aktiv og sterk. Eggen sin begravelse var den andre innenfor en måned, Børge Pedersen tok kvelden i desember. Begge disse to brøleapene (et fellestrekk de har med meg) tok ikke godt vare på seg selv og det er typisk for folk som driver og eksponerer seg høyt og yter for andre. Jeg begynte å brøle i 4 årsalderen og det er en ferdighet som har hjulpet meg masse i livet, men til syvende og sist må jeg innse at å brøle ikke alltid funker, ihvertfall ikke til å ta vare på meg selv og da måtte jeg tone ned og utvikle flere ferdigheter.
Skolemedisinen hra hjulpet meg å overleve kreft, hepatitt C, søvnapne, korona og overvekt. Sistnevnte fikk jeg en medisin for 15. November. Saxenda. Anbefales alle som sliter med overvekt.
Min overvekt tar fra meg fjelltoppene og kajakkrulling og jeg trodde løpet var kjørt, helt til fastlegen kom opp med Saxenda. Jeg er fast bestemt på at jeg aldri mere skal slanke meg, Basta, men daglige sprøyter med Liraglutid har gitt metthetsfølelse og jeg gikk ned 5 kilo frem til jul og la ikke på i julen. En seier. Nå lugger det litt, men jeg forsøker å tillate det å være sånn, min kropp er en stabukk som tror at det blir hungersnød snart.
50 mil innenfor februar, fordelt på yoga, gåing, sykling, vandring, skiturer og svømming og alt må jeg gjøre aleine. Da følger jeg best med, om fatigue slår inn, jeg kjenner lusa på gangen og kan roe ned. Hvis jeg farter rundt med folk er det alt for lett å gå over egne grenser. Jeg skylder meg selv den selvomsorgen. Det er mye omsorg man kan få av andre og be om å få, men det finnes noe omsorg som en kun kan gi seg selv.
Jeg har frosset kortet på Impulse Treningssenter, ble kvalm av å gå der. Satt mye å tittet i mobilen der, så nå har jeg lagt inn noen styrkeøvelser i yogaen.
Dette er hverdagen min, og den er som den er uansett hvor jeg er i verden. Tout le monde fait la même chose. Mest mulig edruelige og bevegelse i hverdagen funker best for meg. Kjenner noen ganger et stikk av misunnelse når Bernt har møter på sitt hjemmekontor, det høres så kult ut å få til å være i jobb. Men det er ihvertfall ikke min jobb å beklage meg. Jeg kan reise meg opp og gå. De problemene jeg har, har jeg fordi jeg ikke tar ansvar og vokser opp. Kan ikke være sint på verden. En hard og funksjonell teori. Jeg har frihet. Jeg har valg. Jeg kan gjøre det beste ut av det og få til et liv, være i bevegelse. Jeg kjenner min kapasitet og begrensning og kan bevege meg tilsvarende. Jeg vet hva jeg kan forvente av meg selv av innsats og hva jeg får til ut av det.
I dag syklet jeg til Heimdal. Neglebitt på fingre og tær, men ellers helt ok. Har kuldekrem i ansiktet og det funker altså. Det ble napoleonskake (beste ever) og kaffe på konditorier der. Kjempetrivelig sted. Tror jeg kommer tilbake her. Akkurat passelig avstand når det er noen minus i luften.
Eg e' på vandring 