186: Fabro Scalo – Allerona Scalo

  • 4. november 2019
  • Distanse: 20.2 km
  • Tid brukt: 7:20
  • Totalt: 3761.2 km
  • Innkvartering: Hotel Fillipeschi

Kom til hotellet kl 20:30, dusjet og har helt varmt vann i Real Turmat en (torsk i kremet karrisaus). Her har de CNN og BBC, stor glede å høre engelsk.

Skjønner på det folk skriver at de ikke leser bloggen jevnt. Denne bloggen er mest ment for å ha et sted for meg å gå tilbake til for å minnes detaljer fra turen. Har lovet Bernt å stå an av og skrive hele veien til Rom.

Så for min egen del må jeg oppsummere de 3 siste overnattingen som alle var i Chiusi. Jeg ankom dit fredagskvelden (1.11) overnattet og gikk lørdag 2.11 til Fabro Scalo, måtte ta tog tilbake for å bo (det evige helgeproblemet med fulle hotell og i Fabro Scalo var det ingen hotell). Tok hviledag på søndag. Så da jeg våknet i morges mandag 4.11, tok jeg toget fremover til Fabro, der trackingen sluttet på lørdag og gikk til Allerona Scalo i dag, der finnes det heller ikke overnatting, så jeg dro med tog til Orvieto, som er fremover. Men for å komme til Orvieto, måtte jeg ta tog tilbake til Chiusi, som igrunnen passet bra for jeg hadde glemt termosen på hotellet, som lå 3 minutter fra jernbanen. Hun fylle den med varmt vann og jeg løp som en tulling tilbake for å rekke toget til Orvieto. Da jeg kom til stasjonen i Orvieto, tok jeg funicular (en slags Fløybane) opp til byen og derfra buss til hotellet.

I morgen må jeg derfor tilbake til Allerona Scalo og fortsette tracket, der jeg slapp i dag. Det viser seg at det bare går tog dit i 7-tiden om morgenen og kl 14, så jeg innvilger meg en taxi. Så det må brukes offentlig kommunikasjon for å få dette til å henge sammen, men jeg har forbannet meg på at jeg skal gå hvert et steg, så jeg jukser ikke. Jeg passer på at trackingen henger sammen. Derfor tar det nå sin tid denne reisen. Har planlagt 14 dager fremover.

Fordelen med å ha kommet meg hit i dag, er at jeg går til dette hotellet, med matpakkesekk og får 2 netter på samme sted.

Orvieto ligger på en haug, skal bli spennende å se i morgen, når jeg ser noe.

Slutten av turen i dag var grisevakker! Åpent landskap, høyt og lavt, kan se langt fremover. Byer som ligger der med sine borger, kirkespir og småhus. Kjempesvære vinmarker. Ufattelig flott.

Nå er det norsk mat.

Innsikt: det ordner seg alltid.

185: Chiusi – Fabro Scalo

  • 2. november 2019
  • Distanse: 22.6 km
  • Tid brukt: 6:30
  • Totalt: 3741.0 km

En skikkelig etappedag i regnvær. Gikk i en slags transe og brydde meg ikke om å ta regntrekk på sekken eller ponchoen på. Hadde regnjakken på, men ble gjennomvåt, det var faktisk litt godt. Gikk rett på restaurant og skiftet til tørt her. Mobilen gikk bananas og alt er som det skal være.

Nå er det under 20 mil igjen, 187 km for å være nøyaktig. De skal fordeles klokt og jevnt utover. Som sagt, så tror jeg ikke at jeg har forandret meg så mye (gammel dame vond å vende), men jeg har blitt et halvt år eldre. Vært uten andre klær enn de jeg går og står i og de jeg bærer for hviledager, samt pysjen og diverse. Artig eksperiment å se hvor lite det går an å være fornøyd med. Utrolig at vandrebuksen har holdt, har sydd den flerfoldige ganger, og i dag er den store vaskedagen, hviledag i morgen.

Det hele er sårbart. Hvis mobilen ryker, rakner tidsplanen, hvis jeg mister passet blir det masse styr, men jeg har greid å være såpass tilstede at jeg alltid tar passet med meg på do. Så hvis noen vil stjele sekken, så er passet på meg. De spør etter passet på alle hotell.

Liker bedre og bedre å vandre aleine, men etter 5 dager er jeg sliten. Da blir jeg litt reddere, kan det virke som. Synes det er spennende å bli kjent med den jeg er etter alt jeg har sluppet og gått i fra på veien. Som sagt så har jeg lovet meg selv 3 ting og den tredje tingen er at jeg ikke skal dele de 2 andre tingene. Jeg har delt mere enn nok for dette og det neste livet.

Innsikt: allting har en ende, allting har en slutt.

184: Pozzuolo – Chiusi

  • 1. november 2019
  • Distanse: 20.5 km
  • Tid brukt: 6:35
  • Totalt: 3718.4 km
  • Innkvartering: Hotel Centrale Chiusi

Jeg er Betty, fylte 56 år den 20. oktober. Jeg har en bra mann, 3 bra sønner mellom 20 og 30 år. Jeg har også 2 bra stesønner og en bra bonussønn, det er den utvidede historien og den som er ennå mere vid er at vi har 2 barnebarn som er mellom 9 og 14 år, som vi bare har fått se 1 gang. Bernt har sett de 2 ganger, men det er for mye å gå inn i. Vår bonussønn har 2 barn som vi ser dann og vann og særlig høytider. Stor stas.

Jeg er uføretrygdet og på vei til Rom. Det har jeg vært det siste halve året. Kødder ikke. Har gått og gått for å forsøke å styrke min egen helse. Jeg tror sannelig også at det virker. Jeg er ikke utsatt for NAV sin dømming av folk som er utenlands. Skulle tatt seg ut om jeg ble fengslet for dette også, nok at jeg betaler alt selv, eller uføretrygden betaler turen, plusset på med min manns lønn og et banklån som hangler på siste verset (men det gjør jo turen også) men jeg har slått meg til ro med at jeg blogger og da gjør jeg vel litt nytte for meg, skjønt jeg har sjekket, lesertallet ligger i snitt på 30. Men har man inspirert én, så har man inspirert én og det teller.

Turen i dag var 4. strekket siden siste hviledag. Det går unektelig bra. Tror jeg er litt giret av at jeg er så nære Roma, men det sa litt pang i dag. Det er akkurat som padleteknikk, den er god i starten og så slurves det mer og mer når man blir sliten. Det blir en gådag til, så må det bli hviledag igjen. Jeg er ikke så begeistret for hviledagene. Savnet blir større da. Broderiet mitt er ferdig. Begrenset hvor artig det er med mobilen, men jeg skal ta meg sammen og hvile, lover!

Nevner alt dette uføregreiene fordi det er et tema i Norge. Jeg undres jo litt her jeg vandrer på hva som er problemet med at folk som har «fått en på trynet» tar ansvar for seg selv og er utenlands, hvis det er det som funker for å få et noenlunde kvalitativt bra liv? Jeg er så drit lei av blåsnipper som mistenkeliggjøring menneskers hensikter. Hva er vel værre enn å sitte i stuen i Norge og bli feit og trist, hvis noe annet inspirerer? Jeg bruker å gå tur hver morgen på Ranheim. (frøken beinhard). Ut kl 06:00 og sånn i 7 tiden, når jeg er på tur tilbake, ruller det ut dyre biler med kvinner på min egen alder. Klar for en ny arbeidsdag, med nye utfordringer og mye artige tilbakemeldinger og samtaler. Jeg, som ufør, drar annen hver dag på Impuls og trener, ellers blir det mye sitting og zappe TV, og vente på at en fornøyd mann vender hjem fra en jobb han elsker, som en god utslitt trofékone, har jeg middagen på bordet. Elsker å lage mat, men det holder ikke som innhold i livet. By the way, savner kjøttkaker, fiskepudding, poteter, supper og saus på biffen. Jaja, det skal vel bli nok av alt nevnte etterhvert.

Men siden jeg nevnte nabokvinnene som jeg er misunnelig på (de er sikkert litt misunnelige på meg også), så har jeg tenkt om dem at det er nok bedre å være rik og frisk enn uføretrygdet på vei til Roma, men min jobb på reisen er å akseptere livet slik det har fortonet seg og slik det fortoner seg i nuet. Og når ikke det ble som det skulle, men er som det er (det blir sjelden som tenkt ihvertfall). I dag tenkte jeg å kjøpe en dyr rødvin og spise Real Turmat på rommet (de skulle ha vannkoker der), men ingen butikk åpen og ingen vannkoker, så da måtte jeg ut igjen. Valgte stedet som hjalp meg å finne hotellet. Mye vennlighet her. Så får vi se om maten smaker 🙂

Innsikt: å mistenkeliggjøring andre er noe drit!

183: Cortona – Pozzuolo

  • 31. oktober 2019
  • Distanse: 22.1 km
  • Tid brukt: 7:17
  • Totalt: 3697.9 km
  • Innkvartering: Locanda Poggioleone

Den mest inspirerende boken jeg har lest og dokumentaren jeg har sett, ang utholdenhet er Touching the Void av Joe Simpson. Den sier mye om hva man kan tåle.

Ingen tvil om at man blir sterkere på å tåle uventede ting, faktisk så forsvinner sytet og styrken settes inn. Det er gøy å få bruk for egen kraft.

I dag valgte jeg 2 km pluss for å få mere gårdsvei. Det viste seg at veien var bare jord og når det har regnet hele natten blir denne jorden til gjørme. Det betyr at man sklir i sporet og noe så jævlig irriterende som det finnes ikke. Banning er lov!

Etter 12 km tok jeg en fortjent pause, som var ved en motorcrossbane, fri for folk, så kom det 3 menn i en bil og en gammel panikk slo inn. Jeg gikk fortere enn faen, dessverre måtte jeg bli redd.

Bernt bruker å si at «Fare er uunngåelig, frykt er valgfritt». Men det biter ikke på når redselen slår inn. Han snakket meg igjennom 2 kilometer og de gikk fort, til tross for skliingen.

Slutten av turen var i regnvær og bekmørkt. Det var der den Touching the Void-filmen ble et tema. Jeg vet hvor langt 5 km er. Jeg vet hva som skal til når det nærmer seg slutten og det er jeg er jeg fornøyd med.

Innsikt: Å møte seg selv på ny måte er gøy.

182: Rigutino – Cortona

  • 30. oktober 2019
  • Distanse: 18.6 km
  • Totalt: 3675.8 km
  • Tid brukt: 6:31
  • Innkvartering: Hotel San Luca

Man må jo begynne å lure – at jeg ikke er tynn som en strek, er på et vis helt utrolig. Husker en fyr så til meg: «In Rome, there will be nothing left of you». Men det er det altså og ved nærmere ettertanke, og med den kunnskapen jeg har innabords, så er det vel egentlig ikke så rart. Det er mange veier til Rom, som sagt, men slank blir du bare ved å ha full fokus på mat, og det for alltid.

Jeg har sluttet å spise kake til frokost da. Men i dag har jeg gjort alt galt, i forhold til gitte tema, men det føltes utrolig godt da. Jeg spiste nemlig pizza og drakk øl til lunsj. Det var vanvittig godt og det hjalp at det satt 4 på min alder pluss, på bordet ved siden av og gjorde akkurat det samme.

Turen gikk mye opp og ned i dag og. Siste kilometerne var bare opp og rett før ramlet det en Bar ned fra himmelen. Barene har toalett og hyggelig betjening. Det blir ikke noe aqua frizzante i dag akkurat. Jeg bestilte øl og jeger og hun sa: «benzina» og lo, og forklarte hvor jeg skulle gå, på italiensk. Jeg visste jo hvor jeg skulle gå etterpå, men lot hun holde på. Hyggelig med slik omtanke.

Det er kirkene og barene som er åpne for «sånne som oss». Det er der du lærer mest om folk og livene som leves.

Italienere spiser seint middag som sagt og jeg sitter i Baren (surprise) og drikker Aperol Spritz. Byen jeg har kommet til, Cortona, har historisk sus over seg. Akkurat som Arezzo var Cortona en en av byene i den Etruskiske Føderasjon. Men Cortona er ennå eldre. Byen var opprinnelig Umbrisk før den ble erobret av etruskerne. Og akkurat som andre byer Umbrerne anla ligger den på en topp som er lett å forsvare.

I morgen er det en lang etappe, så middag snart og sengen umiddelbart etterpå. Har rutiner på alt nå. Hvis noen hadde betalt meg, så kunne jeg gått til Jerusalem, sannsynligheten for at noen gjør det er så liten at jeg kunne si det på denne måten. Gleder meg til dette er over.

Innsikt: når du tror det er over, er det bare en ny start.

181: Arezzo- Rigutino

  • 29. oktober 2019
  • Distanse: 16.7 km
  • Tid brukt: 6.21
  • Totalt: 3657.2 km
  • Innkvartering: Hotel Planet

Det ble noen høydemeter opp og ned i dag. Det var kjekt å komme seg opp og kikke utover. Slik jeg har forstått det skal de 3 neste ukene bli ganske flate, vandre messing.

Gjorde det jeg kunne for å trives. Lunsj etter 6 km. Kaffen smakte godt. Ja, maten også. Har kjøpt sånn tungt tysk brød, for frokosten i Italia er ikke for vandrere, det er helt sikkert.

Det var lovet regn, men det kom ikke noe. Dvs. at dagen var overskyet og det er favorittvandreværet mitt.

Det gjelder å ikke glede seg for tidlig til å komme frem og i morgen er det visst en utrolig vakker by jeg skal til, Cortona. Heldigvis finner jeg glede i fuglesangen og trærne, på ene siden er det så kort igjen, på andre siden er det så langt igjen. Vet liksom ikke hvor jeg skal legge meg. Har ennå noen styremøter med meg selv, så jeg trenger veien fram.

Italienerne spiser middag så sykt seint. 19:30 åpner restaurantene. Det er leggetid for gamle damer som meg. Det blir tidlig mørkt, så fremover gjelder det å vandre i grålysningen, ihvertfall på etapper over 20.

Ja, det tikket inn tusen kroner på min konto. Vipps, stod det. Jeg har ikke Vipps, men  pengene nådde likevel min konto. Jeg blir bare så imponert over sånt. Pengene var fra min svigermor. Bursdagsgave vil jeg tro. Tusen hjertelig takk. Jeg setter de på sparing og fletter de inn i et kors fra Thomas Sabo. Tror jeg skal kjøpe det i gave til meg selv for vel gjennomført reise,hvis alt går som det skal.

Innsikt: ikke ta noe for gitt. Gå sakte nok.

180: Giovi-Arezzo

  • 27. oktober 2019
  • Distanse: 10.5 km
  • Tid brukt: 3:14
  • Totalt: 3640.5 km
  • Innkvartering: Hotel l’Aretino

Fra her jeg sitter i Arezzo skal det være 30 mil til Roma. En spennende by, kan det virke som, så jeg tar en hviledag i morgen. Selv om etappene har vært delvis korte, er jeg pittelitt sliten og klærne må vaskes åkkesom.

En varm dag, en spaserturdag, en sånn dag på en søndag. En av de tre siste i Italia i 2019, hvis alt går som det skal.

Nå er hotellprisene ned i 500 kroner og da går det an å spise seg en ordentlig middag. Savner selskap på restaurant, men jeg har jo tastaturet. Det funker i grunnen.

Kunne ønske jeg kunne kjøpt meg noe, men jeg har alt og sekken er bra som den er. En fyr prøvde og løfte den og latet som han ikke fikk det til og mente at den var 20 kilo, det tror jeg altså ikke, men 15 kilo iallefall. Jeg er unektelig sterk og så koser jeg meg med å ha nok vann og gode lunsjer på veien.

Skrubb, kremer, ordentlig fotpleie, hudpleie, pysj, søvnapnemaskinen, broderi etc, alt som gjør denne reisen levelig er med, unntatt familien, som jeg savner grusomt. Heldigvis kommer deler av den til Roma. Det skal bli kjekt.

Arezzo er en veldig gammel by. Den var en av de tolv byene i den Etruskiske Føderasjon og hadde handelsforbindelser så langt som til Portugal, Skandinavia og India så tidlig som år 500 f.kr. Jeg gikk en av de gamle handlesrutene sør i Tyskland i september. Byen ble erobret av romerne i år 311 f.kr.

I Arezzo bor det ca 100 000 folk og det yrer i gatene. Merkebutikkene florerer og katedralen var kjempesvær og varm, faktisk. 1000 vis av levende lys gjør jobben. Nydelig orgelmusikk satt kronen på dagen.

Barn surrer ute seint om kveldene her, så er det jo varmere også. I Norge sitter vel alle foran TVen og venter på våren. Det tar jo sin tid, så kanskje smartere å kjøpe seg gode klær og komme seg ut, til tross for holke og mørke?

Vi har leid oss hus sørpå for vinteren, så jeg skal bare hjem og skifte til koffert. Så vinteren fortoner seg ikke så kald for oss, eller det vet man jo aldri, med denne klimaendringene kan det være overvarmt eller kaldt overalt.

Innsikt: en sånn dag på en søndag er bra