Etter 4 uker på diett, undres jeg på «what took me so long». Men jeg vet alt om å utsette, gi opp pga sein «payoff», unnskylde etc. Kjenner jo at det gnur og svir og den gamle damen som er vond å vende småskriker inni her et sted og formelig forlanger atferd i form av påfyll. Det er vel strengt tatt hjernen, som på denne tiden av døgnet, synes at noe å tygge på er veldig fortjent eller vanen med å putte noe i munnen som stilner sulten (tar meg en kopp kaffe og skriver istedet).
Skal på ferie om 3 uker og da (ikke nå) skal jeg ta en beslutning på bakgrunn av 7 ukers suksess (selv om vektnålen ikke rører seg fra nå, er det likevel en suksess å ha holdt fast/gitt slipp) om jeg skal tillate meg et glass vin eller flere eller noe mer av noe annet. Har gått ned 8 kilo på 4 uker.
Herlig og litt vondt er det.
Å gi slipp på gammelt mønster er vondt, men en vakker dag skal vi gi slipp på alt, så det er vel bare å legge seg i trening. På Roma turen skal jeg gi slipp på mange ting. Får ikke båret med meg mer enn 15 kilo i sekken.
100% ansvarlighet gir styrke og godt humør. Å ta grep gir resultater. Det hele startet med en skritt teller på klokken. Aldri under 10 000 steg 6 dager i uken. Kan tillate en dag med 2-300 steg, men det blir sjelden så lite. Det er blitt lett med 10 000, snittet per uke, ligger nå på 13 582. Søvn snittet i uken er på 8 timer og 57 min. Motiverende med god klokke på hånden, som registrerer yoga, svømming og skigåing også. Ingen stående ovasjoner for dette, men moro er det med et fyrverkeri som vises på klokken når jeg har har nådd målet.
Når et valg er tatt, skjerper det omstendighetene. Lettere å se hva som leder en i rett retning for å få til å gjennomføre beslutningen. Jeg skal gå til Roma. Noen ganger blir jeg mørkredd av å tenke på det. Sove så mange forskjellige steder. Vandre uten å vite. Uten å få pyntet meg. Samtidig kan jeg ikke få startet fort nok. Sitter på tog nordover nå etter møte i Pilegrimssenteret i Oslo. Skal ha 3 uker med fokus på styrketrening. Snøen har reist igjen, så ski er lite å satse på nå. Skal ihvertfall gå 2 mil en gang i uken for å holde milene varme. Hva jeg spiser, hvem jeg er med, alt blir nøye fremover. Signalet er Rom, det som får fokuset bort fra Rom regnes som støy.
Jeg har aldri gått inn for å bli overvektig, men resultatet har blitt slik pga en lang rekke teite valg. Små valg. Nesten usynlige valg. Og jeg orker rett og slett ikke et lite veivalg til som bringer meg i feil retning. Jeg vet innerst inne, at det er mulig med endring, men det krever møysommelig med disiplin og innsats. Jeg orker ikke å være gratiscoach for andre når jeg betaler med overvekt selv. Og jeg gjentar: «Det er ingen sin feil», det er et mønster som hjernen min har blitt vant med. Pleasing- og underholdnings-stjernen, mine to mellomnavn. Jeg har gått søvnig gjennom noen år. Syntes synd på meg selv. Uten evne til å ta tak i det egentlige. Helt til jeg skrev boken: KLOK AV SKADE, som ikke er utgitt, men som gjorde det en bok skal, gav meg det «AHA» jeg trengte.
Det er så superenkelt å sette fokus på hva andre gjør feil, men det handler aldri om andre. Hva andre gjør er ikke interessant. Ikke litt en gang. Om andre forbruker deg, tar deg for gitt, sliter deg ut etc., så er det du som lar de gjøre det. Det er feil fokus å peke finger mot dem. Men gjør du det, så er det tre fingre som peker mot deg selv.
Innsikt: Vi er dønn ansvarlig for egen atferd. BESTANDIG.
På denne reisen i livet lurer vi på hvem vi virkelig er, bak roller, bak titler, bak fasader, bak spillet vi spiller. Vi prøver å finne oss selv et sted, der ute blant andre som også spiller et spill som er tillært. Det er ikke noe galt i dette spillet. Det er bare ikke tilstrekkelig. Og når man først er fanget i spillet og ikke greier å skifte strategi eller spilleregler er det best å finne det spillet som er ærligst. Mange mennesker velger andre mennesker utifra trygghet og visshet om at de er like, at de er noe, ut i fra sine egne ego, som velger ut i fra innlærte strategier. De som benekter det gjør det mest. Mange synes det er vanskelig å være noe annet enn den tittelen man har ervervet seg. Noen har mange titler. Prest, forsker, lege, rusmisbruker, klovn, artist og mange synes det er vanskelig å legge bort den ene rollen fremfor den andre og bare være. Kanskje kan de ikke bare være lengre. Det er dette som skremmer meg, at jeg skal gå igjennom livet uten å ha kontakt med det menneske jeg egentlig er. Høres om mulig veldig selvsentrert ut, men egentlig er det motsatt. Igjennom min vandring skal jeg oppleve noen møter med meg selv som jeg aldri ellers ville møtt. Selv om tittelen blir en vandrer, så er det den sårbare situasjonen med å gå med hjemmet i sekken, ta inn vind og vær og vandre den siste milen som gjør den store forskjellen fra de andre rollene og ferdighetene jeg innehar. Lengsel, ærefrykt, ærbødighet og takknemlighet til livet er drivkraften. Viljestyrke har jeg nok av. Så sånt sett kan jeg takke min utslitthet, fatigue, kreften, overvekt, hele pakken, som førte meg frem til denne beslutningen om å vandre til Rom. Uten dette hadde alt sett annerledes ut, antagelig.
Selv om reisen starter 4. mai har den startet for lenge siden. Å vandre startet jeg med i fjor og den største fascinasjonen og erkjennelsen var hvor liten jeg er i naturen. Å vandre blant 500 år gamle trær og være et menneske som ikke engang skal bli 100, fortalte meg at dette racet vinner vi aldri. Naturen vinner alltid. Å vandre i Falstadskogen blant trær som har vært vitner til henrettelser pga smålige og umodne i mennesker, som tror de kan herske og være herrer over andre, gjorde umåtelig inntrykk.
Kanskje må jeg vandre fordi jeg må bøte på noe. Kanskje har noen pålagt meg det, uten at jeg har fått det med meg. Før i tiden fikk de pålagt vandring fra kirken. Rikfolk betalte andre for å gå for seg. Å vandre har uansett noe for seg. Det gir mening å gå langt. Ikke for å tenke, men for å lære seg å slippe tanken. Sjekke inn. Trene på å være tilstede.
Etterhvert som årene går, så har ihvertfall tilstanden å føle seg guddommelig blitt mer og mer interessant. Det hender at jeg har det sånn at jeg føler meg i et med alt og hvis hvert menneske har et guddommelig potensiale så er det vel min egen jobb å bringe det fram eller gjøre meg selv tilgjengelig for opplevelsen.
Man blir lei av å bedøve og surre vekk livet med for mye mat, drikke, nyheter eller for mye arbeid. Det er er ikke så interessant i lengden. Hvis man skal oppleve livets mysterium påkreves det edruelighet og fravær av eget ego. Egoet vil gjerne ha mer av alt det nevnte og gjerne omgåes folk som trigger frem de behovene. Noen mennesker trigger frem eget ego lettere enn andre og det er et evig mas å være fanget av det spillet. Greit å kunne velge det en gang i blant, men hele tiden, begrenser en veldig.
Sitter i Oslo og skriver. På kaffebrenneriet kl 09:00 søndagsmorgen. Vært å besøkt min sønn som sover nå og hatt et møte med Roger Jensen på Pilegrimskontoret. Han har skrevet boken Pilegrim. En bok proppet til randen med fakta og historie, samt har han plukket opp folks diskusjoner om å vandre den ene eller den andre leden. Går du til Rom går du mye alene og går du til Santiago går du blant mange. Jeg vil være i fred. Ikke for å tenke, men for å sjekke inn og være tilstede. Ta inn livet i rolig tempo.
Som såkalt artist har jeg brukt meg opp. Som pedagog har jeg vært hjelper nok. Nå må jeg hjelpe mitt eget sjelelige liv og bruke min egen støtte til å komme fram til et hellig sted som kan sette meg mer i kontakt med det guddommelige. Livet skal bestå av rutiner, men nå skal jeg riste av meg noen gamle mønstre som har blitt så automatisert at det må brekkstang til for å gå ut av de.
Etter den siste tungveggen jeg gikk på, har mitt sosiale liv bestått mye av trim med pensjonister på Impulse, trim med utslitte kvinnfolk på Coperio, psykolog og psykiater på Skype og rødvin med en nabo. Til og med pensjonistene har det travlere enn meg. Jeg har brodert og lest og gått utallige turer. Årene før jeg knakk sammen var jeg mye gratiscoach og en bakstreversk artist, som ikke kunne forstå at folk ikke hadde bruk for innsikten jeg har eller låtene jeg presenterte. Så mye for mitt eget ego, må le av det nå, men jeg gjorde ikke det, den gangen. Egoet ville så gjerne få bekreftet seg selv og ikke være «en feil» eller en mislykket artist og denne motivasjonen: «jeg skal vise de»-greien, funket ikke. Godt jeg kom ut av mine egne klør, egne tanker, egen selvgodhet eller egen mangel på aksept av den jeg skal finne ut av hvem jeg er – på veien 🙂
Innsikt: Lengsel, ærefrykt, ærbødighet og takknemlighet til livet er drivkraften.
Så er det altså bestemt. 4. Mai er avspark, men alle steg frem til da leder opp mot reisen. Nå vet jeg hvorfor jeg greier å holde fast, fordi jeg skal til Rom. «Hvorforet» er på plass. Jeg har alltid visst hvordan man kan komme seg i bedre form, ned i vekt etc., tusener av kommersielle manipulering har lært meg ett og annet triks, men har manglet hvorforet for å kunne klare å holde fast før payoff’en skulle vise seg fram. Har gitt opp, fordi det i min alder er så alt for lett å finne unnskyldninger for å kunne unne seg noe godt, «lever bare en gang», «det må da kunne gå an», innlærte sosiale skills som alltid innebærer mat og alkohol. Vanskelig å holde seg sterk og holde hodet klart når jeg ikke har hatt et hvorfor. Nå har jeg Rom.
Jeg vil overvinne meg selv og jeg vil leve, ellers er ikke livet noe værd. Jeg vil ha opplevelsen av å ha gjort det jeg kunne for å ha en god helse. Slutte å Stange hodet i veggen, ikke fordi det gjør vondt, men fordi det er en Dum ting å gjøre.
Jeg har nådd spygrensen av meg selv. Selv alle positive ferdigheter er blitt irriterende, fordi de er automatiserte og jeg blir i stor grad styrt av dem. Det går an å overgjøre alt, selv positive tiltak. Etter at jeg siste gang gikk ned for telling, for ca et år siden, måtte jeg se på hvordan hverdagen og rutinene mine arter seg. Mine sosiale ferdigheter har vært mye «å trøste og bære» folk og jeg er god på å være nær folk som trenger en utstrakt arm, men denne gratiscoach-greien har gått ut over meg selv. Ihvertfall har jeg ikke greid å følge opp meg selv i noe særlig grad. Bestandig har jeg sagt i mitt sosialpedagogisk arbeid som barnevernspedagog, at arbeidet er ikke særlig mye verd hvis jeg ikke kan etterleve og følge opp meg selv. Alt for mange hjelpere har ikke stell på seg selv, meg inkludert. Jeg skal absolutt ikke trakassere meg selv for å være en god hjelper, men ideen er at man må bestemme selv. Automatisering er problemet. Jeg gjør det på autopilot. Det er ingen sin feil, ikke min engang, men jeg kan gjøre noe med det, nå som jeg er klar over feilen. Nå er jeg i metning. Oppbrukt. Utbrent. Lei av å stå til tjeneste.
Innsikt: Jeg vil overvinne meg selv og jeg vil leve, ellers er ikke livet noe verdt.
I 2018 kom jeg meg til Hjerkinn og i 2019 er planen å gå de resterende milene, ca 5 1/2 måned tar det. Forberedelsene er godt i gang og i går ble jeg hoppende glad da jeg fikk mail fra https://www.mollerens.no/, om at de sponser 100 pakker med havregrøt på meg. Det er ca 3 måneder med frokost, eller 1 1/2 måned med frokost/lunsj. Fordi Bernt skal gå med meg deler av etappene, kan kan han ta med seg mat til meg. Budsjettet er på 500 kroner dagen, så sponsingen kommer godt med.
Pakkingen skjer hver dag i forberedelsesfasen. Jeg har kjøpt en Mountain Equipment Firefly sovepose som veier 500 gram og den er på utprøving allerede. Det neste er innkjøp av telt som veier 1,2 kilo og en større sekk.
I julen leste jeg to bøker om pilegrimsvandring til Rom. I moderne tid har Øivind Østang og Synnøve Skåksrud gått fra henholdsvis Oslo og Bærum. Ingen har såvidt meg bekjent gått fra Stiklestad. Synnøves bok inspirerte meg mest. Hun var 66 år og nypensjonert og la ut på veien til Rom. Det er fra henne jeg har lært meg å lage innsiktsord.
Hvert eneste lille valg jeg gjør nå, har betydning for reisen. Alt fra hva jeg spiser, til penger jeg sparer, til hvem møter, til hva jeg prioriterer etc. Kom godt i gang med gode rutiner i India og fortsetter hjemme. Målet er klinkende klart: 2019 er året hvor jeg skal gå meg til god helse. Jeg skal være 100 % ansvarlig og målrettet. Daglig disiplin og usexy lange distanser, skal jeg legge bak meg. Nå har jeg snakket nok. Det er bare handling som gjelder.
Februar er kort og edruelig.
Innsikt: Når man har bestemt seg er det å gi slipp på goder en gave.
Jeg startet det nye året med tresifret tall på vekten – igjen. Jeg dro til India på helsefarm mandag 21. Januar med tresifret tall på vekten – igjen. Helt utrolig, men det går altså an. Denne gangen har jeg bare spist for mye, enkelt og greit. I India ble jeg satt på en knallhard diett (var sulten hele tiden) og fikk mange møter i meg selv med den lille jenten, som ble slanket da hun var liten. Har alltid vært redd for å ikke få nok mat siden. Skal bestemme selv, liksom.
Yoga, meditasjon, pranayama, behandlinger, rutiner, vegetarmat og restitusjon gjorde at kroppen slapp 6 kilo på 14 dager. Nå skal jeg følge opp, så jeg er styrket og klar til i mai.
Det blir for mye kos. Kos har blitt et styrende element for «å leve» og det er jo bare tull. Man blir ikke lykkelig og fornøyd av det. Kun kortvarig glede som seinere blir til massiv frustrasjon. Nu skjer det, jeg trenger at kroppen min er sunn og sterk for jeg skal ut og vandre.
Dr. Godwin på Ayurvedagram mente at han så det i øynene mine denne gangen, at jeg hadde bestemt meg. Jeg har blitt eldre, jeg fikk søvn-apn- maskin, jeg fikk et støkk, jeg fikk et fjær i hodet. Jeg gidder ikke å sitte halvfeit i en stol og klage på fettet. Jeg vil ut og vandre.
Så jeg fortsetter dietten og null alkohol fremover.
Innsikt: Livet må leves – ellers er det ikke noe verd.
Jeg tenker at livet er ganske lenge og jeg har gått så alt for fort og jafset over alt for mye på en gang. Nå holder jeg på å lære meg å ta et steg om gangen. Tillate meg at det ikke må skje noe hele tiden. Sjekke ut hva som skjer innover. Gå på de samme stedene og likevel oppdage noe nytt. Oppdage at jeg får med meg mere. At jeg får det bedre. Større livskvalitet. Gå nye steder og være åpen for det som skjer og de nye møtene.
Jeg tenker at når man først har blitt utmattet, så er det vel ikke om å gjøre og komme frem, men å bli frisk. GÅ! Eller GÅ SEG FRISK kan jeg kalle det. Når vi er kommet frem til sånne hårete mål, som f.eks. ROMA er, så er vi bare, som de sier i Pink Floyd sangen: «One day shorter of breath and one day closer to death».
Jeg tenker at nå er tiden for å gå. Avslutte en epoke i livet. Sønnene er ute av redet (det gikk så alt for fort, elsker å være sammen med de). Det gikk så alt for fort. Mannen min er frisk og gjør det godt i sitt arbeid. Jeg er 55 år og uføretrygdet, seinvirkninger etter kreften. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. I fjor jobbet jeg som frivillig i Pilegrimsgården, men jeg holder bare et par timer, så lammes jeg av fatiguen, det er akkurat som om hjernen og kroppen stivner.
Jeg tenker hver jul at jeg ikke skal gjøre noe for mye, alt fra å kjøpe for mye, spise for mye, drikke for mye, men det blir alltid for mye likevel. Også i år. Men en god jul ble det likevel. Ikke så mye gåing i desember, som de foregående månedene, men det skulle vel litt til. Forberedelsene til langtur ligger i bakhodet hver dag. Leser også to bøker av mennesker som har vandret til Rom, før meg.
Å vandre ned kirkegulvet for å gifte meg, har jeg gjort to ganger med samme mann. Dvs første gang gikk jeg mot han. Andre gangen var det sølvbryllup og jeg gikk med han. De stegene husker jeg. Det må være tilstedeværelsens kraft som gjør det og det er en sjelden begivenhet. Sommeren 2018 gikk jeg fra Stiklestad til Hjerkinn, også sjelden vandring, i år tar jeg etappen fra Hjerkinn til Rom.
Jeg har aldri drømt om å gå så langt, men her har jeg altså begynt. Som jeg har sagt det før: «Det er som det er, når det ikke vart som det skulle». Min mann kaller dette for et kall. Jeg aner ikke hva det er, men det oppleves som å legge et liv bak meg og jeg aner ikke hva som skal skje etterpå.
Jeg skal ihvertfall ikke dunke hodet i veggen noe mer, ikke fordi det gjør så jævli vondt, men fordi det er jævli dumt å gjøre det. I min edruelighet skal jeg endelig vokse opp.
Jeg tar et grep og prøver å tro på den langsom endring. At kroppen kan gå seg til god helse. At jeg kan gå fra gamle vaner. Du vet – gammel dame vond å vende. Så jeg gir denne turen et 1/2 år av livet.
Denne gåingen gjør at jeg har en plan. En mening. I et forsøk på å klare meg selv. Våge å utfordre psyken og føle at jeg gjør noe godt for kroppen. Gå metabolismen i gang.
Her om dagen tok jeg en skitur aleine. Tok buss nummer 9 og spurte sjåføren om hvor det var lurt å gå av. Han engasjerte en dame i bussen som kunne vise meg veien videre og alt var godt ment, men det funket ikke, jeg hang i strikken etter henne. Hun gikk raskt avgårde og snakket hele tiden og kreftene mine ebbet ut. Utmattet. Ikke utslitt, men mattet. Så når turen skulle starte stod jeg der nesten lammet. Hele turen var et helvete fysisk. Jeg gikk sakte og det varte bare noen kilometer. En sånn opplevelse gjorde at jeg møtte den der lettveggen igjen og da er løpet kjørt. Så kjørt er jeg, men ingen ser det på meg. Men jeg skriver det, for jeg tror det er mange som flyr rundt med seinskader etter kreften som har det sånn. Utmattet for ingenting. Men hvis jeg får gå i mitt eget tempo, lytte til kroppen, ikke bli vippet av, så kan jeg kanskje styrke meg opp igjen. Jeg har ihvertfall tenkt å forsøke, for jeg har så lyst til å være funksjonell og om ikke det skjer, så har jeg ihvertfall gått langt for å bli det. Jeg sier ikke at alle skal ut å gå, men å gå har mennesket gjort i tusenvis av år og jeg tror på den langsomme prosessen. Alt går for fort for tiden. Det var sånn jeg ble utmattet og, i tillegg til fatigue. Nå skal jeg gå meg sakte tilbake til god helse.
Jeg bestemte meg 111 % i romjulen og jeg starter i mai.
For å kunne ta grep må det foreligge muligheter til å gjøre det. Kortene jeg har dealet med de 13 siste årene har vært fatigue etter kreften, søvnapne og hepatitt C. I fjor gikk jeg på en smell og gav slipp på musikklivet. Jeg har ikke sunget en sang siden og jeg har ikke savnet det. Merkelig nok for det var hele livet, trodde jeg. Det ble en lettelse og en sorg om hverandre.
Jeg fikk en hestekur som tok knekken på Hepatitten, den kostet skattebetalerne millioner og jeg fikk en søvn-apne maskin, som jeg egentlig grein meg til, for jeg hadde bare 13 pustestans i timen, men disse stansene får hjernen til å våkne hver gang, heldigvis kan du si, så passer kroppen på, men dårlig nattesøvn gjorde meg helt totalt utslitt. C-PAP maskinen virket og det kom noen krefter tilbake. Da først kunne jeg ta et grep. Jeg bestemte meg for å gå 50 mil med 10 kilos sekk rundt omkring i Trondheim i oktober og november, versting månedene.
Når jeg vandrer kommer formen og gleden. Takknemlig for at det er mulig å kjenne form-økning igjen og jeg fikk tro på at jeg kan få fred og føle meg bra igjen. Jeg kjøpte meg to måneders busskort og dro med AtB-bussene til endestasjonene. Bernt hjalp meg å lage løyper på Open Street Map, så jeg følgte kartet 2 mil og tok bussen hjem fra stedet jeg endte opp på.
Det ble en uforglemmelig reise fordi jeg oppdaget byen jeg har bodd i 35 år av mine 55 år. Jeg trodde jeg hadde sett det meste, men det viser seg at man kan oppdage noe nytt hele tiden, avhengig av brillene man ser med.
Særlig likte jeg å vandre på Byneset-siden og på Øysand.
Den første turen 1. oktober var til Bosbergheia sammen med min sønn John Arvid. Vi brukte lang tid og gikk i mørke til Lian. På de siste turene gikk jeg fortere, men dagene ble kortere pga lyset. Aller siste turen, 30.11.,stilte mine venner opp og gikk med på sjarmøretappen. Vi koste oss med champagne og hadde fakler det siste stykke.
I løpet av disse milene, skjønte jeg at jeg skulle vandre mye fremover. Ikke alle behøver å gjøre det samme som meg, men å gå er et lav terskel tilbud som passer utmerket for utslitte. Man kan lytte til kroppen og bestemme sitt eget tempo. Derfor smart å gå aleine, som en regel, da er man mest i kontakt med behovene.
Artig at så mange følgte meg på facebook og at Adressa ble med noen timer på tur. Virker som om andre ble inspirert til å se seg om i nærmiljøet og fylle på steg på skritt telleren. Aldri en dag under 10 000 steg, men på en «hvile-hvile-dag» er det tillatt med 2-3000.
Innsikt: Å sette seg et mål som man helt sikkert kan klare med litt viljestyrke, er motiverende.
En god natts søvn og en god frokost gjør underverker. En underholdende vert og en kraftig sluttsum på oppholdet kan få hvem som helst til å gå på. Denne dagen var en kort etappe, men dog oppover og litt utfordrende at Bernt fikk hjerteflimmer og ble likbleik i ansiktet. Vi satt oss og roet oss og tok pusteøvelser som gjorde at det gikk over etter en times tid. Vi ble lettet og kjempeglad og formelig danset med små steg videre. Det store klassebildet av oss 3 skulle vi ta med selvutløser ved milesteinen som sier at det er 208 km til Nidaros. Et stilig sted. Ved enden av turen gikk vi inn på Hjerkinn fjellstue og avsluttet naturlig nok med en øl der. Lykkelige vandret vi til togstasjonen via Eysteinkirka som var stengt.
Innsikt: Kroppen minner oss på at den bare er til låns.
Heldigvis stod ikke våre tyske venner opp før kl 07:00 mot kl 05:00 normalt, som de fortalte. De vandret langt og tidlig. Vi vasket ut Ryphusan skikkelig etter at de var gått, ristet mattene etc. Så glad for liggeunderlaget jeg har tatt med, som jeg legger opp på lakene, som gud hvem hvor mange pilegrimer har lagt. Koselig sted. Godt minne. Og stemplene der er kule. Et med fjøset på og et hvor Saruman fra Lord Of The Rings er på.
Nå er vi fjellet. Viddene ligger der åpne og innbydende og det er bare å vandre på. Denne dagen føltes lang, men været var ok, så da skal man ikke klage. Nedoverstigningen til Kongsvoll var via Vårstigen, et sted jeg lenge har hatt lyst å vandre på. Ulænt og kronglete var jeg lite forberedt på, så de siste 2 km tok vi asfalten fatt for å rekke en øl før middag (ellers ville vi ikke rukket middagen en gang). 5 retters middag inntatt, luksusvandrer så langt, sovnet 09:15, selv om jeg lovet å holde meg våken lengre. Det var ikke mulig. Helt utkjørt.
Innsikt: å lytte til kroppen og ta den på alvor innbefatter å legge seg tidlig og.
Eg e' på vandring 