Jeg er Betty. 55 år. Uføretrygdet. Tåler ikke stress og press og har slitt med fatugie etter kreftbehandling.
Jeg er Betty. Snart 56 år. Modig. Viljesterk. Utholdende. Klok.
Jeg er Betty. En kvinne mellom 50 og 60 år, som har 3 store sønner og en mann som er i fullt arbeid. Jeg liker aktivitet og er god på å lage prosjekter.
Å vandre helt til Rom er et prosjekt for å styrke helsen min og en måte å bruke livet mitt på, som også gir meg en indre reise.
Jeg forsøker å riste av meg gamle innlære ferdigheter som ikke fungerer lengre for meg, som f. eks. :
å ta ansvar for andre
å «gratiscoache»
å klovne
å underholde
å synes synd på meg selv.
Jeg velger å tro at et halvt år på veien gir meg tilgang til å forholde meg til de enkle ting, være tilstede, ta i mot hjelp, strukturere meg i en retning som gir meg bedre muligheter for å utvikle nye ferdigheter så jeg kan nyte livet mitt mere enn jeg har gjort.
Begynner å finne en ro på vandringen. Blir sterkere for hver dag.
I dag var en sånn: alt er i flyt dag. Gikk ikke så langt så da fikk jeg mere «fritid». Bor i en hytte. Her er det snart varmt. Søt liten by med campingplass midt inn i byen.
Skal snart spise tomatsuppe med egg. Sparer siste Real TURMATen så lenge som mulig.
En del av meg kunne jo selvsagt ha dødd for å ha bodd i Aars Hotell en natt til. Et hotell som ligner på Tretten Kro, gir sånn Twin Peaks-følelse. Sovet, ruslet rundt i en koselig by med ca 8000 innbyggere. osv osv. Men en annen del av meg vil videre, holde meg til planen, som er å kjøre lavt budsjett. Jeg eier ikke kreditt kort. Det er fordi jeg ikke tror på å «tisse i buksen for å holde varmen», så jeg må komme meg på campingplasser og det blir i morgen. Det er også lovet sol, litt kaldt men skyfri himmel faktisk ( i skrivende stund, kl 21:00 høljer det faktisk ned enda).
I dag tok jeg rådet til Aage Gram om å spise noe annet enn havregrøt og Real Turmat, så jeg kom akkurat i tide for å bestille meg mat på hotellet. Det var faktisk så godt at jeg gråt av glede. Rødvin glasset var heller ikke å forakte.
Kjente meg sterkere etter mat. Sloss litt med at timene går så fort etter at jeg har kommet frem. Skal vaske noen sokker og truser etc. Skal antagelig bli bra lei av de samme klærne. Sa akkurat til meg selv at i morgen skal jeg få gå med t-skjorte hvis værmeldingen holder det den lover.
Traff en trivelig nordmann på REMA 1000 i Aars. Rett før hotellet. Han fortalte om en som hadde gått fra Sør-Amerika og til Canada for å styrke helsen. Han mente at formen ville komme av seg selv. Jeg aner konturene av det. Må bare få meg rikelig med søvn i natt, så skal jeg «gønne på» i beste Betty stil. Ikke stresse, men flyte med veien.
Innsikt: Jeg har ingen lengsel etter å komme frem, jeg har hjemmet mitt i sekken min og det gjør meg godt!
Det ble (ikke uventet) en litt tung start, fordi nå skal jeg gå aleine igjen. Bernt dro hjem. Han må på jobb. Men jeg takker inderlig for følget. Det hadde ikke vært mulig å gjennomføre uten han, fordi jeg ikke våger å bo i Shelterne aleine. 4 sheltere fikk vi prøvd: Understed, Østervrå, Klokkerholm og Hammer Bakker.
Det finnes et shelter på Øster Hornum også, men som sagt, da blir oppgaven for stor for meg, så jeg er nå i Aars. To trivelige jenter på butikken i Øster Hornum tok seg av meg og ringte taxi. Jeg satt og ventet på en benk med en øl og en banan og synes at summa summarum har dagen gått fantastisk fint.
Blir alltid litt euforisk på slutten og så takknemlig når jeg møter folk som bidrar. I tettstedet Godthåb (nydelig navn) var det et ektepar som sa jeg kunne sove i stuen deres i natt, vennlige folk over alt. Jeg takket og neiet, men jeg hadde ordnet meg i Aars alt. Dessuten så skal jeg unngå å bli for privat. Blir så sinnsykt sliten av det. Denne turen er min og så kan jeg dele litt på blogg. Takker for kommentarer på bloggen. De inspirerer og gir energi.
Skulle gjerne bodd på camping, men den eneste i området er nedlagt. Skulle ha tatt buss, men det gikk ingen på søndager fra Øster Hornum, heller ikke på mandager, så da får det bare være sånn. Det blir jo aldri som tenkt og man bruker alltid mere penger enn man tenkte, men jeg har tro på at dette ordner seg etter Viborg. Da ligger Herberger og campingplassen tettere, Nå er jeg skikkelig på landet.
Taxisjåføren var selvfølgelig også en hyggelig person, som henter meg kl 09:30 i morgen tidlig.
I dag passerte jeg 1000 km siden Stiklestad, og i dag har jeg vært én måned sammenhengende på veien. Jeg gratulerer meg selv og støtteteamet mitt.
Innsikt: Ut å vandre, da treffer du trivelige folk.
Vær: Sol til å begynne med, overskyet og kald vind etterhvert
Økonomi:
Saldo fra i går: 1487
Dagens: 500
Kost: 350
Hotell: 1875
Saldo: – 247
Dette er faktisk på Hærvejen 🙂
I går tok vi taxi fra Aalborg sentrum til Scheelsminde Hotell. Dermed ble det til at vi ruslet inn til sentrum for å gå Hærvejen hit ut i dag som hviledag. Og det er det jo, siden vi går uten sekk. Det viste seg at det var karneval i Aalborg denne lørdagen, noe som førte til en del viderverdigheter med å komme seg inn til sentrum. Etter et sushi-måltid og en «bajer» på en uterestaurant trålet vi oss gjennom karnevalet og ut på Hærvejen som går i et fantastisk flott landskap ut fra byen sørover.
Pilegrimsmerket (som har vært med siden Stiklestad) og flagget, hang jeg fra meg på Hammer Bakker. Har et nytt flagg fra Ålborg.
24. mai 2019
Distanse: 18. 2 km
Totalt: 974. 0 km
Økonomi:
Saldo fra I går: 1378
Dagens: 500
Kost: 400:
Tilgode: 1478
Det er en god følelse å hver dag starte på nytt og på et nytt sted. Selv om vi våkner til at regnet trommer på teltet er humøret upåklagelig og innsatsen på topp. Heldig for oss at disse shelterne her, som gir ly til tingene våre og på denne plassen på Hammer Bakker, et sted inn i skogen, var det en stor leirplass i tillegg.
Vi pakker ned et vått telt og kommer oss avgårde, etter å ha spist Havregrøten vår. Tror ikke Bernt vil savne grøten noe særlig. Han presterer å brekke seg og vi omtaler det som tapetklister av og til. Det gjelder å ha nok vann, så blir det mere en havresuppe.
Vått vær inn til storbyen og deilig å lande på hotell og tørke opp.
Innsikt: hver ny dag er en ny mulighet.
Hyggelige tyske ungdommer som var syklister på tur.
«Skal du gå helt til Roma? « Ja, det skal jeg. «Da har du for mye fritid!» Ja, det har jeg.
Det er helt sant. Jeg har for mye fritid. Det er akkurat det som er sant. Og hadde ikke hun sagt det, og jeg tatt det personlig, hadde det ikke blitt noen blogg.
Jeg har arbeidet meg halvt i hjel. I følge Bernt har jeg ikke visst hva fritid er. Da jeg som nyutdannet barnevernspedagog, med spesaiutdanning i økonomi etterpå, ble headhuntet til å skape kafeen Stolt i samarbeid med Preben Oosterhof, til ungdommer i ettervernstiltak i ruskollektiv, fikk jeg lønn for en 100% stilling, men jobbet 150% i jobben. Ved siden av band og familie og sånt. Da jeg etterpå jobbet som prosjektleder for MindThe Gap gikk jeg ned til 60% leder-stilling, som betydde 60% lønn, men med 120% innsats. Så ble jeg syk, kreft og utmattethet og sånt. Da jobbet jeg for kreftforeningen en liten stund, før jeg ville starte enmannsforetak, for å kunne regulere min egen arbeidstid, som førte til 300% innsats til liten lønn.
Ja, jeg er krenket. Men saken er at jeg har latt meg krenke av meg selv. Ble arbeisnarkonam, i stedet for å ha en fritid og barnas oppvekst husker jeg bruddstykker av. Tok veldig mange bilder da og har mange album, men det dekker ikke opp opplevelsen av å være tilstede med dem… Og nå er de store.
Jeg holdt masse foredrag og sånt i mitt enkvinnesforetak. Solgte sjela mi. Rus, kreft, musikk, alt som var salgbar. Vi er mange som har solgt foredrag med kunnskap om livet. Vi drar rundt på hverandres konferanser og forteller hverandre ting som skjer der vi ikke er. Merkelig geskjeft. Folk der har samtaler de knapt forstår selv en gang, på et intellektuell nivå som ikke berører. Jeg berørte og ble populær og kunne ta meg greit betalt. Jeg bød på noe fra mitt eget liv, men jeg følte meg som en klovn. Lå bestandig i fosterstilling etterpå. Det var ikke verd det. Siste foredraget jeg holdt, sa jeg at jeg skulle ha 25 000 kr for en time, så gav jeg pengene til min sønn som hadde blitt frastjelt kamera sitt, så han kunne kjøpe seg et nytt.
Siste spilleoppdraget jeg takket nei til var Trondheim musikkfestival, 3. Juni 2017. Jeg spurte på mail om mine sønner kunne få oppdraget i stedet og de svarte at jeg var den som var så heldig å få tilbudet om å spille (gratis) på denne festivalen.
Så har jeg jobbet masse som frivillig da. Det har jeg gjort så masse at siste gang jeg sang på julaften i Vår Frue Kirke I 2016 (med ræva lyd), ble jeg så kvalm av min egen veldedighetsgreie at jeg var syk i mange dager etterpå. Sønnene mine har ventet på meg hver julaften i alle de år fordi denne veldedighetsgreie var så viktig
I allfall, det blir ikke noe foredrag etter Roma. Kun ett sted skal jeg prate fordi disse menneskene har støttet meg masse i forkant. Dette er en tur som skjer nå.
I morges kom Camilla med kaffe til oss igjen. Hun bor i et hus like ved. Så utrolig kjekt med omsorg. Lenge siden noen har lagt en arm rundt meg på den måten. Tusen takk!
21. Mai 2019
Distanse: 20.3 kn
Total: 911.4 km
Vær: Opphold og sol hele dagen
Økonomi:
Overført fra i går: 619 kroner
Dagens: 500
Kost: 296 NKR
Tilgode: 823 kr
Dagen i dag har vært enkel, for min del. Jeg og sekken har blitt venner igjen og kroppen fungerte. Takknemlig. Bernt sleit litt mer, ikke innkjørt i denne runden. Jeg fikk jo et forsprang og opptrening fra Lillehammer.
Det er et utrolig landskap og vandre i og jeg funderer på hvordan pilgrimmer som ikke vil bo i telt kan klare dette strekket. Foreløpig ser det ut til at de må gå til et sted og ordne seg transport til her vi er…., for så og dra tilbake og gå strekket de blir kjørt, men med telt fungerer det utmerket.
Nå har vi plassert oss på et Shelter i Østervrå. Bernt skal sette opp telt, jeg skriver. Luksus å være to på tur. Han tar kart ansvar og hjelper meg på med sekken. Dette klarer jeg jo godt selv, men det er fint å føle ferie i en noe spesiell hverdag. Dette er livet mitt nå og i et 1/2 år fremover.
Traff noen norske syklister. Vi diskuterte før vi gikk på de om vi skulle si hvor langt vi skal, for folk reagerer så forskjellig. Det ble til at vi så Rom og de synes det er tøft. Det er kanskje det.
Det tøffe for meg er å møte redslene mine. Vi planla å ligge ute i går, men etterhvert som kvelden blir gammel, blir jeg redd og stresset og vil heller bo i telt. Redsler fører til ‘bitchy’ følelser og det er jo greit nok, men litt slitsomt. Det er okei å jobbe med seg selv, men når utfordringen blir for stor føler jeg press og jeg liker ikke å være bitchy/redd. Vi endte opp i telt og vi sov i 10 timer.
Våkner glad og styrket igjen. Ler av redslene. Kunne sikkert bodd i en hage med tigre da. Føler mestring og glede over å ha gjort noe som jeg stekte meg på, å ha våget å gjøre noe utenfor boxen er gøy.
Følte at jeg danset de første 5 kilometerne. Føler meg priviligert. Alle i Norge vet at de er priviligerte, men ikke alle kjenner følelsen av å være det.
Bernt og jeg er et godt team. Hans stillhet er blitt mitt rom for å meditere mens vi vandrer. Vi hadde planlagt å besøke en kro i dag, den var stengt på tirsdager og vi klarer å le vår uheldighet, for det som møter oss 5 kilometer etterpå, er en by, Østervrå med 1285 innbyggere, hvor vi bare møter kjekke mennesker som hilser på oss og forteller oss, uten at vi spør, hvor vi kan sove.
Danmark skulle ha tatt i mot flere innvandrere som kunne reddet disse landsbyene. Bernt spandere pizza og øl og det kostet kr 160 DKR. Beste pizzaen i mitt liv. På en innvandrer sjappe, kalt: Bella Italia.
Innsikt: å føle seg priviligert er en stor opplevelse, å vite at man er privigert er bare et ord.
Nå har jeg kommet fram til Paradis. Første gapahuken i Danmark. Så kom det to ungdommer med kaffe til oss. Det var hjertelig godt, så kom Christian og slo av en prat og vi føler oss ivaretatt og priviligerte.Her har vi bålplass og utedo og vi tror vi sover ute i natt, i stedet for i telt.Har gått igjennom en nydelig skog i dag og masse flatt og flott landskap langs Hærvejen.
Innsikt: Det å være til stede i det som skjer gir en følelse av å leve mer ntenst.
Noe av det aller beste med å være på bortebane er at jeg ikke stiller meg på vekten og veier meg hver dag. Noe jeg ihvertfall har gjort 3 ganger om dagen. Nå aner jeg ikke hva jeg veier, men er nok en kvinne mellom 90 og 100 kilo ennå, men en sterk en, ihvertfall.
Spiser sundt på veien, med litt ekstra har det blitt i helgen. Deilig å hvile og treffe masse hyggelige folk.
Fikk på meg sekken i ettermiddag, noen ekstra kilo er kommet på lasset. Slik som påfyll av Havregryn, sponset av Møllernes og Muslibarer sponset av Coopen på Ranheim, samt broderi og noe annet småtteri, som f. eks tran. Noen truser er forlagt, til fordel for mere biotex. Livet på veien skal lære meg å gi slipp på jordiske eiendeler, men noen ting er fremdeles et must.
Gikk fra Anker Hotell, en solotur, mens Bernt gjorde noe annet. Pilgrimstempoet kom tilbake, kroppen kom i «gå-sakte-aksjon» og det føltes herlig.
Nå sitter jeg på dekk med Bernt, på vei til Fredrikshavn, og nyter solen.
Farvel Norge!
Innsikt: kiloene jeg har lagt på meg har nok beskyttet meg mot å «gå for fort» i livet. Kanskje kan jeg få roet nok ned til at kroppen stoler på meg, så kanskje vil kroppen slippe noen kilo på veien?
Eg e' på vandring 