Været: Tålelig gangvær, en del vind, ikke for varmt
En blodbøk observerer oss på veien
En ting jeg må berømme tyskerne for, er hvordan de har kustus på sine hunder. De har de ikke i bånd, men har stålkontroll på de. Eierne får de til å spasere ved siden av seg, når du passerer de, og berømme etterpå med noe godt å spise. Veldig passende for oss allergikere og småredde for alt av fremmed rase 🙂
Nordmenn har mye å lære. Folk med hund der jeg bor, lar de vimse rundt og komme bort til deg, så sier eieren: «han er bare snill, vill bare leke» etc. Jeg trenger det ikke. Ber ikke om det. Vil helst slippe og i Tyskland slipper jeg hver gang. De lystrere sine eiere. Ganske proffe greier.
I dag var det igjen litt tøft å vandre. Mye asfalt og vannblemmene skriker ved hver oppstart. Et nederlag å kjøpe støttebandasje for kneet i dag, men alt skal prøves. Fikk kjøpt gode knotter til stavene og det er da noe, myke og uhørlige mot underlaget.
Vi nådde frem, til Glückstadt, tre dagers rush for å få Bernt nærmere Hamburg og meg nærmere Stade. Som sagt, har denne distansen vært et uvisse for meg, fordi mine forgjengere gikk tom, måtte sykle og ta buss forbi alt dette. Vi har gått hver meter. Distansene på dagsetappene til informasjonen pilgrimsledene oppgir er for lange for oss, 30-40 km, de tar livet av reisen, de appellerer ikke til en opplevelse av å henge med i svingene, så vi gjorde dette strekket på vår måte og er møtt med vennlighet og hjelpsomhet «all over«.
Skikkelig slitne og fornøyd med oss selv, 219 km sammen. I morgen skal jeg vandre videre aleine. Litt av en kveld, siste i tosomheten på lenge. Satser på at «kallet» fremdeles er i meg, ihvertfall kan ingen slepe meg til Trondheim ennå.
Innsikt: Veien sammen er god, men vi vandrer hver for oss og sammen for bestandig.
En hard dag for mitt vedkommende, men alle dager er jo forskjellig vedrørende form. Dagsformen varierer i hverdagen også. I dag hadde jeg Fatigue-følelsen og den har jeg ikke hatt siden jeg forlot Trondheim. Den trøttheten biter, akkurat som strøm, men jeg er okei i humøret for det. Skjerper meg, men tåler lite folk da. Var klar over at distansen var over 20 km og da er det bare å bite tenna sammen. Litt anstrengelse må til for å komme seg til Roma. 2 vannblemmer kan rapporteres.
Ellers har 2 hviledager i Rendsburg gjort at soveposen min har vært på renseri og alle klærene er nyvasket. Turklærene skyller jeg hver kveld, fordi de tørker over natten. Powerbanken ble en saga blott fordi vi hadde oppgitt en adresse til et nedlagt postkontor, så den gikk vel i retur til Kruså camping. Egenpleie og pleie av kjærligheten og turist-feeling og ferie, alt på en reise.
Begynner å forberede meg på at Bernt skal dra på onsdag. Prøver å se på lyspunktene med det, så jeg ikke går i do når jeg er aleine. Blant annet blir det en forbedring på kartene, når han har en pc å lage de med. Det blir mindre ferie og flere hvite dager :-), lever enklere og mere havregrøt.
I dag har vi pratet om folk vi liker og folk som ikke liker oss. Sistnevnte er det mange av. 🙂 Som min kjære psykiater gjennom 3 tiår sa til meg at hans veileder sa til ham: «Jo mere du arbeider med deg selv, jo mindre liker folk deg». Det er om mulig en sannhet. Men alle kan ikke like alle, bare Gud får til det. Og da er vi inne på et vidt tema, som ikke skal taes i kveld.
Vi har landet på Cafe Schwarz Hotel. Hyggelig. Litt sånn Uffa look-a-like navn. Greier å trives overalt. Skal «gunne på» i morgen hvis beina tåler det. Få gjort unna det ‘svarte’ området på planen min. Vanskelig vei fra danskegrensen fordi etappene på leden er lange. Og uklart hvor man kan bo, men alt ordner seg. Ingen campingplasser i sikte og det er greit når marsjen er lang. Det andre «svarte» området mitt var fra Lillehammer til Oslo, hardeste på hele reisen så langt. Usikkerheten tar energi. Etter Stade tror jeg det skal bli lettere. 55 dager pluss hviledager gjennom Tyskland hvis jeg greier 20 km hver dag, men hviledager må til, så vi får se hvordan det går seg til. Som Bernt skrev i går: Å leve i ‘the not knowing’ og tåle det er viktig.
Bernt skriver: Vi startet dagen med å sende bagasjen vår med våre afghanske venner som drev hotellet i Rendsburg til Landhaus Hohenwestedt. Det gjelder å stole på folk, men siden det var en lang distanse valgte vi å gjøre det slik. Varm dag. Planen var å spise lunsj på et sted som hette Spannan og som ifølge webstedet skulle ha åpent fra 10-17 på søndager. Men da vi kom dit var det låst og lukket og et telefonnummer på døren. Prøvde å ringe men ble avvist med «Nein, nein». Mens jeg ringte gikk Betty på baksiden av huset og traff noen folk som sa det samme: «Nein, Nein, go away!» Betty, som den gamle punkeren hun er, og som ikke er grei å ha med å gjøre når hun blir avvist på en kjip måte, responderte med «Burn your place down!» 😊
Heldigvis var det en bensinstasjon og en burgersjappe noen kilometer lenger fremme, så vi fikk lunsj. Når vi kom til Hohenwestedt fant vi en åpen kro hvor vi inntok et par øl før vi ankom Landhaus Hohenwestedt som stilte med et rom som er nærmest en suite til oss. Her skal det bli godt å sove.
Innsikt: «The not knowing» er et godt sted å være. Det blir bra, eller så går det over.
Da jeg våknet i teltet, etter en litt urolig natt, men okei, visste jeg at det lå hvile i vente. Nå er vi installert på et «Twin Peaks»-hotell i Rendsburg drevet av folk fra Syria, utrolig kjekt. Mens jeg har vandret har jeg sett at Syrere over hele Danmark redder landsbyene. De åpner butikker, pizzeriaer, frisører. Blir leger etc. Folk som bor på landet sier at stedene hadde dødd ut, uten dem. De er villige til å gjøre håndtverksarbeide og gjøre det som trengs for at et sted skal leve.
Så noe inni meg hater konservative folk som ler av mine naivistiske tanker om at verden er fri for alle. Vi må dele på godene. Det nytter ikke at noen har mye og andre blir avspist, med lite. Hvis alle på jorden skal ha en vaskemaskin, må noen i Norge gi fra seg en av to biler. Intelligente mennesker forstår ikke dette regnestykke. Utrolig nok.
«La tyskerne klare seg selv, vi har nok ren energi i Norge», er en annen vri på kort tankegang og det er liksom oppegående folk som sier sånt. Intelligens er ikke alltid forbundet med klokskap.
En kort tur gjennom kollonihager i dag. Spennende. Vakkert. Nydelige hager og små hus.
Det rare er at når et gode nærmer seg blir kroppen kjempetrøtt. Men nå er jeg installert. Må opp tidlig i morgen og forsøke å hente inn powerbanken, som vi har fått sendt til et postkontor som er nedlagt, men kanskje ordner det seg, hvis jeg får kontakt med noen på «fabrikken».
Innsikt: Norge og Danmark skulle åpnet opp grensene som store låvedører og sluppet inn mennesker fra Syria etc, vi trenger de… Alle sammen.
Været: Varmt fra formiddagen av (28 grader), litt svalere utover dagen
Våknet etter en tropenatt i telt. Kastet oss ut i Schlei (en arm av Østersjøen) og pakket rolig tingene etter en havregrøtfrokost.
I dag måtte vi velge mellom leden og vår egen vei. Leden til Rendsburg er 38 km og det er for langt for meg. Riktig nok var det to hoteller vi kunne bodd på, men det er utenfor budsjettet, så vi valgte å gå til en campingplass på vår egen vei. Nå har vi bodd på hotell på Rødekro, telt i Kruså, telt i Jarplund, Pensjonat i Istedt, telt i Haithabu (rett utenfor Schleswig. Haithabu er tysk for Haddeby, som er moderne dansk for Hedeby, Nordens eldste by som lå her på 800-tallet) og telt nå i Ahlefeld.
I morgen går vi til Rendsburg og tar noen hviledager. Skal hente powerbanken på posten sendt fra Kruså camping. Sjekke ut turistkontor om videre vei. Vaske klær. Og la kroppen få hente seg inn. Sannelig ble det 7 gådager på rad igjen, men det er lettere enn forrige gang, skjønt jeg er gåen (på en god måte) nå. 3 vannblemmer, men litt sportstape holder de i sjakk. Føler at jeg lever. Virkelig fint å være på tur.
Vært en kjempekoselig dag i spaservandretempo. Ikke altfor langt og med mange gode samtaler. Blant annet om et egoets forkledning. Egoet som kan virke så hjertevarmt. Noen er flinke til å være gode innenfor en lekegrind, men utenfor den er de «en annen». Eller et falskt ytre og en annen på det indre. Noen er grusomme på det indre og godt likt i den ytre verden. Mennesket har mulighet til å ha mange ansikter, hvis egoet får herje vilt i et spill som ikke er ærlig.
Det viktigste er å finne ut av hvilket spill du selv vil spille med i, og hvis du er som meg, må du finne det som er ærligst, fordi jeg er kjempedårlig på slike spill. Som Bernt sier: «den som er dømt til å være seg selv, får en smal og kronglete vei».
Pension Petersen
Fikk kjempefrokost på Pension Petersen og en klem da vi dro. Der har de holdt på å ta i mot pilegrimmer siden 1972. Lang fartstid. Har sikkert sett litt av hvert. Det var bare så deilig med nærhet til dusj og do og reint sengetøy gjør susen.
Vi tok en øl på et slott og spiste på restaurant i dag og ankom campingen i 32 grader pluss. Vi hoppet i sjøen og nå blogges det fort, for å nyte kvelden.
Innsikt:det gjelder å være generøs etter beste evne og ikke bare med enkelte utvalgte.
Sov godt i teltet. Uten tissepauser og greier. Det er sjeldnere etter fylte 50. Startet med en dusj. Været er fint så det er lett å telte. Pratet med noen hyggelige gutter, en fra Canada, Graham og Alex fra Frankrike. Begge hadde gått på skole i Oslo et år. De hadde syklet fra Hirtshals og til Jarplund på 5 dager. Jeg har vandret på 5 uker, se her ja, det var dette med sammenligninger igjen. Mulig overalt.
Humøret er upåklagelig, men begynner å bli klar for hviledag snart. Sleit litt de siste kilometerne I dag. Så denne gangen må vi forsøke å ta det i forkant. Skal få sovet godt i natt på Pension Petersen, skikkelig ut på landet, med dyne og det hele.
Vi fant et shelter 100 meter fra pensjonatet, men vi hadde jo bestilt her og glad er jeg for det.
Innsikt: klarhet kommer på dager du minst forventer det
Været: Varmt, delvis skyet, sval bris når vi gikk langs sjøen
Noe av det mest demotiverende som finnes er å sammenligne seg med andre og diskvalifisere seg selv og egen innsats.
I dag når jeg våknet f. eks. så jeg at de 3 syklistene som kom etter oss på campingen kvelden før (og laget gourmet-middag) var i full gang kl 07:30 og et par som var fastboende på campingen sin i gang med sin frokost, mens jeg slepte meg på do.
Kommer meg sjelden avgårde før kl 10:00. Ting tar tid liksom.
Det som er interessant er at den indre kritikeren, eller egoet, kall det hva du vil, greier å si at måten du gjør det på ikke er godt nok. Det stjeler selvrespekten.
I 2012 traff jeg en dame som het Debbie Ford og hun sa til meg: «Betty, put that fucking gun out of your mouth».
Jeg vet at jeg ikke er aleine om å sammenligne meg. Folk driver og banker seg selv opp innvendig fordi at de ikke får til nok. Men alle skal ikke gå 30 000 steg hver dag, noen skal bare gå 3000 steg. Standarden må settes etter hvor man er og hva man har kapasitet til og så skal en være fornøyd med det. Altfor lett å se opp til andre eller kritisere andre for det de gjør, jeg snakker til meg selv også.
Hvis folk mister motet av å lese her, bør de la det være, hvis du kan plukke opp driven og entusiasmen i ordene, kan du gjøre de til dine egne og lage deg en retning ut i fra hvor du selv er.
Grensen mellom Danmark og Tyskland
I dag gikk vi over grensen, bokstavelig talt. 5 uker i DK. Der kunne jeg også ha sammenlignet meg og følt meg dårlig, siden hun Synnøve som har gått før meg brukte bare 3 uker. Vi er to forskjellige individer og har levd to forskjellige liv.
Den indre kritikeren er en tillært faen som trigges av at du ikke får det til, og får du noe til, tar den gjerne æren for det.
Etter grensen gikk vi gjennom en koselig landsby, langs en strand og inn i Flensburg, en koselig by. Der spiste vi middag.
Presterte å legge igjen powerbanken på Kruså camping. Sånt kan man kritisere seg selv for også. Helt unødvendig tidsbruk. De skal sende den poste restante til Rendsburg. Så da fikk vi ihvertfall planlagt strekket dit og er der om noen dager.
Er trøtt som en dupp. Skal bli godt å sove i fri luft.
Innsikt: vær oppmerksom på den indre kritikeren som kritiserer og bedømmer det du gjør som bra nok eller ikke.
Det ble en kjempetrivelig frokost på Lindely. To unge som var nysgjerrige på vårt opplegg og fikk hakeslepp på distansen, men dog ikke så spørrende, bare litt stille, inni seg selv opplevelse, kanskje de går til Roma når de blir gamle. Så var det de fire «jentene», som var opplagte og fnisete. Greit det.
Vertinnen satt veldig stor pris på Bernt og meg og gav oss komplimenter om vår energi og det er bra herlig å bli satt pris på og likt. Legger merke til det. Oppstemt gikk vi i sakte kino til vår plass på Kruså. En nydelig dag i solen, nesten uten vind, så varmt, har det vært. Bernt har sin andre dag og jeg har nye sko og tyngre sekk, så distansen er perfekt for oss aldrende.
Nå er teltet på plass. Stor glede.
Tenkte at jeg kunne nevne at etter Roma, så blir det ingen bok, på mitt initiativ ihvertfall, og jeg har ingen forventning om at en COSMIC BELLBOY, f.eks. Gud skal komme og ordne noe, ikke noen andre heller. Så godt å fri meg fra slike forventninger. Som gammel punker har jeg produsert mye på egen hånd, men denne turen står seg selv og trenger ikke oppmerksomhet. De som har glede av vandringen min/vår henger på, de andre (som jeg har pleaset før, uten å forstå) kan bare drite i det, eller lese så lenge jeg betaler for mitt domene.
Jeg trenger ikke å «booste» mitt ego ved å sette en fot foran den andre, jeg trenger ikke å selge foredrag fordi jeg har gått noen hundre mil, jeg trenger ikke at andre skal beundre meg eller spørre meg eller leve gjennom mine beslutninger. Andre får gjøre sin egen greie. Jeg er Betty og jeg går til Roma nå. Nærmere bestemt sitter jeg på Kruså camping og taster. Mest fordi Bernt synes at bloggen er genial og det er hyggelig å se tilbake på. Men jeg merker jo at jeg må akseptere at jeg er den jeg er og en del av meg er offentlig, men hvor offentlig skal man være?
Jeg har eksponert meg syk, det er saken. Jeg er helt slått ut og utmatta av å gi, og å gi, og å gi, og å gi, og å gi, og å gi, og å g gi, og å gi, og å gi, og å gi (det ble en slags rytme på tastaturet som jeg har med). Synes det er hyggelig med alle som heier på meg her og nå, men etterpå er vi ferdig.
Har ikke prøvd Skavlan eller Lindmo da, men ellers er alt av offentlige henvendelser en strek i regningen.
NOK sutring nå.
Når det er sagt jeg trenger ikke å «booste» mitt ego mere og det er en befrielse, jeg har solgt ræva for en karriere (artig hvis noen tar Spacecakes-referansen) og jeg har solgt sjela mi og historien og fortalt om det dysfunksjonelle langt tilbake i tid, men poenget er at livet mitt er perfekt her og nå og det trenger ikke flere «likes». Det er fantastisk!
Når du har «gått ned for telling» som jeg har gjort trenger jeg bare min egen støtte, mitt eget verd, selvrespekt og egenomsorg. Hyggelig med støtte, men som sagt, ikke en avhengighet lengre. Det er vakkert!
Å ha fokus på gamle dager er som å ha en limpose til det som var og ikke det som er. Det gjør ikke noe godt.
Blir tatt av sorgen av tapet av min bror, mens jeg vandrer av og til, det kommer kastende på meg. Det er en følelse som tar meg før tanken, men det er ok. Det gjør ikke noe. Det er en ekte følelse av et skikkelig tap, men tapet skal ikke få dominere slik at mitt ego skal bli synes synd på. Når jeg blir «tatt» av det, prøver jeg å tenke på John Cleese, sin sketsj: «This parot is dead. He’s passed on! This parrot is no more! He has ceased to be! He’s expired and gone to meet his maker!».
Du skulle sett det jeg ser nå, et oppslått telt (endeligen), en vill og vakker natur foran meg og en god natts søvn i vente. Fabelaktig at Bernt er på butikken og handler vin og vann og er rundt meg at the moment og hva mere kan jeg ønske meg? Akkurat som Peter Gabriel beskriver i et album: I AM Growing UP.
Tror denne reisen skal være lenge og jeg tror at jeg finner fram.
Innsikt: Nærvær er et vidundermiddel for at tankene ikke skal boltre seg formye i fortiden
Avsluttet med en 5-retters middag med vinpakke i går på Røde-Kro, det var vår bryllupsdag, så vi slo på stortrommen og det var skikkelig bra. Vi lo en hel masse og hadde det skikkelig trivelig.
I dag har jeg gått med nye sko og tyngre sekk og det har gått bra. Har følt at jeg har hatt en ferie dag, fordi Bernt løfter sekken opp for meg, følger med på kartet, tracker vandreruten etc. En gave i seg selv.
På Lindely fikk vi Lasagne da vi kom. 4 tyske venninner satt og spiste. Det ble 1000 spørsmål til oss. Skulle tro de var journalister hele gjengen. De hadde spredt seg utover hele fellesrommet, så vi snakket med eieren og fikk oss et eget rom. Luksus. nå er jeg klar for dusjen.
Innsikt: Godt å være to, som også kan vandre stille sammen.
Eg e' på vandring 