Forfatter: Betty Stjernen

144: Sterzing/Vipiteno-Sachsenklemme

Den av Betty Stjernenpå 13: Nord-Italia2 kommentarer
  • 15. september 2019
  • Distanse: 17.9 km
  • Totalt: 2883.0 km
  • Tid brukt: 6:19
  • Innkvartering: Hotel Sachsenklemme

I dag har jeg bare tuslet. Søndagstur med andre ord. Har savnet familien min. Sånne dager har jeg hatt før og flere vil komme. I morgen har jeg 1000 km igjen på denne vandringen, så noen ganger føles det som det bare er en innmarsj igjen.

Kom på tre ting til på turen som er lett å gi slipp på: smør, cola og øl. Nå sitter jeg på et hotell som lager sitt eget øl. Har foreløpig bestilt vann med kullsyre og et glass hvitvin.

Dagens inntak har vært:

  • Et «luft-rundstykke» med skinke, litt ost og agurk.
  • Kaffe med melk.
  • 1 egg
  • Ett glass juice.
  • Ett glass melk.

Etter 5 km:

  • 1 nektarin
  • 1 müslibar fra Coopen

Etter 10 km:

  • 1 Havregrøt fra coopen m/blåbær
  • Litt syltetøy i.
  • 1 egg
  • Te med melk i.

Etter 13 km

  • Et lite rundstykke med skinke og litt ost
  • 1 egg
  • Pittelitt vaffelsøtt.

Tror det blir pizza, for det ryktes at den er god.

Bernt kom på at bildet med skilt, som ble lagt ut i går, der det stod H. Ibsen Straße, var fra Henrik Ibsen sin tid. Han feriere ofte her. Han likte visst SPA-et og fjellene. Så du kan si at jeg går i hans fotspor.

Gleder meg til å få nye sko. Må regne med mye asfalt. Sånn er det når turen skal henge sammen, da må man ta det man får av underlag. Hoka-skoene er gode, men godt brukte nå, brenner litt under beina. Sikkert fordi jeg har begynt å tenke på de nye som kommer neste uke.

På dette hotellet er det en kul stab og jeg ble kryssforhørt på en artig måte. Forrige hotell var en fabrikk, hvor man bare var en av mange.

Gutta som serverer spurte hva reisen kostet. Ca 10 000 euro gjettet de, men etterpå tenkte jeg at det koster nok det dobbelte, med all plunder og heft.

De spurte om jeg hadde «cheated». Tatt buss eller noe. Det har jeg altså ikke. Jeg har track av hver meter. Begynner du å kødde med transport er løpet kjørt, ihvertfall for min del. Blir som en alkoholiker som bare skal drikke litt, går ikke.

Det er en spennende reise. Begynner å regne på hvor lang tid jeg bruker til Rom. 100 mil delt på 2 mil om dagen er ihvertfall 50 dager. Så må jeg plusse på hviledager, så oktober er saga blott. Det gjør ikke noe, for det er dette som er livet mitt nå. Ingenting som skjer i andre enden. Må lage meg en Plakat etterhvert. Det vil si et prosjekt med nedtrapping på gåingen og et annet innhold enn å vandre. Har vært så glad i 4 måneder og akter å se på hva som kan gjøre meg glad videre. Ny retning. Det var dette jeg var gid på når jeg jobbet med ungdommer og nå skal jeg overføre all lærdom til mitt eget liv. Greit å være flink med andre, men hva med eget liv?

Jeg øver meg på å ikke banke meg selv opp. Jeg øver meg på å ikke forsere, men å gi meg selv det jeg gjør som en gave. Jeg øver meg på å være tilstede, for når jeg tuslet og kroppen føltes trøtt og bakpå, er det «bare» å tune inn og være her jeg er og ikke alle mulige andre steder i tankene. Det hjelper. Nærvær er nøkkelen til et rikere nå. Jeg tar fortsatt bilder når jeg er online.

Innsikt: Kjærlighet har et felles språkløst språk. Du bare kjenner når det er ekte.

143: Brenner/Brennero – Sterzing/Vipiteno

Den av Betty Stjernenpå 13: Nord-Italia4 kommentarer
  • 14. september 2019
  • Distanse: 20.7 km
  • Totalt: 2865.1 km
  • Tid brukt: 6:40
  • Innkvartering: Hotel Mondschein

I dag er det 4 og 1/2 måned siden jeg startet og vandre sammenhengende fra Lillehammer til nå min første etappe i Italia. Før påske tok vi Hjerkinn – Lillehammer, mangler et par dagsetapper fra Hjerkinn, siden vi ble hentet ut av fjellet av Røde Kors, dette ordner jeg opp i neste sommer, så det kan hete: Stiklestad – Roma. Stiklestad – Hjerkinn gjorde jeg unna i 2018.

Jeg har slitt ut to par Hoka sko og var i går klar for å kjøpe meg mitt tredje par på Salewa sitt fabrikkutsalg. Altså et annet merke. De ansatte der anbefalte meg ikke å skifte merke. De ville helst ikke selge meg sko, siden jeg hadde gått så langt med Hoka. Det kunne ødelegge turen for meg. De snakket ikke om gnagsår og blemmenivå, men problemer med muskler og akilles etc. Kroppen har vendt seg til de skoene og det kunne bli fatalt med et bytte.

Vi sprang rundt i alle butikkene og fant bare Hoka løpesko, så nå skal Bernt kjøpe sko til meg på Axel Bruun på mandag og sende de med DHL.

Det får beina mine være verd. Heldigvis at vi fikk dette banklånet til turen, for hotellene er dyre i dette området og skoene koster jo sitt.

Bernt dro til München i dag. Prøver å holde fokus og se på fordelene med at han drar hjem. Det koster å være to på tur. Vi får bedre kart på bloggen når han har pc. Han tjener penger. Ellers greier jeg ikke å se flere fordeler med hans hjemreise, men jeg klarer meg bra aleine og. Dette har jeg gjort før og nå er jeg tross alt i landet hvor Roma ligger.

Nå må jeg tracke, følge med på kartet hele tiden, være den som henvender meg og igjen spise aleine.

Roma har aldri vært min drøm. Det er en oppgave jeg har valgt. Absolutt ikke enkleste vei for å finne ut av seg selv, men det gir mening. Har manglet mening lenge. Så takknemlig for dette prosjektet som styrker egenverdet, Selvrespekten og formen.

Det er ikke meningen at man skal føle seg ubrukelig selv om man er erklært ufør, men man må jo ta et ansvar selv og komme igang med noe som har en retning. Roma er en retning.

Folk er virkelig imponert, men det har aldri vært i mine tanker at dette skulle utløse respekt. Jeg har strevd i årevis med musikken og følt at jeg har dummet meg ut skikkelig der, men kanskje man må dumme seg ut før man kan oppleve å lykkes. Nå lykkes jeg hver dag og dette prosjektet er bare avhengig av min og Bernt innsats.

Ramlet over en vekt på forrige hotell. Har ikke veid meg på 4 måneder og det har vært en sann fryd å slippe det slaveriet, men jeg haar jo en vekt og skulle da teste ut hva den ville vise. Jeg er nok ennå en kvinne mellom 90 og 100 kilo. Nærmere 100 enn 90, så jeg får stramme inn ferietilstanden vi har hatt. Det letteste er å kutte sjokolade, snaps, ost, kjeks, mye pålegg. Det må hverdager til. Å avslutte ferier og fester er viktig. Det er mange jeg kjenner som ikke har skjønt den greien. Det gir ikke så mye å putte i seg godsaker hver dag, men noe pietist blir jeg aldri. Folk som er slanke er nødvendigvis ikke i form, de er kanskje ikke happier med seg selv, de er ikke blidere, sterkere, bedre elskere, flottere å se på osv. Alt ‘crappet’ som hjernen tror at hvis det bare hadde vært noen kilo mindre så blir alt så mye bedre. Kjøpte meg en lederhosen i Bayern. Må snart gi full aksept for at jeg er kraftig i figuren. Gir større livsglede.

Apropos å være glad så ser jeg at jeg stod i stor fare for å bli bitter. Det er jo noe som andre er og ikke jeg. Vanskelig å se seg selv som bitter. Har sikkert 100 000 forklaringer for retten til å være fornærmet, men det hjelper meg ikke. Det er destruktivt og idiotisk. Hadde det nå bare hjulpet, men livet krever at vi selv tar ansvar når vi føler oss krenket. Det gjør jeg nå og det funker.

Turen i dag har gått veldig fint. Lenge langs en sykkelsti fra Brenner, men det var en ‘godkant’ der, så det gikk monotont for seg. Fikk tilgang til litt skog og de gamle redslene slår inn, er det for mye, finner jeg fram, kan jeg bli overrasket av en galning osv. Eneste jeg traff av menneske var en kvinne mellom 80 og 90, som spurte:

Ganz allein?

Ja.

Woh gehst du?

Roma.

Guten Reise.

Danke Schön.

De snakker tysk her nord i Italia (62% av befolkningen).

Syd-Tyrol var en del av Keiserriket Østerrike-Ungarn fram til 1918 da Italia overtok som en av seierherrene etter første verdenskrig. På 20-tallet førte Mussolini en nasjonaliseringspolitikk som tok sikte på å gjøre området italiensk i språk og kultur. Etter andre verdenskrig var det en del uroligheter (til og med en væpnet separatistbevegelse) og det endte med delvis selvstyre. I dag har vi EUs Europaregion Tyrol som er på begge sider av grensen (Nord- og Syd-Tyrol)

Sitter i en matsal og taster. De fleste spiser 5 retter. Jeg er glad jeg slipper. Tok noe svinefilet og det ble et glass rødvin til maten. Det er jo lørdag haha.

Angående språk så kom jeg på, først nå, at jeg bare har hatt tysk ett år på skolen. Derimot har jeg hatt spansk i 3 år, så vi får se om det hjelper meg i å forstå Italienerne, men en ting er sikkert, jeg forstår Kjærlighet.

Innsikt: livvet må leves ellers er det ikke noe verd.

140: Innsbruck-Patsch

Den av Betty Stjernenpå 12: Mittenwald-Brenner (Østerrike)6 kommentarer
  • 10. september 2019
  • Distanse: 13.0 km
  • Totalt: 2804.5 km
  • Tid brukt: 6:09
  • Innkvartering: Parkhotel Matrei

På hviledagen tuslet vi rundt i Innsbruck. Ikke så imponert over byen egentlig. Blanding av Bergen og Oslo, litt masete, men jeg fikk kjøpt meg en ny sekk, så den gamle er forlatt, etter 20 års tjeneste. Den har vært fabelaktig, men innrømmer gjerne at den nye gjorde susen. Solen begynte å titte fram midt på hviledagen og vi fikk føle turistlivet på kroppen.

I dag hoppet Tore av. Det har vært en drøm å være på lag med mannen. Takker for fysisk følge og for gjennomført reise. Jeg kjenner ikke mange som hadde tålt siste 3 milsetappen. Han løftet 3 værmessig verstingdager, en bauta med godt blikk for gruppen. Han fulgte med oss et stykke i dag. Det ble stilt da han dro. Luften gikk litt ut av ballongen, liksom.

Bernt og jeg kavet oss videre og oppover 400 høydemeter og måtte gi oss etter 13 kilometer. Trøtte og vondt hist og her. Førstedagsproblematikken. Stoppet trackingen og tok buss dit vi bor og det blir buss tilbake i morgen. Hver meter skal gåes!

På bussen oppdaget vi hvor trang veien var og pilgrimsruten er lagt der trafikken går. Vi lager en ny og bedre rute for i morgen.

Himmelsengtiden er over, nå er det delt seng og praktisk ungdomsherbergestil.

Takknemlig igjen. Setter pris på at Bernt slår følge noen dager til, jeg er et flokkdyr, men trenger aleine tid, blir nok av det resten av turen. Begynner å se konturene av når jeg kan være i Roma.

Fornøyd med at vi er i stand til å si stopp. Generelt fornøyd med tilværelsen. Undres over hvor glad og sterk jeg føler meg totalt sett. Undres over at kroppen er så villig til å restituere seg. Undres over hvor langt jeg har kommet, nå er det bare Italia igjen, nesten.

Innsikt: Undring er en god tilstand.

138: Mittenwald-Seefeld in Tirol

Den av Betty Stjernenpå 12: Mittenwald-Brenner (Østerrike)3 kommentarer
  • 7. september 2019
  • Distanse: 21.3 km
  • Totalt: 2761.1 km
  • Tid brukt: 7:21
  • Innkvartering: Das Kaltschmid

I dag krysset vi grensen til Østerrike. En dag som har vært i det fjerne lenge. Krysset grensen mellom Danmark og Tyskland 23. Juni, dvs 2 1/2 måned for min del.

Det er et langt land og det er greit med alt som er gjort. En ny epoke begynner nå.

Å vandre aleine så lenge er oppskrytt, det er godt å være flere nå. Først Bernt sin ankomst og så Tore. Glad for at han holdt fast i sin drøm om å være med på en del av denne vandringen og gjennomførte det. Vi har kjent hverandre siden 2013. Trent 2-3 ganger i uken sammen i 6 år. Han har syklet Oslo/Trondheim 9 ganger. Tatt Birken på ski 16 ganger. Oslo maraton flerfoldige ganger etc. Mannen er en seig jævel, som har bidratt til litt økt tempo, på en smud og fin måte.

Virkelig takknemlig for å ha noen å spise middag sammen med, vandre med, snakke norsk med, heldigvis har vi noen dager til.

Kroppen fungerer. Sjette gådagen i dag. Kjenner meg bare litt trøtt, men det reguleres med hvile og 10 timers søvn. Tar en 7. dag i morgen for da ankommer vi Innsbruck. Bernt insisterer på at jeg må kjøpe meg ny sekk. Den jeg har, lekker som en sil.

I dag kjøpte jeg meg kvinnelige lederhosen (Tyroler skinnbukse) . Gleder meg til å kle meg om til middag.

So Long og takk for følget!

Innsikt: Å sette opp tempoet via andres energi og entusiasme, kan være forfriskende.

134: Schongau-Bad Bayersoien

Den av Betty Stjernenpå 11: Würzburg-Mittenwald6 kommentarer
  • 3. september 2019
  • Distanse: 25.9 km
  • Totalt: 2676.4 km
  • Tid brukt: 9:23
  • Innkvartering: Bayersoier Hof

En spennende vandredag. Fikk vandre noen kilometer i skikkelig villskog ved en livlig elv. Strabasiøs sti, så det var skikkelig arbeidssomt, men på en god måte. Man glemmer seg selv, både fysiske og psykiske saker og da er man der man skal være, i naturen.

Fortiden er en plage og jeg vil ikke at den skal plage meg noe mer, derfor arbeider jeg med meg selv og synes at det er en slitsom, men bra prosess. Noen må fri seg fra dritt og lort som holder energien tilbake, som begrenser en selv, som gjør at livet ikke oppleves så vakkert som det er.

Veldig fornøyd i dag fordi jeg fant turgleden tilbake. Det har vært mye etappetenking forstod jeg i dag. Også ble jeg veldig trøtt da Bernt kom, som om noe ansvar slapp taket. Nå er jeg ‘on track’ igjen. Gleder meg til i morgen.

Byen vi var i; Schongau med sine 12000 innbyggere hadde BY-WIFI. Litt Vittig. Ikke så vakker by, har vel fått skikkelig juling under krigen. Byen ble flyttet på 1300-tallet fra et annet sted, så gamlebyen fikk vi ikke sett.

Nå er vi skikkelig på landet. Koselig sted med et godt vertskap. Svineknoke var det de hadde, så vi tok i mot.

Innsikt: menneskene vil meg vel.

133: Lechblick-Schongau

Den av Betty Stjernenpå 11: Würzburg-Mittenwald1 kommentar
  • 2. september 2019
  • Distanse: 18.6 km
  • Totalt: 2651.5 km
  • Tid brukt: 6:16
  • Innkvartering: Hotel Blaue Traube

En vandredag mindre.
En dag nærmere Roma.

One Day shorter of breath.
One Day closer to death (Pink Floyd)

Perfekt vandre vær i dag. Hviledag sammen med Bernt i går i Peiting.

Tok taxi tilbake til dit trackingen stanset på lørdag. Glad jeg ikke har begynt å lefle med å hoppe over eller godta transport som en del av reisen.

Vi leverte nøkkelen på hotellet og fikk en regning, men vi har betalt og viste kvittering, hvorpå hun viste skjermen sin og der stod det ikke.

Alt ordner seg. Hun fant det etter en stund. Booking.COM har mye å passe på og Bernt som jobber med sånt, sier at sånt skjer nok ofte etc., og tar det helt med ro. Jeg blir redd for å bli lurt. Redd for å ikke bli trodd. Redd for at det skal bli et styr. Altså: redselsstyrt atferd. Ikke bra. Som Bernt sier: det er ingen som kan lure oss, hvis du blir trekt to ganger, så ordner selskapet opp. Vi har de i ryggen. Ingen hotell kan holde på med sånt. Og jeg vet det jo, men følelser er ikke rasjonelle. De er styr av noe gammelt innlært. Igjen… Gamle trossystemer. Gamle overbevisninger. Da jeg vokste opp fikk jeg høre mye av de voksne at de fleste andre var idioter og ikke til å stole på. Særlig leger gikk det ut over. Folk som tjente godt. Folk som trodde de var noe. Folk som kunne lure oss. Det er 50 år gamle overbevisninger jeg arbeider med. Jeg er redd for å bli lurt. At det skal være sant at noen vil ødelegge for oss.

Denne reisen skal gi meg ihvertfall 60 nye møter i resepsjonen på hoteller, så jeg skal få øvd meg godt på de redselsstyrte trossystemer. Pulverisert de, for jeg vet at menneskene på veien vil meg godt og jeg har ikke møtt noen som vil lure meg, det foregår på innsiden.

Innsikt: interessant å møte gammelt gjennom nytt.

132: Landsberg am Lech – Lechblick

Den av Betty Stjernenpå 11: Würzburg-MittenwaldLegg igjen en kommentar

Tøff dag. Trodde jeg skulle vandre langs en elv og så ble det masse opp og ned, sånn Geitfjellet-opp-og-ned-aktig, med masse røtter å snuble i. Litt utrolig at jeg tror at dagen skal bli flat vei, når jeg er blitt så god på å lese kart, men sånn er det, når man lener seg for mye på sin mann. Da kan overraskelsene komme. 🙂

Bernt ventet på meg og selvsagt gråt jeg. Det gjør jeg bestandig. Gjorde det også som barn. Ble veldig kritisert for det, men klart, når du passererer 55 år, da er det på tide å gi faen.

Innsikt: jeg gir faen!

131: Graben-Landsberg am Lech

Den av Betty Stjernenpå 11: Würzburg-Mittenwald2 kommentarer
  • 30. august 2019
  • Distanse: 24.5 km
  • Totalt: 2607.2 km
  • Tid brukt: 9:43
  • Innkvartering: Gästehaus Sarker

I dag har jeg brølt for klima jeg også.
Alt for varmt uansett hvor man er på jorden. Nest siste dagen i august og det er nesten ulevelig å vandre.

Gikk tom og helt i kjelleren 5 km før hotellet. Inn på en Rewe butikk, ringte hjem, gråt litt, kjøpte melon, nøtter og en cola. Ble god som ny. Merkelig nok. I tillegg var klokken rundt 19 og solen varmet ikke på samme måten.

Kveldsgåing i mørke var noe nytt. Møtte på en hindring og da er jeg glad for å ha vært punker. Stengt gangfelt over en bro. Jeg bare gikk rett igjennom. Glad folk hadde gått hjem fra jobb så jeg slapp mas. Litt risikofylt men jeg orket ikke å plusse på flere kilometere. .

Vandringen gir nok bevegelse, mening,
Øker viljestyrken, utholdenheten og jeg har en retning. Koser meg. men er glad for at aleineheten blir til tosomhet i morgen. 4 måneder har jeg vært i ett med veien, siden Lillehammer rett og slett.

Innsikt: Når jeg går inn i det som er, forandrer det som er seg.

130: Augsburg-Graben

Den av Betty Stjernenpå 11: Würzburg-MittenwaldLegg igjen en kommentar
  • 29. august 2019
  • Distanse: 24.3 km
  • Totalt: 2582.7 km
  • Tid brukt: 9:00
  • Innkvartering: GA Hotel

Perfekt vandre vær i starten. Litt kjøligere. Det hadde regnet om natten så det luktet faktisk frisk, selv om det var by. Vandringen gikk lett til tross for asfalt. Føltes som å gå Elgeseter gate i timevis uten at noe endret seg. Støy og styr. Prisen man betaler for å være en pilegrim og ville gå hele veien til Roma. Inngang og utgang av by er arbeidsom på en annen måte enn resten av vandringen.

Etter 5 km stoppet jeg på en REWE-butikk og kjøpte meg en cola. Spiste maten jeg hadde tatt med fra hotellet, et smørbrød og et egg. I dag var jeg litt i form til prating og klarer faktisk å holde en samtale på et visst nivå på tysk. Været, vandringen, sivilstatus. Faktisk en fordel å ikke kunne mere tysk for da blir det med dette, fritt for følerier og politikk etc.

En mann satt seg ved bordet mitt og ivret etter å høre. Han lo hjertelig av det jeg sa og spanderte te på meg. Jeg ringte Bernt og lurte på om det var safet. Sikkert redd for at teen skal inneholde LSD eller noe. Selvsagt gjorde den ikke det… Eller? 🙂 Haken var jo at han fortalte om at han ikke hadde fått asyl i Tyskland og gikk derfor uten arbeid. Han så ut som om han trente mye i stedet for. For å si det rett ut så kunne du trødd han inn i en pornofilm og sånne menn gjør meg bare nervøs, men jeg greide meg en stund. Så spurte han om noe med adresse og jeg trodde han mente adresse til asylsteder i Norge, så jeg hostet opp en kontakt i Norge og han fikk ta bilde av navn til personen. Etterpå skjønte jeg at han lurte på om jeg hadde et sted å bo, for han kikket så rart rundt seg da han spurte og snakket litt lavere.

Jeg har jo alltid en adresse. Jeg ringte Bernt som hjalp meg å finne kontakten og han sa det var ikke noe viktig likevel, men jeg insisterte og dro derifra og trodde jeg hadde bidratt med noe.

Rare greier å være aleine på tur.

Da de siste 5 km var igjen, tok jeg en bananpause og drakk cola, hvorpå en haltende mann kom til rasteplassen. Jeg greide å holde samtalen på samme viset. Han gav meg en klem, ikke en sånn kinn til kinn, men en sånn go’ing og så gikk vi litt av veien sammen. Han tipset meg om å skru over et jorde, som gjorde at jeg fikk gå på grus de siste kilometerne. Han sa at han var 80 år og hadde 2 barn. Da vi tok avskjed igjen, gav han meg et kyss midt på truten. Så det var mye for meg på en dag.

Satset på siste restauranten som ligger 2 kilometer fra her jeg bor og den var stengt på torsdager. Måtte jobbe med meg selv. På stedet her serveres det heller ikke frokost. Så jeg har gravd frem alt jeg har fra sekken og spiser nå nøtter og blogger.

Masse rare tester man får og jeg greier ganske godt å stå i de. Det er to kilometer til en butikk i morgen, så jeg får glede meg til det. Men mest av alt gleder jeg meg over at jeg har strøm, at jeg snart skal ta meg en dusj og at Bernt kommer på lørdag.

Fikk sett 3 harer på slutten av turen. 

Innsikt: praktisk å være litt naiv

129: Langweid am Lech – Augsburg

Den av Betty Stjernenpå 11: Würzburg-MittenwaldLegg igjen en kommentar

«Prova själv din jäkel!» var det en svensk skiløper som svarte en reporter en gang. Prøv 18,8 kilometer på asfalt som det ryker av, inn i en storby, som Augsburg.

Augsburg har 300 000 innbyggere sånn ca. På størrelse med Bergen, så innmarsjen varte en stund.

Augsburg ble grunnlagt under Keiser Augustus i år 15 e.Kr. Derav navnet. (Augusta Vindelicorum på latin).

Augsburg var hovedstad i den romerske provinsen Raetia og en av de største byene nord for Alpene under Romerriket, med 12000 innbyggere.

Augsburg var den gangen romersk helt til 450, da den ble eropret av allemanerne. En germansk stamme som har gitt opphavet til det franske navnet på Tyskland: Allemagne

SÅNN! (så det ikke bare blir selvutvikling på bloggen 🙂

Glemte nemlig å skrive det viktigste i går som var følelsen av at det er ikke noe feil med meg. DEN FØLELSEN ER GOD. Den er egentlig litt rar, for den gjør meg veldig nær det som er rundt meg, som om jeg er i familie med de jeg møter, som om jeg absolutt er der jeg skal være, som om alt er veldig riktig og okei. Beste beskrivelsen jeg klarer. John Arvid sendte meg teksten De Nære Ting og minnet meg på at jeg selv har spilt den inn og gitt den ut, sammen med pappas popband. Vi fikk til en artig versjon. Den kan høres og kjøpes på Spotify, på WIMP, på ITunes osv.

Saken er at når noe gammelt blir pulverisert, er det rom for det nye.

De gamle tankene som trer inn i stresset situasjoner er 45 til 50 år innlærte overbevisninger. Det tar noen år å avdekke de, men tankene er snikete og sier at jeg er for mye, for krevende, for sein, for høyrøstet, for grådig, for bortskjemt, for ditt for datt. Akkurat som mange jeg kjenner som synes at de er for tjukk, for tynn, for stygg, for liten, for stor, for svak, for sterk, for ditt og datt.

For mitt vedkommende høres det ca sånn ut: «Det må jo være noe alvorlig i veien», eller » Du ligner på din far», eller «du ser ikke ut», eller «du er bare en kvise på samfunnets rumpe».

I går fikk jeg kontakt med hjernen, som om den ble littegranne min venn, som om jeg kunne fortelle den at dette er gammelt svineri og angår ikke meg engang. Hvis noen har fortalt meg dette noen gang, så er det dem som har problemet og ikke jeg og jeg trodde faktisk på det og i noen sekunder ihvertfall føltes alt merkverdig nært og riktig og sånne stunder er det jeg vandrer for.

Hjernen vet ikke forskjell på tjukk eller tynn, ordet smart eller dum, den bare repeterer det som den er foret med. Og de forskjellige tankene gir oss forskjellige følelser.

Sånn. Så fikk jeg jaggu delt det også.

Det blir en hviledag i morgen. Krevende med denne varmen, i morgen skal det bli enda varmere, etter dette er det meldt overskyet. Det skal bli en sann fornøyelse. Jeg er heldig som får gå her midt i denne gaven som livet er.

Innsikt: Bli venner med hjernen.