Kan ikke tillate meg å bli lei av å pakke opp og ned og opp igjen, for det skal jeg gjøre hver dag i 3 måneder til. Det også sitter i hodet. Bestemme seg for om det er greit å pakke opp og ned av sekken, om det er langt igjen til Roma eller om det er kort til Harz-fjellene. Om glasset er halvtomt eller halvfullt.
I dag våknet jeg gjennomblaut av svette i teltet. Tok straks affære og gikk og svømte i badet. Satt på en flukt stol og der dukket Britta opp. Med kaffe med melk, croissanter og frukt. Utrolig kjekt! Badet en gang til og vi sløvet litt på stranden før jeg måtte fokusere på avmarsj. Pakket ned telt etc og ferdig pakket var jeg klar for et nytt bad, men det går jo ikke, så jeg tuslet meg avgårde, i den varmen. Slepte meg bortover den første milen. Dynker hodet og hatten i vann. Det føltes som om noen hadde sluppet en stein opp i sekken. Varmen er skikkelig vanskelig å bli vant til. Neste uke skal det være 30 pluss igjen. Heldigvis skal jeg inn i skogen og der er det svalere.
Det begynte å tordne og lyne og høljregne. Det var faktisk deilig. Var gjennomblaut da jeg ankom hotellet LINDEN. Her var det bryllup og jeg ble hjertelig tatt i mot. Fikk mat, øl og vin og tusen spørsmål fra en titalls gjester. Bruden insisterte på at jeg ikke skulle betale. Det er mye kjærlighet rundt omkring og denne dagen glemmer jeg aldri.
Innsikt: Det gjelder å la overraskelsene bli en del av reisen.
Etter 8 timers søvn er ikke livet noe problem igjen. Slitenheten er borte som dugg for solen. Det er jo bra fantastisk at søvn kan fungere også sånn. Hadde god tid fordi dagens vandring bare skulle handle om noen kilometer.
I dag var dagen for å treffe Britta, som jeg har frekventert CVI i DK med i mange år. Vi er en gjeng som har greid å holde sammen, og hennes by er Braunschweig. Jeg gikk til en sportssjappe først og fikk kjøpt 4 middager, noe à la Real Turmat. Skulle kjøpe caps, men de hadde bare for små, så jeg må gå med den hatten jeg har som gir meg følelsen av å være en uteligger, fyllik, pilegrim, men på en måte kan jeg vel identifisere meg med de alle, selv om jeg tror at jeg er innenfor 🙂 Men i dag gikk jeg med byklærne og bycapsen.
Vandret gjennom en vakker by og kjempefin park og noen hyggelige folk tok i mot meg på Kennelbad Camping. Denne plassen har jeg planlagt i over et halvt år. Britta ønsket meg velkommen til å bo hos henne, men jeg måtte bo i telt i natt. Ville aldri tilgitt meg selv om jeg ikke gjorde det.
Britta kom til campingen og vi gikk dit hun bodde og spiste lunch. Veldig, veldig trivelig. Hun fulgte meg tilbake til campen og hjalp meg å sette opp teltet og vi gikk for en svømmetur. Utrolig kult å ha en badestrand mitt i en by. Hyggelig når Britta sier at jeg er en inspirasjon, ihvertfall fikk hun et nytt perspektiv på byen. Jeg skal tilbake hit neste år, i 50-års lag.
Roen har senket seg over campingen og det er alltid en spesiell atmosfære. Folk fra alle land rundt omkring og jeg føler meg sterk og fin. I morgen er det ikke en alt for lang etappe.
Campen er en perle og været er upåklagelig. Skal klare denne reisen. Har den indre styrken i orden. Har verdens beste team i Trondheim som guider meg gjennom løypen og denne reisen er viktig for å holde troen på at livet er dyrebar, som min far så til meg en av de få gangene jeg har møtt ham. Takker inderlig for denne dagen.
Innsikt: En klem fra en venn var fint å få på reisen.
Wir sind doch nicht aus zucker!So jung kommen wir nie wieder zusammen!En kar som er stolt over å ha vært i Norge. Vi har avtale om å være på stranden kl. 9 i morgen.
En lang etappe. En lang dag, med lange langsomme tanker om livet og om døden. Det hjalp ikke noe særlig at det var styggvarmt. Og i dag hadde jeg ikke tung sekk engang. Kroppen kranglet. Men jeg har lært. Fokus is everything.
Gikk friskt ut fra hotellet og tok bussen tilbake til dit jeg stoppet klokken i går. Glad for at alt det praktiske funker, takket være mitt støtteteam i Trondheim. Trodde jeg skulle få se to vakre vatn, men tyskerne har tullet inn alt med trær, så det er stort sett trær jeg ser og åkrer og syklister. Ennå ikke møtt en pilegrim.
Her er det en sjø på hver side av veien
Prøver ut å spise mindre. Drikker ihvertfall 2 liter vann på turen. Spiser en banan ved 5 km og raster ved 10 km. Da er det et egg og to brødskiver med pålegg. Kaffe med melk. Ved 19 km var jeg helt på felgen. Inntok et egg, en banan og en skive. Det hjalp. Dessverre ble det en liten pizza i dag (3. På hele reisen). Det var pizzastedet som dukket opp etter 23 km. En fyr la i 50 cent for jeg hadde bare 5 euro i cash og de tok ikke kort. Etterpå sjanglet jeg meg til hotellet.
Innsikt: tunge dager kommer kastene på, like godt å være beredt.
I dag gønnet jeg på etter pausen, for å rekke en buss til Braunschweig. Det var litt gøy å gå på tid og kjenne at kroppen ville være med. Rakk bussen med 10 minutter. Årsaken var at det fantes ingen sted å overnatte i Wipshausen, så i morgen tidlig må jeg tilbake dit jeg slapp turen og gå inn til Braunschweig.
Bor på et hotell til 500 kroner inkludert frokost. Ikke verst det. Nesten midt i byen. Ankom kl 20, orket ikke å gå ut igjen, så middagen ble to brødskiver med leverpostei. Etter 20 kilometer smaker alt himmelsk. Her har de en sånn skikkelig god dyne og jeg lurer meg på om dynetrekket er ordentlig sateng. Det skal ikke bli vanskelig å sovne ihvertfall.
Bussjåføren var rett og slett en plagsom idiot, som kommanderte meg til å sitte helt foran, fordi han ikke kunne veksle en 20 euro. Så prisen jeg betalte var å høre på alt mulig, om hvor det var kult å gå ut, hvor jeg kunne fiske. Han spurte meg 5 ganger om navnet på hotellet jeg bodde på, jeg sa det aldri. Men jeg fikk tilslutt sagt at jeg er en gammel dame som snart skal gå og legge meg.
Han insisterte på at jeg burde bli med et par stopp til og se byen. Jeg ler meg ihjel. Jeg sa for femte gang at jeg skulle av på Radeklint!. Synes det er vanskelig å være høflig når jeg er sliten. Greide meg sånn noenlunde. Han sa det var greit med de to euroene jeg hadde i løse penger.
Oppgaven min er å vandre, ikke å fly rundt og slite meg ut. Skal få sett Braunschweig på fredag, da skal jeg møte Britta som sang i sølvbryllupet til Bernt og meg. Det blir trivelig.
Jeg tror min payback-tid har kommet. Jeg har drevet med yoga hver morgen siden 1986, hver morgen, på ferie, på jobb, whatever, med to håndfulle unntak, det er alt. Yoga hver morgen på denne turen også. Jeg har ikke vondt noen steds, jo, litt i et meniskoperert kne….. That’s all.
Paybacktime er artig det. Jeg elsker det. Min ayurveda-lege i India sier: Those who doesn’t stretch, doesn’t live!
Alder er realitet, men å eldes er faktisk valgfritt.
Det er mandag og jeg er så glad for denne oppgaven. Føler at jeg har noe å gjøre. Gikk gå-sakte-aksjon gjennom Celle, en nydelig vakker by. Prøvde meg på pilegrimsløypen, men det er asfalt samma søren og siden det er vakkert overalt, så gikk jeg turstien ved siden av, som var gruslagt. Underlag is everything.
Jeg blir gladere og gladere for hver dag som går, og det er da noe. Har ikke savnet Trondheim en dag, ikke en time, ikke et sekund. Har bare savnet Bernt og meg sine rutiner, fredagskvelden, lørdagsmorgenene, men det er oss og ikke byen. Jeg var ensom og utslitt de tre siste årene i Trondheim, nå er jeg aleine og sliten, det er noe ganske annet.
Snakker mere med mine sønner nå enn da og alle kan røre på seg, selv etter fylte 50.
Føler at jeg lever igjen og jeg forsøker å lytte dypt og være åpen for hva livet vil meg. Føler at det er bra dette jeg gjør.
I dag har jeg endt opp på et ikke for dyrt hotell og de hadde et lite svømmebasseng og en sauna. Har frekventert der i 2 timer. Nå er det å zappe TV-kanaler og sove. Alle klærne ligger i vaskebalje som jeg fikk av verdens triveligste unge dame resepsjonist. Skal heldigvis ha hviledag i morgen.
Celle er et lett navn å huske. Må innrømme at stedene fær meg hus forbi, eller at jeg ikke husker alle navnene der jeg har vært. Greit å ha stempel boken, hvor jeg samler alle stedene i. Kan ihvertfall brukes for minnet.
Jeg har vandret i 10 timer og 20 minutter i dag. En vakker og lett dag på veien. Jeg har vært skikkelig bortskjemt når det gjelder været. Overskyet, litt småkaldt, pittelittegranne regn. Ikke nok til at bønderne blir fornøyd, men jeg er nå i alle fall det. Føler meg privilegert som kan vandre slik, frivillig. Tenker på flyktningene som må vandre fra sine land og ikke har noen returbillett. Skulle jeg valgt en veldedighetssak, så var det for dem. Men som sagt jeg er sliten av frivillig arbeid, så det blir ikke på denne vandringen. Hører at folk som går eller sykler langt, har innsamlingsaksjonen til forskjellig. Nylig syklet noen venner av oss til Paris for kreftsaken og folk pøser inn penger for saken. En god tanke, men jeg skal minst mulig bort i organisering av saker, det blir best sånn.
Oppgavene står i kø. Vasker vandreklærne hver dag og de tørker over natten. Dusjer to ganger i døgnet, så det er lett å holde seg rein. Prøver å holde roen når jeg ankommer, så jeg får spist, blogget, dusjet etc.
I går startet jeg å gå fra Soltau. Resepsjonisten leste opp det jeg hadde spist og jeg sa at jeg hadde drukket et glass rødvin som de ikke hadde registrert. Ærlighet varer lengst og der er Bernt mitt store forbilde.
Valgte å gå forbi et supermarked i går, for å handle på det andre, før Bergen. Det viste seg at det var bare et varelager for en butikkjede, og hva gjør man da: Jo, man går inn på McDonalds og kjøper 4 vannflasker til 3 euro stykke. Den søppelmaten de serverer der, kan du få nærmest gratis, men vannet skal de ha plenty for. Glad jeg har slept med meg havregrøt, som jeg inntok 1 time før Bergen, for der var det ikke middag å få, men eieren på Hotel Cäfchen spanderte 2 øl på meg fordi jeg skulle gå til Roma. Fikk pratet med noen hyggelige ungdommer om angst kontra redsel. De drev med parkour, som er en utbredt sport i Tyskland. Ja, og ved innmarsjen til Bergen kom det en jente løpende, barbeint, Charlotte het hun. Hun følgte meg barbeint 500 meter og spurte og spurte om turen.
Underlig dag, som ble natt, så ble det denne dagen, hvor jeg startet å vandre kl 09:30. Kjøpte mat på bensinstasjon, siden det er søndag. Vokter meg vel for «junkfooden», men kjøpte en kald svart kjøttkake som var sykt god til lunsj. Inntok havregrøt en time før innmarsj til Celle, men her jeg bor (Heidekönig Hotel Celle) hadde de mat, så det ble en schnitzel med vanlig kartoffel og salat. Godt.
I morgen er det 5. dagen og jeg tror det er lurt med en hviledag etter det, selv om Braunschweig (Brunswick) er nært så skal jeg ikke presse meg. I Braunschweig skal jeg forsøke teltet igjen. Det er en kul camping plass med utebasseng der, som jeg har sett meg ut før turen startet.
Takker spesielt Aage og Aasne for kommentering og for følge. Hadde jeg hatt en venn som vandret slik ville jeg vært like ivrig. Dere er jo pilgrimmer selv og jobber i pilgrimsgården, er rause og tar i mot mennesker som vandrer langt og er våre turvenner, så det er fint å få noen ord fra dere. Ikke like lett å finne tid til å svare, og skal kanskje derfor være fornøyd med oppslutningen i kommentarfeltet på bloggen. Grete og Randi har også vært litt på. Takknemlig for det. Henny og Tone er på av og til. Blogg er et utakknemlig forum. Letter med face. Der reagerer folk til dels, men det har ikke samme verdi. Bloggen står seg for evig.
Alle veier fører til Rom, også via leden. Går den så ofte jeg kan, ut i fra form og avstand til steder å bo. Skal man gå i 5/6 uker kan man sikkert være slavisk og gå alle krinkler og kroker, men skal du vandre et halvt år, må du velge det som går best totalt. Dessverre har leden masse asfalterte veier også, det er siste sort. Beina trenger mykt underlag. I dag gikk jeg gjennom en vakker skog og der var det 3 felts med godt terreng. En sti for hester, en for gående, og en brosteinsaktig sak til høyre. (Området er en del av Naturpark Lüneburger Heide)
En vakker dag, men disse dagene hvor jeg ikke har så langt å vandre, er nesten mere slitsomme enn de med lengre etapper. Jeg går annerledes da og deler pausene opp annerledes. I morgen er det opp i mot 25 km til Bergen, så da får jeg etappekjørt opplegg. Liker det også.
Startet med regn og så kom solen. Det beste vandreværet er overskyet, men jeg klager ikke. Alt av vær går an om sommeren, og i dag tror jeg bonden er mer fornøyd siden det har regnet i hele natt.
Da er det dusj og etterpå mat.
Innsikt: dagene har sine egne kvaliteter
Wilfred hadde besøk av HA Trondheim og en av gutta glemte igjen denne skjorten.
Akkurat fått orden på matopplegget igjen, så ramler jeg inn i et bursdagsselskap i Hemslingen, 6 km fra der jeg skal bo. Planen var å spise middag der, men det var for tidlig på dagen. Eieren bydde på kaker. Jeg har aldri vært særlig glad i kake, men i dag spiste jeg 3 stykker. Gikk sprudlende der i fra. Fått snakket med en kvinne på 90 år. Vel, vi pratet om været på hver vårt språk og hvor mange barn vi har. Utrolig hva man får til med litt gestikulering. Sønnen, som var eieren, hadde mistet sin kone for 19 år siden pga kreft. Han hadde oppdratt barna aleine. Han kjente Fredrikke som jobbet på forrige sted jeg bodde på, Gasthouse Götze i Scheeßel. Hennes svigermor jobbet hos han. Deres verden er også liten. Nå sitter jeg i baren i Heidehotel Landhaus Tewel og har nylig hilst fra jubilanten i Hemslingen til eieren her, som straks ringte til han og gratulerte han med dagen.
Kjapp tur i dag. Beina var på veien kl 10, og sånn skal det være heretter. Bedre å komme inn og ha noen timers kveld, enn å ligge bakpå. Har en plan for veien videre, takket være Bernt, så glir denne reisen fint avgårde. Jeg fikk ny mobil i går og det var et helvete å få den opp og gå. Jeg er det de kaller «technology challenged». Det er siste mobilen jeg fyrer opp i mitt liv, hvis ikke Bernt gjør det, kjøper jeg tjenesten. Det må da være noen som forbarmer seg over gamle inkompetente og teknologiredde damer….. Big business-mulighet der.
Har greid å stoppe hjernen i dag og. Går sport i dette. Hjernen vil gjerne lide litt. Tilbake til den gang da, ihvertfall litt sorg om ikke annet. Har vært flink å styre det og fått tilstedeværelsen tilbake i gave. Fysisk har det bare vært sånn «over-50-fjas». Akkurat som om kroppen spurte meg: Må vi dette? Og Svaret Er Ja.
Innsikt: Å vandre kan også bli en rutine.
Jeg synger Amazing Grace i hver tomme kirke jeg kommer til. Det er ikke mange, det er ikke ofte, men det skjer. Halleluja.
Akkurat funnet en slags rytme på vandringen så ble jeg satt ut av at mobilen ikke vil lade. Er det ikke det ene så er det det andre, men det kunne vært verre. Sjansen til at trøttheten kan slippe kroppen er et faktum, må oppholde meg i Scheeßel i to dager, så DHL får ankommet med en ny mobil til meg fra Norge. Det er jo en fantastisk greie i grunnen. Jeg har vendt meg til å ha kart på mobil og liker å kunne holde kontakt, lese nyheter etc. Så da så.
Gikk i det offentlige utebadet her – BeekeBad – og svømte 1000 meter i dag. Det var godt med en annen aktivitet enn gåing, for å si det mildt. Det er kaldt i luften så det var bare å holde seg i det oppvarmet bassenget og gjøre jobben.
Trives godt med meg selv og gleder meg over selvdisiplinen jeg er i ferd med å utvikle. Det handler om å gjøre jobben, uansett i hvilken situasjon man er i. Det er veldig usexy med misnøye og uansvarlighet, det motsatte er langt triveligere å leve med.
Jeg føler meg ansvarlig for min egen helse nå, men for sånne som meg som er glad i et glass vin og/eller en øl, så kan man ikke bare gjøre det ene, det andre må gjøres også, ellers går det skeis. Har du passert 50, er du nødt til å ha bevegelse hver dag, minst 10 000 steg, vil jeg påstå. Men det må jo selvsagt bygges opp, men det er fullt mulig, for alle.
Det er to ord som går igjen hver eneste dag jeg vandrer. Det er Smerte og Lidelse. Det smerter hist og her og i det siste har det vært det opererte kneet. Det er nok arrvevet etter menisk-operasjonen som blir irritert når jeg vandrer, men det går fint. Det starter ikke før etter 1 mil og det er under kontroll hvis jeg er tilstede og tråkker riktig og på godt underlag. Det andre ordet, lidelse, trer frem når jeg går og suller meg inn i fortiden. Gode minner er så sin sak og kan være hyggelig å tenke tilbake på, men jeg snakker om at hjernen repeterer historier som ikke er noe kjekke. Historier hvor jeg har følt meg krenket, fornedriget, sviktet etc og blabla. Det er over. Det er fortid. Det er bare hjernen som liker å gjenta seg selv, så egoet kan synes synd på seg selv. Da roper jeg ut: «Slutt å lide, Betty!». Da våkner jeg og tar et bilde. Har lovet meg selv et bilde hver gang jeg er våken. Det visuelle vakre er der hele tiden og observerer mine steg. Interessant prosess dette. Hvor ofte, hvor lite, det innhenter meg. På hvilke dager, etter hvor mange kilometer, og hva er temaet?
Temaene endrer seg, men er ofte langt tilbake i tid, så så hun og så sa han og så skulle jeg sagt… Og det skal jeg si neste gang og bla, bla. helt dødfødt og unødvendig bruk av tid, men hjernen elsker det, som et gammelt sudoku går det løs på gamle tema, men likevel, jobben med å avdekke det og slutte å ha fokus på det og gå videre uten det må gjøres, så jeg kan bruke hjernen min til noe mere fornuftig enn å gnage på gamle dager. For mulig skal jeg gi meg selv den at det ikke var lett å være barn og ungdom for meg, men å bebreide meg selv, andre, krenke meg selv, andre, misbruke min egen tid, skal jeg holde meg for god for.
Innsikt: la det gamle være gammelt, la det nye få være.
Eg e' på vandring 