• 26. september 2019
• Distanse: 18.7 km
• Totalt: 3085.4 km
• Tid brukt: 6:50
• Innkvatrering: Bonotto Hotel Belvedere

Jeg er Betty, 55 år, uføretrygdet og er på vandring fra Stiklestad til Roma. Jeg har gått ca 3000 km og har ca 840 kilometer igjen.

Årsaken til Uførheten er enkelt å forklare med: utbrent. Det er noe alle forstår litt av eller kan forestille seg.

Så spør du gjerne hvordan kan du gå til Roma og samtidig være uføretrygdet. Kanskje jeg kan forklare.

Jeg har etter erklært ufør, forsøkt å arbeide frivillig, sist i Pilgrimsgården i Trondheim i fjor. Kroppen stivner etter kort tid. Vi snakker ikke timer engang. Jeg greier ikke noe form for press eller stress. Jeg har kjørt så hardt før at jeg får fysisk utslag på tempo som jeg før syntes var gøy. Jeg senser fort når stemninger ikke er gode og tar de opp i meg som om det er noe jeg må løse.

Det jeg må løse er kun å ha såpass selvrespekt at jeg lærer meg å ta kroppens signaler på alvor. Det betyr å begrense meg veldig i forhold til folk.

Det går bedre hvis det er litt alkohol i bildet. Alkoholen tar bort brodden av den intense kroppslige følelsen av å bli lammet. Nær familie tåler jeg bedre enn fremmede, venner og bekjente takler jeg i 2-3 timer. Hvis vi går tur, kan jeg orke litt flere timer. Selv om jeg hadde det fint med mine to medvandrer fra Trento, så betyr det ikke at det ikke koster etterpå.

Jeg må skjerme meg selv mot for mange folk. Det er en måte å ha det bedre på. Siden vi har denne ordningen i Norge at jeg får utbetalt uføretrygd, har jeg lovet meg selv og overfor landet, at jeg skal gjøre det jeg kan for å ha det bra med å være ufør. Det betyr ikke at jeg kan sitte i en leilighet og vokse utover, vente på at min mann skal komme hjem fra en jobb han elsker. Jeg kan ikke sitte der som en trofé-kone eller bli en miserabel kopi av min mor som aldri var fornøyd. Nei. Jeg må ta ansvar for meg selv og mens jeg vandrer fungerer livet. Så lenge jeg husker på at jeg har brent lyset i begge ender og ikke tåler så mye, funker jeg bedre enn om jeg glemmer meg selv.

Saken er at å være ufør er en tilstand og en sum av så mangt. Jeg har ikke lyst til å utvikle fibromylargi. Jeg har hatt kreft, det får være nok, og jeg vet at hvis jeg ikke sier ja til meg selv, reagerer kroppen med full stans.

Stein Thue fra Pilgrimsforeningen i Trondheim tilbydde meg å få treffe hans venner, ordføreren i Santa Sofia i Forlì-Cesena og hans kone, like etter Padova, som er i neste uke. Han har vært president for Via Romea i 2017. Jeg har brukt dagen til å tenke meg om. Hvis jeg skal møte nye mennesker som krever noe annet av meg enn å vandre, må jeg bestemme klokkeslett og hvor lenge og jeg er ikke sikker på om det er det jeg skal. Årsaken er at alt har sin pris. Jeg blåser i om det er Jørgen Hattemaker eller Paven vi snakker om, alle møter tar litt mere enn de gir. Hvis jeg skulle treffe paven, måtte jeg bestemt tid og sted og slike direktiver tror jeg neppe han synes er noe interessant. Ei heller en vandrer fra Norge, men det er en annen sak. Hvis jeg skal ha Selvrespekt nok, går mitt liv og mine behov foran slike møter. Jeg må lære meg å leve med meg selv, slik jeg har det. Og så lenge jeg har et ego som virrer rundt og gjerne vil ha alt det gamle og som synes at jeg er en idiot som ikke klarer det bedre, så får jeg vandre videre til egoet stilner såpass at jeg kan høre stillheten rundt meg.

Samfunnet, som er bygd opp på det kollektive egoets behov for at det aldri blir nok, er ikke lenger noe jeg kan innfri på. Der skal man helst yte litt mere enn man egentlig makter og det går så lenge man er frisk og innafor. Når du er uttafor, må du gi slipp på slike krav og kanskje kan jeg takke kroppen for å ha stanset meg, for det er noe som skurrer, når folk aldri helt føler seg okei nok.

Det er mange veier til Rom og jeg går denne. Hver dag har jeg styremøter med meg selv, hvor jeg spør meg selv hva er egentlig meningen.

Jeg finner stor mening i å overgi meg til det som er og sorgen over å ikke få til å funke bedre har roet seg betraktelig.

Jeg vandrer inn i resepsjonen på hoteller, som den største selvfølge og ser mening i at jeg skriver dette. Jeg vet at andre uføre ikke nødvendigvis kan forklare, men har du ramlet av lasset, skal du jaggu arbeide med deg selv for å ikke overgi deg til enkle løsninger som alkohol og annet vissvass som virker dempende.

Livet gnur og svir for alle. Vi må alle finne vår egen indre Messias, som min trombonist sa til meg i 1986. Jeg tror jeg er på god vei til å tåle meg selv. Selvrespekt og Egenverd går foran et hvilket som helst møte.

Alle egenskapene og evnene jeg har må få en pause. Å akseptere det er en større jobb enn du aner, særlig siden jeg har vært knallgod på egenvekt og andres selvutvikling. Rådet folk og dyttet inn min egen energi og hjulpet folk i å finne sin vei til Rom. Når man går tom selv er det ikke mye verd. Det ligger mange uunnværlige på kirkegården. Jeg går for at livet skal være mere enn å forbruke seg. Å ta opp i seg det enkle og å være! Som kan være vanskelig nok.

Jeg tror det gir andre større mening også, at jeg tar vare på meg selv, selv om det kan virke som om man er blitt thøy på seg selv eller det kan virke arrogant eller at man ikke vil eller noe i den duren. Det er ikke sånn at andre ikke er bra nok, det er bare jeg som har blitt bra nok for meg selv. Det handler om Egenverd og Selvrespekt.

Turen i dag gikk veldig lett, selv med tung sekk. 

Innsikt: selvrespekt!

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 25. september 2019
• Distanse: 18.0 km
• Totalt: 3066.7 km
• Tid brukt: 6:01
• Innkvartering: La Villa Degli Orti

Hotellet i går hadde skikkelig god mat og der skulle jeg gjerne ha tilbrakt noen dager, men jeg vil videre også. Vandredager nummer 6 i dag. Har planlagt 3 til, hvis kroppen vil.

I morges la jeg merke til at de hadde hatter fra alle verdens kanter hengende i frokostsalen. I går kveld nevnte jeg for Bernt at min hatt hadde sett sine beste dager. Så gikk jeg til resepsjonen og lurte på om de ville ha min hatt på veggen. Det ble et hjertelig møte med en familie. Jeg har lovet de, som sted nummer to, å gi de beskjed når jeg har ankommet Roma. De skulle skrive på hatten fra Norge til Roma, navnet mitt og årstall. Det var morsomt. Så ble det klemming på begge kinn og jeg vandret lykkelig derifra, uten hatten.

• 

• 

• 

• 

Det første jeg så i en handlegate var en butikk med hatter, men det var deilig å gå uten, så jeg utsetter det til en annen dag. Kanskje ramler det en hatt ned fra himmelen. Bedre å få en hatt i hodet, enn en murstein iallefall.

Må si at jeg føler meg friere ting og tang, enn noen gang, men selvsagt, jeg har mine tinger i sekken, som jeg mener skal være med meg hele reisen, derfor bærer jeg uten å klage, men de kommende dager, skal jeg bo et stykke frem. Så jeg må ta tog opp og ned for å få trackingen og vandringen til å henge sammen. Det betyr at jeg ikke må pakke sammen sakene mine hver morgen og det skal bli fint, samt å vandre med lille sekken, som jeg har i store sekken.

De nye skoene går seg til. Ingen blemmer. Klemmer hist og her, men jeg berger godt. Imponert over hvor lette de er, men likevel gir de god støtte. Passer veldig godt til denne reisen her, med så ulikt underlag. De «gamle» har jeg fortsatt i sekken. Bærer på de et par dager til.

Underlig å vandre i en dal med fjell på hver side, høye som Galdhøpiggen. Naturen er mektig. Holder på å venne meg til folkene. Her jeg sitter nå snakker de null engelsk, men med kroppsspråk og lommebok er det utrolig hva man får til.

Innsikt: aleine kan man ha styremøte med seg selv, og er man tilstede da, kan avgjørelsene bli riktig bra.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 24. september 2019
• Distanse: 21.9 km
• Totalt: 3048.7 km
• Tid brukt: 7:20
• Innkvartering: Hotel al Sorriso

I dag satt det to menn og ventet på meg etter frokosten. Overraskelsen var at de spurte om å få følge meg et stykke av veien. Det viste seg å være et fantastisk par, Sebastian og Andreas, masse innsikt, masse jording, de bar sekken min, fikset staven min og spanderte lunsj på meg.

Dagen startet hardt, 550 høydemetre på 5 kilometer. Fint vær og masse frukter ble servert. Andreas var lege og sa at å spise bjørnebær, epler, druer etc. på veien var helt trygt. Jeg har jo passet sånn på, så jeg ikke skulle bli sendt hjem pga ditt eller datt. Jeg har jo ikke vært syk en dag. Bank i bordet.

En vakker dag, som ble helt annerledes enn det jeg hadde trodd, og sånn er det jo alltid, vi lager oss en forestilling av hvordan vi tror det vil bli og så ser dagen annerledes ut ved solnedgang.

De var tyske, hadde ferie og var takknemlige for å følge meg på min vandring.

De hadde tusen spørsmål og pussig nok var det helt okei, fordi spørsmålene kom fra hjertet.

Vi diskuterte masse klima, Greta Thunberg, politikk, buss kontra bil, tog kontra fly. Og masse dypere saker.

Jeg fikk bekreftet det jeg har følt:

«Jeg er i ferd meg å få en ny relasjon til naturen». Eller, jeg er tilbake der jeg slapp taket da jeg var liten. Jeg har løpt fra det en gang. Løpt fra fascinasjonen over alt det vakre. Som om noe annet var viktigere, som for eksempel å produsere mere fordi det aldri ble bra nok eller alltid prøve å nå noe, langt fremme. Noe annet enn nå.

Så jeg skal passe på at Roma ikke river meg i ørene, men bare er et sted hvor akkurat denne vandringen stanser.

Vandringen min er ingen ferie. Det er et dypdykk, det er en mellomstasjon, det er en øvelse i tilstedeværelse. Vandringen er å tåle de siste 5 kilometerne og kjenne på takknemlighet.

Innsikt: hver dag er en mulighet for nye gode møter.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 23. september 2019
• Distanse: 19.4 km
• Totalt: 3026.8 km
• Tid brukt: 5:54
• Innkvartering: B&B al Palazzo Malfatti

Mandag og pøsregn. Litt treg start, for jeg sov dårlig i natt fordi det var kaldt. Savnet soveposen min, så det er sagt.

Det gjelder å ikke ble lei av brune hotell. Jeg sprer mine egne ting overalt ganske så raskt, så jeg føler meg lettere hjemme.

Tok en 0, 5 liter rødvin til en Real turmat, Chilli Con Carne i går, så i dag må jeg spise ute for å ikke bruke de 4 siste REAL turmatene opp. Kan komme til steder de ikke har middagsservering.

Det har blitt litt «off white» uke, med litt vin hver dag. Men så lite at det ikke virker på formen. Har likevel behov for helt hvite dager, men det er rart å komme til vinens hjemland og ikke ta et glass til maten.

I dag har jeg gått til et sted som serverer fisk, er helt utsultet på fisk. Og fikk et glass sprudlehvitvin til tastingen.

Italia er jo pizzaen hjemland også og jeg som er gått dønn i metning på pizza før jeg la ut på reisen. Kanskje vil den kommende måneden gi meg bedre pizza enn noen annen. Fikk en bra en i Bolzano i lag med min søster.

I går snakket jeg med min eldste venninne, bokstavelig talt. Hun er 95 år. Vi ringes et par ganger i året. Hun er en av 8 søsken, alle jenter. Bare hun som er 3. Sist og yngste søstera lever den dag i dag. Vi arbeidet sammen på Munkvollgård i 1985. Hun ble født 3 måneder for tidlig og ble lagt i en skoeske, som hun sier.

Poenget med å nevne henne er at i går fortalte hun meg om når hun hadde blitt slått på baken av sin far fordi hun hadde mistet grøttallerkenen i gulvet. Hun husket det nedverdigende. Hun hadde skreket til hun sovnet. Ofte hadde de voksne sagt at hun burde vært en gutt. Hun husket det som om det var i går. Og det er rart hva hjernen velger å huske eller ikke greier å glemme.

Sjeldnere dukker følelser og tanker opp, som handler om forsmedigelse og nedverdigelse, men det er ennå ikke fritt. Kanskje vil det alltid dukke opp, siden min eldste venninne ennå husker så godt. Det skal ikke mere enn en setning til, som kan ha satt seg i folk, så står den der, som tatovert i minnesystemet.

Jeg har noen setninger jeg ikke greier å glemme. Gidder ikke å sette fyr på de her og nå, men jeg forsøker virkelig «å kaste de opp» og vekk for alltid. Jeg har marinert meg i de, i alle de år, selv om jeg har ønsket noe annet. De har såret sjelen min så hardt at jeg ikke har følt meg verdifull.

Jeg vet at jeg ikke er aleine når jeg finner sånt:

“It took many years of vomiting up all the filth I’d been taught about myself, and half-believed, before I was able to walk on the earth as though I had a right to be here.” (James Baldwin)

Jeg er ikke ute etter folk som har sagt dritt til meg, jeg er ute etter at det skal slutte å virke.

Iallefall, denne dagen har bydd på å se på det gamle igjen. Våknet full av tanker. Hater det. Drit lei av det, men aksept er greien. Rom ble ikke bygget på en dag, det er helt sikkert.

Hadde de bare visst hvor skadelig og uforsvarlig det er de som påfører folk sin egen dritt, hadde de kanskje greid å la det være. Viktigste er at det ikke går i arv, så den oppvoksende generasjon får puste fritt og være frie og det de er ment å være.

Innsikt: Rom ble ikke bygget på en dag.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 22. september 2019
• Distanse: 14.2 km
• Totalt: 3007.4 km
• Tid brukt: 4:26
• Innkvartering: Hotel Cantaleone

På den hundredeogfemtiende vandredagen (hviledagen utelatt) tippet jeg altså over 3000 kilometer fra Stiklestad. Det er jo litt tøft da, å få til å gjennomføre noe som man har bestemt seg for. Det er faktisk ikke vanskelig. Jeg koser meg. Jeg har støtte. Jeg føler meg privilegert, takknemlig og glad. En nydelig mix, som kom med vandringen.

I dag tok jeg en skikkelig søndagstur. Fast bestemt på å finne den indre og ytre roen. Spurte om å få ha rommet til kl 11 og dro rett inn i den lokale kirken. Der satt jeg stille og aleine i en halvtime, sang 3 vers fra Amazing Grace og tente et lys for min siste medvandrer. Dristet meg til å gå rundt alteret og da kom det noen som stelte med kirken inn. De sendte meg et lumsk blikk og jeg tenkte i mitt stille sinn, at det er menneskene som forvalter religionen som er det hovedsaklig problemet og ikke religionen og det åndelige i seg selv.

Skikkelig rolig tur i dag. Det nytter ikke å skynde seg til Roma. Det er veien som er målet. Det er retningen. To dager har jeg ankommet etter kl 20 og det må være unntak mere enn en regel. Må ha litt kveld til å roe ned, vaske klær, zappe tv og legge meg tidlig. Jeg er et skikkelig A-menneske, i tillegg til å ha gått langt og med en utbrent lapp i pannen, så må rutiner disiplineres, så jeg får det bra med meg selv.

I dag har det vært så vakkert rundt meg at det var godt å kunne stoppe ofte og se. Det er som å vandre fra Otta til Lillehammer, bare dobbelt så bredt og fjellene dobbelt så høye rundt meg. Nå har prisene på hotellene roet seg også. Halvert fra Tyrols turistindustri.

Synes at det er kort igjen av vandringen. Innspurten. Har f.eks bare en hel måned igjen og det er oktober. Øver meg masse på tilstedeværelse og synes at jeg lettere har tilgang til det, uten å presse på. Aage skrev noe om å gi slipp på spøkelser. Jeg tror det er de automatiserte tankene som pulveriseres i et nærvær. Så blir det plass til nye tanker som automatiseres, men det aller beste er når jeg er fri begge deler. Når jeg glemmer meg selv og den plagsomme historien. Da er himmelen på jorden og det er fornøyelig å være.

Jeg var virkelig lei av å gå i terapi og skjønte heldigvis at healingen er mitt eget ansvar. Da er mye gjort. Verktøy har jeg fått i bøtter og spann, så jobben er min.

Og for hvert steg jeg tar er jeg nærmere det opprinnelige, sentrert og balansert. Det er vakkert å få tilgang til selveste livet. Om jeg skulle dø nå, så vet jeg med sikkerhet at jeg har levd. Jeg føler meg i orden selv om jeg måtte gå så langt.

Håper bare jeg får til å ikke bli så utmattet av det sosiale, at jeg tillater meg selv å ha de grensene jeg må ha for å fungere. Det er mye nyttig som skjer når man er i bevegelse og det er ikke forhåndsprogrammert, det strever ikke etter ‘likes‘ eller å bli sett. Det vil bare, som et tre i skogen, være. Det er vakkert!

Innsikt: å rette opp og lage gode rutiner, gir økt kapasitet.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 20. september 2019
• Distanse: 26.5 km
• Totalt: 2975.6 km
• Tid brukt: 8:23
• Innkvartering: Hotel Tyrol

På hviledagen dunket det på hotelldøren og der stod min søster. Uten overdrivelse, et sjokk. Et positivt sjokk.

Vi har vært så opptatt i dag at det har vært vanskelig for familien å få kontakt med oss.

En vidunderlig tur, etter en litt kinkig start med stengte veier ut av byen, men det var veldig verdt det. Vi fulgte pilegrimsløypen og fikk uttelling for det i mye skog.

Avsluttet med taxi for mørket kom. Dvs at det blir taxi tilbake dit i morgen.

Så takknemlig igjen. Så gøy å bli overrasket. Så kjekt å få en slik gave.

Gryemor lenge leve.

Innsikt: heldigvis vet vi ikke alt som skal skje og det gode står i kø.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 18. september 2019
• Distanse: 25.8 km
• Totalt: 2949.1 km
• Tid brukt: 5:53
• Innkvartering: Sir Thomas Bed & More

I dag må være rekord angående tempo. Hadde lett sekk. Skulle rekke Sir Thomas som hadde mottatt mine sko fra Norge. Han går hjem fra jobb kl 20. Fungerte å ha det som positivt stress. Det er en unique følelse når kroppen funker, å holde fortet, å holde fokus, å tåle de siste kilometerne, det er som å elske med Gud. Absolutt vanvittig. Dypt takknemlig. Veldig fornøyd.

Sir Thomas satt i resepsjonen like før kl 20, serverte meg sko og et glass rødvin. Fantastisk hotell. 8 rom. I et smalt langt hus. Og naboen er en kul italiensk restaurant der jeg spiste middag i dag.

Milica Vukadinovic serverer på Ristorante Speckstube og har allerede lest blogg i en uke. I dag fikk jeg servert lasagne og påspandert rødvin på huset. Hun sa: «you gonna sleep like a baby». Føler meg omringet av kjærlighet.

Fatter meg i korthet og tar hviledag i morgen.

Innsikt: nye møter gir ny spirit til veien videre.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 17. september 2019
• Distanse: 21.3 km
• Totalt: 2923.3 km
• Tid brukt: 5:26
• Innkvartering: Sir Thomas Bed & More

I dag gikk jeg ganske fort. Startet ganske seint, dvs 11:30 og skulle gå litt over 20 km med tung sekk, samt rekke hotellet før kl 20:00, som jeg måtte ta tog til og det blir tog tilbake i morgen for å starte fra trackingstoppet og alt det der.

Lovde meg selv at hvis jeg greide å bruke ca 15 min per km skulle jeg få lov til å skrive om bitre og misfornøyde mødre. Ikke det at det er et favoritttema, men fordi jeg opplever at folk som er i relasjon til misfornøyde mødre, mangler en stemme og at disse mødrene alltid blir beskyttet. Alltid spent på hvordan jeg greier å holde tungen rett i munnen og ikke senke meg ned på samme nivået som misfornøyde mødre er på. So here I go:

Da jeg fikk min første sønn, fikk jeg et brev fra min manns ekskone, et sykt langt brev, som jeg ennå har i forvaring, for å minne meg på at det er ikke noe feil med meg. En av de grusomme tingene hun skrev var at hun håpet at min sønn døde. Jeg tok brevet med meg til min psykolog og sammen forfattet vi et saklig svar tilbake.

Graden av misnøye og bitterhet kan jo selvsagt variere og finnes i alle samfunnslag, men etter min målestokk er misnøye og bitterhet største omsorgssvikt av de alle. Rett og slett et overgrep. Begrunnelsen er at det skader sjelen og som voksne operere ofte den som er utsatt for det, som underdanig og overhjelpsom overfor mor og andre.

Mine stesønner har ikke nevnt oss til moren, og vi snakker om 3 tiår, simpelthen fordi hun kan bli stiv og stille. (Mor må ikke bli lei seg), og sånn kan altså den som er bitter styre skuten.

En mild grad av misnøye er de som sier: «Etter alt jeg har gjort for deg». Da skal du passe på. Å løpe ærend for en som aldri blir fornøyd er som å bite seg selv i halen. Du vil aldri greie å bryte inn og stoppe den karusellen. Du vil aldri få høre at du er bra nok. Det må du ordne med selv. Å være i en relasjon til et konstant misfornøyd menneske skader deg. Det setter seg i cellene. Det er som en lammende giftsprøyte, som passifiserer livet i kroppen og forsmediger deg selv i tankene.

Misnøye er styrende som et taust trykk kan være. Det kan være viktig at du ikke nevner far. At temaene er akademiske og ikke personlige.

Det er fånyttes å forsøke å få de bitre til å forstå. Det som er viktig er at du frir deg selv fra flere giftsprøyter, selv om det krever at du endrer atferd.

Jeg har i forvaring 2 brev til. Et fra min mor, hvor jeg får beskjed om at jeg kan be om nåde og unnskyldning og det er ikke sikkert at det rekker for å «slippe inn i varmen» igjen. Ordlyden er ikke slik, men her jeg sitter i Italia er det slik jeg husker det. Jeg kan ikke huske at det var noe særlig varmt. Jeg kan ikke huske at det var noe kjekt. Lyden av glass mot glassbord kan jeg ennå ikke tåle og saft har jeg ikke drukket på 45 år, det sier vel sitt. Det viktigste der var å prøve å unngå tema, ikke gjøre seg tilgjengelig for lenge før da kom hele tråden om hvor idiot faren vår var etc. Tilbake til brevet: Jeg har krøpet og tryglet nok, bedt nok om unnskyldning. For flere liv faktisk. Det er ikke jeg som skal be om unnskyld. Jeg innordner meg aldri det spillet.

Bernt og jeg er besteforeldre, men vi får ikke treffe barnebarna. I følge en del, så er det Bernt som er bestefar, men hva er jeg som har levd med Bernt i 30 år da?

Det kan hende jeg er skyld i at vi ikke får se de, fordi i 2010, da var barna 4 og den andre noen måneder, hvorpå jeg sa til barnemor som er fra Brasil «at vi slår ikke barn i Norge når voksne synes at de gjør noe dumt. Hverken i ansiktet eller på rumpen». Mulig det var det som utløste raseriet, men vi har altså fått streng beskjed om at hun vil finne noen som kan drepe oss, hvis vi nærmer oss ungene.

For ikke lenge siden ringte eksen til Bernt og ba han melde brasilianeren til barnevernet. Vi så selvsagt nei, for vi kjenner de jo ikke. Dermed er vi de som ikke bryr oss igjen, liksom.

Og alt dette jeg skriver er liksom helt greit at de får si og gjøre og styre, mens vi er de som er uinteressert og uengasjerte?

Min eldste stesønn får knapt treffe sine egne unger. På langt nær oss. Ingen ukjent sak rundt omkring dette. Men jeg hater den styringen bitre mødre har på omgivelsene.

Hvorfor godtar vi det? Hvorfor føler vi avmakt? Hvorfor holder folk kjeft?

Jeg har aldri greid å ti stille om urett.

Det 3. brevet jeg har i forvaring er fra min far. Han ber meg om å ikke bry meg. Ha gjør det egentlig på en vennlig måte. Litt begrenset, men ok. Lettere å akseptere.

Vi fikk litt kontakt da min bror døde, men det stoppet for meg, da han mente at jeg skulle «hatt en på det andre kinnet», da jeg spurte om han husket at jeg som 16-åring lå på sykehuset en uke etter å ha fått juling av Tore.

Det som er det vanvittige er at bitre og misfornøyde mødre lager seg forklaringer der de andre er idioter. Det er andre sin feil at de er kommet der de er kommet. Fordi livene deres skulle vært noe annet og noen må være ansvarlig for at det ikke er sånn. Så lar de seg selv forfalle og det er greit nok, så lenge det ikke går utover andre. Men det gjør det som regel.

Må dessverre slutte å skrive. Må spise. Må sove. Skal vandre 25 km i morgen.

Innsikt: Bitre og misfornøyde mødre er som en lammende giftsprøyte.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 16. september 2019
• Distanse: 19.0 km
• Totalt: 2902.0 km
• Tid brukt: 6:30
• Innkvartering: Hotel Grauer Bär

Fra i dag har jeg altså 1000 kilometer å vandre til Roma. Når dagsetappene er under 20 km, begynner jeg å rusle og sette meg ned oftere. Har sin misjon det også. Det er gudsjammerlig varmt ennå. Kanskje litt skarpere luft om morgenene.

Gikk og la meg etter middagen i går. Sover ca 10 timer om dagene. Det hjelper på restitusjon. Fikk verdens fineste frokost i dag og de sendte med meg matpakke. I dag bor jeg på et brunt hotell. Pub med hotell opppå. Veldig hyggelig vert, som forklarte alt og så at jeg fikk prosenter på mat der borte og kirken lå der borte og det var ikke måte på. Jeg fikk varmt vann på termosen. Det blir Real TURMAT og et glass rødvin.

Ja, og verdens beste oliven har jeg funnet nå.

Klærne ligger i bløt mens jeg taster. Dagene er så fulle av visuelle inntrykk at jeg skal absolutt ingen stedet. Trenger denne nedtrapping før jeg sovner. Tror det er viktig at jeg holder fokus for å nå Roma.

Når jeg har sovet godt er jeg flinkere til å velge hva jeg vil tenke på. Sterkere til å ta styring. Må innrømme at på flate lange strekk leser jeg nyheter på telefonen, hører på YouTube videoer som jeg liker. Elsker tema som handler om å ta ansvar. Yogaen jeg bedriver om morgenen, selv om den noen ganger bare er 3 minutt, er en måte å være tilstede på, jo gamlere vi blir jo stivere blir vi, og den som ikke strekker seg, lever ikke. Jeg, som synes at fortiden er en plage, og jeg vet at jeg ikke er aleine om det, må finne de veiene til Rom som er mulige og sine egne, så man slipper å være forknytt og ikke tilstede.

Har lært meg å slutte å forsøke å overbevise de som ikke forstå til å forstå, det var en sånn befrielse.

Alle sangene mine, alt jeg har skrevet handler om Veien til Rom, om å finne sitt eget rike. Ikke de andres, men sitt eget. De handler om retten til å få være, ikke bli dyttet inn i et plagsomt system hvor maktkamp er det eneste saliggjørende. Jeg har aldri fått til å innordne meg noe system. Men jeg har manglet soliditeten som kreves for å stå an av når det butter i mot. Men jeg påberoper meg retten til å ikke krype, ikke la meg misslede. Det har vært mitt helvete og min himmel.

Nå skal jeg blande varmvannet jeg fikk på termosen med en pose Real Turmat, zappe noe tv og møte en ny vandredag, åpen og nysgjerrig på hva den vil bringe.

Innsikt: aleinehet er nødvendig.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

•