5: Frosta-Skatval

  • 27. mai 2018
  • Tid: 05:05 (pluss en båttur)
  • Distanse: 16.7 km
  • Totalt: 103.1 km
  • Været: Helt nydelig.L itt vind på sjøen.

Våknet til fint vær og en overdådig frokost. Tok farvel med eierne og gjorde det en pilegrim gjør.

Vandret på vakre Frosta. Vi gikk bortom kirken på Frosta, stengt, ennå på en søndag. Men det veide opp mot alt det vakre vi fikk se. Velholdt over det hele, og det irrgrønne grønne og for ikke å snakke om åkrene, så nydelig pløyd.

Tyngre å gå i dag. Heldigvis godt vær. Fant ut i dag at jeg passer virkelig ikke til å gå med masse folk, for mange hensyn å ta og det sosiale blir bare en for mye. Folks rariteter kommer så godt til syne Greide å oppføre meg sånn noe lunde. Fikk en artig båttur fra Vågen til Steinviksholm, rastet der. Vandret videre til Skatval hvor vi tok toget hjem.

Innsikt: respekten for naturen øker for hvert steg jeg tar.

4: Falstad-Frosta

  • 26. mai 2018
  • Tidsbruk: 08:08
  • Distance: 26.5 km
  • Totalt: 86.4 km
  • Været: Helt strålende.

Falstad, stedet hvor det var fangeleir under krigen. Museum og pilegrimsgård i moderne tid. Det henger en eim av kulde der, til tross for hyggelig betjening og jeg fikk mitt første stempel der fordi dette egentlig var min første ordentlige pilegrimstur, organisert av Pilegrimsfelleskapet St. Olav, ved Aage og Aasne Gram. To vakre mennesker som har lært oss å vandre, som sagt: Gå har jeg gjort siden jeg var et år, men vandring er definitivt noe annet. Du går på butikken, du spaserer en søndagstur, du vandrer fra et sted til et annet.

Å gå i skogen der så mange hadde blitt henrettet grep meg voldsomt. Akkurat som skogen husket, de samme trærne stod sannsynligvis der når dette skjedde. Ble stum, kjenner avmakt og sinne mot det kollektive egoet som blåser opp bagateller som fører til at folk slakter hverandre.

Vi vandret videre på asfalt et godt stykke, så det var godt å komme til fjorden og finne gruset sti. Ufattelig med hytter langs med sjøen. Mye å se på og det var bra for det var langt for meg som nybegynner å vandre, selv om jeg faktisk løp litt av turen.

Vi overnattet på Oldervik Herberge hvor vi fikk stempel i alle pass, 9 personer som vi var. Fiskesuppen var god, men jeg kunne spist hele kasserollen alene. Sovnet momentant kl 21:00. som vanlig.

3: Levanger-Falstad

  • 10. juli 2018
  • Tidsbruk: 07:03
  • Distanse: 22.3 km
  • Totalt: 59.9 km
  • Været: Kjempefint

Dette var dagen jeg følte at det virkelig startet. Våknet, pakket, tok toget til Levanger og startet GPS’n der. Jeg oppsøkte kirken der for å få stempel i mitt pilgrimspass og der var det en begravelse for en kvinne på 47 år. Fullsatt kirke. I stedet for å vente, takker jeg inderlig for dagen jeg får og står der stille en stund og reflekterer over livet. Det kom en prest bort til meg og jeg fikk signaturen hans i passet, Dag Husby, før jeg la ut på de to milene jeg skulle gå.

Jeg gikk over en bro og startet med å gå feil retning. Ikke helt tilstede der, men med bedre humør. Fikk gå på en nydelig høyde, forbi asylmottak og inn i skogens mysterier. Etterhvert som jeg går kommer jeg mere i kontakt med det gudommelige i alt. Godt å ha den tilstanden der, for ofte trenger tankene på. Blandingen av lettelse og sorgen over at jeg måtte gi meg som artist og tapet av min bror, som døde desember i fjor.

Bestemte meg for å raste ved Alstadhaug kirke. Der var det nok en begravelse for en jente på 35 år. Fullstappet kirke. Pratet med mannfolkene som kjørte begravelses bilen, de satt på en benk i kirkegården og røykte. En vanlig arbeidsdag for dem. Jeg gikk ikke inn, men satt meg i prestegårdshagen og spiste min mat. En kvinne som bodde der kom og velsignet maten og jeg fikk gå på do inne. Gikk inn i kirken når alle var gått ut og fant stempelet selv og stemplet meg inn der.

Et nytt åpent landskap tittet fram og jeg trives veldig godt å det åpne. Nydelige hus å kike på. Langt å gå og en del asfalt. Det er drepen for mine knær, men jeg kom frem til Falstad til slutt, etter å ha gått til feil sted, også der. Alt var stengt der, men etter 10 minutter kom Bernt kjørende og hadde en kjølebag med en kald Dahls øl i. Den beste ølen jeg har smakt denne sommeren!

Innsikt: Det er ikke gitt at man skal bli gammel.

2: Verdal-Levanger

  • 8. juli 2018
  • Tidsbruk: 8:28
  • Distanse: 27.7 km
  • Totalt: 37.6 km
  • Været: Nydelig sommervær

Startet trackingen fra stasjonen i godvær med godt følge, Bernt Marius. Mannen min som også kan gå i stillhet. Det rare er at når jeg begynte å like stillheten ble jeg mer nysgjerrig på hans stillhet og setter pris på den, mot før kunne jeg bli irritert når det ble stille. Mye man skal lære om seg selv. Vi vandrer med friskt mot langs pilegrimsløypen, men merkingen var ikke superb, så vi gikk oss bort. Det rant noen gloser av meg, som det gjør, når jeg føler at jeg har «sløst bort tiden», noe som jeg senere skulle forstå som vel så viktige steg å ta for å lære.

Beundringen av den trønderske naturen startet her. For et landskap. Har aldri sett det sånn før. I sakte tempo får en det vakre med seg. Gård på gård med det intense grønne og det frodige overalt.

Lunsjen tok vi på en benk ved ruinene av Munkeby kloster, grunnlagt 1150/1180. Ble nedlagt som kloster rundt 1200 tallet. Skulle absolutt vært et stempel der. Bernt’s fascinasjon av oldtiden kom til sin rett og heldigvis har han like stor glede av å vandre som jeg har. Fascinerende å tenke på at her har det bodd kvinner som har viet sitt liv til denne stillheten. Det guddommelige begynner å ta form på turen. Føler meg rik allerede.

I dag gikk vi langt og det kjentes i mine knær, så det var fint å avslutte med et godt måltid på Mintage på Levanger, et sted jeg aldri ville fått prøve uten denne rare ideen om å gå meg i form. Etterpå tok vi toget hjem.

Innsikt: Å gå feil er en viktig lærdom.

1: Stiklestad-Verdal

  • 9. juli 2018
  • Distanse: 9.9 km
  • Tid brukt: 4:55
  • Været: Sol og litt vind

Alle veier fører til Rom, sies det og denne starter i Stiklestad Kirke, der det sies at Olav den hellige er begravet. Nå skal jeg gå herfra og gå meg i form.

Ideen startet da jeg fikk et nyhetsbrev av Gitte Jørgensen – forfatter, coach, underviser og journalist, hvor hun spurte om jeg hadde mot til å si hva jeg ønsket meg for sommeren og om jeg våget å si det høyt, det gjør jeg! JEG SKAL GÅ MEG I FORM. — 

Jeg startet dagen med å ta toget fra Trondheim til Verdal, for å vandre til Stiklestad alene. Ikke lange turen, men på veien fikk jeg en fjær i hodet. Jeg er nødt til å vandre langt og jeg er nødt til å vandre stort sett alene. Å gå er et lavterskeltilbud som fungerer godt når man har forsøkt alt. Å sette den ene foten foran den andre skal bli min besettelse i lange tider, helt til jeg er kommet fram til Rom eller kanskje gir jeg meg før, som Forrest Gump gjorde, han stoppet og snudde plutselig om, fordi han følte jeg ferdig med å løpe, som han gjorde i flere måneder. Eller kanskje går jeg lengre…

Veien er målet. Rom er en show-off greie som jeg vet jeg kan klare. Men klarer jeg å være mere tilstede i livet jeg har blitt tildelt? Jeg trenger en bedre helse. Jeg føler meg konstant utslitt og det hjelper å gå, jeg kan ikke sitte i ro, selv om jeg er erklært ufør.

Jeg er Betty, jeg er 54 år, uføretrygdet, hadde kreft i 2005 og har etter dette strevet med fatigue, senskade etter kreftbehandlingen. Gav slipp på min artistkarrière i 2017 og det føltes som en lettelse. Nå vet jeg ikke hva jeg skal, men jeg kan begynne med å ta ansvar for meg selv.

Jeg var alene i kirken på Stiklestad. Jeg tok et godt tak i steinen som er skjult bak alteret i kirken, steinen som Olav visstnok skal ha falt ved og lovet meg selv å vie nok oppmerksomhet innover, til jeg opplevde å ha kontakt, intimitet og kraft i meg selv igjen.

Innsikt: Å ta grep føles bedre enn å vente.

Vi Invalide

Herregud, jeg må bare begynne å skrive. Du skjønner, det er en sånn verdensomspennende konkurranse jeg er med i hver november og da gjelder det å skrive 50 000 ord i november, det betyr 1666 ord per dag og det er jo greit når det ikke er så mye å gjøre, men når skrivingen er klemt i mellom alt mulig, da kan det røyne på å få det gjort. Har bestemt meg for å få det gjort. Ikke fordi det skal bli stress og sånn, men det er fordi jeg får trent opp skrivingen igjen, styrt ordflommen på et tastatur og ikke minst trent opp viljestyrken.November er en måned jeg har lært meg å ta, i stedet for at den og dens mørke tar meg, så egentlig så går det ganske bra med meg når jeg holder fokus og gjør det livet befaler. Før prøvde jeg i større grad å styre og kontrollere det hele, men det har ikke ført noe annet enn stress, kreft og misnøye med seg, så jeg har vel endelig lært.Nå har jeg skrvet 177 ord og så begynner farten å sakkes ned. Det er egentlig litt tidlig i forhold til hvor mye jeg skal levere. Tankene begynner å spekulere om jeg skulle skrevet noe bedre, noe annet, ja noe frodigere, viktigere og da vet jeg at egoet puster meg i nakken og indirekte sensurerer det jeg gjør. Den indre kritikeren kan sakke skritt som har en retning og et hvert tempo som går et annet sted enn det har tenkt. Har vært med i denne konkurransen i mange år og tidligere har egoet gjort det om til en bokplan. I tilfelle har jeg skrvet en 5-6 stykker. Den jeg i så fall liker best er den som jeg skrev til Gud. Boken het vel: Et brev til Gud, men det ble for personlig. Knausgård går meg ikke opp til knærne engang når jeg setter i gang ‘sånn’ og jeg tror ikke at det er noe helsemessig lurt å grave opp tanker om fortiden i noen særlig grad. Det gjør bare jævli vondt og har ikke noe annet for seg enn å opprettholde lidelsen. Smerte er uunngåelig, lidelse er valgfritt. Kunne kanskje gitt en grei intekt, men friheten er helt ubetalelig. Der jeg er i livet nå, kan du ikke kjøpe for en billion en gang.Det kjekke med å bli en voksen dame er når friheten manifisterer seg og jeg forstår mitt ansvar. Da må jo selvsagt jobben med å ta vare på det lille barnet i meg selv være gjort. Egenverdet og selvrespekten må være intakt. Da trenger jeg hverken å dra meg selv eller andre ned. På en måte så kan du si at det er et kunststykke, som få har fått gjort. Mange holder på med å forandre seg selv, grave opp i saker og ting, men sitter ofte fast i forklaringer og bebreidelser. Tro mine ord, alt sammen har jeg også gjort, men det funket ikke tilas noe annet enn å sitte fast. Noen ganger løsner noe, og man får en innsikt som er verd noe og gir en ny giv og en ny start, følelsen varer noen sekund, så er man ofte tilbake til den tilstanden som man var i rett før, selvsagt pittelittegranne klokere, men ‘stucked’. Øvelsen er å trene på tilstedeværelse igjen og igjen og igjen og igjen. For det er noe med det gamle innlærte mønstrene, de puster deg i nakken og vil ha deg tilbake dit som du kom i fra. trygghet for enhver pris, selv om det aldri er så dårlig. Hjernen elsker mønster.Har kalt denne skriveprossesen for VI INVALIDE. Det kunne vært hva som helst, men VI INVALIDE er en gruppe jeg er med i, som skal ha noen konserter før jul i år. Jeg har jobbet med dette i et år. Hatt endel konserter i lag med ‘gjengen’, som er to som bruker rullestol, min sønn som har asperger på slep og Frode Dyrli Angelsen som litt tilfeldig har endt opp som headmaster eller kapellmester. Men jeg tror han trives med oss. I allefall, i går sparket vi ut en page på facebook om opplegget og jeg er veldig stolt og det hele er i beste punkånd. Skapt ut av intet, men med en selvfølgelig mine om livets rett og vår fødselsrett til å ha det bra og fungere, bidra og ha en plass i samfunnet, som har blitt trangere og trangere og mer og mer for de normale. Når normalt blir trangt, lever mange i utenforskap. Nåtr det er sagt, egoet begynte å lage en illusjon i hodet mitt at kanskje media ville bli oppmerksom på oss i år. Du vet, den gamle sirkushesten inni meg, som ennå higer etter å bli sett, eller det rett og slett kan være praktisk i forhold til å gjøre folk oppmerksom på konseptet og mulighetene for å komme på konsert med oss, men jeg tror ikke lenger at media gjør så stor forskjell. Ikke på dette nivået, kanskje pittelitt, men så går det fort over. Et lite bluss, liksom. De virker ikke så interessert i sånt som har med solidaritet å gjøre. Det er mere fryktbasert det media holder på med, eller så må du ha gjort det stort i stjernekamp eller 71 grader nord, og slik er det altså ikke for en gammel punker, eller for VI INVALIDE. Vi er som småfolk å regne, men inni oss så føler vi oss kreative og viktige og vi trenger ikke overbevise noen andre om dette. Vi trenger å kjenne det slik selv. Livskvalitet ligger i det du er og våger å være og gjøre. Som Kjartan Kristiansen i Dum Dum Boys sa: «belønningen er det du gjør». Herregud tiden flyr og jeg må fly avgårde, får ta opp tråden siden. Betty Xxx 959 0rd. Tilbake for å skrive tilsammen 1666 ord for denne dagen. Dagens overskrift ble VI INVALIDE. Ikke tilfeldig som sagt. Flere konserter i anmarsj. Vi har jobbet oss frem til denne tittelen. Først het vi VERDIG LIV, men så diskuterte vi oss frem til VI INVALIDE, så det ikke skulle oppfattes som om det var synd på oss. Det er noe med oss alle. Det er mye tæl i disse folka og jeg beundrer de for motet og trøkket de har, synes ikke synd på seg sjøl, men tar i et tak. Hovedgrunnen til at jeg ville lage disse konsertene, er at jeg har lyst til å sette lys på de som ikke får så mye lys på seg. Og hele livet mitt har jeg søkt etter å ‘henge med en gjeng’. Laget utvidet familier hvor jeg enn har gått, og vært uredd det å synliggjøre det som gjør meg invalid, men det gidder jeg ikke å skrive om nå.Herreguden, det skal holde hardt, akkurat som jeg har mistet skrivefarten, eller er det slik at noe har endret seg inni meg? For jeg har begynt setninger som jeg flere ganger har hvisket ut, fordi de har en eim med seg av gammel historie og jeg orker ikke å gå inn den der «bli banket opp av meg selv» – gaten. Det skjer litt sånn halvautomatisk fordi tankene bare durer i vei, men så er det noe nytt som har skjedd med meg her og det er ikke en sensur, men snarere en bevissthet, noe nytt som forteller at gammel rask er ingen tjent med. Jeg vet jo at noen liker å lese sånn sosialpornografi, men det gir ingen vekst, bare understøtter lidelsen eller forer egodyret som vil sitte fast i det som alltid har vært. Det eneste vi kan gjøre med fortiden er å la den ligge i fortiden, men vi må være våken for at den ikke sniker til seg plass og utgir seg for å være dagens helt, slik at handlingene våre blir reaktive i stedet for tilsteværende. Det er fort gjort at gamle historier får nytt liv og hadde det bare ført til noe bra så hadde det hatt noe for seg, men det gjør ikke annet enn å repetere og stoppe utvikling og til forferdelig mange skaper det en uro og tristhet som er lammende. Det hender vi er redde for det nye. Å tenke at vi har en mulighet til å slippe taket på historien. Å slippe taket har ihvertfall vært løsningen for meg. Slutte å mate og tro at det gamle skal endre seg. Det skadeskutte er gammelt, det hender ikke i dag, selv om smerten føles ny så er det kroppen som husker. Dette går det an å få kroppen til å skjønne. Men det er slik med denne type innsikt, som jeg elsker, den er ikke så populær. Den krever et faktisk nærvær, og det er faktisk en jobb. Ingen blir lykkelig hele tiden av å bli mere opplyst. ,men man forstår seg selv litt bedre og kan tilgi seg selv. Noen ganger får det litt fyrtårnaktig-status å ha opparbeidet sjølinnsikt, så lenge man ikke kommer for nær. Det er ikke sånn at båtene kommer til fyrtårnet når det lyser opp, da har de nemlig lys nok til å ferdes der de er, og slik skal det jo også være. Tilstedeværelse er smittsomt, men også slitsomt, derfor er det noe med at det kan virke ensomt å få selvinnsikt, fordi ikke alle prioriterer å arbeide med seg selv, men da må man finne støtten i seg selv og ikke søke den utenfor seg selv. Soliditeten bor i oss. Essensen er der alltid. Og vi kan stole på at den vil oss vel.1. november og jeg skal skrive hver dag og forsøke å ikke sensurere for mye. Hjernen er på et nytt sted i år, det merkes. Den har fornyet seg 🙂 Fordi jeg har skrevet slik hver November i 4 år, så merker jeg hvordan tenkingen har endret seg. Jeg er ikke så ufri og i det gamle sporet. Det hender det lurer meg, men jeg merker det raskere. Hurrei. Denne måneden skal jeg trene opp viljestyrken min. Stå opp hver dag og gjør yoga, det har jeg gjort siden 1986, så det er ikke noe nytt, men jeg skal skrive en halvtime før det i tillegg. Jeg skal ta egoet før det tar meg, eller ta tankene før de tar meg. November er mørk og jeg vil være sterk. Sunn mat, god søvn, lite alkohol og helst vin og da kun Amarone. Jeg skal male akvarell, jeg skal synge og jeg skal nyte livet mere enn å streve. Kom november med ditt mørke så skal vi se hvor mye lys jeg får sluppet til. Jeg er klar. Jeg skal være åpen og nyskjerrig og skape rommet rundt meg så det blir spennende og jeg skal dele. Heisann der ble det 1781 ord. Betty xxx

«Nyte Reisen Mer» er en sang om resten av livet.

Cover400x400Teksten til «Nyte Reisen Mer» finner du her, og du kan f.eks. høre den her

Nyte Reisen Mer var den siste sangen Frode og jeg skrev sammen til denne platen, og jeg blir alltid glad av å synge den. Musikk har alltid bidratt og støttet meg, gjort rare følelser tilgjengelig, men sjeldent har jeg blitt ordentlig glad av musikk, men i det siste har det skjedd. Jeg kan ofte ha ledd etter at en sang er ferdig fordi det er morsomt å få til et noe nytt, men Nyte Reisen Mer bidrar til ektefølt glede.

Første verset forklarer at jeg ofte forstrekker meg før jeg får til å stoppe opp og gjøre det som er best for meg. Har en masse års trening i å gjøre alt mulig for andre. Det er ganske vanskelig å velge en ny vei og forandre på atferden og prioritere meg selv, men når nok er nok, så blir man villig til å sette foten ned. Vi lytter ikke når kroppen hvisker til oss, men venter til den skriker og da blir jobben kjempestor, fordi det også følger med masse følelser på at man har gitt faen i seg selv. Undertegnede har brukt mye tid på å syte og sitte fast i lidelsen, (smerte er uunngåelig, men lidelsen er valgfri), fordi smertekroppen har villet holde fast i det gamle, fordi egoet ikke har villet bryte med tradisjonen, med det innøvde, med det tillærte, det automatiserte. Men når kroppen min hadde hylt enn stund og kroppsvekten ble tresifret, tok jeg noen steg ut i det ukjente. Der komfortsonen slutter, starter livet. Jeg gikk ut i det store svarte hullet og gav meg totalt hen til prosessen og til noe nytt. Uten beskyttelse.

Andre verset handler om ego’et og dets behov for å være noe mer enn det som er, noe større, noe mer populært, mer karismatisk, mer suksessfull. Jeg har latt dette egoet ødelegge mye for opplevelsen av musikk. Forventningene har vært at noen skulle komme og hjelpe meg med booking og management, så musikken ble spredd utover. Denne forventningen har gjort meg ulykkelig, og jeg har det mye bedre i mitt eget forhold til musikk, når jeg ikke tror at det må bli større enn det det er, at det er å skape som er den virkelige suksessen. Når man ønsker seg noe urealistisk så er det som om det aldri blir bra nok, som om guleroten sitter fast på ryggen og en går i ring for å nå den.

Vers 3 holdt jeg på å kutte ut, men det er viktig å få sagt NEI til flere verv og særlig gratis arbeid. Det får holde med et par tre i året. Når strikken er tøyd for langt, så kjennes livet ganske trangt ut og det er det ikke verd. Det er nødvendig å finne fred med seg selv og oppleve at det man gjør er godt nok. Viktigst er å si ja til seg selv.

Vers 4 handler om å danse etter andres pipe, eller la det være, om å like det de andre liker eller gi faen i hva de synes og gå for det som en selv tror på. Tørre å ta steget ut. Det ligger noen usagte normer om å følge og beundre de sterkestes parti, der makten rår, men jeg driter i de. For jeg skal nyte reisen min mer !!!

«Et Vakkert Sinn» handler om min eldste sønn.

Cover400x400Teksten til «Et Vakkert Sinn» finner du her, og du kan f.eks. høre den her

Tittelen er tatt fra filmen A Beautiful Mind, som handler om en schizofren matematiker, som het John Nash. Han fikk Nobelprisen i økonomi i 1994 og døde i en trafikkulykke på vei hjem fra flyplassen da han hadde vært i Norge og fått Abelprisen i matematikk i 2015. En nydelig beretning om et slitsomt liv, for å få til å fungere med de begrensningene og utfordringene man har.

Et Vakkert Sinn handler om min sønn som har asperger og en uspesifisert tilstand i autismespekteret, pluss OCD (tvangstanker). Teksten ble skrevet som den første i samarbeidet mitt med Frode. Utgangspunktet var en hendelse hvor John Arvid opplevde å bli kjørt i fra etter en øvelse en gang. Han er ikke alltid like rask ut døren, fordi han har så mye han må sjekke først, som er en tvangsutfordring for han. Dermed hadde de han skulle sitte på med i bil, kjørt sin vei da han endelig kom ut. Jeg skrev en mail til dem det gjaldt og forklarte hans tilstand og den fikk dessverre ikke de gode konsekvensene. Det passet seg ikke å skrive sånn, fikk jeg vite og dermed skrev jeg selvsagt en tekst om det og. Sendte den til Frode og fikk melodi i retur. Uten bro, så jeg ble med å lage melodien på bro og da falt låten på plass.

Vi valgte å spille den inn med gitar og sang. Den kunne lett ha fungert med et helt band, men det er nå ikke tingenes tilstand og låten står seg slik vi gjorde den. Tøff og sår rockelåt om retten til å få være seg selv.

Dette ble også opptrinnet til tekst om ‘vi invalide’, om at når normalt er trangt er det mange som faller utenfor. Om at de normale laget dette utenforskapet og at det ikke lenger er plass til mennesker som er annerledes eller har funksjonsutfordringer. Samfunnet er tuftet på at du er skoleflink, presterer, leverer, er sosialt flink og på jobb 200 % av døgnet. Man mister essensen i livet, der det kreative og vakre oppstår. Alt blir resultatorientert og prestasjonsdirigert og man mister fargene, kjærligheten og muligheten til å være fornøyd og skrekkelig mange blir uten lønna arbeid og annerkjennelse for det de gjør.

John Arvid er utdannet fotograf, spiller i eget band, i mitt band og er mye ute på konserter og er en sosial fyr. UFFA-miljøet skal ha stor takk for å inkludere alle mennesker med alle utfordringer. John Arvid tar mye konsertbilder og er en stor ressurs i vårt liv. Det er hardt nok for ungdom generelt å funke innenfor normalen, så vi påpeker utenforskapet som er skapt av ‘de der’ og hva ‘de der’ faktisk går glipp av.

Teksten er om et vakkert sinn og det er ikke så mye mere å si om det.

«Da Du La En Hand På Meg» er en sang om helbredelse.

Cover400x400Teksten til Da Du La En Hand På Meg finner du her, og du kan f.eks. høre den her.

Noen ganger virker andre mennesker, noen ganger har mennesker et rom rundt seg, hvor det er plass til å vokse i, Frode er et slikt menneske. Han gav meg lyst til å skrive noe vakkert og da ble det til noe som jeg nylig hadde opplevd og som er av de sjeldne opplevelsene i livet.

Jeg har gått 30 år i terapi og gjort mye fremgang, men jeg har også sittet fast i min egen lidelse og smerte. Mye av det har vært tanker som jeg ikke har greid å kvitte meg med. Manglende tilstedeværelse. Jeg har tvilholdt på gamle historier som ble min egen identitet, som hjernen min brukte for å syntes synd på meg selv eller mitt ego, som hadde behov for å opprettholde seg selv. Være den forutrettete i stedet for å ta et ansvar for å bli fri fra det. Man vet hva man har og det er vanskelig å gi fra seg det som funker, selv om det ikke er bra.

Jeg hadde kreft i venstre bryst og i lymfene i armhulen for 10 år siden. Hele venstre siden har vært en hard klump bestandig og etter kreften har klumpen i ryggen hardnet til og venstre armen blitt stivere. Jeg kom til psykomotoren med denne klumpen og denne armen og hun fordrev det ut av meg. Det vil si jeg var klar for å slippe taket. Jeg valgte å stole på henne, hun trykket på det vonde stedet og jeg gråt og jeg gråt og falt og falt og var livredd for at jeg aldri skulle slutte å falle. Det viser seg når klumpen ble pulverisert at det ‘bare’ var gammel angst, forsteinet hardhet, forsvar. Og egentlig så har kroppen passet på meg. Beskyttet meg, den gangen da, men jeg trenger ikke lenger den beskyttelsen. Når det løsnet i ryggen ble det som å få fri fra gamle klør, fri fra historien, fri fra det steinharde ytre som jeg noen ganger har hatt og som ikke har gjort meg noe godt.

Så kom det frem en liten jente som kjente glede og jeg løp ut som en ku på beite og skrev disse vakre ordene, som jeg sendte til Frode. Tilbake kom den vakreste melodien av de alle.

Mange kan si mye, men jeg har faktisk stolt på min egen evne til å skrive og vært modig i å dele og jeg vet at det i lengden funker bedre, enn å sitte og vurdere og kritisere det som kommer fra sjelens skattekammer. Om ikke det har gitt så mange mulighet til å høre det, så har en og annen alltid satt pris på det. Det er godt nok for meg. Iallefall har Da Du La En Hand På Meg virket helbredende for meg. Takk til dere som har hjulpet meg.

Kan ikke alt få være som det er, til en forandring?

Kronikk i Adresseavisen 9. mai 2015

Uansett hvor mye penger vi har, kunne vi godt hatt litt mer, uansett hvor slank vi er, vil vi helst være litt mindre. Uansett hvor bra vi gjør det, kunne vi gjort det litt bedre.

Om forandring: «Galskap er å gjøre ting om og om igjen og forvente forskjellige resultater» er en berømt setning fra Albert Einstein. Fantasien har ingen grenser for hvor mye eller lite forandring som skal til, skriver kronikkforfatteren. (Foto: STR, AP)

Om forandring: «Galskap er å gjøre ting om og om igjen og forvente forskjellige resultater» er en berømt setning fra Albert Einstein. Fantasien har ingen grenser for hvor mye eller lite forandring som skal til, skriver kronikkforfatteren, Betty Stjernen. Foto: STR, AP

Uansett hvor mye penger vi har, kunne vi godt hatt litt mer, uansett hvor slank vi er, vil vi helst være litt mindre. Uansett hvor bra vi gjør det, kunne vi gjort det litt bedre. Det er et uendelig sug av behov og mangel på aksept av slik vi faktisk har det. Vi krever forandring av oss selv. Forandringen gjør oss lykkelig i ti sekunder, så forsvinner rusen. Selvsagt vil vi være den beste utgaven av oss selv, være ansvarlige for et godt og langt liv i vekst. Men hjernen vil at det umulige er mulig og aksept av livet slik det fortoner seg, er nærmest som å innrømme at man ikke har skjønt det eller har gitt opp. Gitt opp hva da, om jeg tør spørre?

Urealistiske målsettinger er lettere å «deale» med enn å slå seg til ro. Drevet av en indre uro, et kaotisk selvbilde eller et arrogant ønske om noe større, stige i gradene, bevise, levere. Du er ikke noe hvis du ikke drives av et ønske om å bli noe stort, kamuflert inn i en tittel, helst en doktorgrad, som nesten tar livet av familien, samma hvilket tema, bare det virker, bare du blir ferdig, så de ser deg, så det gir «likes». At du kjøper Sorgenfri er det ingen som ser, selv om du vet at det kan endre mer om alle gjør det. Så går vi på det ene nederlaget etter det andre. Det kalles for å være ambisiøs, og å ville noe. Noe annet er ikke akseptert.

Vi har ikke trening i å være i realiteten. Vi er i fortid og i fremtid hele tiden. Vår største folkesport er å komme vekk fra det øyeblikket vi er i og over til det neste. Mål er greien. Reklameapparatet får oss til å tro at alle skal være make, se ut som sylfider. I realiteten er det bare 1 av 10000 som er det. Vi er ikke fornøyde med oss selv. Vi tror vi blir glade bare vi kommer oss ut av denne uken og inn i helgen. Bare det går over det som er, bare det blir sommer så blir det bedre…

Hva med å passe inn i den store variasjonen av mennesker, få fred med oss selv og la det ytre få være, stole på at livet vil oss vel og føle oss fine og fornøyde uten å forvente mer? La flyten få være drivkraften og se hva som skjer. Tør vi egentlig det?

Jeg sier ikke at det ikke er fint med forandring, men det er selve anatomien i ønsket om forandring som er av interesse. Hvorfor vil vi forandre? Når vi har bestemt oss for å forandre, hvorfor bryter det sammen? Hvordan gjennopptar vi prosessen uten å klandre oss selv og andre?

Jeg sier for eksempel ikke at Grete Roede ikke virker, men det pløyer ikke grunnen nok til at vi forstår oss selv slik at forandringen blir varig. Jeg sier ikke at penger ikke er kult, vi har alle kjent et større beløp i hendene, uten at det ble den nye normalen. Jeg sier at hvis vi skal forandre så må det være suksess i det. Det må være et poeng der.

Jeg sier at forandring for forandringens skyld ikke gir mening. Forandring kan ikke bare være atter et sug etter mer som kan «please» egoet. Den usexy aksepten av det som er, er faktisk den største forandringen som kan skje, for i det ligger hemmeligheten til å få oppleve selve prosessen. Er det du som blir rik, så kan du bidra til at alle kvinner i den 3. verden får seg utdannelse. Det er forandring med mening. Og jeg ble den som heiet på deg. Det gir også mening.

Vi har identifisert oss med en falsk væremåte for å være en av flokken. Våger vi å slutte med å forandre og begynne å akseptere? Hjelperen som er lei av å hjelpe, må tåle tomheten. Den tjukke må se seg selv på en annen måte, den mislykkete må tåle å seire, den bedratte må ta livet tilbake, den utstøtte må stå i sentrum, den hatete må tåle å elske, den som de ikke liker, må selv like, den som aldri får jobben, må akseptere og ta gartnerjobben istedet. Og så videre. Da må aksepten av deg selv være hovedjobben, vi må komme tilbake til oss selv. Hjernen er avhengig av at det finnes et annet sted, og vi har alltid trodd at hjernen vet bedre. Men det er ikke sant. Så kan ikke alt bare være det samme, til en forandring? Når vi prater voldsomt med noen, så hører vi ikke fuglesangen eller regndråpene, men med det samme vi er stille, så er den tilbake.

Noen har sagt at når noen dør, så er det redselen for å ikke ha levd som er den største skrekken. For hva er nå egentlig det å leve? Kan det være så enkelt som at alt får være som det er? Aksepten av at slik ble det?

Fantasien har ingen grenser for hvor mye eller lite forandring som skal til. Mange kjenner den berømte setningen til Einstein: «Galskap er å gjøre ting om og om igjen og forvente forskjellige resultater».

Å være fornøyd er heller ikke enkelt. Egentlig er det umulig å få det til uten å akseptere dette. Mens essensen, det stille indre orkesteret, bare observerer. Jeg sier ikke at det ikke er fint med forandring. Jeg bare forklarer hvorfor vi kjenner et stort tomrom i oss, når vi ikke har akseptert at forandring ikke er veien til saligheten, men snarere en sti ut i intet.