163: Rovigo – Polasella

  • 7. oktober 2019
  • Distanse: 18.4 km
  • Totalt: 3354.6 km
  • Tid brukt: 5:59
  • Innkvartering: Astra Hotel

En lett vandredag. Kroppen var opplagt og humøret på topp. Ruten var laget slik at jeg fikk masse grus å gå på. Området er flatere enn Danmark, husket at jeg trives best i åpne landskap.

666 km igjen. Trondheim – Oslo eller noe i den duren.

Kjempeglad for at formen slo til igjen. Forkjølelsen har roet seg. Takknemlig og fremdeles imponert over kroppens evne til restitusjon.

Jeg skjønner egentlig ikke at dette går an, men det gjør altså det. Jeg har gått langt og har ikke hatt lyst til å gi opp en eneste gang. Hver dag skjer det noe spennende i form av motivasjon eller nye tanker.

Fryder meg over de nye tankene, som er friere og mere solid og mere ivaretakende for meg selv. Mere frigjort fra frykt og det, i følge diktet jeg delte i går vil mitt nærvær automatisk frigjøre andre. De som vil ha det da. Ikke alle som liker nærværskraften.

Om morgenen er luften skarp så jeg går med ull nå. Litt for varmt midt på dagen.

Gikk til Polesella og måtte ta tog til Ferrara for overnatting. Da blir det tog tilbake i morgen tidlig og fortsette der jeg slapp.

Innsikt: Alle ting går over. Som vi sier hjemme hos oss: Enten går det bra eller så går det over!

Reklamer

162: Boara Pisani – Rovigo

En av de 5 korteste turene på denne vandringen. Men dog kanskje en normal søndagstur for mange. Snakket med min mellomste sønn, Per Kristian i dag og han sa at nå hadde jeg ikke så lenge igjen. Riktignok det, spørs hvilket perspektiv du tar. Hvis du skulle startet og gått 68 mil fra i dag av, så ville det jo oppleves som om det tok sin tid. Jeg skal som skrevet i går, fordele det på 6 uker. Dvs 2 mil per dag og 6 hviledager, en per uke. Så lenge har ikke han hatt ferie siden han var ungdom.

Så jeg undres på hva kunsten er de siste milene. Ikke gå amok. Ikke gå av hengslene. Ikke gå for fort. Ikke for sakte. Jeg hater hviledagen, da savner jeg familien min. Bedre med korte vandredager, for da har jeg en oppgave og slipper å fokusere på at jeg er aleine.

Er litt for kroppslig sliten til å besøke museum etc og for visuell mettet til å spasere rundt. Trenger bare å få blogget litt, vasket litt klær, spille litt på mobilen, brodert litt. Gjespet og klødd meg litt på magen, selv om det er midt på dagen.

I dag skal jeg bare gå ned og spise, chille, zappe tv og det jeg nevnte. Og selvsagt planlegge rute med Bernt. Det er mye booking og ting som skal klaffe og alt tar vi fra vår egen lomme. De fleste som bor på hotell blir betalt av jobben. Jeg ser det på de, at de har gått trøtt av å spise ute. Jeg er drittlei av det. I går spiste jeg Entrecôte, uten saus og med 20 CL rødvin til. Jeg savner å lage mat, å lese en papirbok, å ikke føle meg jaget.

Hver morgen føler jeg meg jaget. Sikkert fordi jeg er litt sliten, men de som vasker skal gjøre jobben sin og jeg må pakke og komme meg avgårde. Jeg liker det lille presset som er i det å komme seg videre også. Være på oppgaven. Gjøre jobben. Forholde meg til meg selv og egne greier. Alle tingene mine som har sin faste plass i sekken. Og de sekundene jeg slipper taket på et sted og går for veien føles ubeskrivelig ut. Hotellet har fått sine penger, jeg har fått min frihet. Ubetalelig.

Det er jo en skrullete greie å gå til Roma. Men i mangel på annet å gjøre for å friske til og etter å ha forsøkt alt, så var det bare å sette en fot foran den andre. Har aldri vært lat, dessverre. Men tvinges til å roe meg ned mellom øktene per nu, ihvertfall.

Hadde innbilt meg at noen kilo av kroppens fettmasse skulle forsvinne, men vekt messing er jeg det samme, tror jeg. Har bare sluttet å hate det. Ser en sunnere og mere trent kropp i speilet uansett.

Bebreidelsestiden er over. Det er slutt. Det er nok nå. Jeg har tråkket på meg selv og forsøkt å forandre meg, i alle de år. Ene grunnen er sånn selvpålagt indre kritikk, det andre er klangen fra barndommen, om å være for mye. Begge deler foregår på en egen radio frekvens, som hodet mitt manøvrerer. Om ikke annet, så har jeg lært meg å skru ned lyden.

Favoritt temaene mine som handler om ego/essens og tilstedeværelsen kunst blir kanskje for selvutleverende. Ihvertfall blir tilbakemeldingene rare i forhold til det jeg formidler. Jeg er kanskje en av de sterkeste, modigste og sunneste personene jeg kjenner. Jeg bare deler at livet har flere sider. Jeg er ikke deppa eller svak, jeg er åpen og sårbar. Jeg forsøker å nå kjernen i mitt indre, så jeg kan ha en god relasjon til det som er bakenfor egoet, så jeg kan funke fredfullt og fritt. Respektere den kraften jeg fikk utdelt, som har blitt drysset ned av meg selv, særlig.

Nelson Mandela leste disse ordene høyt en gang, passer å gjenta de i dag:

Vår dypeste frykt er ikke vår utilstrekkelighet.
Vår dypeste frykt er at vi er kraftfulle uten grenser.
Det er vårt indre lys,
ikke mørket som skremmer oss mest.

Vi spør oss selv,
”hvem er jeg som våger å tro at jeg er genial, praktfull og fantastisk?”
Jeg spør: Hvem er du som ikke tør være alt dette?
Du er et barn av Gud.
Å gjøre seg selv liten gjør ikke verden bedre.
Det er ingen klokskap i å gjøre seg selv liten,
for at de andre ikke skal føle seg usikre i ditt nærvær.

Vi er født for å bekrefte den Guds storhet som er i oss.
Den er ikke bare i noen av oss,
den finnes i oss alle.
Når vi lar vårt indre lys skinne,
tillater vi ubevisst andre mennesker å gjøre det samme.
Når vi frigjør oss fra vår egen frykt,
vil vårt nærvær automatisk frigjøre andre.

~ Marianne Williamson ~

Imnsikt: lett å være møll i andres lys, vanskeligere å stå i sitt eget lys å skinne.

161: Monselice – Boara Pisani

  • 5. oktober 2019
  • Distanse: 19.0 km
  • Totalt: 3229.8 km
  • Tid brukt: 5:53
  • Innkvartering: Hotel Petrarca

Hvis det skal være noe poeng i denne bloggen for ettertid og for etterkommere som skal vandre til Roma, får jeg snakke mere om løypevalg tror jeg.

I dag hadde vi høytlesning fra Trondheim, fra boken til «vår venninne» som Bernt kaller henne, Synnøve Skåksrud. Fordi hun har gått foran og vist vei til Roma via sin reise, sin blogg, sin bok. Via Roma går i en krok akkurat her jeg er nå. Tar et foto fra mobilen, som viser Via Romea-veien akkurat her. Skulle gjerne fulgt den veien slavisk, fordi jeg har regnet dager til Roma, inkludert hviledager, via Via Romea, men det fantes ikke noe ledig overnatting inni der, og ikke faen om jeg går hele den veien rundt, som hadde blitt langt over 30. Synnøve gikk den og måtte gi seg på 30 km, da ville ikke hennes kropp mer, så hun tok taxi til Rovigo.

Derfor har jeg i dag gått min egen vei til Boaa Pisani og i samråd med kontrollsenter et i Trondheim har vi igjen landet på en kort søndagstur i morgen. Planen var til Ferrara på 3 dager. Lange etapper, men pga vanskelig med overnatting blir alt snudd på hodet. Det forgår et sykkelløp og et billøp i helgen.

Jeg er glad for kort etappe i morgen for jeg er blitt litt forkjølet og føttene er rødglødende. Prøver å passe på meg selv. Blandingen av å lytte til kroppen og ha selvdisiplin nok til å stå ‘an av er en merkelig kombo. Det finnes ikke rom for syting, da har jeg tapt. Her gjelder det å holde fokus. Et blodslit, på rette siden.

Jeg vet, pga boken til Synnøve at mandagen består av 97 prosent asfalt, så kanskje Bernt får til å finne noen grusveier via flyfoto.

Mange av Synnøve «feiltrinn» slipper jeg å gjøre, fordi hun har vist vei. Og hun gjorde dette uten et kontrollsenter, hun involverte seg mere i pilegrimsfolket, det er mange veier til Rom. Og hun gjorde dette uten Via Romea-tracket/appen, det er helt utrolig, for merkingen er comme ci comme ca.

Det er bare å senke skuldrene og finne roen. Det er 6 uker igjen av denne reisen. Det er en norsk ferie, pluss seniluken. Det gjelder å nyte dagene og ikke bare komme frem. Det gjelder å avslutte sterkt.

Innsikt: Det gjelder å avslutte sterkt!

160: Padova – Monselice

  • 3. oktober 2019
  • Distanse: 24.1 km
  • Totalt: 3210.8 km
  • Tid brukt: 6:39

I dag har jeg snakket skikkelig høyt og bra med hjernen min. Tatt stålkontroll. Veiledet milene, så de bare ble en jobb som måtte gjøres.

Det må da være slik idrettsfolk gjør det. Kom en kar syklende forbi. Liggende på sykkelen. Brukte bare hender. Skikkelig treningsøkt. Mange av disse som er proffe, er å se på dagtid. Det er jobben deres å holde seg i form.

Altså mine mil er en jobb som må gjøres. Noen ganger blir det transportetappe-følelsen og noen ganger noe mere.

Gikk gjennom Padovas gater i morges. Var innom Scrovegni-kapellet som rommer Maria-bildene av Giotto. Der var det 3 skoleklasser og to busslaster med pensjonister. Jeg skjønte straks at dette ville ta halve dagen og 2 mil krever sine timer. Så jeg gikk der i fra etter litt kikking omkring.

Synes det er deilig å vandre når det heller mot kveld. Kaldere og mørkere. Hodelykten er tatt i bruk. Da er det bare en ting jeg sleper på som ikke er tatt i bruk. Lakenposen.

Sitter akkurat nå med beina i bløt. Har slept på 1 dl grønnsåpe lenge. I dag kom den til nytte. Tar meg en hviledag i morgen med innlagt tur til Venezia. 3 stk som har frarådet meg å dra dit. Jeg drar. Jeg har vært der før. Jeg vet at det er dyrt. Jeg vet at det sannsynligvis er mye folk. Mygg. Varmt etc. Men jeg er for nære til å la det være.

Innsikt: Å leite etter tilstedeværelsen er som å leite etter brillene som sitter på hodet.

159: Camposampiero – Padova

  • 2. oktober 2019
  • Distanse: 20.5 km
  • Totalt: 3188.7 km
  • Tid brukt: 5:48

Da det var 6,6 km igjen, dukket den første benken opp. Jeg satt meg og dro opp sandalene fra sekken igjen i håp om å få frisket til beina litt. Materialtretthet kanskje?

Så kom det en katolsk kirke. Der gikk jeg inn, som jeg gjør i alle kirker som har døren åpen. Betalte 2 euro for et lys, som jeg gjør i alle kirker på min vei, og tenner det for den og den på min vei, så observerer jeg de som bruker kirken og takker for meg etter snaue 10 minutt. Huset ved siden av var en bar. Som jeg også besøker. Går på do og bestiller et glass hvitvin. 1 euro. Altså jeg får to glass hvitvin for 2 euro, det samme som et lys koster og jeg vet sannelig ikke hva som gav mest uttelling,…. eller kanskje jeg gjør det. Nei, jeg er usikker. Samma det. Jeg kom frem.

Innsikt: når du har begynt å stole på impulsene kommer egoet og vil vise hva hjernen tror er best for deg. Hold fast i hjertet som viser vei. 

158: Cittadella – Camposampiero

  • 1. oktober 2019
  • Distanse: 19.5 km
  • Totalt: 3166.2 km
  • Tid brukt: 5:48

Ramlet inn hotelldøren kl 21:45 med en McDonalds-pose i hånden, første på turen. Klokken er 21:45. Ferdig dusjet, med håndkle rundt meg og blogger som om jeg ble betalt for det.

Skummelt for sånne som oss, som har dette avhengighetsgenet. Bloggingen kan gå inn i rekken. Skal ihvertfall opphøre når Roma er nådd. En tid for alt og i porsjoner.

I dag var det varmt gitt. Jeg gikk med Birkenstock-sandalene de første 10.000 stegene, for å få en forandring. Beina har gått med ullsokker i 5 måneder nå og jeg har en idé at jeg skal lufte de litt mere enn den ene hviledagen. Går alltid med sandalene på hotell og er flink med å smøre beina morgen som kveld. Har mange fine ritualer, som gjør dette levelig.

I dag var det en selvhealingsdag. Lettere sekk og kroppens tempo. Jeg stoler 100 % på kroppen nå, at den vet best, for det har funket hele veien. Det er bare hodet som krangler med avgjørelsene som kroppen har tatt. Hodet som vil inn og korrigere ut i fra hva seg hør og bør. Nok egoprat.

Etter 3 kilometer ramlet jeg bokstavelig talt inn i en sigøynerleir. Det var litt ute i periferien. 2 bikkjer kom gneldrende mot meg. Det tok en stund før en av gutta veltet seg bortover og kjeftet på de. Den ene løftet han opp, den andre løp i sirkel og kom tilbake til meg, enda hissigere. Det tok sin tid, så kom karen tilbake og kastet stein på hunden som gneldret til meg og den andre kom tilbake mens fyren løp etter den han kastet stein på. Ikke rart at de gneldrer. Jeg hadde en hund etter meg lenge, heldigvis hadde jeg stokkene, som gjorde at den holdt avstand.

Så ropte de etter meg om jeg røykte og heldigvis så gjør jeg ikke det og om jeg hadde gjort det, så hadde jeg ikke gått inn i den leiren og røykt. Det skal være sikkert. Jeg brukte mye energi på det der og merker at jeg må være påpasselig med energien. Jeg har gått lenge nå. Sårbar og litt redd for å «ikke holde».

Men det ser lovende ut. Nok en vandredager tilbakelagt og jeg gleder meg til å slenge hodet ned på puten.

Innsikt: stol på intuisjonen som veileder kroppen

157: Bassano del Grappa – Cittadella

  • 30. september 2019
  • Distanse: 17.2 km
  • Totalt: 3146.7 km
  • Tid brukt: 5:24
  • Innkvartering: Hotel Corso

I dag gikk jeg hverken Via Romea eller Cammino del beato Enrico. Jeg gikk veien Bernt og jeg laget for å få 3 etapper til Padova, som var mindre i kilometer og som gav tilgang til tog, så jeg kan pendle de neste 2 dagene for å få gått hele strekket.

Det er mange slags behov. Å slippe å pakke sammen sakene hver morgen er en av de. Å våkne på samme sted er et annet. At de samme personene sier hei til meg og kjenner meg igjen er et tredje. Å bære tung sekk er langt ned på listen over verstingene. Men det er viktig at det er kroppen som bestemmer og ikke hodet når jeg velger etappene fremover til Rom.

Tuslet avgår, godt humør, ante fred og ingen fare, en sværing av en kar stoppet på sykkel og spurte om jeg visste om elven og Via Romea. Han snakket bare italiensk og jeg svarte på engelsk. Han skulle visst alt jeg visste om kart for tiden og at jeg visste godt hva jeg hadde valgt bort i dag, til fordel for 3 netter på samme plass, men jeg sa ikke noe. Lot han bare snakke. Det er rart hvor mye folk vet om å vandre i 5 måneder, uten å noen gang ha gjort det.

Jeg syntes det var veldig okei der jeg gikk, helt til han forklarte hvor fantastisk det var der jeg ikke vandret. Jeg visste godt at Via Romea fortsatte langs elven jeg hadde så stor glede av i går. Rart hvor lett det er å la seg vippe av, gitt. For avgjørelsen tok jeg i går. Valget var tatt. Til fordel for noen goder, som er vanskelig å oppdrive på denne reisen. Jeg må få sove i samme seng flere netter. Ringte kontrollsenter et som hjalp meg å huske fordelene med å velge løypen rett fram og ikke langs elven som hadde i dag utgjort 5 kilometer mer og nye hotell i 3 dager. Nå er jeg innlosjert i Padova og drar tilbake til Citadella i morgen tidlig og fortsetter der jeg slapp.

Begynner å skjønne at det jeg gjør er modig, svært og vakkert! Jeg skjønner det, fordi det koster. Men nå får det koste det det koster. Kanskje er det sammenlignbart med de som drar til Everest, de mangler oksygen på slutten. Jeg trenger mere og mere at alt er forutsigbart, at jeg får mat, lett, at jeg får sove godt, at jeg ikke må fryse, etc. Dagsform is everything.

Noen har spurt meg om et hotell har utmerket seg eller om jeg husker noe spesielt. Nei, faktisk ikke. Men jeg husker 3 måltider. Det første var på Heidehotel Landhaus Tewel, det var helt julaften. Han som jobbet der laget sinnsykt god mat. Helt julaften. Og en kamerat av han spanderte et glass vin på meg. Uten å kreve en samtale tilbake. Han bare sa: Respekt og gikk. Jeg la ut bilde på bloggen av han og en MC-skjorte av Hells Angels Trondheim. Han hadde akkurat mistet konen sin. Han var nær seg selv og livet. Lett å prate med. Lovet han at jeg skulle gi beskjed når jeg var i Roma. Husker de to neste måltidene, men husker ikke stedene, for grave i dette siden. For nå må jeg faktisk prioritere å finne stedet jeg skal spise. Resepsjonen anbefaling.

Han karen på sykkel ristet på hodet forresten og lurte på om jeg hadde vandret før og om jeg skulle vandre til Santiago de Compostela seinere. Jeg bare trakk på skuldrene og sa at jeg ikke visste. Jeg sa bare at jeg skulle til Padova nå.

En dame på sykkel stoppet meg også i dag. Hun lurte på hvor jeg skulle, jeg svarte Padova. Hun sa: «Me help you». Og gjett hva svaret mitt var.

Da kom jeg til å tenke på boken til Synnøve og hennes vandring til Roma. Hun hadde latt en dame hjelpe seg. De kjørte rundt og Synnøve måtte høre på hennes plager og problemer. Det er ikke akkurat det man trenger her og nå.

Her og nå trenger jeg maaaaaaaaaaaat.

Innsikt: Når du har tatt en beslutning, ikke begynn å tvile selv om noen andre «vet bedre».