Jeg har slått meg på Herberge-bølgen, anbefalt av en hyggelig dansk familie jeg møtte andre dagen på herberget i Viborg. Passelige avstander mellom etappene og, det er som å åpne et Kinderegg, du vet ikke hva som kommer, men etter 5 sekunder kjenner du det igjen likevel. Her er det ihvertfall reint og orden på sakene. Nå er jeg på Hald Hovedgaard, hvor også Det Danske Forfatter- og Oversættercenter og en naturskole holder til.
Som en film fra krigen eller et skip til Amerika
For en vakker dag! Har gått i skog det meste av tiden. Rotet litt rundt i byen. Kjøpte knotter til stavene, Real TURMAT, ny lakenpose og var på Turistkontoret. Tok en kaffelatte før jeg forlot byen. Det blir ikke for mange, for gode kopper kaffe.
Kroppen er i form. Bærer hvert gram med stolthet, både på egen kropp og i sekk. Får tanker om at kiloene har valgt meg, så jeg skal slakke ned tempoet, så jeg får med meg det som skjer rundt meg. Og ihvertfall i dag mener jeg å ha sett en snegle føde, har ikke hørt noen andre si det.
Føler meg privilegert og plassert på en og samme tid og når jeg vandrer føler jeg meg uendelig fri. Gratulerer min midterste sønn med dagen, 24 år. Jeg elsker deg og du har en mor som gjerne vil være i form og oppleve eget liv og observere ditt liv, med respekt og kjærlighet.
Vel, jeg har vært inne på det før, forventninger er ikke noe særlig, for det stemmer sjelden. I Viborg så jeg for meg en velkomst, ikke sånn fanfaresak, men bare noen som ønsket årets første pilegrimer til Herbergene velkommen. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle få mitt nye pilsgrimpass (har fylt ut 2 stk fra Stiklestad til Viborg). Det skal gjelde fra Viborg og sørover og gir litt billigere sted å bo. Men huset her var tomt. Så kom jeg på det, det finnes to typer pilegrimer, de som vandrer og de som er pilegrimbyråkrater, de sistnevnte går hjem kl 17:00. Jeg leste mer enn det som stod på Hærvej-appen. Det var åpent for innsjekking mellom kl 17 og 19.
Hvis budsjettet hadde tillatt det, så hadde jeg heller bodd et annet sted, men jeg forsøker å gjøre det beste av det. For 100 kroner, hva kan jeg forvente?Jeg har vasket klær i vasken og dusjet igjen og satt fra meg mine toalettsaker på badet.
Det bor en danske og svenske også her, men jeg er for meg selv, det er det jeg behøver.
Traff noen trivelige dansker på Cafe Børsen , 20 min fra her jeg bor, Puben er visstnok Danmarks eldste. Det er Bluesfestival i byen. Jeg kunne ikke vært mindre interessert. Kroppen har musikkboikott, så jeg sitter heller her og taster.
Det er kaldt her og ingen WiFi tilgang. Det er som en skolegymsal med etasjekøyer. Bernt har lovet at hvis han vinner i lotto så skal pilegrimsturen skifte stil. Jeg klarer å trives uansett. Skal gi Viborg en sjanse i morgen. Spasere rundt og hacke Ingress og ta en Croissant og en kopp kaffe på en fortausrestaurant (der kom forventningen igjen). Skal kjøpe Real TURMAT i Spejder Sport butikk på mandag (200 meter i får hvor jeg bor). Prøvde å rekke de i dag, men de stengte klokken 14, hadde ikke en sjanse.
Vært en fin tur, særlig i starten. Litt slitsomt at været varierer sånn. I dag var det hansker og lue på slutten, ullstillongs og ulltrøye hele dagen. I dag var det en dame som velsignet meg. Jeg eg er sikker på at hun var prest. Det var måten hun stilte spørsmål på, som gjorde at jeg tenkte det. Hun hadde det derre åndelige over seg. Jeg gråt i en halvtime etter møtet med henne. Møtet varte bare i 10 sekunder. Underlig. Jeg bare gråt og gråt. Hadde ikke en sjanse til å tenke på noe, bare slapp opp en gammel sorg, endelig, på en måte.
Innsikt: korte møter kan gjøre mye for sjelens helbredelse.
Gikk under en mil i dag i nydelig terreng og med nydelig vær. Danskene bruker ordet DEILIG om alt og det er vel saktens sant. Jeg tok en hviledag i Skals, det pissregnet i går, så da var det veldig rett. Gikk bare 7000 steg, til butikken, til kirken (som alle er stengt, selv på himmelspretten), men Skals Kro er full av trivelige folk og jeg fikk saktens satt meg ned og brodert på min splitter nye duk, så da er turen offisielt åpnet. Når jeg har landet såpass at jeg tar frem sysakene da er livet fullkomment.
Startet med grønt, inspirert av TUBORG-etiketten.
Jeg har slått opp mitt telt og igjen føler jeg meg litt mere barsk. Det er fantastisk ganske mange elementer å bli dus med, plassering, hvor ting skal ligge, hva jeg skal ta med i dusjen, klær jeg skal vaske etc. Men det er godt å kjenne litt mere varme i været og nå gleder jeg meg til en natt ute, med bare telt duken som shelter.
Kom til campingen ca kl 15 og nå, 3 timer seinere er jeg plassert. Hun som tok i mot meg, gave meg to alternativer nemlig, bo ved en lekeplass eller opp i skogen. Jeg spaserte rundt og kjente etter hva som kunne fungere best. Og sånt skal sies, jeg er ikke så tøff som de sier. Jeg liker ikke engang ordet tøff. De som kjenner meg vet at jeg ikke er det. Tøff er det jeg var som punker, det har en identitet i seg, som noe hardt, som noe ytre Show-OFF. Jeg er myk og jeg er modig, men ikke tøff. Jeg er redd som alle andre. Jeg trenger trygghet jeg og. Hadde Bernt vært med hadde vi valgt plassen langt opp i skogen (med voldsom utsikt faktisk) men jeg gikk for plassen når lekeplassen. Mannen til hun som styrer her, mente at jeg skulle velge det med utsikt og det er typisk at jeg «går på», men jeg falt på plass. Det er greit å strekke seg, men strekker man seg for langt er strikken tøyd for langt og da blir jeg bare utslitt. Det var ikke noe benker og bord der en gang. Nå sitter jeg og taster på terrassen til en hytte som ikke er bebodd og det føles godt at jeg greide å lande på å ikke strekke meg for langt.
Hvem sa at søvn-apne begrenset livet?
Det skal kanskje komme regn i morgen tidlig og da er det godt å være i nærheten av tak.
Å bo i hus med strøm og vann er forferdelig enkelt egentlig. Det er litt mere å tenke på når disse godene er utenfor rekkevidde. Så jeg er geskjeftiget med all slags primitive behov og det rare er at det er ok å arbeide med. Gjør at jeg føler meg privilegert i livet. Takknemlig for alt som fungerer på reisen.
Alle dansker hilser på meg og ønsker meg god tur. De vet ikke hvor jeg skal eller hvor langt jeg ha r gått. De bare er vennlige og det gjør noe med meg.
Føler meg virkelig verdsatt.
I morgen er det Viborg.
Innsikt: det gjelder å ikke strekke strikken for langt.
Været: Oppholdsvær, en del sol, litt varmere enn i går
Økonomi:
Saldo fra i går: -2459
Dagens: 500
Kost & øl: 140
Losji: 100
Saldo: -2199
2 grader varmere. Det gjør susen.
Men i dag er jeg nærmere himmelen enn noen gang og det helt av seg selv. Beina gikk som en kule og jeg er så takknemlig og så glad for at formen gjør seg selv. Lenge siden jeg har kjent at formen går rett vei, dette er dagen. Ble nokså overrasket. Sov riktignok 10 timer i natt (litt av og på), men totalt bra. Vasket meg ut av en trist liten hytte. Glad jeg kunne bidra med litt liv der. Skals var målet og hit kom jeg og ble tatt godt i mot på kuleste puben nord for Viborg. Her har de lov å røyke og to tvilling-brødre har jobbet i et firma som har laget skumgummimadrasser, med tilholdssted på Øysand/Melhus. Underlig hvor liten og hvor stor verden kan være, fordi den tidligere generalsekretæren for Nato, før Stoltenberg, kommer fra Skals.
Niels, den en tvillingbroren som jobbber på Skals Kro
Jeg har installert meg på et nydelig rom overfor puben til kr 100, brukte 20 kr i en Tuborg da jeg ankom. Spist middag på et nærsted for kr 100 og avslutter i puben med en øl for kr 20.
Imponert over å få så mye for så lite, men samtidig har jeg et minus å innhente.
Takker for følget, i dag også!
Innsikt: Gode dager kommer noen ganger helt av seg selv.
Jeg er Betty. 55 år. Uføretrygdet. Tåler ikke stress og press og har slitt med fatugie etter kreftbehandling.
Jeg er Betty. Snart 56 år. Modig. Viljesterk. Utholdende. Klok.
Jeg er Betty. En kvinne mellom 50 og 60 år, som har 3 store sønner og en mann som er i fullt arbeid. Jeg liker aktivitet og er god på å lage prosjekter.
Å vandre helt til Rom er et prosjekt for å styrke helsen min og en måte å bruke livet mitt på, som også gir meg en indre reise.
Jeg forsøker å riste av meg gamle innlære ferdigheter som ikke fungerer lengre for meg, som f. eks. :
å ta ansvar for andre
å «gratiscoache»
å klovne
å underholde
å synes synd på meg selv.
Jeg velger å tro at et halvt år på veien gir meg tilgang til å forholde meg til de enkle ting, være tilstede, ta i mot hjelp, strukturere meg i en retning som gir meg bedre muligheter for å utvikle nye ferdigheter så jeg kan nyte livet mitt mere enn jeg har gjort.
Begynner å finne en ro på vandringen. Blir sterkere for hver dag.
I dag var en sånn: alt er i flyt dag. Gikk ikke så langt så da fikk jeg mere «fritid». Bor i en hytte. Her er det snart varmt. Søt liten by med campingplass midt inn i byen.
Skal snart spise tomatsuppe med egg. Sparer siste Real TURMATen så lenge som mulig.
En del av meg kunne jo selvsagt ha dødd for å ha bodd i Aars Hotell en natt til. Et hotell som ligner på Tretten Kro, gir sånn Twin Peaks-følelse. Sovet, ruslet rundt i en koselig by med ca 8000 innbyggere. osv osv. Men en annen del av meg vil videre, holde meg til planen, som er å kjøre lavt budsjett. Jeg eier ikke kreditt kort. Det er fordi jeg ikke tror på å «tisse i buksen for å holde varmen», så jeg må komme meg på campingplasser og det blir i morgen. Det er også lovet sol, litt kaldt men skyfri himmel faktisk ( i skrivende stund, kl 21:00 høljer det faktisk ned enda).
I dag tok jeg rådet til Aage Gram om å spise noe annet enn havregrøt og Real Turmat, så jeg kom akkurat i tide for å bestille meg mat på hotellet. Det var faktisk så godt at jeg gråt av glede. Rødvin glasset var heller ikke å forakte.
Kjente meg sterkere etter mat. Sloss litt med at timene går så fort etter at jeg har kommet frem. Skal vaske noen sokker og truser etc. Skal antagelig bli bra lei av de samme klærne. Sa akkurat til meg selv at i morgen skal jeg få gå med t-skjorte hvis værmeldingen holder det den lover.
Traff en trivelig nordmann på REMA 1000 i Aars. Rett før hotellet. Han fortalte om en som hadde gått fra Sør-Amerika og til Canada for å styrke helsen. Han mente at formen ville komme av seg selv. Jeg aner konturene av det. Må bare få meg rikelig med søvn i natt, så skal jeg «gønne på» i beste Betty stil. Ikke stresse, men flyte med veien.
Innsikt: Jeg har ingen lengsel etter å komme frem, jeg har hjemmet mitt i sekken min og det gjør meg godt!
Det ble (ikke uventet) en litt tung start, fordi nå skal jeg gå aleine igjen. Bernt dro hjem. Han må på jobb. Men jeg takker inderlig for følget. Det hadde ikke vært mulig å gjennomføre uten han, fordi jeg ikke våger å bo i Shelterne aleine. 4 sheltere fikk vi prøvd: Understed, Østervrå, Klokkerholm og Hammer Bakker.
Det finnes et shelter på Øster Hornum også, men som sagt, da blir oppgaven for stor for meg, så jeg er nå i Aars. To trivelige jenter på butikken i Øster Hornum tok seg av meg og ringte taxi. Jeg satt og ventet på en benk med en øl og en banan og synes at summa summarum har dagen gått fantastisk fint.
Blir alltid litt euforisk på slutten og så takknemlig når jeg møter folk som bidrar. I tettstedet Godthåb (nydelig navn) var det et ektepar som sa jeg kunne sove i stuen deres i natt, vennlige folk over alt. Jeg takket og neiet, men jeg hadde ordnet meg i Aars alt. Dessuten så skal jeg unngå å bli for privat. Blir så sinnsykt sliten av det. Denne turen er min og så kan jeg dele litt på blogg. Takker for kommentarer på bloggen. De inspirerer og gir energi.
Skulle gjerne bodd på camping, men den eneste i området er nedlagt. Skulle ha tatt buss, men det gikk ingen på søndager fra Øster Hornum, heller ikke på mandager, så da får det bare være sånn. Det blir jo aldri som tenkt og man bruker alltid mere penger enn man tenkte, men jeg har tro på at dette ordner seg etter Viborg. Da ligger Herberger og campingplassen tettere, Nå er jeg skikkelig på landet.
Taxisjåføren var selvfølgelig også en hyggelig person, som henter meg kl 09:30 i morgen tidlig.
I dag passerte jeg 1000 km siden Stiklestad, og i dag har jeg vært én måned sammenhengende på veien. Jeg gratulerer meg selv og støtteteamet mitt.
Innsikt: Ut å vandre, da treffer du trivelige folk.
Vær: Sol til å begynne med, overskyet og kald vind etterhvert
Økonomi:
Saldo fra i går: 1487
Dagens: 500
Kost: 350
Hotell: 1875
Saldo: – 247
Dette er faktisk på Hærvejen 🙂
I går tok vi taxi fra Aalborg sentrum til Scheelsminde Hotell. Dermed ble det til at vi ruslet inn til sentrum for å gå Hærvejen hit ut i dag som hviledag. Og det er det jo, siden vi går uten sekk. Det viste seg at det var karneval i Aalborg denne lørdagen, noe som førte til en del viderverdigheter med å komme seg inn til sentrum. Etter et sushi-måltid og en «bajer» på en uterestaurant trålet vi oss gjennom karnevalet og ut på Hærvejen som går i et fantastisk flott landskap ut fra byen sørover.
Pilegrimsmerket (som har vært med siden Stiklestad) og flagget, hang jeg fra meg på Hammer Bakker. Har et nytt flagg fra Ålborg.
24. mai 2019
Distanse: 18. 2 km
Totalt: 974. 0 km
Økonomi:
Saldo fra I går: 1378
Dagens: 500
Kost: 400:
Tilgode: 1478
Det er en god følelse å hver dag starte på nytt og på et nytt sted. Selv om vi våkner til at regnet trommer på teltet er humøret upåklagelig og innsatsen på topp. Heldig for oss at disse shelterne her, som gir ly til tingene våre og på denne plassen på Hammer Bakker, et sted inn i skogen, var det en stor leirplass i tillegg.
Vi pakker ned et vått telt og kommer oss avgårde, etter å ha spist Havregrøten vår. Tror ikke Bernt vil savne grøten noe særlig. Han presterer å brekke seg og vi omtaler det som tapetklister av og til. Det gjelder å ha nok vann, så blir det mere en havresuppe.
Vått vær inn til storbyen og deilig å lande på hotell og tørke opp.
Innsikt: hver ny dag er en ny mulighet.
Hyggelige tyske ungdommer som var syklister på tur.
«Skal du gå helt til Roma? « Ja, det skal jeg. «Da har du for mye fritid!» Ja, det har jeg.
Det er helt sant. Jeg har for mye fritid. Det er akkurat det som er sant. Og hadde ikke hun sagt det, og jeg tatt det personlig, hadde det ikke blitt noen blogg.
Jeg har arbeidet meg halvt i hjel. I følge Bernt har jeg ikke visst hva fritid er. Da jeg som nyutdannet barnevernspedagog, med spesaiutdanning i økonomi etterpå, ble headhuntet til å skape kafeen Stolt i samarbeid med Preben Oosterhof, til ungdommer i ettervernstiltak i ruskollektiv, fikk jeg lønn for en 100% stilling, men jobbet 150% i jobben. Ved siden av band og familie og sånt. Da jeg etterpå jobbet som prosjektleder for MindThe Gap gikk jeg ned til 60% leder-stilling, som betydde 60% lønn, men med 120% innsats. Så ble jeg syk, kreft og utmattethet og sånt. Da jobbet jeg for kreftforeningen en liten stund, før jeg ville starte enmannsforetak, for å kunne regulere min egen arbeidstid, som førte til 300% innsats til liten lønn.
Ja, jeg er krenket. Men saken er at jeg har latt meg krenke av meg selv. Ble arbeisnarkonam, i stedet for å ha en fritid og barnas oppvekst husker jeg bruddstykker av. Tok veldig mange bilder da og har mange album, men det dekker ikke opp opplevelsen av å være tilstede med dem… Og nå er de store.
Jeg holdt masse foredrag og sånt i mitt enkvinnesforetak. Solgte sjela mi. Rus, kreft, musikk, alt som var salgbar. Vi er mange som har solgt foredrag med kunnskap om livet. Vi drar rundt på hverandres konferanser og forteller hverandre ting som skjer der vi ikke er. Merkelig geskjeft. Folk der har samtaler de knapt forstår selv en gang, på et intellektuell nivå som ikke berører. Jeg berørte og ble populær og kunne ta meg greit betalt. Jeg bød på noe fra mitt eget liv, men jeg følte meg som en klovn. Lå bestandig i fosterstilling etterpå. Det var ikke verd det. Siste foredraget jeg holdt, sa jeg at jeg skulle ha 25 000 kr for en time, så gav jeg pengene til min sønn som hadde blitt frastjelt kamera sitt, så han kunne kjøpe seg et nytt.
Siste spilleoppdraget jeg takket nei til var Trondheim musikkfestival, 3. Juni 2017. Jeg spurte på mail om mine sønner kunne få oppdraget i stedet og de svarte at jeg var den som var så heldig å få tilbudet om å spille (gratis) på denne festivalen.
Så har jeg jobbet masse som frivillig da. Det har jeg gjort så masse at siste gang jeg sang på julaften i Vår Frue Kirke I 2016 (med ræva lyd), ble jeg så kvalm av min egen veldedighetsgreie at jeg var syk i mange dager etterpå. Sønnene mine har ventet på meg hver julaften i alle de år fordi denne veldedighetsgreie var så viktig
I allfall, det blir ikke noe foredrag etter Roma. Kun ett sted skal jeg prate fordi disse menneskene har støttet meg masse i forkant. Dette er en tur som skjer nå.
Eg e' på vandring 