Ote og jeg gikk på hver vår videregående skole og vi møttes i friminuttene og viste hverandre tekster. Jeg husker ikke hva som var hennes tekster eller mine og derfor sier jeg at Ote skrev Å Være, best sånn. Ote var en fantastisk frontfigur og det var enkelt å være bandmedlem sammen, fordi vi var drevet av å skape. Vi laget Luppeklubben for å ha en egen scene og skaffe andre spillejobber. Hver linje i låten Å Være har en betydning og det kunne vært skrevet norsk stil om alle linjene. Utrolig bra hele greien.
Betty og Ote
Ingenting For Norge er en populær samleplate. Den ble dyr fordi et japansk punkband begynte å covre Religiøs Terrorav Fader War. Jeg har gitt bort alle mine. En til en punker i Trondheim fordi han var kul med sønnen min, som trengte en normal støtte på skolen. De andre 3 eksemplarene jeg hadde har jeg forært sønnene mine, ikke sikkert de skjønner hvor stort noen av oss synes at platen er, men de kan jo selge den hvis de trenger pengene 🙂
Å Være er en av verdens korteste punkelåter og jeg ble invitert til Den Store Punkefesten i Hulen i Bergen for å fremføre denne med Teenage Kicks i 2010, ihvertfall 100 i salen. En ære.
Det låter slik:
Betty & Teenage Kicks. Hulen 2010.Norske Budeier
Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:
Jeg har utsatt denne låten i det lengste, men den må med. Ut & Inn. Jeg har utsatt å bli konfrontert med at jeg har brukt uttrykket «perler på et svin» om Erna Solberg, men jeg synes virkelig at handlingene hennes er «svinete» og bare det at hun er villig til å gå til sengs med Fremskrittspartiet er nok for meg. Du kan ikke pynte deg med den slags.
Det nytter ikke å putte perler på den grisete politikken Høyre bedriver. Det finnes noen få anstendige kloke Høyre-politikere (f.eks. Bent Høie/Kåre Willoch) men de er ikke mange. De som er ansvarlige og utøver makt, skal vise større humanitær forståelse og medmenneskelighet enn det den sittende regjeringen gjør. Erna er grisedyktig til å argumentere, men står ansvarlig for å privatisere vekk alle tjenester og selger ut solide bedrifter fra landet (f.eks. NSB) og ødelegger velferdsstatens grunnprinsipper. Høyresiden gjør større skille mellom folk og for ikke å snakke om medmenneskelighet, de har ikke tatt i mot 50 fra Moria-leiren en gang, ennå de lovet. Det er patetisk og heldigvis, neste år er det stortingsvalg og de blå må vekk for de ødelegger.
Vårt land har plass til alle i Moria-leiren og vi har penger nok og vi trenger arbeidskraften deres i fremtiden. Slik fryktbasert skremselspolitikk som den blå siden står for, er bare småfiskpolitikk. Vi skal være store, rause, rike mennesker som deler!
Jeg har grudd meg for å skrive om denne låten her, som jeg anser som kanskje den viktigste jeg har bidratt på i 2020, fordi jeg må nevne hun jeg hater mest av alle, hun på coveret. Den selvpålagte martyren, som så ypperlig er fremstilt på bildet laget av AFK.
Legg merke til tauene rundt håndleddene og mikrofonene under. Når som helst kunne hun ha trukket tilbake drittpraten sin og vist en humanitær side, men nei. Hun henger der og dingler på korset sitt, frivillig og stakkarslig. I mine øyne er hun en fascist. Forkledd og gjemt bak det gudfryktige korset.
Farlige greier.
Klarer ikke å høre henne snakke på TV. Blir rasende. Det stive påklistra smilet skjuler Trump-fakter.
Låten er punkete og teksten er sarkastisk, men ikke en gang pønke-Bjarte i Bergen reagerer. Har ikke fått tilbakemelding på den fra andre enn Frode, som spiller gitar her, som sier på en Facebook status at jeg får sagt hva de driver med på 02:20, som er låtens varighet.
Jeg skjønner at jeg blir mer og mer blodrød med årene og alle som trodde jeg skulle endre meg bare pønken gikk over, tar skammelig feil. Jeg klarer ikke konservativismen og folk som ter seg etter deres regler. Det er fryktbasert hele skuespillet deres. Like ille kan erkekonservative radikalere være. Se nå bare på de som utstyrer seg med våpen i USA og senker seg ned på Trump-tilhengerne sitt nivå. De blir som dem. Hat avler hat. Vold avler vold. De slutter å bruke hjertet.
Det slitsomme med å skrive dette er å forholde seg til at låten bare er spilt en gang på YouTube og det er jeg som har gjort. Låten er ikke så dårlig. Synger kanskje ikke ræven av noen, men det er da noe med den. Var redd folk på feil side skulle elske refrenget og bruke det til deres fordel, men versene sier sitt, om hvor jeg står, men hvem bryr seg om hva jeg mener?
Men jeg mener uansett at vi skal åpne opp for alle som bor på Moria. Vi skal åpne opp våre hjerter og slutte å være så redde og forholde oss til den verden vi lever i. Vi trenger de. Landet trenger de. De tilfører oss noe.
Det var en liten lang vei å gå å få tak i AFK, som ønsker å være en anonym gatekunstner, men han gav meg tillatelse til å bruke maleriet som cover. Og jeg føler meg beæret over det. Maleriet ble solgt for flerfoldige tusen og overskuddet gikk til en veldig organisasjon. Respekt!
Jeg har stor sans for gatekunst og så masse av det på min vandring til Roma. Gatekunst er der for alle. Ikke som Pushwagner sine bilder, som er den råeste, som henger på vegger til sosieteten. Folk som aldri har vært i gatemiljø og sloss for å overleve eier de og har satt prislapper på bildene. Priser vi ikke kan innfri.
Ut & Inn er en låt som passer i et lokale med 200 publikummere. Har aldri fått framført den live, men hører for meg en allsang på refrenget. men som sagt, låten er blottet for gjennomkjøringer og «likes», alt er som før, og det er helt greit. Jeg har levert. Jeg står støtt i meg selv i visshet om at låten er der. Jeg tar tranen min og har det helt fint med det hele.
Undres over slitenheten jeg kjenner på når jeg deler dette. Kjenner at nesen min som har vært brukket 4 ganger i løpet av mine første 20 leveår puster dårligere, det føles trangere å få inn luft og kjeven som har vært knust noen ganger, begynner å dunke. Alt dette skjedde fordi jeg hadde noe jeg skulle ha sagt. Jeg har alltid vært og er sint på 3 ting:
Ekskludering
Utenforskap
Urettferdihet
Bak min egen slitenhet ligger det en rettferdig harme. Det være seg mobbing på skoler, hvem som får spille fotball, hvem blir invitert til selskap osv. Jeg blir fortsatt rasende på vegne av alle som står utenfor.
Jeg vet at det også handler om projeksjon og det er helt greit. Egne opplevelser på alle 3 punkter, uten å gå noe mere inn i det.
Så når Helgheim eller Listhaug dukker opp på TV og snakker om å begrense innvandring og hive ut asylsøkere blir jeg rasende. Rasende til det usunne. Men jeg har blitt bedre på å sitte på hendene og ikke alltid agere. Ut & Inn var første låten vi laget i 2020 og er den viktigste for egen del i dette rare året.
Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:
Ting Er Ikke Slik De ser Ut er en protestsang. En lang låt tittel igjen, men det gir mening. Forkortelsen er: Ting er ikke… Jeg grudde meg litt for å se igjennom alle 3 YouTube-videoene av den, men resultatet er at jeg skammer meg mindre enn jeg er stolt og det er da noe. Jeg ble bare stille og undrende.
På den første videoen trakterer jeg gitar. Kan du noen grep, så bruk de for alt det er verd. Til mitt forsvar er det iskaldt og fingrene stivnet men jeg kom meg igjennom. Intensiteten er der og formidlingen er det ikke noe feil på. I et av de siste versene bruker jeg en facebookstatus til mitt tantebarn som døde, som var årsaken til at jeg stilte på arrangementet som var til støtte for en gransking av Barnevernet. Låten varer i over 5 minutter og de færreste tar seg tid til å høre alt, men for meg var det viktig å få levert det. Ordene om svik forløser det vond. Helt livsnødvendig og ekte.
I versjon 2 er Frode Dyrli Angelsen med en lørdags formiddag på Olavspuben og komprimerer det til en tøffere og mer striglet utgave, som har sine fordeler og jeg kan konsentrere meg og presisere tekst. Fikk det OK til her og jeg improviserer ikke like mye. På siste verset på denne versjonen, ser jeg på notestativet og jeg liker det virkelig ikke, men verset var nytt og viktig å få sagt.
Vi har egenverdi Verden er fri Verden er fri for alle.
I versjon 3 er vi på Ila Brannstasjon. Lokalet passet bedre. Versjonen er i litt saktere tempo og det gjør det enklere å tenke og få levert det som skal sies. Men jeg liker versjon 2 bedre. Uansett ble Ting er ikke…. bedre under Frode sitt arrangement, strammere og «to the point».
Ting er ikke… er meg i et nøtteskall, har forsøkt å bli striglet som en uslepen diamant, men det er en avdanket gammel pønsker i meg, jeg elsker å formidle ut i fra en iboende kraft og punken rommer dette. Ting Er Ikke… er et eksempel på hva som har drevet meg til scener. Min iboende påtrengende formidlingskraft har lyst til å si det slik det er.
Ingen Står Ved Din Side For Alltid!
Jeg snakker/synger i hele låten om – hele mitt liv – og sånn kommer jeg sannsynligvis til å være til jeg dør, men jeg sloss kriger ikke lenger. Jeg er tryggere på at det er greit å være Betty (det lærte vandringen meg). Jeg gir uendelig mye mer faen og de som trodde at det skulle gå over, bare punken forsvant, tok feil, jeg blir bare verre med årene. Men innser at det å være bråkete, økseslengende og outspoken er en ferdighet som jeg ikke alltid må bruke opp, det er min nye visdom og det er jeg tjent med for jeg legger ikke hodet like ofte for høgg og det lønner seg. Jeg gjør det bare når jeg synes selv det er nødvendig.
Så lenge det finnes hat og formaninger, og ikke aksept av å se ting forskjellig, så lenge folk styres av penger og makt, som fører til krig og elendighet, egostyrt atferd og mangel på kjærlighet, er det viktig med sånne som Betty. Så lenge det finnes enorme forskjeller på folk og egoismen fråder i nærområdet mitt, vil jeg alltid bruke egenskapen jeg har til å få det sagt, det som er nødvendig, når jeg synes at det må sies. Og jeg minnes hva optikeren i Oba, Tyrkia spurte meg om: «Finnes det mange igjen av sånne som deg her på jorden?»
Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:
Jeg synes nå at det er en tøff låt og ikke minst teksten, som er et resultat av for mye billig salg av sjel og fortid. Låten har den pønkeånden som jeg elsker å formidle noe halvsint i. Skulle gjerne vært litt modigere og hatt litt mer av Fiona Apple eller P.J. Harveys overlegenhet i seg, men til det er jeg for lite begavet i produksjonsverden.
Låten er spilt inn i Jailhouse Studios i Horsens, DK og er en del av EP’en Babe Gone Wild som tidligere omtalte Lipstick Killer er på. Tommy Hansen hjalp meg å få på plass de andre instrumentene og koret litt. Jeg hadde gitar og sang.
Dette er en låt dedikert til media. Jeg fikk noia av de til slutt. Har hele livet latt meg eksponere, i god tro fordi jeg alltid har brent for noe. Så har jeg antagelig lettere fått tilgang til spalteplass fordi jeg er «outspoken» og plasskrevende, som er okei ferdigheter å ha, men jeg har definitivt gått for langt, mange ganger.
Journalister som kan jobben sin, har også en agenda og krav til hvordan det skal se ut for å få det i avisen. Så er de god på å ha en kameratslig tone og jeg som har vært utsultet på voksenkontakt i oppveksten, har villig fortalt. I tillegg har jeg hatt et ønske om at musikken skulle selge og trodd at et intervju var «veien til Rom». Det var det aldri.
Øverst på verstinglisten slik vi har opplevde det var TV2. Da tantebarnet mitt døde av en overdose, 15 år gammel, ringte de oss ned. De opplevdes som et overtramp, grensen til overgrep. Vi var fulle av kaotisk sorg.
De vant. Det endte med at vi bidro i en dokumentar og en bok, i lovnad mot at de skulle filme en konsert jeg skulle gjøre på Stokkøya (de dukket faktisk opp, men dagen etter konserten, og fikk de intervjuene de var ute etter). Mange journalister er dyktige på å utgi seg som venner og får deg til å prate. Det ble dokumentar og jeg gav ut en singel til minne om Ragnhild. Overskuddet gikk til et ungdomstiltak i Bergen. Det vanker rykter i Bergen om at jeg har tjent millioner på mitt tantebarns død pga dette, fordi jeg akkurat i samme tidsperiode gav ut albumet Brenn Hexen. De skulle bare visst at Brenn Hexen ikke er i nærheten av å ha spilt inn utgiftene, ikke etter 8 år engang.
Før i tiden vanket det både konfekt og blomster og jeg fikk til og med betalt. Nå om dagene er det ikke sånn, de vet at musikere trenger en arena og du betaler kaffen selv. De virker mer medgjørlig og interessert hvis du har en nakkesleng ulykke å fortelle om, en brukket fot, en dop-historie, en slåsskamp, en som har dødd etc.
Husker faktisk to fine intervjuer. Oddleiv Apenes og en til i Bergens Tidende kom til Trondheim og laget intervju med en oppfølger. Sitter ennå igjen som en god opplevelse. Oddleiv var også en vanvittig flink fotograf. Så var det sølvbryllupsintervjuet i Adressa. Det var fine opplevelser med pressen.
Bestemt meg for lenge siden at jeg ikke orker intervjuer vedrørende Roma prosjektet, det er ikke fordi jeg føler meg noe bedre enn noen, bare veldig redd for å bli sliten og ligge strødd utover. Har bydd nok på elendighet, og utlendighet vil ikke bidra med noe. Bloggen ivaretar mine ord, som skrives slik jeg vil ha de skrevet. Da kan ord som smerte og lidelse beskrives på min måte, for man er kommet litt lengre enn å drive å repetere fortidens episoder, man diskuterer frigjørelsen på et annet plan.
Ble likevel kontaktet av en journalist på Hjerkinn, en lokal avis og menneskene på Hageseter, hvor vi trivdes godt, syntes det var en god ide at han skrev om prosjektet. Jeg som egentlig gav en god faen i eksponeringen av turen, annet enn i blogg, lot det skje, for å være grei (forstrekkelse). Journalisten gav meg følelsen av at han var svært opptatt og at jeg var heldig. Han kunne ikke kommet mer feil ut hos meg. Så da takket jeg høflig nei til ordføreren i Santa Sofia i Italia og to intervjuer. Som kom Adressa og ville skrive om endt tur og journalisten fortalte at de hadde følgt meg hele veien på blogg. Hun var frilans og jeg syntes faktisk synd på alt arbeidspresset hun hadde og Bernt mente jeg skulle by på meg selv til hjembyen og jeg ble litt svak et øyeblikk. Hun spurte om vi kunne plukke bilder til artikkelen og jeg tenkte: «Ånei, jeg vil ikke gjøre den plukke-jobben», så Bernt gjorde det og jeg var så høflig som jeg kunne.
Meningen med å la seg eksponere i avis har de siste årene jeg drev med det, vært for å fremme musikken, men tidens tann har vist meg at det gjør ingen forskjell. så da er det bedre å drite i det, for det koster mer enn det smaker. Et liv i offentligheten for offentlighetens skyld, er innholdsløst og meningsløst for egen del. Hvis virkningen man selv ønsker seg blir borte blir det bare privatsvette greier som folk på butikken kommenterer og de synes at de kjenner meg, og musikken kommer i 5. rekke.
Har snakket i Torsdagsgeriljan på NRK Trøndelag i mange år. Håpet at lønna kunne være at musikken en gang i blant ble spilt i radioen. Til ingen nytte. Hørte et intervju med Øystein Sunde i forbindelse med en ny-utgivelse fra han og så spilte de en annen musikk enn hans musikk under intervjuet. Helt vanvidd, spør du meg. NRK har et team på toppen som bestemmer musikken som skal bli spilt. Programlederne bestemmer ingenting over dette.
Må framsnakke Nea radio som har spilt: Tikk Takk og Aldri Sove Mer (jeg ser det på Tono- og Gramo-statistikken). Utbetalingen lar vente på seg for de betaler ikke ut beløp under kr 300 kr.
Da jeg skulle gi ut albumet Svart Natt fikk jeg vite at det var smart å bruke Head Of Promotion, proffe folk som henvender seg til media. Jeg betalte 75 000 kr pluss moms for at de skulle sende ut cd’er til alle aviser i landet. det endte med noen intervju, et ganske bra 4 siders i Aftenposten, faktisk og noen små tv opptredener. De fortalte at alle store artister drev på sånn. Ole Paus, A-ha osv.
For et sirkus.
Å trenge igjennom støyen er en umulighet uten å selge sjelen eller kjenne de riktige. De fleste gir opp. Jeg gav opp og det er det beste jeg har gjort. Kan være kreativ uten alt maset. Musikk har aldri handlet om det kjøret der eller stjernekamp-konkurranser. Musikk er sjelens speil som kan likes eller ikke, men «å selge seg» for å kjempe seg til en plass i et julebordsmarked, har aldri vært min greie. Jeg har hverken lyst eller egenskapene til det.
Jeg liker å lese gode intervjuer i papiravis, gjort av dyktige journalister som skaper et helt bilde av en person. Det finnes håp i media verden også, men det er trangt om plassen og få band blir løftet fram.
Her er en artig video som et filmteam i DK laget, om CVI og Media Maniac – låten:
Har framført Media Maniac en gang live, på Big Dipper, som nå er nedlagt men erstattet av Crispin Glover Record Shop. Det var en slippdag for EP, Babe Gone Wild. Brukte playback, men spilte gitar og sang selv. Fatter ikke hvor jeg får motet fra, men tror du nok på det du gjør, så våger du det meste.
Og her, en bonus, fra en konsert i København med CVI-gjengen, Heroes:
Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:
Alle lange låttitler har også en forkortet tittel, og En Lykkesang For Oss Som Trenger Det, har forkortelsen: Lykkesangen. Den lange tittelen er av nødvendighet, for å tiltrekke seg de som trenger en lykkesang og ikke de som ikke trenger en.
Et privat offentlig rom for oss som har følt oss verdiløse og som trenger en sang. Låten er dedikert til alle som i årevis har trodd at det er noe feil med seg selv, som har manglet kjærlighet fra «dem» og som har i alt for stor grad pleaset «de» i stedet for å finne søylen i seg selv og leve sitt eget liv.
Det finnes to sanger og en film som har gitt meg denne støtten som Lykkesangen er ment til å gjøre.
Den første og den største er Björn Afzelius sin låt, Exil:
Varför känner jag ingen kärlek?
Varför känner jag bare hat?
Varför ger du mej ingen närhet?
Varför ger du mej bara mat?
Låten hans har en innstendig bønn om at mora som han synger til skal ta ansvar for seg selv og han og ikke sitte fast i bitre følelser. Låten har en skjærende opplevelse av svik.
Andre låten er Jokke sin: Verdiløse Menn. Han poengterer at låten er for alle verdiløse menn, og synger:
Kan alle de som føler seg vellykka
Vær så snill og gå hjem
Dette er et privat lite treff
For oss verdiløse menn
Jeg måtte lage min egen sang som var i den samme stemningen og med samme meningen. Og teksten dukket frem da jeg så HBO-seriene: The Young Pope/The New Pope. Kraften og formidlingen i filmen fikk meg til å skrive Lykkesangen.
I stedet for å være eier av utenforfølelsen valgte jeg meg inn blant alle oss som tviler på seg selv. Jeg har fått for mye juling og blitt så skadet av det og jeg har valgt at jeg aldri skal bli «sånn som dem». Jeg har plaget meg selv i stedet, helt til at jeg skjønte at denne selvskadingen (som disse lave tankene om meg selv var) ikke gjorde annet enn å bruke opp tiden i livet mitt og gjøre meg ulykkelig.
Jeg bryr meg ikke om folk ikke har Spotify og aldri får høre låten, i tillegg er den vanskelig å spore opp, pga tittelen, men den finnes som 1. låt på den siste EP’en til Angelsen og meg, gitt ut i oktober 2020 og de som trenger den støtten som finnes i sangen, vil uansett finne den, før eller siden.
Poenget er ikke å ‘flashe’ lidelse eller gi «de» mere oppmerksomhet eller tiltrekke meg deres fordømming. Sangen er ment som et statement og en oppreisning for en eller fem eller fem tusen, som skulle trenge den. Som Exil og Verdiløse menn har gjort for meg, vil jeg gjøre for andre.
Lykkesangen har en skjærende tøff gitar i starten, som kanskje skremmer bort de som hater eller de som ikke kjenner seg igjen. For dem er dette ingen sang. De som hater har ingen sang, for det er ikke skrevet noen stor poesi om hat. Deres hat, onde latter og vonde ord er deres måte å gråte på når de er sammen med andre og de kan ingenting om å lage kunst av den.
Jeg vet at vi er mange som trenger Lykkesangen, men det er ikke min jobb å finne dere, annet å ha laget denne teksten, som kanskje treffer. Det er mange av oss som har følt oss litt Ari Behnsk. Litt noksagt. Litt for mye. Litt for intens. Full av ord og for mye kraft. Litt for pågående, outspoken, økseslengende, bullshitdetektorer og som ikke har greid å holde igjen. Det har fungert som et selvforsvar og det har ikke vært noe feil med oss, men det har ikke alltid fungert like bra. «Perler for svin» vil jeg kalle handlingene, for all outspokenheten tilhører egentlig kjærligheten og har på ulike rett og feilslåtte måter predikert den. Så de som føler seg vellykket og aldri har trådd feil, dere som er hatefulle innpakket i et streit ytre, moralske og streng – ikke hør på Lykkesangen. Den er ikke ment for deg, men en gave til alle andre enn dere.
Lykkesangen er en slags perfeksjonering av kjærligheten, en tilhørighets-greie til oss som trenger et fellesskap som ikke er religion, men som aksepterer oss selv, som viser vei, som sier at vi er okei og er verdifull i oss selv og en påminnelse om at vi trenger ikke å passe inn blant «dem» som lar seg styre av store ego, makt, penger og hat.
Det er likevel et mysterium at ingen har nevnt låten til meg etter utgivelsen, men da omgåes jeg kanskje ikke folk som skjønner meningen med sangen. Men i disse corona tider omgåes jeg nær sagt ingen, så det kan også være forklaringen.
Jokke sin låt ble framført av Mannskoret i Oslo og er en fin avslutning på denne luken:
Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:
En Gammel Dame skulle vise seg å være en publikumsfrier av en låt. På min siste Levd Liv konsert i 2016, ser du at publikum begynner å klappe av seg selv og jeg må hysje på de like før et vers. Det gav meg litt motivasjon for resten av kvelden. På vers 2 er det alltid noen som ler etter andre linjen, så folk hører nå etter, viser det seg.
Skuret. responsen på slutten av låten var gøy å få. Hadde hatt en konsert før på dagen, så jeg jobbet hardt der og ingen sang med på refrengene, men vi kom i mål.
Ute på Antikvariatet.
Inne på Antikvariatet. Her er Frode og publikum i støtet på refrenget og det gir energi og fremførelsen er glad. Kjolen passet nesten inn denne kvelden pga humøret var toppers, irriterer meg at jeg kikker bort på notestativet, men vi lagde så mye nye låter hele tiden og det var masse å huske, til mitt forsvar.
En Gammel Dame ble sist spilt i oktober 2020 på en privatfest.
Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:
Vær Så God er en artig låt å spille. Jeg får energi og blir glad av den. Frode Dyrli Angelsen sin melodi og teksten laget jeg etter at min eldste sønn – John Arvid – ble frastjålet kameraet sitt på utestedet Familien i Trondheim. Han la det på scenen, oppdaget etter 2 minutter at det var borte. Faens tyver, idioter! Han ringte meg midt på natten og var veldig lei seg, hvorpå jeg trøstet han og sa: «Dette ordner seg!» Dessverre falt ikke kameraet under noen forsikringsordning som vi hadde den gangen.
Så jeg tok en foredragsjobb (som jeg egentlig er pensjonert fra) på Namsos og cashet inn et nytt kamera med honoraret. John Arvid var med på jobben og vi framførte en låt der, så han bidro i sammenhengen.
Hendelsen bidro til et oppgjør med alle tingene vi har rundt oss. De tingene som betyr noe og de tingene som ikke betyr noe. Så det hele ble benyttet til å rense huset for alle ting som var i veien og tok energi. Dermed ble alt av musikkbilder, utklipp fra aviser, taper, kassetter, kasser med egne usolgte CD’er og egenproduserte singler etc. gitt til Rockheim. Så det kommer alltid noe bra ut av noe dårlig.
Denne scenekjolen gikk til Rockheim:
Merete Trøan og jeg i Ladmoen kirke. Begge kjolene er sydd av Afrodite brud- og selskapsklær i Namsos. Kjolen til Merete er (eller i alle fall var) utstilt på Scandic Rock City. Min er donert til Rockheim.
De andre store kjolene og annet av verdi som minnet meg om en strebersk karriere gikk til Fretex.
På den første videoen hører du hvor stødig Frode bærer låten, de andre henger på så godt de kan. Husker at jeg tenkte da jeg stod og sang: «Hva faen gjør jeg her?» Denne sangen skulle vært på en stor scene. En storkvinnesgalskap, som tok meg i blant, som var ispedd med litt misnøye fordi jeg bare spilte gratisjobber (fikk personalpris på øl ihvertfall) og til sittende publikum og en stemme inni meg som sa: Nå er det sømmelig å gi seg. En slags indre personlig krise og en evig diskusjon med egoets behov for å bli støttet og løftet fram. Vær Så God gjør meg glad, men minner meg også på at låten hadde fortjent mere.
Video 1: På ntikvariatet.
Jeg gav meg jo aldri og ikke før det var gått for langt, men heldigvis jeg greide å hente meg inn på vandringen min til Roma, hvor jeg også gikk langt, men på en annen måte. Den krevde bare min egen selvrespekt og utholdenhet, ingen andres øyne eller «likes». Helsen min er ihvertfall mye bedre etterpå og så lenge jeg ikke spiller live.
På vandringen lærte jeg å eie seg selv, skape det jeg vil og ikke be om noe mer. Det hjalp.
Jeg trengte vel å forstå, det som jeg selv sang i broen:
Det er det som gir energi
Å forstå enkelhetens synergi.
Siste verset handler nettopp om det som fikk meg sentrert tilbake til meg selv, den egentlige verdien i livet.
Andre liveversjonen er fra St. Olavs Pub og Spiseri , en lørdagsformiddagskonsert (der fikk vi faktisk betalt). Ikke så energisk som på Antikvariatet og uten el-gitaren, men teksten kommer bedre fram. I dag ser jeg hvor malplassert kjolen er og kanskje er det en real diva som eier den i dag.
Video 2: På St. Olavs Pub.
Siste videoen er ute på Antikvariatet og det gleder meg å se meg så glad for å få sunget akkurat denne låten, men den mangler fortsatt en stor scene og en blåserekke. Det må vel være lov å si.
Video 3: Ute på Antikvariatet på Bakklandet.
Du finner en studioversjon av den her:
Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:
En spenstig kort låt, tekst og melodi skrevet av meg og Sven Buic, en jugoslav som spilte bass og komponerte. Han kom, la igjen masse og dro – og siden har ingen sett han.
Likte å synge Bad Player og passet med egne sår som jeg drev å slikket på. Selv om den er dønn personlig har den samtidig en universell kvalitet, andre kan kjenne seg igjen. Stemmen min fikk jobbe på en ny måte.
Bad Player ble gitt ut på singelen: Something’s got a hold on me, som var godt gjennomarbeidet i Brygga Studio med mange innvolverte, og med Toggo (gitar) og meg i fremste rekke. Jeg er stolt over Something’s got….., Toreador og Bad Player, og ikke minst at jeg laget et tosidig ark med Betty-visdom og tekstene i, som jeg la inn i alle 1000 singlene.
Du finner singelen på brukthandler for ca 300 kroner, eller på Fretex for kr 20, eller du kan høre den her:
Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:
….spilt inn hos NRK på Tyholt med Ask Brantenberg Cold bak spakene i 1989, er som å velge mellom egne barn. Disse låtene ble utgitt som EP’en 1989 i 2017. Dessuten er det nå bare 12 dager igjen av kalenderen og masse låter ennå å ta av. Morsomt å se på fortiden med nye friske øyne og et åpent hjerte. Uten agg og merkelige tanker.
Eg Trenger Deg er en låt jeg likte godt å synge. Elsker blåsen på den. De begynte å bli, i tillegg til en herlig gjeng, samspilte og Chicago-følelsen kom oftere enn sjelden.
På Eg Trenger Deg har jeg stålet linjer fra Lasse Myrvold sine sanger i The Aller Værste. Jeg ville bære og synge disse kule strofene videre. Husker at gutta kom hjem på et nachspiel og lyttet gjennom låten og jeg fikk definitivt oppmerksomhet fra dem. Etterlengtet. Har siden jeg var 15 år hatt oppmerksomheten fra noen av dem. De fungerte som farsfigurer for meg, den gangen de bodde i kollektiv på Laksevåg i Bergen. Den gangen spilte jeg i Brenn Hexen, et jenteband. Musikalsk brydde de seg ikke noe særlig om hva jeg holdt på med, hverken før eller siden, men Chris Erichsen dukket opp på slippfesten til CD’en Svart Natt i Drammen. Det var stort. Han understreket det jeg allerede visste den gangen, at jeg hadde vært heldigere med uttrykket i musikken om jeg spilte med musikere fra den gamle punkegjengen, men til mitt forsvar, kjenner ikke lenger noen av dem og gutta fra Toten var villig til å løfte låtene frem. Takknemlig for det. Nok avsporing.
Eg Trenger Deg‘s melodi er laget av Ole Kværneng, Harald Stendahl og meg. Arrangementet var av Morten Hofstad, han var trompetist og komponist og en utrolig læn fyr, som tidligere nevnt, spilte vi Nært Deg i Mariakirken i Bergen og vi har laget masse låter sammen som aldri har kommet lengre enn til studioet på Dragvoll.
Eg Trenger Deg har en spennende oppbygning og er en dynamisk nedpålåt. Vel verdt lyttingen.
Innestengt Joker er en typisk Ole Kværneng-melodi. Artig å synge. Teksten skrev jeg etter mitt første panikkmøte med han som jeg har levd med siden. Jeg skrev første verset på en serviett på et nachspielog la det igjen: (Bernt tok vare på servietten:-)
Og her er låten fremført i Bergen, i 2007 (begynner ved 1:30):
Refrenget handler om å være innestengt og ikke få til denne sjekkegreien, på langt nær intimitet, men jeg kom nå godt ut av det, «in the end».
På Kanten er veldig ferdigsunget for min del. Husker at jeg måtte ta meg sammen for å komme meg igjennom låten de siste årene vi spilte den live. Blåsepartiet under refrenget og blåsesoloen er ubetalelig og koringen på NRK-opptaket løfter låten, veldig. Full Pute-versjonen er litt flatere utgave. På Ut å Flyyy-opptaket synger Ann-Lill og Songlaget Bygdaljom blåsedelen og det er veldig, veldig fint.
Refrenget har en snill og god visdom og det er en radiovennlig låt, selv om den sjelden ble spilt den gangen. Melodien er laget av Ole Kværneng og Atle Egil Glomstad, som også er komponist på Something-singelen.
Teksten på På Kanten har jeg endret mange ganger. Særlig på Brenn Hexen -utgaven. En versjon jeg gjerne står over. Det mest positive med den utgaven er at den har en så rask beat at jeg ble fort ferdig med den. Husker at jeg satt i studio med Ronni le Tekrø og skulle spille inn låten: Brevet. Vi ventet på teknikeren, så jeg viste frem kordene på På Kanten, så ble det den i stedet for. Et take, var regelen, så jeg snublet i mine egne ord, men visste at dette var sjansen jeg hadde, så jeg forsøkte å gjøre meg flid, men, men….ingen genistrek. Det uberkuleste med Tekrø var at han koret bra og at stemmen min kledde mannskoring.
NRK-versjonen forblir favoritten.
Vis Meg Den Mann var en artig låt å framføre. En alvorlig undertone, men en flørtende og kul tekst. Siri Gellein digget den og brukte å etterligne bergensken. Hun var kordame på NRK-opptakene og noen spillejobber, helt til hun surnet etter en spilling i Valdres som jeg gjorde bare med henne og Marit Samuelstuen, som også koret på NRK-opptakene. Hun kjørte faktisk fra meg på morgenen og hjem. Jeg hadde visst vært for «outspoken» igjen. Da jeg kom hjem leverte jeg henne tamburinen hennes på døren og jeg fikk beskjed om å skaffe meg en annen kordame. Det trengte jeg ikke, det ble bare litt bedre plass til de som var igjen. Siri bidro med mye fin synging, men hun er en soloartist på både den ene og den andre måten og hun dukket plutselig og overraskende opp på min aller siste Levd Liv-opptreden og hadde faktisk flere låter på programmet enn meg der. Noe som forsterket denne rare utviklingen i Levd Liv. Ihvertfall fikset ikke jeg denne nonverbale greien, så det ble spikeren i kisten for min del. det funket ikke lenger å selge inn det levde livet, det kom for klovnete ut i settingen. Nok avsporing igjen.
Vis Meg Den Mann-teksten er et søk for å finne den rette mannen – og jeg fant ham.
Husker ikke så mye fra selve innspillingen i NRK, annet enn store gode studio rom og at Ask og Ole la sjelene sine i innspillingene. Evig takknemlig.
Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:
Jon Kirkebø Rosslund som har laget melodien til Vår Beste Dag velsignet min utgave av låten. Det gjorde også advokaten til familien til Erik Bye, etter at de hadde hørt studioversjonen. Det gav et lite kick og en stor glede. Det jeg i utgangspunktet tenkte var å skru opp tempoet på den, 120 og i samarbeid med Jarl Ivar Andresen ble det en latino-versjon av den. Vår Beste Dag kan også være en livsbejaende sak.
Det vakreste på min versjon er trompeten, spilt av Morten Schrøder, som definitivt defineres som en bandkamerat fra tiden i Betty Big Boom Band. Han ville ikke ha betaling for jobben, men jeg delte noen prosenter er på Tonoregistreringen, så hvis de hadde spilt den i radioen ville det drysset litt på klokkeren, men foreløpig har det vært dårlig med dens slags regndryss.
Det morsomste partiet på låten er Jarl Ivar sine sekunder med ABBA look-alike, som du kan høre like etter 3. verset. Synes at vi fikk til en kul dynamikk og den som ikke får lyst til å danse, har det bare ikke i kroppen.
Har bare framført denne versjonen en gang og en i blåserekken var ikke helt happy med den versjonen, så jeg kan bare dele en smakebit av den her:
Betty på Byscenen 2012
I studioversjonen ble det slik at vi inviterte Morten Skaget til å spille bass, en torsdagsmorgen 09:00. Jarl Ivar kunne gjort det like godt, men så er vi der at vi skal bruke de som kan sine instrument og så hadde jeg blitt litt kjent med han, ettersom han var sjefen i Intro Musikk som styrte Levd Liv konsertene. Selvsagt ble han betalt for jobben, for han er utenfor bandkamerat følelsen og da er man fri, etterpå.
Vår Beste Dag har jeg fremført 100 ganger i Erik Bye stilen, i små lokaler med få musikere og i Levd Liv-konsertene rundt omkring i kirker i Trøndelag.
Her fra Ilen Kirke, en litt sidrumpa versjon og alt for dypt toneleie, selv for meg, men trekkspillet og soloen er bra. Sjøl hadde jeg det helt forferdelig under fremførelsen. Prøvde å danse av meg den tunge følelsen på solodelen og la kraften få trenge igjennom. Ikke noe magi der, men lyssettingen var bra da.
Betty med Levd Liv, Ilen kirke, 2015
Grunnlaget for tristheten var at Levd Liv allerede da ikke var til å kjenne igjen. Denne sosialdemokratiske ideen og det åpne regnskapet forsvant med Arild Samstad sin avskjed i prosjektet og igjen satt vi med en forvirring. Arild var fredskorpset for oss. Hans profesjonalitet og ro, virket betryggende på viltre sjeler. Vet ikke hvem av Elias, Børge og meg som er mest skadet, men sårbarheten vår løp løpsk uten Arild i prosjektet. Det tok også definitivt slutt på vår påvirkningsmulighet til å styre hvor mange låter hver og en skulle fremføre, sammensettingen, oppbyggingen. Du kan trygt si at en i gjengen stakk av med de fleste låtene og honoraret ble plutselig fordelt etter antall låter vi fremførte, selv om alle brukte like mye tid i kirken. Denne konserten kunne like godt blitt kalt: Børge med venner, men vi var ennå under Levd Liv-navnet og jeg mistet helt følelsen for greien. Hadde en følelse av å vokse fra å selge en dysfunksjonell fortid også. Vi skulle være en samlet gjeng, men det gled over i en slags kamp om applausen. Husker jeg fikk trampeklapp hvor en av gutta steg frem og sa: «Jada, det greier seg». Har det på video. Det er egentlig ikke til å tro at eget og andres ego kan ta den veien.
De koseligste framførelsene av Vår Beste Dag, Erik Bye-versjonen var med min sønn, John Arvid Johnsen, her fra Antikvariatet en gang:
Betty med The Glade Amatører på Antikvariatet i 2014
Har veldig respekt for låten slik den ble laget og Erik Bye skrev teksten til en døveskole en gang. Hver linje har nydelige bilder med teamet om å lytte. Hørte den sunget på Bakketun Folkehøgskole i høst, gåsehudversjon fremført av en sangerinne som kunne sitt fag og hadde innlevelsen og overbevisning om at dette var min beste dag. Akkompagnert av rektoren, Erling Helland på piano som laget dynamikk inn i versene. Spennende. Den kjedeligste versjonen, ever, er Marit Larsen sin versjon, helt flat. Men jeg skal vel bare tie stille siden det er denne som blir brukt overalt.
Fremførte Vår Beste Dag sist i oktober, 2020, sånn gikk det:
Betty & Frode, 2010-10-24
Coveret er designet av Tor-Erik Ledang som døde 14. november i år og ble bisatt 4. desember. Han designet også coverne til Svart Natt, Brenn Hexen og Trommegutten og han designet Betty-logoen og «kyssemerket».
Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:
Eg e' på vandring 