Når du først har tatt et valg på å vandre til ROMA, blir en ferietur til Gran Canaria også en treningsleir, hvite dager, offwhite dager, svømmeturer og andre turer med sekketrening og et noe lunde bra kosthold. Rigiditet blir aldri min greie, men å slakke litt av og hente seg inn igjen er et kunststykke, det vet jeg alt om, så nå gjelder det igjen å holde fokus.

Humøret og motet er på plass. I år har jeg våget å slippe taket på gamle vaner. I noen år har jeg innen mars måned hatt frikort 1 og 2, fordi jeg jevnlig har gått i terapi og pratet om å våge. Nå våger jeg selv. Nå har jeg nok støtte i meg til å våge å vandre fra Norge til Roma alene. Jeg trenger å gå i mitt tempo og i stillhet. Jeg har behov for å lytte til kroppen og høre når den snakker til meg. Når den er trøtt og sulten og jeg skal arbeide med tilstedeværelsen. Jeg har trodd at det å være tilstede var å ta ansvar for relasjoner og gjøremål til jeg har blitt helt utslitt, nå forstår jeg bedre. Men jeg kan ikke bedre ennå. Jeg har ikke noen trening i å la det være. Det gjør så jævlig vondt å forandre innøvd oppførsel. Har man lært seg å være «Ånden i Lampen» skal det noe til å slutte med det. Men kroppen har gitt beskjed, det er bare å lye. Jeg skal vandre til jeg har ristet av meg gamle ineffektive mønstre og kan «romme» meg selv bedre.

Før sa jeg alltid: «man lever bare en gang», men det er ikke sant. Vi lever hver dag. Vi dør bare en gang.

Noe har skjedd, det gnistrer mere når jeg våger å leve. Jeg vil være noe annet enn en utslitt og uføretrygdet 55 åring. Det var jaggu godt å våkne. Mye av æren skal en bok jeg har skrevet ha, jeg kalte den: KLOK AV SKADE. Den er ikke utgitt, men jeg har lært å stoppe tanker med de skrevne ordene og det er uttelling nok. Jeg har greid å inspirere meg selv til å finne egenverdet, roen og jeg er ikke så redd lenger.

På Gran Canaria hadde jeg konsert i Veneguera kirka. Det var kun fordi Marit hadde spurt flere ganger og fordi min yngste sønn ville være med å spille. Marit har vært min logoped en gang så jeg gav henne dette i gave. Det gikk fint det, men jeg er soleklart ferdig med musikken, men som Kjartan Kristiansen i Dum Dum Boys sa til meg i desember: «Spørsmålet er Betty, om musikken er ferdig med deg? «

En tid for alt, nå skal jeg ut og vandre.

Venter på et værvindu så starter jeg opp med et forprosjekt fra Hjerkinn til Lillehammer. Litt ski og mye gåing i ca 11 dager. Glad for at dette prosjektet kom til meg for jeg har følt meg litt unyttig i det siste.

Livet er blitt det morsomste jeg vet.

Innsikt: Vi sier at vi lever bare en gang, men vi lever hver dag, vi dør bare en gang.

I dag var jeg hos søvnapné-ekspertisen i Trondheim og vi var skjønt enig om at jeg har stor utbytte av CPAP -apparatet. Jeg leverer henne en brikke og hun laster ned data om hvordan jeg sover. Unike saker.

Så i dag dro jeg på meg en kjempeutgift. 11 000 kroner for en reise-CPAP. Veier 300 gram. Vi har jo en oppspart buffer som skal gå til vaskemaskin eller reise i begravelser og sånt, men vi får håpe at vaskemaskinen holder og at ingen dør med det første. I dag besluttet jeg derfor raskt at denne bufferen får også romme CPAPen, det er ikke noe å diskutere faktisk. Jeg begynner å bli dyr i drift, men jeg er verd det.

CPAP-opplegget har virkelig endret livet mitt fra under null energi til noen hakk over. Jeg er så takknemlig og strålende fornøyd med økt søvnkvalitet. Det er CPAP’en som gjør at jeg kan tenke tanken på å gjennomføre prosjektet «Å gå til Rom». Føler at kroppen får restituert seg og jeg har fått energi til å holde fast i sunne valg og holde ut lenge nok til at payoff er mulig. Jeg har fått krefter nok til å jobbe ut det ‘dårlige vanedyret’ og fått på plass noen gode vaner. Det er ikke lenger så slitsomt å ‘holde ut’ eller ‘stå i’ oppgaven eller valget jeg har gjort, fordi jeg har litt mer energi til å stå i mot fristelser. Stå i mot hjernen som kan begynne å forklare og rettferdiggjøre gamle mønstre fordi den vil tilbake til der jeg var, fordi hjernen liker mønstre, hjernen liker ting slik de var, men siden det bare er 38 cm mellom hjerte og hjernen og kroppen imellom har det bedre, er det lettere å velge det som på lang sikt er bra for meg. Det er lett å skjønne hvorfor folk faller tilbake til gamle vaner. Vårt behov for umiddelbar bedøvelse og tilfredsstillelse får hjernen vår til å slutte å tenke smart.

Det er kanskje vanskelig å forstå, men det at jeg har valgt at jeg skal gå til Rom, hjelper meg også til å løfte blikket og livsprosjektet som består av et enkelt mål: Økt livskvalitet. Selv om jeg sikkert får god helse av å gå, må jeg ha et noen lunde utgangspunkt for å kunne gjennomføre, så jeg etterstreber å holde fokus og ikke miste meg selv igjen.

CPAP-maskinen er som å ta et direktefly til målet, i stedet for et melkerutefly, som må lette og lande hele tiden. Jeg slipper å bli utslitt bare av å eksistere.

Det er fredag. Etter møte med søvneksperten var det meningen å trene, men jeg hadde ikke flere krefter igjen. Det er alvoret.

Jeg skal ut å spasere som et avbrekk mellom dag og ettermiddag.

God helg!

Innsikt: Det er viktig å huske verdien av å være uthvilt.

Det er mange veier til Rom og det er mange som har gått dit før meg. Likevel, så er det spesielt å vandre en så lang vei, så jeg tenker å blogge hele veien. Jeg går med respekt for veien, for naturen, for andre pilgrimmer, for livet og skal forsøke å vandre i harmoni med meg selv.

Har god kontroll på dagens start og dagens slutt. I helgen unnet jeg meg et glass rød vin på Egon (fisken var ikke spesielt god, men det var vinen) og jeg tillot meg å sove noen timer ekstra i helgen.

Når jeg bryter opp nye rutiner er det viktig å ikke ramle i gamle mønstre: «tar du den, så tar du den og da kan du like godt også ta den». Avbrekk kan utløse gamle tanker og gamle ferdigheter. Du vet, mye vil ha mer og fanden vil ha fler. I min alder gis det ikke ved dørene, så det er bare å holde seg i sporet og holde pumpen i gang, som sirkulerer nye avtalen jeg har med meg selv. Nyttig å blogge om det, forplikter litt ekstra.

Om noen dager er det ferie og jeg har bestemt meg for å slippe opp litt og gleder meg til det. Rigiditet og oversunnhet har jeg forsøkt før og da går jeg bare på en smell. Smarte valg er lurt, men for mye sunt, for fort, da skjærer det seg – bestandig, så jeg velger å planlegge utskjeiingen. Skal tross alt leve med dette videre, men vektreduksjonsperioden skal ikke strekkes ut over mer enn et år, så jeg får holde pumpen i gang. Selvrespekt er første bud.

Innsikt: Respekt

Denne gangen ser jeg ut til å mene det. Livet varer ikke evig og denne India turen i Januar gav meg en skikkelig oppvekker. Den, kombinert med mine planer om å gå til Roma gir en fin flyt i hverdagens oppgaver. Nye valg og ny oppførsel basert på mine mål. Selv om payoff’en ikke har gjort de store underverker enda, er jeg fremdeles «på». For ikke lenge siden ville jeg ha gitt meg for lenge siden, fordi jeg ville gitt meg over til forventningene og kravene om umiddelbar endring og kortsiktig sutring om at «vi lever bare en gang». Mr. Xxx har ankommet. Mr.Xxx kan ikke beskrives, det er bare en følelse av å eie seg selv og du vet definitivt når Mr. Xxx har inntatt salongen. På livets slagmark finnes det altså en karusell, som er mulig å få igang med å bare være utholdende og disiplinert og etterhvert får du dra hjelp i form av styrke og standhaftighet.

Valgene har blitt integrert i hverdagen, så klokken ringer 05:15 i hverdagen. Jeg ringer Oslo og vekker opp en sønn. Inntar Yogamatten, tar en kort økt. Inntar turklær, spaserer en kort tur. Nå har jeg repetert disse sunne vanene lenge nok til at de går av seg selv og det er så greit å ikke bruke energi på det, ikke engang på vind og vær som gjør seg gjeldende utenfor.

Rytmen, rutinene er på plass og fredagen er innarbeidet gjennom mange år, med trening og regnskap og og når jeg er ferdig å skrive, gå en tur. Eneste jeg hopper over denne fredagen, er vin og popcorn. Nå vil jeg være konsistent lenge nok til at det sier PANG!

Og i dag sa det litt PANG på butikken. Jonas på Coopen kom og fortalte meg at den lokale Coop butikken vil sponse meg med noen coop-varer på veien til Rom. Det er først og fremst Muslibarer jeg tenkte på da jeg spurte. De er fine mellommåltid sammen med en banan, for på tur må jeg øke til 5 måltid om dagen, i stedet for 3 (3 hoved og 2 mellom). Er det ikke fantastisk? Med et budsjett på 500 kroner, har jeg nå luket vekk mange frokoster, fordi Møllernes sponser en del Havregrøter og nå Coop Extra bidrar med Müslibarer. Gleder meg mer og mer.

Innsikt: Mr. Xxx har gjort sitt inntog.

Det er bare noen uker til jeg starter og jeg er langt forbi nivået av usikkerhet på om dette går, om jeg kommer frem etc. Til og med redselen for å sove i telt aleine er pulverisert. Nye nivå oppstår. Nye møter med nye ting å tenke på, popper frem og skaper trygghet eller ny usikkerhet.

Magefølelsen og impulsen om at jeg skal gå står sterkt og jeg aner ennå ikke hvor ideen kommer fra om å gå så langt, men det gjør ingenting. Det rekker at det å gå gjør meg glad. Det er en karusell som har begynt å sirkulere og den krever nye valg av meg hver dag.

Det nye av året 2019, er at jeg ikke forsøker å finne svar med å ta en dobbeltime hos psykolog som jeg i så mange år har gjort i starten av året (for å få frikort fort), eller psykiateren, for den sakens skyld eller går på trimmen for utslitte damer som jeg har hatt for vane å gjøre i flerfoldige år. Shit lei av å være den som bruker tid og penger på terapi, sitte og prate om å våge i stedet for å gjøre det, shit lei av å treffe utslitte damer og henge fast i det. Jeg bestemte meg for å bryte opp mine vaner i år, ikke gjøre alt som var automatisert og trygt, men komme meg ut av pasient- og utslitt rollen og inn i noe mye mer spennende tiltak, som krever guts av meg.

Jeg spør ikke engang venner om hva de synes om prosjektet mitt. Jeg spør ikke om lov fra noen. Ikke engang Bernt. Han bare skjønner at dette må jeg gjøre. Men noen ganger slår den lille styggen på ryggen til i form av at jeg kan få tanker om at jeg kan bli oppfattet som egoistisk, føle meg slem, narsissistisk, selvopptatt etc. Men jeg står ‘an av og driter faen i det! Jeg snakker ikke med psykolog om det lenger.

Jeg bryter ut av den trange boksen og går min vei. Ut av trøttheten, ut av utmattetheten, ut av å lure på om det er noe feil med meg, ut av gamle vaner, ut av «trøste og bære»-rollen eller terapautiseringen, ut av undringen, ut av spekuleringen. Som uføretrygdet passer jeg ikke inn i livsmønstrene rundt meg. Jeg orker ikke å føle meg malplassert lenger. Jeg går i turutstyr for det meste, prøver å trene meg opp til turen, ser kanskje litt pussig ut, men det tar slutt når jeg er på veien til Rom. Jeg lengter sikkert hjem, men da er jeg underveis. Jeg spør ikke om lov til å prioritere meg selv lenger. Bernt sier at det er på høy tid. Det er ikke sånn at jeg har gått rundt og spurt om lov før, men i automatisert oppførsel har jeg ikke prioritert meg selv, men tilpasset meg, holdt meg selv på plass av redsel for å bryte ut og være noe. Jeg har bare ansvar for meg selv og det ansvaret har jeg nå tenkt å ta og det rocker med mine gamle innlærte vaner og det er jævlig hardt og jævlig vondt men jeg gjør det!

Ingenting kommer av seg selv!

Så får folk bare tro og si hva de vil. Jeg skal ihvertfall ikke være redd hverken det eller min egen indre kritiker som sier det samme. Jeg kjenner jo at den indre kritikeren forsøker å finne noen feil ved opplegget, at jeg svikter, at jeg ikke lenger bryr meg om andre etc. Men det er faen ikke sant, det som er sant at å lykkes krever å skille mellom signal og støy. F.eks. Å komme seg under 90 kilo og trene meg opp til turen krever fokus og lite sosial omgang. Er sosial nok på trening.

Nye vaner må grave seg inn i hjernen og repeteres og repeteres. Utholdenheten får kjørt seg. Bare det å kun spise 3 ganger om dagen krever fokus. Legge seg kl. 21 krever fokus. Gå alle stegene jeg har avtalt med meg selv. Etc. Jeg er i sammenhengen gammel. Kroppen har lært seg feilvaner og skal avlære seg vanene. Dette er hjernegymnastikk på høyt nivå. Ikke gi etter, stole på at med tiden gir kroppen etter og ‘pay-off’ vil vise seg. Skal snart bevilge meg en planlagt gammel vane. Riste litt i rekkene. Må bare følge godt med slik at foring av gammel vane ikke skrur aktiviteten feil vei, men at det enkelt og greit bare er å fortsette med nye avtalen jeg har laget med meg selv. Vet bare ikke hva jeg skal unne meg ennå.

Men en ting er helt sikkert: jeg skal unne meg en stor bolle med gull når jeg når enden av regnbuen. Ihvertfall en ny skinnjakke og en dongeribukse når jeg når Rom.

Innsikt: jeg spør ikke om tillatelse til å leve ut lidenskapen min mer.

Lørdagsturen skulle gå langs Ranheims ruten. Vanskelig å oppdrive stien, vi forsøkte, men det var ikke noe tydelige skilt på hvor den gikk, så vi vandret bare langs fjæra og jeg pratet noe voldsomt. Veldig vant til at Bernt tar ansvar for alt, men i dag skulle jeg få brenneren i gang, koke vann og steike vegetarianerpølser. Det føles som om, jeg må lære det fordi en dag kan han bli borte, og det er jo sant, men det er mest fordi jeg skal være selvstendig på min Roma tur. En vakker dag ble det!

Innsikt: å gå løser opp gamle vaners standhaftighet!

Jeg klarer å holde meg organisert og fokusert, egentlig ganske rart, siden det jeg gjør ikke har noen betydning for noen. Jeg setter av tilmålt tid til trening, regnskap, mail, fb, spising, lesing, skriving og gleder meg til brodering i kveld. Var på quiz i går,og har da brukt opp meg selv sosialt for denne helgen. Tror ikke folk skjønner hvor gåen jeg er, men det spiller jo fint liten rolle. Bernt mener at jeg aldri kommer til å se ut som en som trenger hjelp. Men man blir altså ikke uføretrygdet uten at det er grunn for det. Null restarbeidsevne. Tåler ikke stress. Ikke press. Ikke forventninger. Derfor jeg i stor grad må gå til Rom alene. Må følge kroppens eget tempo. Må følge med hele tiden om jeg drar det for langt.

Gleder meg til å blogge om turen. Særlig budsjettet som er på 500 kroner per dag. Når jeg bruker mindre en dag, kan jeg plusse på det restrerende beløpet på neste dag og kanskje logge meg inn på et hotell i ny og ne. Denne uken kjøpte jeg meg kjole. Jippi. Lenge siden nå. Den veier 207 gram og skal bli med på turen selvsagt. Man må pynte seg en gang i blant.

I kveld blir det Sushi med farris. Funker fint på en fredag.

Innsikt: Å blogge om hva man gjør i en prosess som denne, forplikter og skaper fokus.

Nesten alt kan være bra, når det er i moderate mengder. Men når vet man om det ikke lenger er bra for en og når kontrollerer det livet vårt? Vel, det er jo bare å teste det ut. Nå har jeg spist 3 måltider om dagen i 4 uker og ikke drukket noe alkohol og jeg simpelthen elsker det. Da kan det vel være at jeg har en sjanse til å finne sunnheten tilbake og komme i god form?

Når det gjelder alkohol, så er det skikkelig godt å slippe. Jeg liker edruelighet og synes det er spennende, men jeg liker også vin veldig godt, men har et ønske om å drikke vin som smaker godt til mat eller for å feire dagen. En kald øl i solen er også sykt godt, men ikke for å bedøve dårlig humør eller som en vane. Vaner er tillært. Altså kan det avlæres. Men hvis man synes det er vanskelig, selv etter 4 uker, er det vel kanskje lurt å vurdere total stopp. Det er ikke meningen at noe skal kontrollere. Det er kult å være sjef i egen kropp.

Nå står Rom så sterkt at det overskygger heldigvis alle slags behov for bedøvelse. I går ble jeg litt nedstemt av tankene på at jeg ikke føler meg nyttig og så været. Hadde tenkt å ta lange skiturer, det går ikke. I dag skjerper jeg meg enda mere og dikter dagen min enda bedre. Tuner inn hvor lang tid jeg skal bruke på blogg, på lesing, gåing, mail og sist på en post på facebook. Etterpå er det radio i NRK og Quiz.

I dag fant vi en tysk blogg skrvet av et par som gikk til Rom. Setter stor pris på når andre kan vise vei: http://www.jakobsweg-kann-jeder.de/

Kjenner at jeg liker at jeg har fått troen på at jeg faktisk kan bli slank igjen, men fy faen det skal koste. Greit nok. Kanskje kan jeg komme meg så pass at jeg blir en ressurs igjen. Jeg tror faktisk at dette kommer av seg selv, så lenge jeg blir den jeg vil være.

Hvem vil jeg være?

Ihvertfall ikke en overvektig utslitt person.

Jeg vil være en oppegående flott 60 åring, som ruller kajakk og som kan gå på lange kule turer, som kan ligge i telt og ta nye utfordringer.

BEHOV: BEDRE HELSE

OMKOSTNING: TÅLE. VÅGE. HA MÅLET KLART NÅR DET BUTTER I MOT. SETTE GRENSER.

MÅL: Spise sunt, 3 ganger om dagen.
GÅ minimum 10 000 hver dag. 20 000 annenhver dag.
STYRKE-trening 3 ganger i uken.
ALKOFRITT hver dag i 3 uker til.

Nå Rom i Oktober.

Innsikt: Jeg vil være sjefen i mitt liv, ikke la de gamle tillærte vanene få styre meg.

I dag var jeg skikkelig motivert for styrketrening, likevel kommer motstanden frem i inngangsdøren der. Brukte energien til å fokusere på intervall 4 X 4 til oppvarming og tok 8 øvelser på ulike apparater (6 øvelser er minimum). Ikke en av pensjonistvennene mine var der, så jeg drakk te alene etterpå og lurte på hva i himmelens navn jeg gjør i denne byen her. Bernt har jobben. Ungene er ute av redet.

Jeg er flink til å dikte dager og heldigvis er jeg ikke lenger opptatt av å bli anerkjent og applaudert. Savner likevel å føle meg nyttig.

I morgen er det NRK gerilja og Quiz på en dag og det er litt mye i grunnen, men siden det bare er trening på fredag, så går det an. Og sånn går nå dagene, men plutselig så er jeg i anmarsj til Rom og skal vandre på veien i et halvt år. Regnes kanskje som monotont, men for meg er det den nye rutinen som jeg tror skal få meg i bedre form.

Usynlige dårlige vaner skal jeg vandre i fra og motstand skal jeg pulverisere som pinneved. Hvorfor jeg tror jeg kan greie det? Fordi nå har jeg et definert mål og ankomst innenfor et halvt år. Hadde vært moro å komme frem til bursdagen min. 56 år er et tall som skal bli fint å leve over.

Rom er noe som rocker med sjelen min og styrken og lysten kommer fra et uant sted, jeg trenger ikke å vite mer. Jeg bare vet at jeg skal gå jævlig langt.

Innsikt: Ingen som slipper unna å måtte ta et tak for helsen.

Noen river plasteret av fort, noen gjør det sakte. Noen hopper ut i vannet og noen må gå sakte ut i. Noen liker fjellturen best når den står på, noen liker den best etterpå. For meg funker det best å hoppe i det. Ta ubehaget i en jafs, for jaggu gir det seg etter en stund og nye spennende stunder dukker opp i form av mestringsfølelse. Still in charge, som det heter. Vise seg selv hvem som er sjefen. Kan være lurt å sjekke inn dette noen ganger i løpet av et år. Det er ufattelig hva som kan bli til vaner.

Jeg sluttet på en måte plutselig som artist. Men helsen tålte det plutselig ikke lenger. Nesten som en posttraumatisk opplevelse. Sånn er det også i forhold til folk. Blir utslitt etter en time. Tror det er fordi jeg har lett for å coache og det er ikke folk sin feil. Det er egentlig ikke min feil heller, mer en yrkesskade. Og så har jeg frekventert hos psykolog og psykiater jevnlig i 35 år. Det har gitt meg innsikt. Har en liten gruppe med «Friskliverne» jeg treffer en gang i blant, det funker fantastisk. Jeg har alltid behøvd å være en del av en gruppe og disse damene sliter med noenlunde det samme og byr på seg selv, gjenkjenning, aksept og tilhørigheten er der. Sånt blir det utvikling av.

Dikter dager. Prøver å ha et innhold. Bygge meg opp til Romaturen. Uføretrygdet er ikke for amatører. Er ikke i form nok til å være i jobb, men savner noe av det. Vet ikke hva det er og synes av og til litt synd på meg selv, men jeg er rask til å stoppe det, for de følelsene er bare lureri.

3 uker til vi drar på Gran Canaria og det betyr 3 uker med å skape meningsfylte dager. Annen hver dag styrketrening, annen hver dag turer. I dag gikk jeg langs Lade stien. En sånn dag hvor det er veldig nøye å følge kroppens tempo. Ikke noe press eller stress. Da knyter pusten seg. Setter meg på en benk og spiser to egg og en proteinbar og forsøker å piffe meg sjøl opp. Lettere å akseptere dagene når jeg gjør det sånn. Sikkert mange som misunner meg friheten, men jeg tror folk skal heller holde fokus på seg selv og ikke gå over grenser, som jeg i alt for stor grad har gjort.

Det blir ikke 2 mil i dag, men jeg har greid å kjøpe meg en nesedobb og en dings som kan lage pastastrimler av grønnsaker. Sitter på en kafé og skriver nå, utrolig fornøyd med tastaturet som er koblet opp mot min telefon. Neste tur skal jeg ta med gassbrenner så jeg kan koke vann etc. Det er mildt ute. Snøen er borte. Dessverre. Klimaendringene er et faktum, men jeg skal ikke ergre meg, det endrer det ikke. Skal heller ikke leke at jeg kan gjøre noe mer enn min kildesorteringsinnsats og plukke litt plast på veien der jeg går og nyte at solen faktisk varmer.

Innsikt: Å skape sin egen dag gir mening.