Etter en vellykket teltnatt bars det rett ut i Lesjaskogsvatnet igjen. Faktisk kaldt om natten, men dagene er veldig varme.
6 mil i dag på riksvei og noe sykkelsti etter Trollveggen. Avsindig vakkert, sånn at jeg nesten gråt av glede. Det var ikke så veldig om å gjøre å komme frem, for det var så mye å skue, men siden vi hadde forhåndsbestilt hytte (sikring hvis det skulle bli dårlig vær), så var det godt med en dusj og en veranda, hvor jeg kan sitte tullet inn i et hvitt håndkle og taste.
Utsikten er Romsdalseggen og på andre siden er det dalen inn til Trollstigen, som vi tenker å sykle opp på mandag.
Må bare gi meg ende over for været vi er blitt beriket med, men vi vet det kommer regn om noen dager, så vi skal få prøvd oss, men akkurat nå er fortiden og fremtiden her.
Forsøker å akseptere alderen og overvekten alt jeg kan. Skulle gjerne vært på en topp når vi var her. Men når ting er som de er og ikke ble som de skulle, velger jeg å forstå at det er bare egoet som vil ha mer.
Ingen utfordringer med syklene, bare en av sykkelbaggene til Bernt som begynner å ta kvelden. Han bruker de jo hele året. Alle ting er forgjengelig.
Formen var meget bra etter 10 timer med søvn og lysten til å bevege seg ute i naturen var der tvert. Pakkingen gikk lekende lett og avskjeden med folk vi hadde startet dialoger med ble avsluttet.
Menn med trillevogner full av egen drit passerte oss jevnt og trutt. De bøyde hodene deres gjorde at vi kalte det «Walk of Shame», det er stygt å le altså, men det ser og høres passe rart ut. Skikkelig flyplasslyd langt oppe på vidden.
Startet dagen med 3 mil med grusvei, sol og åpne vidder. Har aldri opplevd maken. Godt tilrettelagt for syklister har det blitt.
Dombås var fylt med folk til randen. Ingen har munnbind lenger. Håper det går bra dette herre. Er spent på etter ferien. I dag tok yngste sønn vaksinen, så verden skal gå videre får vi tro, uten for mye hikke og problemer.
På Dombås spiste Bernt og jeg hvert vårt smørbrød, jeg et glass hvitvin og han en øl. Det er jo soleklart for lite og vi drakk for lite vann, selvsagt, så vi stoppet på Avdemsbue som Guri på Hageseter så vi måtte gjøre. Vi delte en liten pizza som het «Litt irritert». Jeg drakk en slags sprudlesaft med alkohol i (det ble kalt bringebærøl), som damen i kassen bedyret til Bernt at skulle passe til meg. Jeg fikk det ned, men noe fra barndommen gjør at akkurat saft med alkohol ikke fungerer for meg.
Det var 47 kilometer med sykkelsti fra Dombås og vi kastet oss i Lesjaskogsvatnet straks vi kom hit. Dehydrert, sulten og kokt i hodet av all varmen. Nå er teltet på plass og vi har spist en slags forrett, før Real Turmat til middag.
Vi bor litt i utkanten, litt for oss selv, som min naprapat sa til meg en gang: «du er noe for deg selv du Betty» Hvorpå jeg heldigvis husket svaret til Lystad/Mjøen i en sketsj «Nei, jeg er mest sammen med andre, det er bare noen ganger jeg er noe for meg selv.»
Men det vekker oppsikt å komme syklende, med alderen mellom 55 og 65, bo i telt, le høyt, spille musikk, henge opp klessnor. Det ser alltid ut som en sigøynerleir rundt oss. Så i dag valgte vi oss utenfor den lange promenaden av campingbiler etc.
Det er helt ufattelig bra vær og i morgen er det visst nok meldt like fint. Vi må vel snart ha brukt opp all karmen vår, for dette er for godt til å være sant.
Jeg drikker en halv flaske Cremant De Bourgogne (veldig god – rimelig) og kunne sikert tastet herifra til månen, men snart må vi spise og få lagt oss, så vi kan «gønne» på i morgen.
Innsikt: akseptere at andre synes at du er noe for deg selv, mens du selv forstår at du bare er en del av alt og alle.
Ved frokostbordet satt pilegrimspresten Einar Vegge og vi fikk oss en god prat. Han velsignet vår tur og vi hans og jeg fikk gjengitt det som jeg opplever som det viktigste fra pilegrimsturens lærdom, nemlig den indre rikdomsfølelsen og takknemligheten.
Vi fulgte han et lite stykke avgårde, før vi fingikk litt oppover i høyden og så ned for et godt nakenbad i elven Folla.
I skrivende stund er det vindstille og 20 grader pluss og det er visst meldt like fint i morgen.
Siden det er 22. Juli og 10 år siden Utøya, må jeg legge til at det aldri taes reelle oppgjør med folks ubevisste aksept av rasisme og fascisme. Jeg er rasende på politikere som aksepterer «OSS og DEM»-retorikken. Det er masse av det på høyre siden i politikken og jeg håper de forsvinner fra styrestolen til høsten. Folk burde være mere sinte på den gryende fremmedfrykt.
Jeg skrev følgende kommentar på Bernt sin dagens status:
Da er det vel bare å ta av seg silkehanskene, tenne bål og røyke ut alle halvfascistiske meldinger som formerer seg som horer på kaninpiller over alt. Ta f. eks en episode i Dagsnytt 18, hvor en høyremann skulle svare på hva de papirløse menneskene i landet skulle gjøre hvis de ble alvorlig syk, for de har nemlig ingen rettigheter annet enn ved akutt sykdom, hvorpå svaret hans var at da måtte de dra dit de kom i fra (hvor de heller ikke får hjelp) . Det er OSS og DEM retorikkens høyborg. Slike uttalelser er også grobunn for all rasismen og fascismen. De kan si hva de vil, og de må gjerne si at jeg drar «rasismekortet», men det er det det er. De må si hva de vil, men de skal ikke stå uimotsagt. F.eks igjen, når Siv Jensen snakker om «snikislamisering.» Hun antyder at vi har noen indre fiender, på samme måte som nazistenes dolkestøtslegende i mellomkrigstiden. De finnes ikke annet sted enn i trange konservative og redde hoder. Nei, det er på tide å trekke ned buksen på de i stedet for å spre uskyldige hjerte- og stearinlys-emojier.
Det var fantastisk å bli tatt i mot på Hageseter av sjefen sjøl, Guri. Gode minner fra vandringen. På Hageseter har de tidenes Juli, men likevel fikk vi noen ord og en øl hver.
Temperaturen er 20 pluss og vindstille. Jeg har ihvertfall aldri opplevd maken her. Første gangen var da vi ville gå over til Grimsdalshytta på ski, som en del av vandringen, men mislyktes og måtte hentes ut av Røde Kors. I fjor var vi her med Grete og Tore og tettet hullet på pilegrimsløypen.
Våknet i teltet, etter en kald natt, men jeg var flink til å ikke fryse. Kaldt er kaldt, ikke noe mer. Pakket meg inn i soveposen og lå helt stille. 2 gode netter i telt er tilbakelagt og jeg er så fornøyd med det. Komforten er maksimal og å sove i det fri er optimalt, så jeg fryder meg bare verre. Humøret er upåklagelig og etter corona-tiden er det godt å se folk. Det er et eget studie å se campingbilene rulle inn på sine plasser, seint på kveld. Om morgenen går herrene med en slags trillekoffert og dumper bæsjen de har samlet i bobilen. Vi ler av at det alltid er mannfolkene som tar den jobben der. Fordel med telt er at vi slipper den seansen der.
Det var en øvelse å traktere E6 i dag. Eneste mulighet. Vi fant noen grusveier, men de var på svært få kilometer. Irriterende at bilister tror de eier veiene, men det blir det forhåpentligvis slutt på. Veien er for alle fremkomstmiddel. Hadde et par episoder som trigget «Fuck You»-fingeren. Enda godt at denne etappen bare var på 47 km og i morgen skal vi nyte området her.
Regnet kom som lovet i natt. Noe seinere enn antatt, så vi pakket ned et vått telt. Alle vet hvordan det føles, eller kan tenke seg til det, men det er ikke lov å syte på denne turen. Vi var godt forberedt med oppsatt tarp til å spise frokosten under.
Dagen skinte opp og vi fikk kilometer på kilometer med grus, i stedet for E6 og i mine gamle vandrespor til Berkåk og Kongeveien til Oppdal.
Det var godt å se fjellene igjen. Godt å vite at man bare skal campe og sove og dra videre. Jeg er en nomade. Trives i friluft. Registrerer at alle de mentale relasjonene blåses bort.
Har svelget noen fluer i fart. Ekstra proteiner gjør godt. 66 km i dag.
Innsikt: bevegelse
Besøk hos Vilde (Ruben sin samboer) sine foreldre, Marit og Raymond.
På’an igjen, som en sanger fra min fødeby Bergen, ville sagt det. Denne gangen på sykkel, som er den store greien vår for tiden.
Vi har vært uten bil i 10 år denne måneden og vi føler oss ikke mindre kule av den grunn. Et lite bidrag til miljøet, et større bidrag til helsen.
Fatter og begriper ikke at folk kan sitte i en bil i 5-6 timer av gangen. Hele legemet stivner. Bevegelse er greien for oss som eldes og vi har funnet løsningen for vår del.
Denne reisen skal være i ca 14 dager, en forsmak på neste års tur, som blir å sykle til og i Tyskland, hvis alt ordner seg med coronaen. Jeg liker best disse reisene som ikke er bestemt av meg, men som er drevet av en indre greie, slik Romavandringen var. Det er utenfor min kontroll, drevet av et indre lys, som viser meg veien. Sånn var det før i sangene, nå er det slik på veiene.
Vi har kjørt to prøveturer med telt i år (denne og denne), før denne, for å finne ut hva vi trenger av utstyr. Man trenger ikke å eie så mange ting, bare man har de riktige tingene i orden.
Kom oss avgårde i rett tid i dag. Fikk sagt farvel til søsteren og tantebarn som besøkte oss i helgen, trivelig.
Det var kaldt i starten, så jeg syklet med ullhansker. Perfekt sykkelvær egentlig. Godt å få lagt bak seg noen mil av gangen, 7, 7 mil i dag. Hadde brukt noen dager på den etappen, gående, som jeg gjorde på samme strekningen fra Stiklestad til Roma.
I dag fikk jeg syklet i gamle oppgåtte spor og fikk hilst på noen vandrere på veien. Det er en gave å få komme seg ut på vandring igjen, skjønt dette går raskere og særlig siden vi har elsykler. Mister litt av «ta inn» naturen pga at alt skjer hurtigere, men må framheve strekningen fra Sokndal. Rett opp og utrolig vakkert overalt.
Vi fikk en rask tissepauser på Bernt sitt «tissested». Hver gang vi har passert der har han nevnt at han tisset ved DEN bensinstasjonen i 1963. I dag billedgjorde vi handlingen. Et nedlagt hus og stasjon på gamleveien, som var en drøm og sykle uten biltrafikk.
Har savnet skrivestemmen. Her er den igjen.
Innsikt: det er godt å være på vandring igjen, i det ukjente, som rommer sjelen.
Trommegutten (Little Drummer Boy) gir meg en varm følelse. David Bowie og Bing Crosby sin versjon har en sensualitet i seg. Vil ikke dra det så langt å si at jeg har det i min versjon, men jeg ble inspirert av deres. Å flette inn juleevangeliet var min egen ide og jeg synes det funker fjell.
Jeg liker voksenheten, nedpåheten og jeg får endelig brukt den mørke delen av stemmeregisteret på en god måte. Jarl Ivar Andresen og Rannveig Seljemark sin koring forsterker og understreker det hellige. Trommegutten er noe av det fineste jeg har vært med å lage.
Trykket opp noen CD av den har gitt bort alle, så hvis noen har en liggende og aldri spiller den, kan jeg gjerne ta i mot den tilbake.
Har framført Trommegutten live 2 ganger. Ene gangen for Frelsesarmeen på torget med singback-studioversjon. Funket greit. Andre gangen på en Levd Liv konsert, med en keybordmann så gjorde så godt han kunne. Ikke sånn superversjon, men greit å ha forsøkt det. Har ikke noe opptak av det dessverre.
Silent Night har jeg fremført 3 ganger.
Første med grunnsteinene i Betty Lo-Fi Orchestra på Julaften i Vår Frue Kirke. En fin opplevelse. Jeg liker at jeg synger det budskapet i den kirken. Får brukt kraften min rett når jeg synger fra mitt indre orkester og det gjør jeg her.
Tredje gangen var for Frelsesarmeen igjen på torget. Et annet år, en regntung dag kan jeg huske. Kjolen passer ganske godt og jeg synger ikke så gale.
Vi er på Røros Hotell og feirer jul. Hvis jeg finner en gitarist eller pianist, skal jeg gjerne synge Silent Night av lyst og med glede. For free 🙂
God jul til alle dere som har hengt med og har hatt noe utbytte av mine memorarer. Timeglasset renner ut. Vi er så heldige som får gå litt videre …
Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:
Fremfører Julesangen (Skyggen av julen) for første gang, i Logen i Bergen , 2010.
Det er få dager igjen for julekalenderen at jeg må slå sammen sanger, så jeg kommer noenlunde i mål, denne gangen. Kunne fortsatt langt ut i februar, men allting har en ende og allting har en slutt. Timeglasset renner ut og likevel ligger det dager foran oss, som skal sette oss i stemning, og vi skal selv ha ansvar for å finne det som er rette stemningen for oss selv. Noen av oss blir hentet inn av gamle minner i disse dager og vi får bare stå an av så godt vi kan
Jeg kan bidra med Julesangen, for de som synes noe om det. Verdens enkleste akkord-rekke, bygget opp under en tekst som finnes i mange utgaver. Laget av meg.
Sett i ettertid er det stolteste øyeblikket for Julesangen fremført under Vi Invalide-konsertene, denne er fra Vår Frue Kirke. Låten tilhører den kirken. Musiseringen var ikke helt råsterk, men fremføringen var på sitt vakreste.
Lennart Røsten, Marianne Knudsen, John Arvid Johnsen og jeg hadde jobbet hele året for å få til 3 konserter sammen. De gav meg denne bandfølelsen fordi vi øvde jevnlig og alle hadde en progresjon og et felles mål. Jeg tilhørte igjen noen som ville bære frem denne indre brannen. Vi kalte oss Vi Invalide og vi var make fordi vi alle kjente på denne utenforskapsfølelsen, men vi skapte vår egen verden. Der har jeg noe igjen for punken – det å gjøre ting sjøl.
Personlig var jeg helt på randen. Utkjørt av å svømme mot strømmen. I salen satt det noen utkommanderte betalere, deriblant foreldrene til barna som koret og noen venner av Svein Røsten som ordnet lyd og lys og spilte keyboard. Jeg hadde også tryglet noen om å komme på denne alternative julekonserten og det er noe av det jeg mener i å svømme mot strømmen, all denne «beggingen».
På sluttet av påfølgende fremvisning reklamerer vi for julaften i Vår Frue kirke. Vi Invalide spilte også den 24.12. For min del for 10. året og aller aller siste gangen. Et takknemlig publikum, men så lenge jeg har hatt små gutter i huset har de ventet på at jeg skulle komme hjem fra mine opptredener for veldedige formål og denne gangen hadde jeg hele greien i halsen. Min innsats som gratisarbeidende predikant er over. Jeg ble brukt opp.
Jeg skaper fine sanger fremdeles, men ikke en celle i kroppen draes mot å arrangere noe som helst. Ihvertfall ikke en konsert som er gratis iscenesatt av meg selv, ei synger jeg mot betaling i form av mat og personalpris på to øl, det er langt under verdighetsgrensen.
Lut lei av den ytre kampen med beinharde ego og slåss om plassen.
Rart å se tilbake på, med nye briller og ny styke i de i tillegg, men hadde jeg ikke bremset opp, hadde jeg aldri hatt sjansen til å bli en gammel dame, som jeg er iferd må og bli og må gud forby at jeg blir en klandrebukk og trist liten faen. Jeg gjør alt jeg kan for å stå i mot den slags. Jeg vil leve, nyte og skape. Det er en fin scene jeg står på nå.
Fornærmelsen er gruslagt i lag med tapsfølelsen. Jeg har vunnet helsen og tiden i timeglasset som står igjen. Litt sliten ennå, men jeg tror kanskje det er en forveksling ute og går med aldrende kropp. Vi blir da sliten alle sammen. Men jeg kjenner ingen lyst til å eksponere meg selv lengre og det er en sann seier. Jeg trenger ikke å vise verden noe som helst, jeg trenger bare å være. Derimot kjenner jeg igjen en selvrespekt og en soliditet og ikke minst en glede. Det er nyttig og på grensen til vidunderlig og det er en stor fremgang dette året og særlig at jeg kan se igjennom disse videoene uten å leite etter feil eller å irritere meg over andre.
Den første tekstutgaven til Julesangen ble slaktet på den slakterbenken jeg frivillig la meg på da. Jeg visste at jeg var et lam som kom med teksten og mine spede grep, men jeg gjorde det fra hjertet, helt garantert.
Julesangen var uansett ment som en gave til Vår Frue Kirke og du finner den versjonen på Ut Å Flyyy Ep’n. Ann Lill Elshaug på kor, Songlaget Bygdaljom og Betty Lo Fi Orchestra, mange involverte. Og et helt vers handler om Vår Frue Kirke der.
Siden så skrev jeg om teksten om, særlig fordi Bernt reagerte på linjen «som nordmenn har sendt» og i disse dager kan alt sånt virke ‘corny’ så jeg sa meg enig, vi blir selvgod på vårt vis og dermed fornyet jeg Julesangen teksten.
Spilte inn en ny versjon i Sun King Studio, også kalt Skyggen av Julen i parantes, sånn passelig fornøyd med den.
På Levd Liv fremførte jeg også Julesangen med Thomas Henriksen bak roret. Han greide å fange alle de 500 i salen. I denne videoen synger jeg på 3. verset «feil», men med teksten:
Kjære Gud der ute
Se til disse små
Som får sin fremtid ødelagt
Helt uten å forstå
Husker at (og du kan se) Elias lyste opp. For egentlig nevner jeg hverken Gud eller Jesus i Julesangen egentlig, fordi jeg ønsker at den skal tilhøre alle. men med Elias sitt nærvær, blir gudefølelsen ekte.
Her er den:
Det har vært mye respons på Julesangen og jeg vet at en fyr har den på sin julespilleliste og sender meg en melding hver jul, når den ruller i hans stue. Svært takknemlig. Ble invitert til å synge Julesangen på en spinning time på Heimdal en gang. En svett time. Så sangen lever sitt eget liv, så godt den kan.
Julesangen er min personlige utgave og gave til julen og Vår Frue Kirke. I min søken etter det hellige, uforståelige, magiske, vakre, men likevel har jeg selv latt meg avspise med min egen forsmedelige smerte og ikke fått tak i helligheten eller kjærligheten. Skulle gjerne skrevet en sang som Fairytale of New York , men glad for at jeg ikke har det så vondt som dem som den gang skrev den. Men vi er alle glad for noe som betyr noe og berører oss og da er vel tonene, musikken det som virker. Julesangen har også en liten politisk brodd i seg, som jeg synes gjør seg. Her synger jeg Fairytale of New York sammen med Lennart og som vikar for Marianne:
Videre så ble Levd Liv-konseptet invitert til Bergen for å opptre i Grieghallen i Frelsesarmeen sin regi, og til innsamling for rusrammete i byen. Jeg var veldig giret på det. Aldri sunget i Grieghallen før og Levd Liv passet til saken. De kunne betale fly og hotell, men ikke honorar (sier seg selv for en sånn sak). Men dessverre var Elias og Børge bakpå fordi det ikke var en betalt jobb. Jeg ønsket meg så veldig å få synge i Grieghallen i fødebyen min så jeg sa meg villig til å betale de et honorar på 5000 hver utav egen lomme. Elias trakk seg etterhvert, men Børge og jeg fremførte bl.a. Julesangen som forøvrig for anledningen hadde en nydelig trompetsolo:
Julesangen er ikke det samme uten Elias i Levd Liv-sammenheng.
På selveste dagen før dagen tar jeg med O Helga Natt med Elias Akselsen bak leadmikrofonen. Den fineste av alle O Helga Natt-versjoner i hele verden. Elias har et stort og religiøst hjerte. Hans nærvær er en gudegave av de sjeldne. Så stolt over å ha bidratt på noe i hans vandring.
Øyeblikk fikk jeg fremføre for kong Harald. Det største for meg var at min yngste sønn var der sammen med meg og overvar det. Han sitter på første rad som en lydig liten gutt, ved siden av en fremmed eldre dame. Tror han fomler med kamera for å ta et bilde, men visste ikke om det var lov. Ihvertfall er han med i videoen, som stiger i verdi med årene.
Kongen hadde en litt knekk i hodet, som om sangen varmet eller så var det for tidlig på morgenen, for dette var kl 09:00, det startet. Det var i forbindelse med en kreftforskningspis-utdeling. Jeg kommer ikke over at jeg glemte å si «Deres Majestet», men vi bukket og neiet ihvertfall, heldigvis for det. Uansett, han er jo bare et menneske, han og.
Låten Øyeblikk ble laget på Moholt hvor vi bodde i 15 år, hele oppveksten til guttene. Jeg husker at naboen Rannveig Ryeng hjalp meg å skrive ned kordene på den. Vi møttes noen ganger og utvekslet musikalske tanker. Hun spiller i Los Osos Polares. Hele familien der spiller instrumenter og moren i huset hjalp meg å trykke på tangentene de rette tonene, fra noter jeg fikk utdelt i forbindelse med at jeg var heks i operaen Dido & Aneas av Henry Purcell.
Den yngste i familien der, stod opp kl 05:00 om morgenen og øvde på pianoet. Jeg kunne se ryggtavlen hennes fra kjøkkenvinduet og hendene som var i full firsprang over pianoet. For å ikke å snakke om Gunn sin hage, den vakreste på Snaustrinda. Hver dag hun kom hjem fra jobb gikk hun rundt og hilste på blomstene sine. Vi delte 2 epletrær plantet på grensen mellom tomtene og på den andre siden mot den andre naboen, et kirsebærtre og et plommetre. Hver mulige morgen gikk jeg ut på mosen vår i hagen og slo hjul, da jeg var 50 år, sa jeg: «nå slår jeg ikke hjul mer», og siden har jeg aldri forsøkt. Tankens makt er kraftige greier. Alt dette vakre satt vi på trammen utenfor kjøkkenet og observerte.
Øyeblikk skrev jeg etter at å ha kjent hva disse omgivelsene gjorde med meg. Takknemligheten over å få leve det livet jeg levde da og nå. Jeg kjente det så sterkt etter å ha vært kreftsyk.
Øyeblikk er dedikert mannen min, Bernt Marius som har bursdag og fyller 64 år i dag.
Gratulerer min kjære!
Et Øyeblikk på trammen på Moholts Perle i 2006
Takk for alle kaffekoppene på trammen, for alle gangene du har gått på kne for meg, med tannkosten i munnen og fridd til meg, om og om igjen. Takk for alle samtalene, fightene, for alle elskovsstundene, for barnene, for den utrolige gode far til mine barn du er, for din politiske holdning, utholdenhet og for dagen i dag som er enda mere spennende fordi du er her, med og for meg.
En bønn: måtte reisen vare lenge!
Jeg liker aller best versjonen som Thomas Henriksen og jeg fremførte på Levd Liv-albumet. Han fikk til denne varmen som jeg ønsket å fremføre Øyeblikk i og uttrykket ble mykt. Han er heller ingen stor gitarist (egentlig pianist) men tilstrekkelig til formålet og det er poenget. Den høres slik ut:
Øyeblikk-fremførelsen på Nordre Gate i Trondheim og er også blant mine favoritter og intervjuet-med Nils Åge Nonstad fra NRK etterpå var hyggelig og nedpå og ekte. Det eneste utrolige irriterende er bablingen under opptaket. Jeg synes at alle folk som er på konserter skal lytte og ta inn musikken eller bare gå sin vei. Men hvem bryr seg om hva jeg synes?
Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:
Nå er det få dager igjen av kalenderen og den harde utvelgelsen er kommet for en dag. De 3 neste dagene ligger klar. Låter fra egen katalog som gir meg høytidsfølelse.
Alle som har levd en stund synes at julene kommer tettere enn før. Man rekker nesten ikke å ta bort julepynten før den skal frem igjen. I år har et julebilde hengt fremme alle månedene. Jeg har skrevet av meg forrige jul i årets julefanzine, 24 eksemplarer, hvorav 12 var for salg (heldigvis ble utsolgt på Crispin Glover Record Shop) og ellers har jeg brodert juleduk siden sommeren (brodering er min ‘greie’).
Jeg tenker mye på jul, på en bedre måte enn før, men er ennå redd for at den ikke skal bli bra. Tårekanalene bare åpner seg under høytiden, det gjør ikke så vondt lengre, men jeg er litt lei av det. Noe inni meg tror at hvis jeg forbereder meg skikkelig bra, så blir det lettere, så går det bra, men jeg har til gode en jul uten spøkelser, uten det intense påtrengende mørke, men den som lever får se.
Høytid og stillhet er to uadskillelige ingredienser. I stillheten ligger høytiden. Stillheten er det vanskeligste å beskrive fordi den lar seg ikke berøre. Stillheten er selve essensen som observerer hver innpust og hvert utpust. Det nydeligste jeg vet er å være i stillheten når den rår og viser meg vei. Hvis jeg våger og orker. Da stoler jeg på at livet vil meg vel. Det er som om en ekte vilje trer fram og det stakkars egoet som forsøker å overta og forklare og vise seg fram, har ikke en sjanse til å overta stillhetens ekte skjønnhet. Hjernen forsøker ut i fra innsikt, klokskap, evne å overta stillhetens sted og det krever trening å holde seg i stillhetens tilstedeværelse. Det er verdens enkleste sak å la seg distrahere.
I stillheten ligger den ekte energien, den som er fri tankene som vil overta. I fra stillheten oppstår det geniale.
Stillheten er en egen indre støtte, en betrakter til alt du foretar deg, uten å fordømme. Stillhet er rein kjærlighet.
Jo oftere stillheten får vise seg frem, jo bedre blir livskvaliteten. Konsistensen, hverdagene, kraften, soliditeten trer frem fra stillheten. Stillhet er den beste musikken, fordi det er enkelt og greit der den oppstår. For å finne stillheten i en selv trenger en å lytte, kjenne og sense.
I siste verset på Stillhet synger jeg om mynten du har i din lomme. Det er et bilde på å tvilholde på det som skjer fremfor å la det skje og la stillheten få bestemme. Om du har mistet alt i livet, så mister du aldri stillheten og den er som din innerste aller beste venn. Alle har det i seg.
I fremførelsen på denne youtube-videoen sier jeg at Stillhet er den vakreste låten vi har laget. For meg er det selveste! Jeg orker ikke å gå en runde med å kritisere kjolen eller notestativtittingen eller fremførelsen for «that was how we played then», men jeg registrerer at jeg var glad og jeg fryder meg over det.
Jeg har langt trening å å forsøke å løse opp i problemer og forklare følelser og bedyre omstendighetene, men bare stillheten har greid å pulverisere og tilintetgjøre det vonde og fått opphenget til å forsvinne. Med denne forståelsen/erfaringen (som igjen er en forklaring) har jeg fått større tilgang til å skape fra det ekte stedet, stillheten. Det stille indre orkesteret i meg har fått vokse med meg. Det er en friskheten i stillheten som overtar med nok trening. Gamle sementerte skuffelser, slit og svik har forduftet etter tilstrekkelig øvelse og da snakker jeg ikke om å snakke om det, jeg snakker om å sense, lytte og kjenne.
I stillheten får takknemligheten stor plass og en beundring til det selveste magiske blir rådende i stedet for å opprettholde et slags image eller å ønske om at ting var annerledes. Realiteten er som den er og det er helt fint fra stillhetens ståsted. Og der er det aller aller best å være og operere i fra.
Fra ‘det stedet’ kan du bli din egen Messias, som Nille (trombone i Betty Bohm Bang Band en gang sa til meg). Hvis det skulle være en nedtur med det, må det være at stillheten kan fortone seg kjedelig eller at forklaringer, sutring og umodenhet ikke lenger gjelder. Du avslører deg selv på et vis. Stillheten kan du ikke kødde med.
I stillheten er det alltid en alenehet, men ut i fra den stiger en verdighet.
En bønn:
Hvis jeg kan be om noe, så er det at jeg dedikerer mer tid til stillheten og kjernen i meg selv. Og det underlige er at det er bare jeg som kan gi meg selv det. Ennå jeg ofte prøver å komme meg unna med sånn «liksom travelhet», tror at det jeg gjør er så nødvendig og så viktig, men det er sjelden sant. Alt kavet er bare å sluntre seg unna. Å nå stillheten er ikke alltid like lett vei. Mange lag med selvforsvar som skal forseres.
Men gi meg mer styrke til å ikke kave og mot til å formidle fra stillheten. Når jeg er der, ønsker jeg meg mindre av alt og mer av ingenting, sånn sett har jeg forstått meningen med:
Jeg mangler ingenting
og
Fattig i ånden
Stillhet er selve kilden og ut i fra den springer det som er autentisk og det kan du ikke bedømme, fordi det er deg. Jeg kjenner nesten ikke historien min igjen fra stillhetens ståsted fordi noe er tatt i fra meg, opphenget, limet, klamringen på forklaringen, i stillheten kjenner jeg friskheten, det nye ubesudlete livet som ligger i nuet og i morgendagen. Stillheten har ikke rom for ‘ladete’ historier og forklaringer. Stillheten tilgir.
Håper du liker teksten og melodien:
Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:
Eg e' på vandring 