Julekalender 2020, Luke 10: Tikk Takk

Den 10. desember 20209. desember 2020 av Betty Stjernenpå Julekalender 2020Legg igjen en kommentar

I dag har Bernt valgt dagens låt. Han driver jo å rydder i teksten og legger til lenker og sånn, så det skulle bare mangle at min aller største fan ikke skulle få velge en låt, det ble: Tikk Takk.

Jeg ville egentlig kalle den: Ta meg, lik meg, elsk meg, hold om meg, men ble snakket fra det. Kanskje like greit, men jeg har vært inne og forsøkt å endre det i etterkant, går ikke. Det kjedelige er at det er flere låter i Norge som heter Tikk Takk, men ingen: Ta meg, Lik meg, Elsk meg, Hold om meg, men jeg fikk nå skrevet det her da.

John Arvid tatt bildet til coveret og observante folk ser at det er et trafikkskilt med fartsgrense 50, er ihvertfall en påminnelse på at låten ble til det året jeg fylte femti.

Tikk Takk har blitt spilt en del i Nea Radio og Bernt liker låten. Når du har så få fans har du anledning til å nevne de alle hehe.

Tikk Takk har jeg laget tekst og sangmelodien på selv. Må liksom alltid forsvare dette, fordi alle vet jeg bare kan litt gitar, men jeg kan både noter og korder. Og siden Maria Mena kun synger inn på mobilen og kaller seg komponisten av låtene sine, er det sannelig rett at jeg også gjør det. Men æres den som æres skal, Jarl Ivar Andresen kledde opp låten og arrangerte den i sin fulle prakt. Jarl Ivar er en dyktig produsent og en stor musiker og artig å diskutere politikk med, selv om han stemmer Venstre. Dessverre lyktes jeg aldri å bli bandkamerat med han. Han har mange gode venner i andre prosjekter, som er underskuddsopplegg økonomisk, dessuten lever han av arbeidet i studio og forsørger en familie med inntekten. Så jeg gav meg selv Tikk Takk i bursdagsgave og betalte 8000 kroner for studioarbeidet og 3000 DK for miks og mastring.

Tikk Takk er pompøs og desperat i sitt uttrykk. Timeglasset renner ut for oss alle. «Du må bli voksen nå» en beskjed jeg har fått mye, eller:»du må bli noe annet enn det du er». Kan godt like å bli eldre, ansvarlig, moden og åpen, men ikke på den måten som jeg oppfatter forventes av meg, konform og likegyldig. Passer ikke til det. Jeg er for tykk til å presses ned i flaskehalsen og inn i flasken til de som er innenfor. Men jeg har lært meg å leve med meg selv, utenfor.

Tikk Takk er likevel et uttrykk for å ikke føle seg populær, ikke føle seg bra nok, fin nok, flink nok osv.

Andre verset er tatt med fra tiden min i jentebandet Norske Budeier: Store annonser osv …….. Har gitt meg støtte i 40 år.

Linjen: Lengselen etter livet kommer innenfra, oppstod i studio og den understreker min mening med hele teksten. Setningen løfter hele låten etter håret.

Du må bli voksen nå er også sagt av Alle Tiders Duster på 80-tallet i en av deres låter og måten Paul sang det på, har hengt igjen inni meg til dags dato. Prøvde å lage et bilde av konflikten mellom de indre og ytre kreftene. Synger om skammen som stanser enhver fri prosess i kroppen.

Prøvde å lage et bilde på konformitet, bli gammel og slutte å gjøre nye ting. Slutte å snakke med den du lever med og bare eksistere. Ser at det skjer med mange forhold. Gud forby det.

Du drikker øl
Jeg drikker vin.
Stillhet blir til taushet
Perler blir til svin.

På et tidspunkt i livet har vi alle et styremøte med vår egen indre stemme og et oppgjør med det ytre glansbildet og et møte med tomheten imellom, så er det opp til oss selv, hva vi tror på og går for.

Tikk Takk, Leve!

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 9: Da Du La En Hand På Meg

Den 9. desember 20208. desember 2020 av Betty Stjernenpå Julekalender 2020Legg igjen en kommentar

Da Du La En Hand På Meg er tilbake til nåtiden. Snakk om lang låttittel, men det måtte bare være sånn. Vanskelig å søke opp på Spotify etc, men det er også underordnet. Tittelen ble riktig for teksten.

Å arbeide med Frode Dyrli Angelsen, som jeg har gjort siden 2015, er en drøm av en realitet. I tillegg til at han er et orkester i seg selv, skaper kule låter, spiller tøft gitar og har en kul lyd i gitaren, passer det med tiden jeg lever i, formen, alderen og uttrykket. Frode plukker opp temaene og stemningen i ordene og kler de inn i en musikalsk drakt som passer. Samarbeidet foregår med e-post. Jeg sender en tekst. Han sender en låt tilbake.

Da Du La En Hand På Meg har vi framført en del ganger. Kul å synge. Kul å formidle. For meg et viktig budskap. Låten er en måte å beskrive noe mørkt på og at det går an å få hjelp og at hjelpen kan virke, særlig når en følelse som har satt seg fysisk i kroppen, som er vanskelig å få has på og hvis man er så heldig at man treffer noen som treffer punktet og greier å pulverisere den kroppslige følelsen av mørket.

Angst kan bli veldig fysisk. Jeg hatt en sementert klump, «en rotte i ryggen» som jeg har kalt den, som har kommet og gått opp igjennom årene. Tilslutt gikk den ikke bort og jeg prøvde å gå dypt inn i meg selv for å få til livs denne lammelsen som rotten gav meg. Jeg gikk til en psykomotor, som greide å trykke ut av meg driten. Klumpen ble sporløst borte etter noen harde møter og det åpnet opp pusten. Som å slippe energien fri igjen.

Jeg skriver ordet HAND i stedet for hånd, fordi jeg synes hand er et vakrere ord. Hand er sjeldnere i bruk og et menneske som har en slik hand er sjelden. Glemmer meg ofte og synger hånd, men sånn er det å være perfekt uperfekt.

Her er det beste versjonen av youtube-variantene og den er fremført ganske nylig, i år, og her synger jeg HAND og teksten rett 🙂

I første verset beskriver jeg klumpen, slik jeg beskrev den for å bli kvitt den. Iført fortvilelse over å sitte fast i min egen kropp. En fysisk smerte som bunner i en psykisk lidelse. Begge deler ble uutholdelig.

Andre verset beskriver det som smått om senn skjedde når noe åpnet seg opp i meg.

Noe eg hadde mistet som eg plutselig fant igjen.

Jeg forsøker å beskrive hvor veldig mye bedre det føltes å slippe å drasse med seg nissen på lasset eller rotten i ryggen eller bokstavelig talt: alle tankene som forårsaket det hele.

Overraskelsene stod i kø, særlig over hvordan gode mennesker begynte å virke for meg.

Tredje verset sier noe om den barnlige gleden man gjenvinner ved å slippe fra fra sitt eget fengsel. Plukke blomster, gå i skogen, lytte til fuglene, alt det ble det viktigste. Friheten til å eie seg selv og oppleve livet slik det fortoner seg uten å være opptatt av den trange følelsen av å være plaget.

Fortiden ble parkert der fortiden hører hjemme, nemlig i fortiden. Ingen tvil om at låten har virket helbredende og mange (noen) som har slitt psykisk har gitt gode tilbakemeldinger til meg. Som om Da Du La En Hand På Meg-låten blir en hand man legger på andre gjennom lyden.

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 8: Forventet…

Den 8. desember 20207. desember 2020 av Betty Stjernenpå Julekalender 2020Legg igjen en kommentar

…er en låt som har fått bli med på endel scener.

Her er et videoopptak i forbindelse med at jeg fikk tildelt Tæl-prisen 2006 i Åpen Klasse fra Sparebank1 Midt-Norge. Utdeling av stipend og diplom ble foretatt av Marvin Wiseth og Guro Fostervold i Olavshallen. Og så fremførte jeg Forventet med husorkesteret. Kjekt å stå på stor scene, men ikke like kult som å spille med eget band. Hanne Boel opptråtte seinere på kvelden. Det var jeg som stakk av med all oppmerksomheten med eget filmteam (NRK) og avisen, kanskje en smule rart, når hun er en 100 ganger større artist enn meg, men sånn var det for denne kvelden. Jeg fatter ikke at det kan være så bra å reise rundt alene og bruke lokale band. Men en jobb er vel en jobb. For meg blir det aldri helt det samme. Har sagt det før – aldri likt denne solo-følelsen.

De 3 jentene som danser på låten er folk som trente på SATS i lag med meg. Det løftet opplevelsen til en personlig greie, på bursdagen min og i brystkreftmåneden. Mye trøkk i dette.

Forventet er komponert i 2005 av Thomas Brodahl i 2 versjoner/formater, 2 ulike uttrykk og min tekst kler de begge. Blåsearret er skrevet av Sigurd Saue.

Den tøffeste versjonen, i følge meg, er på EP’n som ble finansiert med Tæl-stipendet og som ble innspilt med storbandet, Betty Big Boom Band (BBBB). Den andre versjonen av Forventet er å finne på EP’n Ut Å flyyy, med Betty Lo-Fi Orchestra, (minibetty, bbbb).

BBBB dro til Larsville Studio i Stugudal og bodde i et hus en helg og fikk på plass 4 låter. En trivelig helg og 4 skjønne låter kom ut av det. Heldigvis spilte Ole Asmer Kværneng gitar på Forventet. Han hadde kul gitarlyd, kule riff, kule soloer og laget også kule låter. Flaks at han var i bandet på denne tiden. Ole fikk sparken fra bandet 2 ganger. På denne Ep’n var all koringen gjort av Nina Brovoll alene. Det var sjelden bare en korist, som regel 3. Ann-Lill Elshaug kom og gikk som hun ville, alt etter som. Begge damene har barn med bassisten, så det sier vel det meste. Marit Samuelstuen, Susanne Saue og Siri Gellein hadde også en tid innom bandet som korister. Under sistnevnte person, var det alltid mye drama og tøys. Hun surnet og snakket ikke til meg på 20 år, før hun var nødt til det som konferansier på et arrangement på Royal Garden og senere dukket hun opp i Levd Liv-konseptet. Mer om det siden. Blåserekken var vel den mentalt sterkeste gjengen i bandet, de blandet seg sjelden inn i personlige greier og holdt humøret oppe på oss, det skal sies. Et artig minne fra den tiden er at bassisten spurte meg en dag: «Betty, de sier du har så gode tekster, hva synger du om egentlig?». Godt spørsmål. 🙂 Andreas Aase som var gitarist på Full Pute, spurte om det samme, da vi covret Occasionally av Melissa Etheridge, og jeg visste ærlig talt ikke hva teksten handlet om, annet enn hva jeg oppfattet av den. Den handler for meg om alenefølelsen, men hun har et ordspill i teksten som ikke sier noe annet enn at hun har en avhengighet til sin egen indre smerte og det var gjenkjennelig for meg den gangen.

Har dessverre ikke et liveopptak liggende av BBBB når vi fremfører Forventet, men laget en hjemme/bortelaget video av studioversjonen på Gran Canaria. Kult at sønnene mine er med og danser til strofen «Ut å fly». Verdifulle minner fra deres oppvekst.

Siste livevideoen er fra Byscenen i 2012. Betty og en gjeng proffe musikere:

Coveret til Forventet er et maleri av Kristine Maudahl. Hun har malt på et foto Lasse Berre tok av meg. «Lykkelig som liten», heter bildet. Noe jeg aldri var, bokstavelig talt, men kanskje han mente som artist, kanskje. Liten, blant mange høye hus. Har lurt mye på dette.

Coveret ble til etter at bildet også var brukt som januarbildet i kreftforeningens kalender for året 2007, samt på en doktorgrad med samme tema.

EP’en Ut Å Flyyy, hvor den rolige versjonen av Forventet befinner seg, ble spilt inn i Sun King Studio med Jarl Ivar Andresen som produsent, med 20 000 kroner av mitt familiebudsjett. Det holdt ikke helt til mål, så jeg spurte bbbb-medlemmene om de kunne «show good faith» og bidra. En la i 3000 kroner, en la i det jeg ba om, kr 500, en kunne lagt i hva som helst, men var konstant blakk og den siste ville ikke legge i penger av prinsipp. CD’en ble lagt ut på alle seteradene og var en del av inngangsbilletten til konserten: Ut Å Flyy i Vår Frue Kirke 15.11.08, fremført av bbbb, med innleid perkusjonist og med Songlaget Bygdaljom, et kor fra Skatval, som også er med på platen.

Alt overskudd gikk til Kirkens Bymisjon.

Forventet’s cover er et bilde malt av Kenneth Nygård. En stor kunsner. Han dedikerte 5 bilder til prosjektet, som ble hengt opp i våpenhuset og auksjonert bort og dedikert Bymisjonen.

Forventet har i denne versjonen en nedpåhet som gjør den spennende. En god låt å sovne til liksom. Jeg var aldri vilt begeistret for dette konseptet, det var mere Thomas Brodahl og Harald Stendahl sin greie. Thomas fikk spille andre instrumenter enn trommer, men jeg er enig at det var lettere å farte med. Lettere å få jobber, vi fikk til og med spille for kongen en gang (nevner jeg senere i julekalenderen, vil jeg tro). I dette konseptet kom også Ann Lill Elshaug sin kor-stemme mere til sin rett.

På denne tiden var jeg på randen til å bryte sammen, men jeg skjulte det godt. Tok meg sammen og kom meg igjennom. Husker at Sosialistisk Kor tok kontakt i etterkant av vellykket og fullført Ut Å Flyyy-prosjekt, for å kunne lage noe lignende. De ville basere det på låter jeg hadde vært med å lage. Takket først ja, men så måtte jeg melde pass, da jeg forstod at jeg måtte være med å skrive søknader til Kulturrådet og andre oppgaver som omfattet alt annet enn musikken. Jeg var allerede overarbeidet og hadde allerede strekt strikken langt med å takke ja. Prøvde først å si til et medlem i Sosialistisk Kor at det ble for mye arbeid for meg, hvis jeg skulle ha ansvar for mer enn musikken. Da fikk jeg tilsvaret: «Hvem tror du at du er?» og da var det tungtveiene grunn for å svare: ingen. Tror ikke koret fikk denne versjonen, for de oppførte seg så rart på en jubileumsfest seinere, men det florerer alltid mange versjoner så lenge det er dyr i arken.

Her er en ikke så god lydversjon av bbbb sin Forventet, 08.03.08.

Rockeversjonen av Forventet var litt hard å synge for meg, antagelig pga mine begrensninger som sanger og da blir jeg veldig var hvis jeg blir kjeftet på for å gjøre det bedre. Det låser seg liksom. Versene er bygd opp på en ikke logisk måte, men følger teksten slavisk. Det er egentlig en veldig spennende oppbygging av låten.

Forventets første vers handler om det som ligger i tittelen: å gjøre det som er forventet av deg. Har ballen begynt å rulle, ruller du med, og det er vanskelig å stoppe den

Broen beskriver løsrivelsesbehovet og sier noe om å sitte fast i relasjoner. Men der finnes et lite håp om å våge å bryte ut.

Andre verset beskriver når veggen er møtt, om hvordan en ramler, strever og kues av gamle atferdsmønstre og ikke vet hvordan en skal komme seg fri.

Det forløsende refrenget virket helbredende og har bidratt til at jeg til slutt våget og ta på alvor meg selv og min egen helse, på min egen reise.

Jeg er ute og flyr.

Forventet-låten er en god påminning om å ikke sitte fast i ‘det gamle’, selv om låten i seg selv allerede er blitt 15 år og kanskje skal leve i flere 100.

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 7: Lipstick Killer

Den 7. desember 20207. desember 2020 av Betty Stjernenpå Julekalender 20201 kommentar

Tre 10-år etter Betty Bohm Band Band, Jihaad og Betty Big Boom Band fant jeg meg selv uten band, men som artisten Betty. Grusomt egentlig. Trivdes best med en tilhørighet og med musikere som hjalp låtene opp og frem og ut.

Da alle gutta i Wanskrækk/Dum Dum Boys, Lilliedugg og Jihaad flyttet til Oslo, følte jeg meg som en løshund igjen. Øvingslokalet ble stille. Bare støyen fra en puddelrockgjeng, et hasjrøykende rockeband, Bjørn Saksgård og Bjarne Alstad hang igjen. En del av de var hyggelig nok med meg, men det er klart at statusen min sank betraktelig med guttas fravær. Avtalte med Arnfinn, en psykolog jeg snakket med en gang i uken, at jeg skulle henge opp en lapp på oppslagstavlen på Musikerloftet på Studentersamfundet, hvor det stod at jeg søkte musikere til band og vips hadde jeg en ny gjeng. Medlemmene var ordentlig kjekke gutter i utdannelse og uten store ego. Jeg følte meg mykere og gladere og under navnet Betty Big Boom Band fikk vi masse spillejobber. Vi red på ryktet fra Bohm Bang Band og vi spilte en del av de gamle låtene til å begynne med. I tomrommet etter at gutta dro til Oslo fant jeg også min mann og fikk 3 barn, så jeg brukte tiden godt og hadde det fint, men jeg må si at jeg hele tiden har savnet tilhørigheten som hadde sitt utspring fra punken. Betty Big Boom Band ble avsluttet i 1992 og påbegynt igjen i 2003 etter 40 årsdagen min og varte til mannefallet i 2008.

*Skuret, Trondheim, 4. august 2012. Foto: John Arvid Johnsen.*

Så dette Betty Goes Solo, ble en påtrengende greie for meg selv, men jeg laget låten Lipstick Killer og en video til den i beste punkeånd. Hjelp til selvhjelp kan det kalles.

Første verset forteller at jeg vet om enkelheten i låten og nettopp med denne enkeltheten kan utrykket bli tøft og direkte. Jeg elsker min egen ferdighet til å kunne være outspoken, bullshitdetektor og økseslengeren, men som regel kom disse ferdighetene (som jeg forstår er en forsvarsmekanisme) sjelden heldig ut og øksen kom i retur som en bomerang. Men igjennom en sang kan det meste sies. Selv om låten mangler fullstendig respons fra omgivelsene, så gjør det ikke noe. Låten er der, til odel og eie og er dedikert til folk som ikke lytter. Vi bør ikke måle oss selv i de gledesløses ører.

Andre verset handler om min opplevelse av å bli brukt som terapaut (uten takstameter) når folk føler seg nede. Det skal sies at jeg også er utdannet barnevernspedagog og min egen svamp etter å få rydde opp i andres liv, har en stor andel av skylden for følelsen av å bli brukt. I samme verset nevner jeg stemmen min. Husker at Ronnie le Tekrø sa på TV en gang vi ble intervjuet sammen at jeg ikke sang som Christina Aguilera eller Luciano Pavarotti (hvem gjør det?) men drev med en slags visepunk. Skjønner hva han mener, men det er så sykt unødvendig å si i en verden som fremelsker flinkhet i stedet for uttrykk. Han hadde ikke noe valg. Han måtte sikkert si det, for å få sagt at han visste hva han gjorde da han produserte låter med en gammel punker. Men likevel føltes det ikke som noe kompliment og jeg har slitt mye med å våge å stole på egen kraft og egen stemme fordi jeg selvsagt har visst at stemmen min har en begrensning. Journalister, særlig i Adressa har måttet påpeke det og greit nok, men de gjorde det aldri da jeg spilte med ‘gutta’. Noe jeg forklarer med at da hadde jeg en status. De rakket ikke ned på meg da. Det skal sies at lignende uttalelser har de aldri kommet med om Prepple, Michael Krohn eller Jokke (de synger ikke som Pavarotti de heller, om det skulle være et poeng). Og alle vet at hverken jeg eller disse gutta hadde gjort seg i NRK’s Stjernekamp – vi vet hvor vi hører hjemme. Det hyggeligste minnet jeg husker fra trykksaker var i Nye Takter, skrevet av Sindre Kartvedt, han kalte meg en upolert diamant. Det stemmer bedre. I Bergen har jeg stort sett blitt slaktet som: «selvutnevnt punkedronning som synger på haltende bergensk. Men alt dette er tross alt mye bedre enn den urimelige anmeldelsen Anne Grethe fikk på av en platene hennes: «Hold kjeft, kjerring».

Tilbake til sangen: Broen i Lipstick Killer er et hvilested for barrégrepene (pjuuuh) og holder fast i at det er sånn jeg må gjøre det. Løste hele greien med en Lipstick Killer-låt, for å ikke gå fra forstanden.

Refrenget er myntet på disse som kan være yndige og stillett-hælene som ikke kan gå til Roma en gang. En svak eim av misunnelse lukter jeg her, men stanken er til å leve med fordi jeg ønsker egentlig ikke å være så hjelpeløs. Jeg må orke å være Betty, selv om jeg må stå aleine. Jeg strever egentlig ikke med å bli søt og yndig, men oppmerksomheten det gir, har jeg ønsket meg.

Sist men ikke minst fikk jeg i en og samme låt nevnt dette med hvem som teller. Når du er blitt en løshund legger du merke til hvem som er kule. Folk sier at fremsnakking er et must og de som sier dette er det ofte noe rart med, for de driver mye med en posisjonering i form av å drikke øl med de riktige. De er liksom ikke en familie, slik jeg opplevde det med ‘gutta’ som dro. De gir støtte der det er gunstig, der de selv kan hente ut noe. Det er greit nok det, men det er ikke en reel fremsnakking, men en måte å støte ut andre på. En ferdighet jeg ikke vil ha og ikke liker. De vil ikke ha meg der, men jeg vil virkelig ikke være en del av det egospillet heller. Virkelig ikke.

Det er Guds jobb å elske alle, ikke min.

*Utkommanderte sønner med venner. Oppdrag: Tjene noen kroner på å selge merchandise. (Skuret 2. august 2012)*

Bonus: Creep og Lipstick Killer på Svartisen, 2011.

Studioversjonen

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 6: Love Spot

Den 6. desember 20205. desember 2020 av Betty Stjernenpå Julekalender 2020Legg igjen en kommentar

Heldigvis har vi Love Spot. Helt og holdent Gunnar Mo sin låt og den låten krever sin egen dag. En egen Love Spot-dag. Han var en genial tekstforfatter og låtskriver, synes nå jeg. Men hvem bryr seg om hva jeg mener?

Alle mennesker vi har møtt på de ulike delene av vår egen reise har en betydning for den videre vei. Gunnar bidro med påtrengende og inngående sjelearbeid i det han laget, for meg.

Vi kalte bandet vårt for Død Ved Ankomst i starten og ble hetende Jihaad på slutten. Bandnavnet vi bar sa i grunnen alt om oss. Jeg spilte trommer og sang. Ragnhild Sarsten på bass. Gunnar Mo på gitar og vokal. Vibeke Johansen var innom bandet, men stammen var oss 3. Jihaad spilte jeg i parallelt med Betty Bohm Bang Band og jeg husker at Gunnar var irritert på min fokus og delaktighet i BBBB, sjøl mente jeg å være dedikert i begge prosjektene.

Måten Gunnar leverte tekstene på hadde en sykt tøff autoritet i seg og latteren hans er uforglemmelig. Hans skarpe og kontante gitarlyd ble et særegent uttrykk. Gunnar var ikke en lett mann å komme inn på, men han sa alt i låtene og hans stillhet var fin å være i. Vi var ikke særlig glade av oss, men vi var ekte. Så vi hadde mye til felles og likedan opplevelser av hvem vi opplevde oppførte seg som idioter. Bare at Gunnar var ikke i angrepsposisjon, mer defensiv og på langt nær så «outspoken» som meg. Gunnar var inntelligent, vakker og kjørte en gammel Citroën 2CV, han kledde den godt og gjorde som Kong Olav, røykte Teddy uten filter. Gunnar var en fin fyr. På sine gamle dager falt han dessverre litt for de mørkeblå/brunes bebreidelser og frykt for fremmede. Men et stort pluss for meg personlig var at Gunnar elsket meg. Han sa det og skrev det og følte det.

Heldigvis lever Gunnar videre i mitt hjerte og i Love Spot.

Teksten i Love Spot blir du aldri ferdig med. Hver linje har en overskrift til en skolestil. Han traff det alle bærer på og fikk sagt det med sine skriveferdigheter. Han sa aldri noe direkte, men likevel så treffende. Han uttrykte så godt hvordan han opplevde seg selv i forhold til andre. Han konfronterte andre i tekstene. En gudegave.

Refrenget på Love Spot:

Don't you know 
Your voice ain't really yours 
The me you know 
Ain't the same to me.

Love Spot ble spilt inn i Nidaros Lydstudio fordi den skulle være med på samleabumet Party Terror Vol 1. Vi levde i en tid hvor band løftet hverandre. Det kaller jeg for framsnakk. Oppriktig oppløft av andre uten å kunne hente ut noe fortjeneste på det. Et felleskap som fungerte.

Død ved Ankomst, Trøndersk Mesterskap i Rock 1985. Betty (trommer/vokal), Gunnar (vokal/gitar), Ragnhild (bass), Vibeke (gitar).

Selv om det er en Love Spot – dag, må jeg ta med opptaket vi har av Living. Beste låtene Gunnar skrev var Livin‘ og White Fashion. Vi spilte inn begge låtene i Brygga lydstudio, som den gangen lå på Bakklandet. Tape’n kom bort i Elgeseter gate 35, dessverre. Låtene er sporløst forsvunnet. Det er Gunnar også. Han døde bare 50 år gammel.

Livin’ var todelt, han skrev første delen, jeg den andre. Måten han tar oppgjør med overgrep har jeg dyp respekt for. Han spyttet ut ordene og det kaller jeg ekte kunst!

Vi spilte på trøndersk og opptaket er derifra. Gunnar trodde noen tiår etter, at Lars Olufsen hadde spilt trommer der og da, men det er bare tull, jeg spilte trommer hele konserten. har bilder fra konserten som viser det og jeg husker blodslitet den dag i dag. Riktignok hjalp Prepple Houmb meg med trommene på Love Spot i studio, fordi jeg hadde hatt en operasjon i høyrearmen, men det er alt.

Bonus: Livin’ fremført i Melhus kulturhus med meg og en gjeng fra Trøndertun i 1987, vi kalte oss Slapesnake.

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 5: Beauty

Den 5. desember 20205. desember 2020 av Betty Stjernenpå Julekalender 20202 kommentarer

Når jeg først går inn i det og vier en hel dags oppmerksomhet til låten Beauty, hvorfor og hvordan den ble til, blir hele greien en ærefull oppgave.

Låt-tittelen er genial og vakker. Og med mitt blikk i dag, er tittelen talende for tiden jeg levde i.

Jeg elsket å spille i Betty Bohm Bang Band. Vi var 6 personer, Prepple Houmb (bass), Øystein Hegge (keyboard), Nils Henrik «Nille» Andersen (trombone), Eivind Lingås (trompet), Jørn Pettersen (trommer) og meg (vokal og litt gitar). Hver en øvelse var viktig. Være en del av gutta. En annen måte å være kvinne på blant menn, respektert, verdsatt, passet på, laget planer med de og ikke minst, de som ikke likte meg, visste ikke helt, men likte meg litt likevel siden jeg var omringet av kremen. Gav meg en slags immunitet og en svak bris av beundring. Jeg frontet bandet, men var ikke sjefen, alle var sjefer, men mest Prepple, Øystein og Nille. Prepple snakket om uttrykket, rekkefølgen på låtene, gangen i låtene, ordnet opptredener. Nille laget tekster, melodier, blåsearr. Øystein laget mange av melodiene og plakatene. Han og jeg laget en del låter sammen. Jeg skrev teksten til Beauty og slik jeg husker det laget vi melodien sammen og at den oppstod på en jamming med bandet.

Vi likte å spille Beauty. Det er 35 år siden låten ble til, men jeg prøver å huske detaljer og stemningene.

Beauty er beskrivende for å lage noe som er større en seg selv. Få til å kul låt som funker gir mening. Beauty hadde og har en livsnerve i seg, en samlet energi fra en gjeng som hadde det gøy.

Det er vanskelig å beskrive denne overstrømmende følelsen det å spille i band gav, men jeg opplevde at jeg gjorde noe nyttig. Jeg måtte jo i rehab i Selbu på den tiden og det hadde aldri funket om jeg ikke samtidig fikk spille i band. Gutta spleiset på klippekort på bussen til meg og vi øvde fast 1-2 ganger i uken. Alt var sosialdemokratisk fordelt. Alt var i orden.

Beauty handler om smerten de aller fleste kjenner i alderen mellom 20 og 30 år. Å ikke bli valgt eller å bli valgt bort.

Jeg husker at jeg var respektert for den jeg var, men jeg opplevde ikke meg selv som yndig, eller pen eller sosialt flink eller sjarmerende, som jeg syntes mange andre jenter fikk til. Jeg husker min egen misunnelse på disse ferdighetene de hadde. Men på en annen side og som tidens tann har vist meg: De kunne ikke være Betty.

Teksten på Beauty har en gjenkjennelsesgreie og er ikke for privat. Den kunne ikke vært skrevet uten at den var erfart. Men den universelle opplevelsen den gir gjør at jeg slipper å lytte til låten gjennom et trangt ego.

Livet var som det var og jeg sitter igjen med låten Beauty: en skjønn gave.

Betty på Byscenen, 2012

Det finnes bare ett live-opptak av den og det er fra 2012. Spilt i lag med et profft band. Der synger jeg dessverre litt feil på rolig delen, roter med teksten, men fremførelsen viser låten. Vil du høre den slik den var den gangen, er strømmetjenester tingen eller kanskje du greide å skaffe deg singelen.

Singelen ble spilt inn i Norsk Lydstudio, med Christian Schreiner bak roret og Prepple som den erfarne kapellmester. Jeg husker at Prepple ba meg om å synge på kompets toner på avslutningen, i stedet for en lang tone, så det ikke skulle bli surt. «Beiiiiiiing left alone».

Erfaringene som ligger bak ordene i teksten på Beauty, fikk altså bli til noe mer enn en smerte. Vi fikk delt låten med mange og vi fikk masse gode tilbakemeldinger på den.

Beauty var kul å synge live. Den startet på toppen og økte etterhvert, unntaket den lille broen som bygger opp til avslutningen. En liten pust i bakken før innspurten, liksom.

Beauty-låten har støttet meg og jeg synes at den har den majestetiske låt-følelsen som kun de beste låter har. Beauty gav og gir energi.

*Betty Bohm Bang Band, gjenforeningskonsert 2003*

Låten ble gitt ut på Party Terror Vol I (Samlealbum fra Trondheim) også. Singelen frekventerer på bruktmarked for en tusenlapp, sikkert fordi både Øystein (Tre Små Kinesere) og Prepple (Dum Dum Boys) «tok av» med sine andre respektive prosjekter.

Coveret er et bilde tatt på Lerkendal Stadion som er av pappaen til Øystein og en kamerat en gang på 60-tallet.

De som husker bandet fra 80-tallet, husker sikkert låten, den ble en liten lokal slager. En låt som ikke forsvinner, selv om vi forsvant ,og om 100 år står kanskje Beauty igjen fra den tiden. En liten flamme fra slutten av det tyvende århundret.

Låten bringer deg litt ut av det domenet som egoet har og flyter med sin overstrømmende skjønnhet og med nok smertelig og billedlig fortelling.

Beauty, slik jeg ser det i dag, en kald dag i desember 2020, er låten som et frimerke som stiger i verdi. Den har en nerve og vi samarbeider godt i låten.

Blåserekken (Nille og Eivind) har en trist og søt fremtoning opp på et stødig komp, som var Jørn og Prepple (ingen gitar i bandet – bare meg en gang – på låten Evil). Øystein var melodien vår med sin sang og sine tangenter..

Beauty viser hvordan en tekst er beste måten å formidle kjærlighet på.

Det første verset er en godt innpakket versjon av et drama som utspringer seg i et såret hjerte.

Refrenget har en lett og spiselig måte å si at man følte seg forlatt og aleine på.

Det andre verset snakker om den andre dama og er også en hyllest til mannen som følger sitt eget hjerte.

Broens tekst, den rolige delen snakker om å fortsette livets reise og låten bærer det videre med seg.

Synes jeg greier meg ganske bra som vokalist, utrykket, stemmen min som stemmer med teksten.

Følte meg alltid støttet av Prepple, som hadde en del mer mengdetrening vedrørende sang, allerede den og gangen og de andre gutta.

Takker for låten og for tiden, ville aldri, aldri vært noe av det foruten. Det gav mening.

Beauty endte som B-side på singelen When I call You, som det ble laget en video til av firmaet, Point of View (med bl.a. Nils Gaup som laget filmen Veiviseren). Tror Nille hadde en fetter blant gjengen. Festlig å se Berit Rusten og Elin Hassel Iversen som entusiastiske flammeslukere og ivrige fans av Betty, som de ennå er :-).

Min eldste sønn har basset til den live på Facebook, det lød sådan.

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 4: Hjelp Meg

Den 4. desember 20203. desember 2020 av Betty Stjernenpå Julekalender 2020Legg igjen en kommentar

I 2014 gikk Ruben Marius, min yngste sønn, og jeg i studio for å spille inn en låt vi hadde skrevet sammen, Hjelp Meg. Ruben Marius sin akustiske gitar forsvant inn i en overprodusert variant, som gjør den til noe annet enn det vi hadde tenkt. Det er rart når man har ønsket seg noe annet, da klarer man ikke å slippe taket på den følelsen som var der, når grunnmuren ble lagt. Det er som å ønske seg risengrynsgrøt, så får man riskrem i stedet. Smaker godt, men dekker ikke samme behovet. Hjelp Meg studioversjon ble litt voldsom og Ruben liker ikke studioversjonen i det hele tatt. Men jeg liker likevel studioversjonen sin kraft og uttrykksfullhet.

Jeg har et ønske om å få spilt den inn på nytt, slik vi ville ha den. En mer nedpå låt, i Neil Young-ish stil, så sant en bergenser kan få til sånt, With a little help from my friends så går det nok.

Coveret er et maleri av May Lise Hoel. Blikket har den oppgittheten jeg følte den gang.

Jeg liker at denne låten er laget av Ruben Marius og meg sammen på Gran Canaria i 2012. En ære. Vi laget til og med et video-opptak til låten.

I første verset handler det om tankekjøret rundt temaet svik. Tankene svanset til stadighet rundt, som en ape som hopper rundt i sine trær. Jeg ble fullstendig invadert av det og var livredd for å bli bitter.

Broen beskriver en angst for å ikke greie å løse det uten å flykte.

Andre verset handler om livet som prøver å ordne opp for meg. Ordene som skrives på innsiden av en selv. Et vers om hvordan ord kan virke forløsende, men så kommer skammen, som sier at man ikke kan være fortvilet.

Refrengene er en bønn om hjelp. Et ønske om å forstå og en frustrasjon over å ikke bli forstått og en sorg over at dem det gjelder ikke forstår.

Vers 3 handler om smerten som har sin forankring i fortidens klør. En opplevelse av å sitte fast med tankedemonene, en svart skam og en stemme som sier: «det går da ikke an» osv.

Setningen: «Når du er med meg er verden et annet sted» er redningen. En setning som sier at når man har det ‘sånn’, finnes det hjelp å få, noen som sier at det ikke er noe feil med deg.

Jeg liker teksten og melodien veldig godt, spenningen mellom de stakkato versene og de myke refrengene.

Hjelp Meg i originalversjon på Gran Canaria, 27. desember 2012.

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 3: Why God

Den 3. desember 20202. desember 2020 av Betty Stjernenpå Julekalender 20202 kommentarer

Why God fra EP’en Babe Gone Wild (2011) er en låt jeg skrev i 2008, hvor jeg står for tekst og melodien selv. Det er jo alltid en sannhet med modifikasjoner, siden alle musikere som spiller på en låts spede begynnelse bidrar, men det heter seg – slik jeg lærte det på Complete Vocal Institute (CVI) i København – at den som har melodilinjen på sangen har melodien, og i dette tilfelle også med mine enkle barrégrep. I 2011 fra dro jeg rett fra en CVI-samling til Jailhouse Studios i Horsens, DK, med 15000 danske kroner på lommen, som en gave til meg selv og fikk jobbe med Tommy Hansen (som blant annet har produsert Helloween) i 3 dager og 4 låter som alle ligger på alle medier. Han syntes at Why God var for flat og bidro med noen akkorder på broen på sangen, altså han var med å arrangere Why God på studioversjonen.

Siste gang den ble fremført live var 19. mai 2012 med fullt innleid band. Ble nok den beste fremførelsen noen sinne. Må bare trekke frem Steinar Krogstad her, trommeslageren og presisjons-mester. Han holdt styr på oss alle. Med kun én øvelse i ryggen – og jeg som elsker å øve – ble et helt sett med låter fremført under hans ledelse. Det ser ut som om det er jeg som har kontrollen, men det er bare synsbedrag. Jeg bare beveger meg opp på et trygt bakteppe av dyktige folk. Men som nevnt tidligere, å være artist er noe annet enn å spille i band og trivselen var større for meg når jeg bare var et medlem og ikke en frontfigur som på denne konserten. Arrangerte konserten selv, og med 49 betalende kan du si at det ble et hårreisende underskudd, men verd opplevelsen var det.

Låten fortalte meg at jeg allerede da var sliten av å levere. Denne påtrengende trangen til å formidle var blitt en slitasje. Følte at jeg jobbet i motvind hele tiden. Svømte insisterende mot strømmen med egne låter. Jeg lurte virkelig mye på hvorfor jeg trengte å eksponere meg så hardt når responsen var lunken. Hele tiden drevet av en indre fossekraft som dessverre ble til en desperasjon til å få til noe mer. En idiotisk ambisjon om å aldri gi seg, så ville jeg nok en gang slå igjennom og bli hørt, likt, sett, spilt på radio etc. Jeg delte så mye av meg selv at det opplevdes skadelig etterhvert, både gjennom Levd Liv og egne konserter. En slags skadet klovn som trengte applaus. Strakk strikken alt for langt, for kanskje en dag, en vakker dag…. osv.

Why God hjalp som en tilgivelse for all prøvingen. Jeg greide ikke å lande i meg selv, men Why God hjalp meg de minuttene denne pågikk.

Motet mitt og stoltheten min ble brukt som egoets skjold for å være mere og klare mer. Jeg arbeidet døgnet rundt for å få til noe som kunne fungere. Til slutt var jeg drit lei av fortvilelsen og forargelsen over en korrupt bransje. Jeg kunne ikke det sosiale spillet. Jeg drakk ikke øl med de riktige. Musikkens skjønnhet forsvant inn i en kamp som jeg ikke trengte og tapte. Why God fikk meg til å slutte å kjempe, gudskjelov!

Svartisen-framførelsen var en utrolig morsom opplevelse, fordi jeg hadde bestemt meg for å holde konsert med stegjern på beina og slik ble det. Konserten var del av Foster-festivalen 2011. Mine sønner og min mann, bidro med å bære tunge sekker med en Roland Street Cube, gitar, mikrofonstativ, ledninger, brus og øl for salg etc. Først over med båt, så med sykkel inn forbi vannet og så en to timers marsj opp til innsteget. På veien møtte vi en båtlast med turister fra Hurtigruten og vi solgte inn konserten som skulle holdes. Dessuten var Halsa-gjengen på plass. Så vi teller ihvertfall et hundretalls mennesker opp bakkene for å overvære dette. Det duskregnet litt i starten, men himmelen åpnet seg og på breen ble det et tåketeppe av vann som fordampet som fungerte som røyk på min brede scene og lyskasteren var solen, som begynte å skinne. En utrolig opplevelse egentlig. Det var i tiden jeg ennå spilte litt gitar. Kjørte noen sanger på konserten med gitar og sang, noen med singback og gitar og noen med singback og bare sang. Funket som bare det. Roland’en og stativet skrudde vi fast på isen med isskruer. Det holdt hele veien.

Why God ble også fremført med bbbb og Songlaget Bygdaljom, som kor i 2008 i Vår Frue Kirke. Har dessverre ikke opptak av dette.

Jeg gikk aleine inn i Vår Frue Kirke en gang og fremførte låten for tomt hus, det er en grusom men nødvendig versjon.

Why God ble til som en bønn. Teksten hjalp meg masse med å finne ut av noe inni meg. Jeg jobbet da med å se forskjeller på det ekte og falske ytre. Refrenget har en haug med spørsmål om hvorfor man gråter når man er sint, hvorfor man gjemmer seg når man egentlig kan være modig og stolt.

Enjoy:

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 2: Nært Deg

Den 2. desember 20202. desember 2020 av Betty Stjernenpå Julekalender 2020Legg igjen en kommentar

Den beste versjonen av Nært Deg er denne spooky versjonen, synes jeg, og som her er fremført med en gjeng fra Toten på Familien i Trondheim. Vi kalte oss bare Betty. Konserten var i 2010, en strevsom tid, etter mannefall i Betty Big Boom Band (2008). Forsøkte å bygge opp en ny gjeng. Folka gjorde det de kunne for å stå i ryggen og backe meg opp, men for å være helt ærlig, likte jeg bedre å spille i lag med folk som hadde eieforhold til alle låtene – til de som skapte låtene først – men likevel, det kom mye bra ut av Toten-oppholdet også.

I studiotiden til Svart Natt, tok Markus Klyve og jeg og bar et pumpeorgel/harmonium/salmesykkel ned i studioet på Nyhagen. Han stod i hovedrommet og jeg i sanger-rommet, så laget vi en versjon av Nært Deg, som ble gitt ut på albumet: Svart Natt. Det øste vi ut temperatur og toner. Skjærende og nedpå. Det ble nært nok, for å si det sånn. Har alltid likt ytterkanter 🙂

Konsert med Betty (gjengen fra Toten) i Drammen 2009

Nært Deg/Kan Eg Komme Nært Deg er en over 30 år gammel låt. Jeg skrev teksten, melodien er skrevet av Morten Hofstad, trompetisten i Betty Big Boom Band, forkortet: BBBB. Vi spilte den mye på slutten av 80 tallet og låten er med på albumet Full Pute, som så dagens lys i 1992, hvor Randi Lundemo avslutter låten med sin sopran.

Tok fram denne låten etter å ha lyttet på Blindskär/Evigferd av Stefan Sundstrøm og Likholmen, der har de gjort noe av det samme. Har samme effekt, låtene setter deg i en slags tilstand. Teksten skrev i jeg i forbindelse med at jeg våget å gå inn i et nært forhold, og det kan føles både rart og vondt og godt. Og dette intense var mitt ønske å finne fram og uttrykke i låten.

Likte godt å spille den med BBBB, men ikke med samme hell som med Markus sin versjon, slik jeg ser det i etterkant, men Ann-Lill Grendahl Elshaug som var kordame i BBBB, reddet låten med sin avslutning, dessverre har jeg ikke den innspilt i studio med henne, men et par versjoner fra live opptredener finnes. I kirke fungerte låten spesielt godt og denne versjonen er live med bbbb, som også ble kalt minibetty, dvs et lite antall musikere fra BBBB, på denne konserten het vi: Betty Lo-Fi Orchestra (BLFO) og laget også en EP kalt: Ut å Flyyy i samme slengen (jeg fremførte også Nært Deg sammen med bare Morten Hofstad i Maria-kirken i Bergen da min lillesøster giftet seg. Det var minnerikt, har dessverre ikke bilde eller opptak av dette).

8. mars-versjonen av Nært Deg. Antrekket mitt var tilpasset dagen og var et veddemål med en av gutta, etter brystkreftoperasjon og rekonstruering av nytt bryst måtte jeg gjøre det sånn. Det er ikke bare forbeholdt gutta å spille i bar overkropp, ikke sant?

Levd Liv-versjonen er en litt mer kantet versjon. Her med Thomas Henriksen på keyboard (forøvrig den beste kapellmesteren Levd Liv hadde) og Bjørn Røstad på sopransaksofon. Jeg får følelsen av at jeg forsøkte å få det nært, men fikk det ikke helt til. Men greit nok fyll i en julekonsert.

Dessuten er det ære å bli parodiert.

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020. Luke 1: Farvel

Den 1. desember 20201. desember 2020 av Betty Stjernenpå Julekalender 2020Legg igjen en kommentar

En kavalkade fra eget låtmateriale er på sin plass når man skal lage en julekalender. Hver dag i 24 dager skal jeg presentere og beskrive en ny låt fra egen katalog. Sanger som jeg har likt å lage og synge, låtens opprinnelse, medvirkende, hvem som har komponert, minnerike fremførelser og ellers tanker som skulle dukke opp omkring tiden låten har fått leve i.

Det kjekkeste for egen del, er å beskrive bakgrunnen for teksten og melodiens oppstandelse. Å skape noe nytt er den største gaven jeg vet om og det viktigste verktøyet for å få til å skape er å lytte og våge hente frem ordene fra sjelens indre orkester. Å skape noe nytt er å slå et slag for de grunnleggende følelsene vi alle har og daglig hanskes med, sorg, sinne, glede og redsel.

Jeg tenker aldri på hva som er galt eller kan gå galt eller om andre skal like det eller ikke. Å dømme det som dukker opp fra dypet, er som å kneble seg selv. Selve skriving er selvsagt et håndverk som har noen regler, dette kan håndteres bra eller mindre bra, men selve innholdet er sjelens verk, som krever lytting og mot, jeg tror at det skal få være i fred fra selvkritikk. Jeg skriver uten frykt, men med kjærlighet.

Smaken er jo som baken og det er det fine med musikk. Det er ikke alt vi liker, noe treffer en streng inni deg, noe du trenger, gjenkjenner eller liker å høre. Jeg liker artister som ikke frir til omgivelsene men orker å by på seg selv, som er ekte og som har gravd dypt i sjelens lommer. Det må gjerne være enkelt, men det må få meg til å føle. Igjennom noen ti år nå viser det seg at jeg liker låter som er sinte (Rage Against The Machine) eller triste (Chip Taylor), og i den senere tid, med en begynnende alderdom, melankolske (siste Dylan) og nedpå. Den aller, aller beste live platen jeg har hørt er Thåström sin siste, en vanvittig produksjon. Han har rørt meg dypt, og har fått meg til å gråte fra dypet på alle konserter jeg har sett ham. Hans fremførelser må koste ham mye smerte. Alle som lager kunst skaper fra et dypere sted, selv om de ikke vet om det. Thåström vet det og byr på det hele.

Etter 3 års musikkpause var det en stor glede at tilgangen til å skape våknet til live igjen. Den så jeg ikke komme. Det skjedde på min vandring til Roma. Det startet med en tekst kalt: Gudommelighet og en annen Ut & Inn og så var skrivelysten tilbake. Den viktigste delen av musikk for meg, var ikke død, den hadde bare sovnet inni meg. Den delen av musikken som gjorde meg glad og euforisk og forelsket i livet kom tilbake. Resten av musikkbransjelivet savner jeg ikke. Men den delen er ikke nødvendig for å kunne stole på sitt eget indre orkester.

Siden det har gått noen år og jeg ikke har rørt mine fire akkorder på en gitar og ikke gidder å gjøre det helder, hender det at jeg synger melodilinjer inn på mobilen og bruker det som utgangspunkt for resten, men det siste året har det vært mest morsomt og mest konstruktivt å overlate musikkk komponeringen til den eminente musikeren: Frode Dyrli Angelsen. Jeg sender han en tekst på mail og tilbake kommer det en hel låt. Et velfungerende samarbeid.

Farvel

Selv om det var gleden som kom tilbake, var det likevel nødvendig å skrive teksten Farvel, en trist tekst, som også favner livet. Teksten til Farvel skrev jeg 04.02.2020 og melodien ble sendt til mailboxen min 25. februar 2020.

Vår familievenn, Kjetil Svarstad begikk selvdrap 01.12.2019. Han hadde slåss med demoner brorparten av sitt 58 årige liv. Det ble en rar og sorgfull jul igjen og minnene om min bror som døde i en ulykke 02.12.2017 veltet opp. Begge hadde vært på et julebord og gud som jeg hater julebord og all den idiotiske overdrikkingen folk bedriver, som fremprovoserer det svarte i oss, så var det også sagt.

Farvel er ikke blitt framført live, men er gitt ut på alle mulige strømmetjenester. Det er Frode som spiller alle instrumentene og som har produsert det hele. Passet bra på mange slags vis, særlig i disse korona-tider. Vi har selvsagt søkt støtte for å få gitt ut album men det er konstant avslag, så vi har skapt masse låter, nå sist denne EP`en: Poserer Gatelangs med et null-budsjett.

Coveret har min mann Bernt Marius Stjernen Johnsen produsert. Bildet er av Kjetil, et utsnitt fra en Swamiis fotosession med Kjell Runar Jenssen (Motorpsychos første trommeslager), broren hans på bass, Bernt på gitar og Kjetil vokal og gitar. Bildet er tatt av Arne Nordtømme.

Da gjenstår det bare å si ha en så god førjulsdag som overhode mulig, for oss er akkurat disse dagene veldig følelsesmessig spesielle, låten Farvel gjengir noe av dette.

Ny låt i morgen.