Tanker fra Scheeßel

Akkurat funnet en slags rytme på vandringen så ble jeg satt ut av at mobilen ikke vil lade. Er det ikke det ene så er det det andre, men det kunne vært verre. Sjansen til at trøttheten kan slippe kroppen er et faktum, må oppholde meg i Scheeßel i to dager, så DHL får ankommet med en ny mobil til meg fra Norge. Det er jo en fantastisk greie i grunnen. Jeg har vendt meg til å ha kart på mobil og liker å kunne holde kontakt, lese nyheter etc. Så da så.

Gikk i det offentlige utebadet her – BeekeBad – og svømte 1000 meter i dag. Det var godt med en annen aktivitet enn gåing, for å si det mildt. Det er kaldt i luften så det var bare å holde seg i det oppvarmet bassenget og gjøre jobben.

Trives godt med meg selv og gleder meg over selvdisiplinen jeg er i ferd med å utvikle. Det handler om å gjøre jobben, uansett i hvilken situasjon man er i. Det er veldig usexy med misnøye og uansvarlighet, det motsatte er langt triveligere å leve med.

Jeg føler meg ansvarlig for min egen helse nå, men for sånne som meg som er glad i et glass vin og/eller en øl, så kan man ikke bare gjøre det ene, det andre må gjøres også, ellers går det skeis. Har du passert 50, er du nødt til å ha bevegelse hver dag, minst 10 000 steg, vil jeg påstå. Men det må jo selvsagt bygges opp, men det er fullt mulig, for alle.

Det er to ord som går igjen hver eneste dag jeg vandrer. Det er Smerte og Lidelse. Det smerter hist og her og i det siste har det vært det opererte kneet. Det er nok arrvevet etter menisk-operasjonen som blir irritert når jeg vandrer, men det går fint. Det starter ikke før etter 1 mil og det er under kontroll hvis jeg er tilstede og tråkker riktig og på godt underlag. Det andre ordet, lidelse, trer frem når jeg går og suller meg inn i fortiden. Gode minner er så sin sak og kan være hyggelig å tenke tilbake på, men jeg snakker om at hjernen repeterer historier som ikke er noe kjekke. Historier hvor jeg har følt meg krenket, fornedriget, sviktet etc og blabla. Det er over. Det er fortid. Det er bare hjernen som liker å gjenta seg selv, så egoet kan synes synd på seg selv. Da roper jeg ut: «Slutt å lide, Betty!». Da våkner jeg og tar et bilde. Har lovet meg selv et bilde hver gang jeg er våken. Det visuelle vakre er der hele tiden og observerer mine steg. Interessant prosess dette. Hvor ofte, hvor lite, det innhenter meg. På hvilke dager, etter hvor mange kilometer, og hva er temaet?

Temaene endrer seg, men er ofte langt tilbake i tid, så så hun og så sa han og så skulle jeg sagt… Og det skal jeg si neste gang og bla, bla. helt dødfødt og unødvendig bruk av tid, men hjernen elsker det, som et gammelt sudoku går det løs på gamle tema, men likevel, jobben med å avdekke det og slutte å ha fokus på det og gå videre uten det må gjøres, så jeg kan bruke hjernen min til noe mere fornuftig enn å gnage på gamle dager. For mulig skal jeg gi meg selv den at det ikke var lett å være barn og ungdom for meg, men å bebreide meg selv, andre, krenke meg selv, andre, misbruke min egen tid, skal jeg holde meg for god for.

Innsikt: la det gamle være gammelt, la det nye få være.

Reklamer

87: Heeslingen-Scheeßel

  • 8. juli 2019
  • Distanse: 21.4 km
  • Totalt: 1701.8

Betty har problemer med mobilen. Og mobilen brukes jo til alt: Blogging, finne fram vhja digitalt kart, booking av rom, tidtrøyte, kontakt med familien osv. Det kan bli noen hviledager i Scheeßel mens hun venter på ny.

Jannek spanderte rips, sikkelsbær og solbær fra egen hage.

Innsikt: Alle veier fører til Rom, også de som går via Scheeßel

86: Harsefeld-Heeslingen

  • 7. juli 2019
  • Distanse: 21.1 km
  • Totalt: 1680.4 km
  • Været: Kaldt. Vind. Overskyet. Litt sol på slutten

En helt annen form i dag og takk og pris og halleluja. Trøtt som en dupp selvsagt, men samlet og sterk. Været var på min side også, for ikke å snakke om underlaget. Gress, godkant og grus. Bare litt asfalt helt på slutten.

Gikk forbi en festival og kjente lysten til «å ramle innom», men holdt meg hard. Vet at jeg er sliten og trenger alt av fokus for å bygge meg opp og ikke bryte ned.

Ser ikke svart på noe i dag. Det er så gøy. Da ordner alt seg, inni meg. Og jeg har faktisk en hel uføretrygd som kommer om en uke, som jeg kan smøre utover en måned, det er ikke alle som kan det.

Orban, Putin, Erdogan, Trump, AFD, PIS og alle andre partier på ytre høyre vil styrte verden i ulykken! Ta vare på demokratiet og dermed freden! Stopp høyre-pesten!

Satt i et bussskur i går og en av de nye landsmennene syklet forbi, så stoppet han sykkelen og gikk av og rett i mot meg. Jeg ble kjemperedd. Han hentet en tomflaske under benken. Jeg gav han mine også. Et klart eksempel på at det er forskjell på folk, og jeg er blant de privilegerte.

Mennesker jeg møter på turen er stort sett bare fantastisk og alle hilser på meg.

Innkvartert på hotell, (her må jeg faktisk for det finnes ikke noen camping i byen (Yes 😄).

Skal i gang med middag og inntar horisontalen straks etter.

Innsikt: dagene er så make men så forskjellige likevel, både i form og tanker og innstilling til livet.

Her går jeg på historisk grunn. Her har det vært vei siden 2000 f.Kr.

85: Stade-Harsefeld

  • 6. juli 2019
  • Distanse: 23.5 km
  • Totalt: 1659.3 km
  • Vær: Overskyet, regn, kaldt og vind

Jeg har bare sovet en natt i telt siden Bernt dro hjem og det var på Krautsand. Da ankom jeg campingen kl 20:30 og folk var gått og lagt seg, så jeg pakket opp så stille jeg kunne og forsøkte å ikke knitre for mye opp i posene mine. Tilsammen har teltet blitt brukt 13 1/2 gang. 2 netter på Lillehammer. En avbrutt natt på Tangen, 5 Shelter-steder fra Fredrikshavn med Bernt, 1 natt etter Skals-oppholdet, 4 med Bernt igjen, Kruså, Jarplund, Schleswig og Ahlefeldt og sist på Krautsand.

En av argumentene mine for å få gjennomført prosjektet var at jeg skulle bo billig og da er telt en suveren vinner. Jeg elsker å bo i telt, men jeg tror simpelthen at det blir for mye for meg. Det koster meg ingenting å bære det, veier bare ett og et halvt kilo og soveposen veier 500 gram, så det er ikke saken, men jeg er kanskje bare en godværstelter, eller så har jeg blitt for gammel. Det krever noe enormt å få til alle elementene etter en vandring på over 20 kilometer. Pakke opp og pakke ned etc.

Da jeg våknet på Krautsand var mobilen tom, powerbanken på lavbluss og storbatteriet som jeg sleper med meg til søvn-apne maskinen var helt i bånn. Da må det lades og da kommer man seinere i gang med vandringen. Et fæla styr. Sover godt i telt, men blir ikke oppladet og restituert på samme måte som hotell. I dag skulle jeg egentlig bo i telt, men skoene mine er bløte etter regnvær og jeg har hatt en værsting-dag på asfalt.

Tror jeg startet feil ut tankemessig i dag fordi jeg begynte å regne på hvor mange mil det var å gå gjennom Tyskland og skjønte at jeg vil nok bruke to uker inn i september også. Da mister jeg fokuset på her og nå og da er det kjørt.

Gatebryllup i Stade

Startet dagen med å gi pilegrimssenteret, fordi det stod at det skulle være åpent mellom 09 og 12. Ikke åpent. Jeg ringte på. Ingen SVARTE. Allerede der tapte jeg litt tid. Så var det inn i butikk og kjøpe lunsj til to dager og frokost til i morgen, samt frukt, melk, juice og vann. Søndag i morgen, og tyskerne har strenge åpningstider så alle butikker er stengt. Da tror jeg at vi trygt kan si 20 kilo i sekken i dag.

Jeg grein meg til et hotell i natt. Har akkurat kommet frem. Klokken er 22 og jeg har rukket å dusje. Det er jo en idé å la være jevnlig blogging også. Her må alt løftes for å kunne eliminere bort noe så jeg får slappet av mere og bedre rutiner og mere opplagthet. Men akkurat nå må jeg bare skrive av meg littegrann.

Bryr meg ikke lenger om at jeg ikke vet hvordan det er der jeg kommer fram, bruker ikke krefter på å være redd mere. Så mye bedring å spore. Og styrken jeg har opparbeidet kom godt med i dag.

Har jo vært griseheldig med været i det siste, men i dag ble det poncho-vær og jeg savnet hanskene mine mer enn en gang. Glad jeg ikke sendte hjem ulla, for å si det sånn.

Tenker mye på at jeg bruker mere penger enn budsjettert og her om dagen lot jeg være å spise middag av den grunn og inntok 3-müslibarer i stedet, det går jo ikke i lengden å gjøre det sånn. Tror jeg må skrive en mail til vår bankmann og ta opp et «vandre til Roma-lån», ingenting er vel tryggere enn å låne folk som får uføretrygd penger, fast betaler, for å si det sånn. Må få ordnet det slik at jeg kan bo innendørs uten å bruke penger jeg ikke har. Som jeg alltid har sagt: det hjelper ikke å tisse i buksen for å holde varmen, det blir fort kaldt.

For jeg er ikke umotivert, bare litt frustrert over at døgnet ikke strekker til.

Innsikt: Selvinnsikt er ikke å forakte.

84: Krautsand – Stade

  • 4. juli 2019
  • Distanse: 24.0 km
  • Totalt: 1635.8 km
  • Vær: kaldt, vind, delvis skyet

Så har jeg landet i Hansabyen Stade. Pilegrimmenes by. Her går det leder til både Santiago de Compostela (Jakobsweg/Camino de Santiago) og til Roma. Sistnevnte heter Via Romea Germanica og det er den jeg skal vandre.

Dro for å se på statuen alle tar bilder av seg selv ved. Johanniskloster og Abbed Albert som etablerte pilegrimsruten til Roma. Ikke et menneske å se. Heller ikke her var det noen fanfare (hehe), så det gjelder å forstå at når jeg ankommer Roma står det ikke noe hornorkester der heller. Ikke det at jeg trodde det altså, men det er veien jeg går som er hovedoppgaven og det å være tilfreds med egen innsats.

I går var jeg sinnsykt fornøyd med at jeg båret på disse Havregrøtene og Müslibarene, fra henholdsvis Coopen på Ranheim og Møllerens. Det var 15 km til første bakeri eller noe som helst av mat, forutenom en automat med noe gummisnop og noe cola. Han i resepsjonen kokte en termos med vann for meg, så jeg fikk startet med varm havregrøt og kaffe (med melk i). Etterhvert som jeg vandret på et dike som var bygget mellom sjø og land, måtte jeg dra fram kjeksene vi hadde til osten her forleden, samt en liten enpersonsost som jeg hadde tatt med fra et hotell. Bøttet innpå to müslibarer og posjonerte ut vannet som jeg hadde spart fra dagen før. Skulle tro at jeg har nok å tære på, men slapp blir man uansett uten mat og tilslutt hadde jeg bare en skvett rødvin, som Bernt mente jeg skulle drikke på campen (det var ikke kultur for sånt der) og noen cashewnøtter (som er hans favoritt) igjen. Dette inntok jeg på en lekeplass, med masse foreldre og barn rundt og hvor rart det enn så ut, så måtte jeg bak en busk å tisse.

Nøttene og vinen hadde utrolig gunstig virkning og plutselig så var jeg ved en kjøttbutikk, som skjærte tre skiver til meg (uten at vi vekslet et ord tysk eller engelsk). Akkurat som om de skjønte tegningen eller hadde vært ute for dette før. Aldri vært så takknemlig for tre brødskiver før.

Siste stykket til Stade gikk seint. Her asfalterer de turstier og alt, og ikke en liten «godkant» på siden. Perfekt land å sykle i, som Danmark. Møter mange hyggelige syklister, men ingen vandrere.

Jeg tillot meg å ikke blogge i går. Det er jo ikke noe betalt arbeid, så hvile kommer i første rekke. Burde egentlig alltid ha vært sånn, men det er lett å være etterpåklok. Learning by doing.

Nå sitter jeg og taster utenfor hotellet, det er hustrig, men jeg har klær. Har inntatt Topp Ten Cæsarsalat og skal hente buksen min, som en skredder fra Syria fikser, kl 16:00.

I kveld er det direktesendt konsert fra Trondheim. Jeg har to sønner som spiller i to forskjellige band i kveld. Tenk at en oldpunkmamma, skulle få oppleve at sønnene spiller i punkband. Det er magisk. Jeg er så spent at jeg nesten rakner. Håper nettet er godt nok her jeg er. Begge gutta har powertrio. Egne låter. Identitet. Kraft. Hadde jeg vært Petter Stordalen, eller damen hans hadde jeg tatt privatflyet og opplevd konserten i kveld, men sånn er ikke verden sammensatt og takk og pris for det jeg har og ikke for det jeg ikke har.

Dessuten har jeg tenkt litt på det der. Stordalen har mange privatfly og mange biler, gjør meg ingenting hva andre har, men han sier at han må ha det, fordi jobben hans er så viktig (hvis jeg forstår det rett). Så har jeg undret på: «Er hans jobb viktigere og hva formidler han og hva endrer han og hvem lytter og hva skjer i kraft av det han gjør, kontra det jeg gjør?» Et interessant regnestykke, om jeg må si det selv, så krever ihvertfall det jeg gjør mindre bil og fly atm og kanskje får det en og to lesere til å kjøre mindre bil og vandre mere. Hva som gjør en forskjell i verden er ikke nødvendigvis i konferanserom, der beslutninger taes, men i menneskets egen evne og lyst til endring. Petter Stordalen skulle tatt en uke på veien som jeg gjør, en av et halvt år, ville gjort en forskjell i hans liv. Det er jeg sikker på.

Innsikt: Det du gjør, gjør en forskjell!

83: Glückstadt – Krautsand

  • 3. juli 2019
  • Distanse: 23.7 km (inkludert fergen over Elben)
  • Totalt: 1611.8 km
  • Været: Regn, oppholds, sol

Da har jeg satt meg. Upåklagelig utsikt. Venter på mat som serveres i en strandbar (finnes også i Tyskland). Får sette opp teltet etterpå, siden kjøkkenet stenger 20:30. Det ble en lang dag likevel. Hadde planlagt kort etappe, men broen jeg skulle over, stod rett til værs, så da måtte jeg gå rundt. Beina funket kjempegodt i dag. Tok det svært rolig og underlaget var mark, super utsikt og godt vær.

Da er mannen «sendt hjem» og jeg er begynt på en stor etappe. Det er min reise, så jeg «går ikke ned den gaten» å kjenne for mye på følelser. Greier å holde stø kurs inni meg. Har støtten i meg som jeg trenger for å gjennomføre og det er bra.

Men sant skal sies, Bernt gjorde slik at jeg hadde ferie i 14 dager. Jeg skyver han foran meg, så han ordner og prater med sin skoletysk, som raskt forbedret seg. Han får folk til å flire og alt ordner seg rundt han. Han løftet sekken min, holdt stø kurs på kartet, tracker distansen, skriver i bloggen. Lever seg inn i alt og takker meg for at han fikk bli med disse dagene. Det er mye å gi slipp på og nå skal jeg klare disse oppgavene selv. Jeg gav fra meg gassbrenner, fordi det mener jeg er en manneoppgave. Bernt har alltid laget kaffe til meg på tur og det ble en for mye for meg i tillegg til telt. Jeg kan heller spørre om noen kan koke vann til termos for meg eller så er jeg uten kaffe.

Bernt ordner livet på en hyggelig måte og jeg tror vi er et ganske trivelig par, skjønt vi har ikke blitt invitert på en privatfest med jevnaldrende på mange år, men vi kan ikke ta det personlig og det er som jeg har sagt det før:»vi er for streit for rockere og vi er for rocka for de streite. Begge kategoriene innehar mennesker med store ego er og det liker ikke jeg særlig godt. I rocka verden har folk på vår alder blitt harmløse rusmisbrukere eller for sid på alkoholen og de kan være ganske strenge på hvem som er godkjent og ikke. De rockerne «det er noe med» flyr jo på fjelltopper eller står på scener og har busye liv. I streite verden er det karriere som er greien og der faller jeg mellom to stoler. Begge verdenene har til felles at de ofte er egostyrt og det betyr at det ikke er så autentisk. Egoet presenterer seg som flink, sosialt dyktig og vurderer mye andre, og gjerne snakker om ting som ikke berører. Men jeg vil bli berørt, oppleve intensitet og ha kontakt. Så kanskje vi oppleves som ‘for mye’, men min psykolog og psykiater har i mange år sagt: «Det er ikke noe feil med deg, Betty» og jeg stoler på de. De er tross alt voksne folk, med lang erfaring. Skjønt jeg har blitt bedre på å snakke om været og om løst og fast jeg og.

Innsikt: Å gi slipp er en oppgave som krever tilstedeværelse og essens. Å tviholde på, er å sitte fast.

82: Itzehoe-Glückstadt

Hotellrommet i Glückstadt
  • 2. juli 2019
  • Distanse: 23.0 km
  • Totalt: 1588.1 km
  • Været: Tålelig gangvær, en del vind, ikke for varmt
En blodbøk observerer oss på veien

En ting jeg må berømme tyskerne for, er hvordan de har kustus på sine hunder. De har de ikke i bånd, men har stålkontroll på de. Eierne får de til å spasere ved siden av seg, når du passerer de, og berømme etterpå med noe godt å spise. Veldig passende for oss allergikere og småredde for alt av fremmed rase 🙂

Nordmenn har mye å lære. Folk med hund der jeg bor, lar de vimse rundt og komme bort til deg, så sier eieren: «han er bare snill, vill bare leke» etc. Jeg trenger det ikke. Ber ikke om det. Vil helst slippe og i Tyskland slipper jeg hver gang. De lystrere sine eiere. Ganske proffe greier.

I dag var det igjen litt tøft å vandre. Mye asfalt og vannblemmene skriker ved hver oppstart. Et nederlag å kjøpe støttebandasje for kneet i dag, men alt skal prøves. Fikk kjøpt gode knotter til stavene og det er da noe, myke og uhørlige mot underlaget.

Vi nådde frem, til Glückstadt, tre dagers rush for å få Bernt nærmere Hamburg og meg nærmere Stade. Som sagt, har denne distansen vært et uvisse for meg, fordi mine forgjengere gikk tom, måtte sykle og ta buss forbi alt dette. Vi har gått hver meter. Distansene på dagsetappene til informasjonen pilgrimsledene oppgir er for lange for oss, 30-40 km, de tar livet av reisen, de appellerer ikke til en opplevelse av å henge med i svingene, så vi gjorde dette strekket på vår måte og er møtt med vennlighet og hjelpsomhet «all over«.

Skikkelig slitne og fornøyd med oss selv, 219 km sammen. I morgen skal jeg vandre videre aleine. Litt av en kveld, siste i tosomheten på lenge. Satser på at «kallet» fremdeles er i meg, ihvertfall kan ingen slepe meg til Trondheim ennå.

Innsikt: Veien sammen er god, men vi vandrer hver for oss og sammen for bestandig.