Julekalender 20202, Luke 14: Vær Så God

Antikvariatet 2016-06-04

Vær Så God er en artig låt å spille. Jeg får energi og blir glad av den. Frode Dyrli Angelsen sin melodi og teksten laget jeg etter at min eldste sønn – John Arvid – ble frastjålet kameraet sitt på utestedet Familien i Trondheim. Han la det på scenen, oppdaget etter 2 minutter at det var borte. Faens tyver, idioter! Han ringte meg midt på natten og var veldig lei seg, hvorpå jeg trøstet han og sa: «Dette ordner seg!» Dessverre falt ikke kameraet under noen forsikringsordning som vi hadde den gangen.

Så jeg tok en foredragsjobb (som jeg egentlig er pensjonert fra) på Namsos og cashet inn et nytt kamera med honoraret. John Arvid var med på jobben og vi framførte en låt der, så han bidro i sammenhengen.

Hendelsen bidro til et oppgjør med alle tingene vi har rundt oss. De tingene som betyr noe og de tingene som ikke betyr noe. Så det hele ble benyttet til å rense huset for alle ting som var i veien og tok energi. Dermed ble alt av musikkbilder, utklipp fra aviser, taper, kassetter, kasser med egne usolgte CD’er og egenproduserte singler etc. gitt til Rockheim. Så det kommer alltid noe bra ut av noe dårlig.

Denne scenekjolen gikk til Rockheim:

Merete Trøan og jeg i Ladmoen kirke. Begge kjolene er sydd av Afrodite brud- og selskapsklær i Namsos. Kjolen til Merete er (eller i alle fall var) utstilt på Scandic Rock City. Min er donert til Rockheim.

De andre store kjolene og annet av verdi som minnet meg om en strebersk karriere gikk til Fretex.

Vi kjøpte nytt kamera og har en bedre forsikringsordning og John Arvid er fortsatt fotograf, en bra en!

Som refrenget sier:

Vær Så God 
Forsyn deg

På den første videoen hører du hvor stødig Frode bærer låten, de andre henger på så godt de kan. Husker at jeg tenkte da jeg stod og sang: «Hva faen gjør jeg her?» Denne sangen skulle vært på en stor scene. En storkvinnesgalskap, som tok meg i blant, som var ispedd med litt misnøye fordi jeg bare spilte gratisjobber (fikk personalpris på øl ihvertfall) og til sittende publikum og en stemme inni meg som sa: Nå er det sømmelig å gi seg. En slags indre personlig krise og en evig diskusjon med egoets behov for å bli støttet og løftet fram. Vær Så God gjør meg glad, men minner meg også på at låten hadde fortjent mere.

Video 1: På ntikvariatet.

Jeg gav meg jo aldri og ikke før det var gått for langt, men heldigvis jeg greide å hente meg inn på vandringen min til Roma, hvor jeg også gikk langt, men på en annen måte. Den krevde bare min egen selvrespekt og utholdenhet, ingen andres øyne eller «likes». Helsen min er ihvertfall mye bedre etterpå og så lenge jeg ikke spiller live.

På vandringen lærte jeg å eie seg selv, skape det jeg vil og ikke be om noe mer. Det hjalp.

Jeg trengte vel å forstå, det som jeg selv sang i broen:

Det er det som gir energi
Å forstå enkelhetens synergi.

Siste verset handler nettopp om det som fikk meg sentrert tilbake til meg selv, den egentlige verdien i livet.

Andre liveversjonen er fra St. Olavs Pub og Spiseri , en lørdagsformiddagskonsert (der fikk vi faktisk betalt). Ikke så energisk som på Antikvariatet og uten el-gitaren, men teksten kommer bedre fram. I dag ser jeg hvor malplassert kjolen er og kanskje er det en real diva som eier den i dag.

Video 2: På St. Olavs Pub.

Siste videoen er ute på Antikvariatet og det gleder meg å se meg så glad for å få sunget akkurat denne låten, men den mangler fortsatt en stor scene og en blåserekke. Det må vel være lov å si.

Video 3: Ute på Antikvariatet på Bakklandet.

Du finner en studioversjon av den her:

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 13: Bad Player

En spenstig kort låt, tekst og melodi skrevet av meg og Sven Buic, en jugoslav som spilte bass og komponerte. Han kom, la igjen masse og dro – og siden har ingen sett han.

Likte å synge Bad Player og passet med egne sår som jeg drev å slikket på. Selv om den er dønn personlig har den samtidig en universell kvalitet, andre kan kjenne seg igjen. Stemmen min fikk jobbe på en ny måte.

Bad Player ble gitt ut på singelen: Something’s got a hold on me, som var godt gjennomarbeidet i Brygga Studio med mange innvolverte, og med Toggo (gitar) og meg i fremste rekke. Jeg er stolt over Something’s got….., Toreador og Bad Player, og ikke minst at jeg laget et tosidig ark med Betty-visdom og tekstene i, som jeg la inn i alle 1000 singlene.

Du finner singelen på brukthandler for ca 300 kroner, eller på Fretex for kr 20, eller du kan høre den her:

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 12: 1989

Betty Big Boom Band på Samfundet

Å velge mellom:

  • Eg Trenger Deg,
  • Innestengt Joker,
  • På Kanten og
  • Vis Meg Den Mann,

….spilt inn hos NRK på Tyholt med Ask Brantenberg Cold bak spakene i 1989, er som å velge mellom egne barn. Disse låtene ble utgitt som EP’en 1989 i 2017. Dessuten er det nå bare 12 dager igjen av kalenderen og masse låter ennå å ta av. Morsomt å se på fortiden med nye friske øyne og et åpent hjerte. Uten agg og merkelige tanker.

Eg Trenger Deg er en låt jeg likte godt å synge. Elsker blåsen på den. De begynte å bli, i tillegg til en herlig gjeng, samspilte og Chicago-følelsen kom oftere enn sjelden.

Eg Trenger Deg har jeg stålet linjer fra Lasse Myrvold sine sanger i The Aller Værste. Jeg ville bære og synge disse kule strofene videre. Husker at gutta kom hjem på et nachspiel og lyttet gjennom låten og jeg fikk definitivt oppmerksomhet fra dem. Etterlengtet. Har siden jeg var 15 år hatt oppmerksomheten fra noen av dem. De fungerte som farsfigurer for meg, den gangen de bodde i kollektiv på Laksevåg i Bergen. Den gangen spilte jeg i Brenn Hexen, et jenteband. Musikalsk brydde de seg ikke noe særlig om hva jeg holdt på med, hverken før eller siden, men Chris Erichsen dukket opp på slippfesten til CD’en Svart Natt i Drammen. Det var stort. Han understreket det jeg allerede visste den gangen, at jeg hadde vært heldigere med uttrykket i musikken om jeg spilte med musikere fra den gamle punkegjengen, men til mitt forsvar, kjenner ikke lenger noen av dem og gutta fra Toten var villig til å løfte låtene frem. Takknemlig for det. Nok avsporing.

Eg Trenger Deg‘s melodi er laget av Ole Kværneng, Harald Stendahl og meg. Arrangementet var av Morten Hofstad, han var trompetist og komponist og en utrolig læn fyr, som tidligere nevnt, spilte vi Nært Deg i Mariakirken i Bergen og vi har laget masse låter sammen som aldri har kommet lengre enn til studioet på Dragvoll.

Eg Trenger Deg har en spennende oppbygning og er en dynamisk nedpålåt. Vel verdt lyttingen.

Innestengt Joker er en typisk Ole Kværneng-melodi. Artig å synge. Teksten skrev jeg etter mitt første panikkmøte med han som jeg har levd med siden. Jeg skrev første verset på en serviett på et nachspielog la det igjen: (Bernt tok vare på servietten:-)

Og her er låten fremført i Bergen, i 2007 (begynner ved 1:30):

Refrenget handler om å være innestengt og ikke få til denne sjekkegreien, på langt nær intimitet, men jeg kom nå godt ut av det, «in the end».

På Kanten er veldig ferdigsunget for min del. Husker at jeg måtte ta meg sammen for å komme meg igjennom låten de siste årene vi spilte den live. Blåsepartiet under refrenget og blåsesoloen er ubetalelig og koringen på NRK-opptaket løfter låten, veldig. Full Pute-versjonen er litt flatere utgave. På Ut å Flyyy-opptaket synger Ann-Lill og Songlaget Bygdaljom blåsedelen og det er veldig, veldig fint.

Refrenget har en snill og god visdom og det er en radiovennlig låt, selv om den sjelden ble spilt den gangen. Melodien er laget av Ole Kværneng og Atle Egil Glomstad, som også er komponist på Something-singelen.

Teksten på På Kanten har jeg endret mange ganger. Særlig på Brenn Hexen -utgaven. En versjon jeg gjerne står over. Det mest positive med den utgaven er at den har en så rask beat at jeg ble fort ferdig med den. Husker at jeg satt i studio med Ronni le Tekrø og skulle spille inn låten: Brevet. Vi ventet på teknikeren, så jeg viste frem kordene på På Kanten, så ble det den i stedet for. Et take, var regelen, så jeg snublet i mine egne ord, men visste at dette var sjansen jeg hadde, så jeg forsøkte å gjøre meg flid, men, men….ingen genistrek. Det uberkuleste med Tekrø var at han koret bra og at stemmen min kledde mannskoring.

NRK-versjonen forblir favoritten.

Vis Meg Den Mann var en artig låt å framføre. En alvorlig undertone, men en flørtende og kul tekst. Siri Gellein digget den og brukte å etterligne bergensken. Hun var kordame på NRK-opptakene og noen spillejobber, helt til hun surnet etter en spilling i Valdres som jeg gjorde bare med henne og Marit Samuelstuen, som også koret på NRK-opptakene. Hun kjørte faktisk fra meg på morgenen og hjem. Jeg hadde visst vært for «outspoken» igjen. Da jeg kom hjem leverte jeg henne tamburinen hennes på døren og jeg fikk beskjed om å skaffe meg en annen kordame. Det trengte jeg ikke, det ble bare litt bedre plass til de som var igjen. Siri bidro med mye fin synging, men hun er en soloartist på både den ene og den andre måten og hun dukket plutselig og overraskende opp på min aller siste Levd Liv-opptreden og hadde faktisk flere låter på programmet enn meg der. Noe som forsterket denne rare utviklingen i Levd Liv. Ihvertfall fikset ikke jeg denne nonverbale greien, så det ble spikeren i kisten for min del. det funket ikke lenger å selge inn det levde livet, det kom for klovnete ut i settingen. Nok avsporing igjen.

Vis Meg Den Mann-teksten er et søk for å finne den rette mannen – og jeg fant ham.

Husker ikke så mye fra selve innspillingen i NRK, annet enn store gode studio rom og at Ask og Ole la sjelene sine i innspillingene. Evig takknemlig.

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 11: Vår Beste Dag

Jon Kirkebø Rosslund som har laget melodien til Vår Beste Dag velsignet min utgave av låten. Det gjorde også advokaten til familien til Erik Bye, etter at de hadde hørt studioversjonen. Det gav et lite kick og en stor glede. Det jeg i utgangspunktet tenkte var å skru opp tempoet på den, 120 og i samarbeid med Jarl Ivar Andresen ble det en latino-versjon av den. Vår Beste Dag kan også være en livsbejaende sak.

Det vakreste på min versjon er trompeten, spilt av Morten Schrøder, som definitivt defineres som en bandkamerat fra tiden i Betty Big Boom Band. Han ville ikke ha betaling for jobben, men jeg delte noen prosenter er på Tonoregistreringen, så hvis de hadde spilt den i radioen ville det drysset litt på klokkeren, men foreløpig har det vært dårlig med dens slags regndryss.

Det morsomste partiet på låten er Jarl Ivar sine sekunder med ABBA look-alike, som du kan høre like etter 3. verset. Synes at vi fikk til en kul dynamikk og den som ikke får lyst til å danse, har det bare ikke i kroppen.

Har bare framført denne versjonen en gang og en i blåserekken var ikke helt happy med den versjonen, så jeg kan bare dele en smakebit av den her:

Betty på Byscenen 2012

I studioversjonen ble det slik at vi inviterte Morten Skaget til å spille bass, en torsdagsmorgen 09:00. Jarl Ivar kunne gjort det like godt, men så er vi der at vi skal bruke de som kan sine instrument og så hadde jeg blitt litt kjent med han, ettersom han var sjefen i Intro Musikk som styrte Levd Liv konsertene. Selvsagt ble han betalt for jobben, for han er utenfor bandkamerat følelsen og da er man fri, etterpå.

Vår Beste Dag har jeg fremført 100 ganger i Erik Bye stilen, i små lokaler med få musikere og i Levd Liv-konsertene rundt omkring i kirker i Trøndelag.

Her fra Ilen Kirke, en litt sidrumpa versjon og alt for dypt toneleie, selv for meg, men trekkspillet og soloen er bra. Sjøl hadde jeg det helt forferdelig under fremførelsen. Prøvde å danse av meg den tunge følelsen på solodelen og la kraften få trenge igjennom. Ikke noe magi der, men lyssettingen var bra da.

Betty med Levd Liv, Ilen kirke, 2015

Grunnlaget for tristheten var at Levd Liv allerede da ikke var til å kjenne igjen. Denne sosialdemokratiske ideen og det åpne regnskapet forsvant med Arild Samstad sin avskjed i prosjektet og igjen satt vi med en forvirring. Arild var fredskorpset for oss. Hans profesjonalitet og ro, virket betryggende på viltre sjeler. Vet ikke hvem av Elias, Børge og meg som er mest skadet, men sårbarheten vår løp løpsk uten Arild i prosjektet. Det tok også definitivt slutt på vår påvirkningsmulighet til å styre hvor mange låter hver og en skulle fremføre, sammensettingen, oppbyggingen. Du kan trygt si at en i gjengen stakk av med de fleste låtene og honoraret ble plutselig fordelt etter antall låter vi fremførte, selv om alle brukte like mye tid i kirken. Denne konserten kunne like godt blitt kalt: Børge med venner, men vi var ennå under Levd Liv-navnet og jeg mistet helt følelsen for greien. Hadde en følelse av å vokse fra å selge en dysfunksjonell fortid også. Vi skulle være en samlet gjeng, men det gled over i en slags kamp om applausen. Husker jeg fikk trampeklapp hvor en av gutta steg frem og sa: «Jada, det greier seg». Har det på video. Det er egentlig ikke til å tro at eget og andres ego kan ta den veien.

De koseligste framførelsene av Vår Beste Dag, Erik Bye-versjonen var med min sønn, John Arvid Johnsen, her fra Antikvariatet en gang:

Betty med The Glade Amatører på Antikvariatet i 2014

Har veldig respekt for låten slik den ble laget og Erik Bye skrev teksten til en døveskole en gang. Hver linje har nydelige bilder med teamet om å lytte. Hørte den sunget på Bakketun Folkehøgskole i høst, gåsehudversjon fremført av en sangerinne som kunne sitt fag og hadde innlevelsen og overbevisning om at dette var min beste dag. Akkompagnert av rektoren, Erling Helland på piano som laget dynamikk inn i versene. Spennende. Den kjedeligste versjonen, ever, er Marit Larsen sin versjon, helt flat. Men jeg skal vel bare tie stille siden det er denne som blir brukt overalt.

Fremførte Vår Beste Dag sist i oktober, 2020, sånn gikk det:

Betty & Frode, 2010-10-24

Coveret er designet av Tor-Erik Ledang som døde 14. november i år og ble bisatt 4. desember. Han designet også coverne til Svart Natt, Brenn Hexen og Trommegutten og han designet Betty-logoen og «kyssemerket».

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 10: Tikk Takk

I dag har Bernt valgt dagens låt. Han driver jo å rydder i teksten og legger til lenker og sånn, så det skulle bare mangle at min aller største fan ikke skulle få velge en låt, det ble: Tikk Takk.

Jeg ville egentlig kalle den: Ta meg, lik meg, elsk meg, hold om meg, men ble snakket fra det. Kanskje like greit, men jeg har vært inne og forsøkt å endre det i etterkant, går ikke. Det kjedelige er at det er flere låter i Norge som heter Tikk Takk, men ingen: Ta meg, Lik meg, Elsk meg, Hold om meg, men jeg fikk nå skrevet det her da.

John Arvid tatt bildet til coveret og observante folk ser at det er et trafikkskilt med fartsgrense 50, er ihvertfall en påminnelse på at låten ble til det året jeg fylte femti.

Tikk Takk har blitt spilt en del i Nea Radio og Bernt liker låten. Når du har så få fans har du anledning til å nevne de alle hehe.

Tikk Takk har jeg laget tekst og sangmelodien på selv. Må liksom alltid forsvare dette, fordi alle vet jeg bare kan litt gitar, men jeg kan både noter og korder. Og siden Maria Mena kun synger inn på mobilen og kaller seg komponisten av låtene sine, er det sannelig rett at jeg også gjør det. Men æres den som æres skal, Jarl Ivar Andresen kledde opp låten og arrangerte den i sin fulle prakt. Jarl Ivar er en dyktig produsent og en stor musiker og artig å diskutere politikk med, selv om han stemmer Venstre. Dessverre lyktes jeg aldri å bli bandkamerat med han. Han har mange gode venner i andre prosjekter, som er underskuddsopplegg økonomisk, dessuten lever han av arbeidet i studio og forsørger en familie med inntekten. Så jeg gav meg selv Tikk Takk i bursdagsgave og betalte 8000 kroner for studioarbeidet og 3000 DK for miks og mastring.

Tikk Takk er pompøs og desperat i sitt uttrykk. Timeglasset renner ut for oss alle. «Du må bli voksen nå» en beskjed jeg har fått mye, eller:»du må bli noe annet enn det du er». Kan godt like å bli eldre, ansvarlig, moden og åpen, men ikke på den måten som jeg oppfatter forventes av meg, konform og likegyldig. Passer ikke til det. Jeg er for tykk til å presses ned i flaskehalsen og inn i flasken til de som er innenfor. Men jeg har lært meg å leve med meg selv, utenfor.

Tikk Takk er likevel et uttrykk for å ikke føle seg populær, ikke føle seg bra nok, fin nok, flink nok osv.

Andre verset er tatt med fra tiden min i jentebandet Norske Budeier: Store annonser osv …….. Har gitt meg støtte i 40 år.

Linjen: Lengselen etter livet kommer innenfra, oppstod i studio og den understreker min mening med hele teksten. Setningen løfter hele låten etter håret.

Du må bli voksen nå er også sagt av Alle Tiders Duster på 80-tallet i en av deres låter og måten Paul sang det på, har hengt igjen inni meg til dags dato. Prøvde å lage et bilde av konflikten mellom de indre og ytre kreftene. Synger om skammen som stanser enhver fri prosess i kroppen.

Prøvde å lage et bilde på konformitet, bli gammel og slutte å gjøre nye ting. Slutte å snakke med den du lever med og bare eksistere. Ser at det skjer med mange forhold. Gud forby det.

Du drikker øl
Jeg drikker vin.
Stillhet blir til taushet
Perler blir til svin.

På et tidspunkt i livet har vi alle et styremøte med vår egen indre stemme og et oppgjør med det ytre glansbildet og et møte med tomheten imellom, så er det opp til oss selv, hva vi tror på og går for.

Tikk Takk, Leve!

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 9: Da Du La En Hand På Meg

Da Du La En Hand På Meg er tilbake til nåtiden. Snakk om lang låttittel, men det måtte bare være sånn. Vanskelig å søke opp på Spotify etc, men det er også underordnet. Tittelen ble riktig for teksten.

Å arbeide med Frode Dyrli Angelsen, som jeg har gjort siden 2015, er en drøm av en realitet. I tillegg til at han er et orkester i seg selv, skaper kule låter, spiller tøft gitar og har en kul lyd i gitaren, passer det med tiden jeg lever i, formen, alderen og uttrykket. Frode plukker opp temaene og stemningen i ordene og kler de inn i en musikalsk drakt som passer. Samarbeidet foregår med e-post. Jeg sender en tekst. Han sender en låt tilbake.

Da Du La En Hand På Meg har vi framført en del ganger. Kul å synge. Kul å formidle. For meg et viktig budskap. Låten er en måte å beskrive noe mørkt på og at det går an å få hjelp og at hjelpen kan virke, særlig når en følelse som har satt seg fysisk i kroppen, som er vanskelig å få has på og hvis man er så heldig at man treffer noen som treffer punktet og greier å pulverisere den kroppslige følelsen av mørket.

Angst kan bli veldig fysisk. Jeg hatt en sementert klump, «en rotte i ryggen» som jeg har kalt den, som har kommet og gått opp igjennom årene. Tilslutt gikk den ikke bort og jeg prøvde å gå dypt inn i meg selv for å få til livs denne lammelsen som rotten gav meg. Jeg gikk til en psykomotor, som greide å trykke ut av meg driten. Klumpen ble sporløst borte etter noen harde møter og det åpnet opp pusten. Som å slippe energien fri igjen.

Jeg skriver ordet HAND i stedet for hånd, fordi jeg synes hand er et vakrere ord. Hand er sjeldnere i bruk og et menneske som har en slik hand er sjelden. Glemmer meg ofte og synger hånd, men sånn er det å være perfekt uperfekt.

Her er det beste versjonen av youtube-variantene og den er fremført ganske nylig, i år, og her synger jeg HAND og teksten rett 🙂

I første verset beskriver jeg klumpen, slik jeg beskrev den for å bli kvitt den. Iført fortvilelse over å sitte fast i min egen kropp. En fysisk smerte som bunner i en psykisk lidelse. Begge deler ble uutholdelig.

Andre verset beskriver det som smått om senn skjedde når noe åpnet seg opp i meg.

Noe eg hadde mistet som eg plutselig fant igjen. 

Jeg forsøker å beskrive hvor veldig mye bedre det føltes å slippe å drasse med seg nissen på lasset eller rotten i ryggen eller bokstavelig talt: alle tankene som forårsaket det hele.

Overraskelsene stod i kø, særlig over hvordan gode mennesker begynte å virke for meg.

Tredje verset sier noe om den barnlige gleden man gjenvinner ved å slippe fra fra sitt eget fengsel. Plukke blomster, gå i skogen, lytte til fuglene, alt det ble det viktigste. Friheten til å eie seg selv og oppleve livet slik det fortoner seg uten å være opptatt av den trange følelsen av å være plaget.

Fortiden ble parkert der fortiden hører hjemme, nemlig i fortiden. Ingen tvil om at låten har virket helbredende og mange (noen) som har slitt psykisk har gitt gode tilbakemeldinger til meg. Som om Da Du La En Hand På Meg-låten blir en hand man legger på andre gjennom lyden.

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 8: Forventet…

…er en låt som har fått bli med på endel scener.

Her er et videoopptak i forbindelse med at jeg fikk tildelt Tæl-prisen 2006 i Åpen Klasse fra Sparebank1 Midt-Norge. Utdeling av stipend og diplom ble foretatt av Marvin Wiseth og Guro Fostervold i Olavshallen. Og så fremførte jeg Forventet med husorkesteret. Kjekt å stå på stor scene, men ikke like kult som å spille med eget band. Hanne Boel opptråtte seinere på kvelden. Det var jeg som stakk av med all oppmerksomheten med eget filmteam (NRK) og avisen, kanskje en smule rart, når hun er en 100 ganger større artist enn meg, men sånn var det for denne kvelden. Jeg fatter ikke at det kan være så bra å reise rundt alene og bruke lokale band. Men en jobb er vel en jobb. For meg blir det aldri helt det samme. Har sagt det før – aldri likt denne solo-følelsen.

De 3 jentene som danser på låten er folk som trente på SATS i lag med meg. Det løftet opplevelsen til en personlig greie, på bursdagen min og i brystkreftmåneden. Mye trøkk i dette.

Forventet er komponert i 2005 av Thomas Brodahl i 2 versjoner/formater, 2 ulike uttrykk og min tekst kler de begge. Blåsearret er skrevet av Sigurd Saue.

Den tøffeste versjonen, i følge meg, er på EP’n som ble finansiert med Tæl-stipendet og som ble innspilt med storbandet, Betty Big Boom Band (BBBB). Den andre versjonen av Forventet er å finne på EP’n Ut Å flyyy, med Betty Lo-Fi Orchestra, (minibetty, bbbb).

BBBB dro til Larsville Studio i Stugudal og bodde i et hus en helg og fikk på plass 4 låter. En trivelig helg og 4 skjønne låter kom ut av det. Heldigvis spilte Ole Asmer Kværneng gitar på Forventet. Han hadde kul gitarlyd, kule riff, kule soloer og laget også kule låter. Flaks at han var i bandet på denne tiden. Ole fikk sparken fra bandet 2 ganger. På denne Ep’n var all koringen gjort av Nina Brovoll alene. Det var sjelden bare en korist, som regel 3. Ann-Lill Elshaug kom og gikk som hun ville, alt etter som. Begge damene har barn med bassisten, så det sier vel det meste. Marit Samuelstuen, Susanne Saue og Siri Gellein hadde også en tid innom bandet som korister. Under sistnevnte person, var det alltid mye drama og tøys. Hun surnet og snakket ikke til meg på 20 år, før hun var nødt til det som konferansier på et arrangement på Royal Garden og senere dukket hun opp i Levd Liv-konseptet. Mer om det siden. Blåserekken var vel den mentalt sterkeste gjengen i bandet, de blandet seg sjelden inn i personlige greier og holdt humøret oppe på oss, det skal sies. Et artig minne fra den tiden er at bassisten spurte meg en dag: «Betty, de sier du har så gode tekster, hva synger du om egentlig?». Godt spørsmål. 🙂 Andreas Aase som var gitarist på Full Pute, spurte om det samme, da vi covret Occasionally av Melissa Etheridge, og jeg visste ærlig talt ikke hva teksten handlet om, annet enn hva jeg oppfattet av den. Den handler for meg om alenefølelsen, men hun har et ordspill i teksten som ikke sier noe annet enn at hun har en avhengighet til sin egen indre smerte og det var gjenkjennelig for meg den gangen.

Har dessverre ikke et liveopptak liggende av BBBB når vi fremfører Forventet, men laget en hjemme/bortelaget video av studioversjonen på Gran Canaria. Kult at sønnene mine er med og danser til strofen «Ut å fly». Verdifulle minner fra deres oppvekst.

Siste livevideoen er fra Byscenen i 2012. Betty og en gjeng proffe musikere:

Coveret til Forventet er et maleri av Kristine Maudahl. Hun har malt på et foto Lasse Berre tok av meg. «Lykkelig som liten», heter bildet. Noe jeg aldri var, bokstavelig talt, men kanskje han mente som artist, kanskje. Liten, blant mange høye hus. Har lurt mye på dette.

Coveret ble til etter at bildet også var brukt som januarbildet i kreftforeningens kalender for året 2007, samt på en doktorgrad med samme tema.

EP’en Ut Å Flyyy, hvor den rolige versjonen av Forventet befinner seg, ble spilt inn i Sun King Studio med Jarl Ivar Andresen som produsent, med 20 000 kroner av mitt familiebudsjett. Det holdt ikke helt til mål, så jeg spurte bbbb-medlemmene om de kunne «show good faith» og bidra. En la i 3000 kroner, en la i det jeg ba om, kr 500, en kunne lagt i hva som helst, men var konstant blakk og den siste ville ikke legge i penger av prinsipp. CD’en ble lagt ut på alle seteradene og var en del av inngangsbilletten til konserten: Ut Å Flyy i Vår Frue Kirke 15.11.08, fremført av bbbb, med innleid perkusjonist og med Songlaget Bygdaljom, et kor fra Skatval, som også er med på platen.

Alt overskudd gikk til Kirkens Bymisjon.

Forventet’s cover er et bilde malt av Kenneth Nygård. En stor kunsner. Han dedikerte 5 bilder til prosjektet, som ble hengt opp i våpenhuset og auksjonert bort og dedikert Bymisjonen.

Forventet har i denne versjonen en nedpåhet som gjør den spennende. En god låt å sovne til liksom. Jeg var aldri vilt begeistret for dette konseptet, det var mere Thomas Brodahl og Harald Stendahl sin greie. Thomas fikk spille andre instrumenter enn trommer, men jeg er enig at det var lettere å farte med. Lettere å få jobber, vi fikk til og med spille for kongen en gang (nevner jeg senere i julekalenderen, vil jeg tro). I dette konseptet kom også Ann Lill Elshaug sin kor-stemme mere til sin rett.

På denne tiden var jeg på randen til å bryte sammen, men jeg skjulte det godt. Tok meg sammen og kom meg igjennom. Husker at Sosialistisk Kor tok kontakt i etterkant av vellykket og fullført Ut Å Flyyy-prosjekt, for å kunne lage noe lignende. De ville basere det på låter jeg hadde vært med å lage. Takket først ja, men så måtte jeg melde pass, da jeg forstod at jeg måtte være med å skrive søknader til Kulturrådet og andre oppgaver som omfattet alt annet enn musikken. Jeg var allerede overarbeidet og hadde allerede strekt strikken langt med å takke ja. Prøvde først å si til et medlem i Sosialistisk Kor at det ble for mye arbeid for meg, hvis jeg skulle ha ansvar for mer enn musikken. Da fikk jeg tilsvaret: «Hvem tror du at du er?» og da var det tungtveiene grunn for å svare: ingen. Tror ikke koret fikk denne versjonen, for de oppførte seg så rart på en jubileumsfest seinere, men det florerer alltid mange versjoner så lenge det er dyr i arken.

Her er en ikke så god lydversjon av bbbb sin Forventet, 08.03.08.

Rockeversjonen av Forventet var litt hard å synge for meg, antagelig pga mine begrensninger som sanger og da blir jeg veldig var hvis jeg blir kjeftet på for å gjøre det bedre. Det låser seg liksom. Versene er bygd opp på en ikke logisk måte, men følger teksten slavisk. Det er egentlig en veldig spennende oppbygging av låten.

Forventets første vers handler om det som ligger i tittelen: å gjøre det som er forventet av deg. Har ballen begynt å rulle, ruller du med, og det er vanskelig å stoppe den

Broen beskriver løsrivelsesbehovet og sier noe om å sitte fast i relasjoner. Men der finnes et lite håp om å våge å bryte ut.

Andre verset beskriver når veggen er møtt, om hvordan en ramler, strever og kues av gamle atferdsmønstre og ikke vet hvordan en skal komme seg fri.

Det forløsende refrenget virket helbredende og har bidratt til at jeg til slutt våget og ta på alvor meg selv og min egen helse, på min egen reise.

Jeg er ute og flyr.

Forventet-låten er en god påminning om å ikke sitte fast i ‘det gamle’, selv om låten i seg selv allerede er blitt 15 år og kanskje skal leve i flere 100.

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 7: Lipstick Killer

Tre 10-år etter Betty Bohm Band Band, Jihaad og Betty Big Boom Band fant jeg meg selv uten band, men som artisten Betty. Grusomt egentlig. Trivdes best med en tilhørighet og med musikere som hjalp låtene opp og frem og ut.

Da alle gutta i Wanskrækk/Dum Dum Boys, Lilliedugg og Jihaad flyttet til Oslo, følte jeg meg som en løshund igjen. Øvingslokalet ble stille. Bare støyen fra en puddelrockgjeng, et hasjrøykende rockeband, Bjørn Saksgård og Bjarne Alstad hang igjen. En del av de var hyggelig nok med meg, men det er klart at statusen min sank betraktelig med guttas fravær. Avtalte med Arnfinn, en psykolog jeg snakket med en gang i uken, at jeg skulle henge opp en lapp på oppslagstavlen på MusikerloftetStudentersamfundet, hvor det stod at jeg søkte musikere til band og vips hadde jeg en ny gjeng. Medlemmene var ordentlig kjekke gutter i utdannelse og uten store ego. Jeg følte meg mykere og gladere og under navnet Betty Big Boom Band fikk vi masse spillejobber. Vi red på ryktet fra Bohm Bang Band og vi spilte en del av de gamle låtene til å begynne med. I tomrommet etter at gutta dro til Oslo fant jeg også min mann og fikk 3 barn, så jeg brukte tiden godt og hadde det fint, men jeg må si at jeg hele tiden har savnet tilhørigheten som hadde sitt utspring fra punken. Betty Big Boom Band ble avsluttet i 1992 og påbegynt igjen i 2003 etter 40 årsdagen min og varte til mannefallet i 2008.

Skuret, Trondheim, 4. august 2012. Foto: John Arvid Johnsen.

Så dette Betty Goes Solo, ble en påtrengende greie for meg selv, men jeg laget låten Lipstick Killer og en video til den i beste punkeånd. Hjelp til selvhjelp kan det kalles.

Første verset forteller at jeg vet om enkelheten i låten og nettopp med denne enkeltheten kan utrykket bli tøft og direkte. Jeg elsker min egen ferdighet til å kunne være outspoken, bullshitdetektor og økseslengeren, men som regel kom disse ferdighetene (som jeg forstår er en forsvarsmekanisme) sjelden heldig ut og øksen kom i retur som en bomerang. Men igjennom en sang kan det meste sies. Selv om låten mangler fullstendig respons fra omgivelsene, så gjør det ikke noe. Låten er der, til odel og eie og er dedikert til folk som ikke lytter. Vi bør ikke måle oss selv i de gledesløses ører.

Andre verset handler om min opplevelse av å bli brukt som terapaut (uten takstameter) når folk føler seg nede. Det skal sies at jeg også er utdannet barnevernspedagog og min egen svamp etter å få rydde opp i andres liv, har en stor andel av skylden for følelsen av å bli brukt. I samme verset nevner jeg stemmen min. Husker at Ronnie le Tekrø sa på TV en gang vi ble intervjuet sammen at jeg ikke sang som Christina Aguilera eller Luciano Pavarotti (hvem gjør det?) men drev med en slags visepunk. Skjønner hva han mener, men det er så sykt unødvendig å si i en verden som fremelsker flinkhet i stedet for uttrykk. Han hadde ikke noe valg. Han måtte sikkert si det, for å få sagt at han visste hva han gjorde da han produserte låter med en gammel punker. Men likevel føltes det ikke som noe kompliment og jeg har slitt mye med å våge å stole på egen kraft og egen stemme fordi jeg selvsagt har visst at stemmen min har en begrensning. Journalister, særlig i Adressa har måttet påpeke det og greit nok, men de gjorde det aldri da jeg spilte med ‘gutta’. Noe jeg forklarer med at da hadde jeg en status. De rakket ikke ned på meg da. Det skal sies at lignende uttalelser har de aldri kommet med om Prepple, Michael Krohn eller Jokke (de synger ikke som Pavarotti de heller, om det skulle være et poeng). Og alle vet at hverken jeg eller disse gutta hadde gjort seg i NRK’s Stjernekamp – vi vet hvor vi hører hjemme. Det hyggeligste minnet jeg husker fra trykksaker var i Nye Takter, skrevet av Sindre Kartvedt, han kalte meg en upolert diamant. Det stemmer bedre. I Bergen har jeg stort sett blitt slaktet som: «selvutnevnt punkedronning som synger på haltende bergensk. Men alt dette er tross alt mye bedre enn den urimelige anmeldelsen Anne Grethe fikk på av en platene hennes: «Hold kjeft, kjerring».

Tilbake til sangen: Broen i Lipstick Killer er et hvilested for barrégrepene (pjuuuh) og holder fast i at det er sånn jeg må gjøre det. Løste hele greien med en Lipstick Killer-låt, for å ikke gå fra forstanden.

Refrenget er myntet på disse som kan være yndige og stillett-hælene som ikke kan gå til Roma en gang. En svak eim av misunnelse lukter jeg her, men stanken er til å leve med fordi jeg ønsker egentlig ikke å være så hjelpeløs. Jeg må orke å være Betty, selv om jeg må stå aleine. Jeg strever egentlig ikke med å bli søt og yndig, men oppmerksomheten det gir, har jeg ønsket meg.

Sist men ikke minst fikk jeg i en og samme låt nevnt dette med hvem som teller. Når du er blitt en løshund legger du merke til hvem som er kule. Folk sier at fremsnakking er et must og de som sier dette er det ofte noe rart med, for de driver mye med en posisjonering i form av å drikke øl med de riktige. De er liksom ikke en familie, slik jeg opplevde det med ‘gutta’ som dro. De gir støtte der det er gunstig, der de selv kan hente ut noe. Det er greit nok det, men det er ikke en reel fremsnakking, men en måte å støte ut andre på. En ferdighet jeg ikke vil ha og ikke liker. De vil ikke ha meg der, men jeg vil virkelig ikke være en del av det egospillet heller. Virkelig ikke.

Det er Guds jobb å elske alle, ikke min.

Utkommanderte sønner med venner. Oppdrag: Tjene noen kroner på å selge merchandise. (Skuret 2. august 2012)
Bonus: Creep og Lipstick Killer på Svartisen, 2011.
Studioversjonen
Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 6: Love Spot

Heldigvis har vi Love Spot. Helt og holdent Gunnar Mo sin låt og den låten krever sin egen dag. En egen Love Spot-dag. Han var en genial tekstforfatter og låtskriver, synes nå jeg. Men hvem bryr seg om hva jeg mener?

Alle mennesker vi har møtt på de ulike delene av vår egen reise har en betydning for den videre vei. Gunnar bidro med påtrengende og inngående sjelearbeid i det han laget, for meg.

Vi kalte bandet vårt for Død Ved Ankomst i starten og ble hetende Jihaad på slutten. Bandnavnet vi bar sa i grunnen alt om oss. Jeg spilte trommer og sang. Ragnhild Sarsten på bass. Gunnar Mo på gitar og vokal. Vibeke Johansen var innom bandet, men stammen var oss 3. Jihaad spilte jeg i parallelt med Betty Bohm Bang Band og jeg husker at Gunnar var irritert på min fokus og delaktighet i BBBB, sjøl mente jeg å være dedikert i begge prosjektene.

Måten Gunnar leverte tekstene på hadde en sykt tøff autoritet i seg og latteren hans er uforglemmelig. Hans skarpe og kontante gitarlyd ble et særegent uttrykk. Gunnar var ikke en lett mann å komme inn på, men han sa alt i låtene og hans stillhet var fin å være i. Vi var ikke særlig glade av oss, men vi var ekte. Så vi hadde mye til felles og likedan opplevelser av hvem vi opplevde oppførte seg som idioter. Bare at Gunnar var ikke i angrepsposisjon, mer defensiv og på langt nær så «outspoken» som meg. Gunnar var inntelligent, vakker og kjørte en gammel Citroën 2CV, han kledde den godt og gjorde som Kong Olav, røykte Teddy uten filter. Gunnar var en fin fyr. På sine gamle dager falt han dessverre litt for de mørkeblå/brunes bebreidelser og frykt for fremmede. Men et stort pluss for meg personlig var at Gunnar elsket meg. Han sa det og skrev det og følte det.

Heldigvis lever Gunnar videre i mitt hjerte og i Love Spot.

Teksten i Love Spot blir du aldri ferdig med. Hver linje har en overskrift til en skolestil. Han traff det alle bærer på og fikk sagt det med sine skriveferdigheter. Han sa aldri noe direkte, men likevel så treffende. Han uttrykte så godt hvordan han opplevde seg selv i forhold til andre. Han konfronterte andre i tekstene. En gudegave.

Refrenget på Love Spot:

Don't you know 
Your voice ain't really yours 
The me you know 
Ain't the same to me. 

Love Spot ble spilt inn i Nidaros Lydstudio fordi den skulle være med på samleabumet Party Terror Vol 1. Vi levde i en tid hvor band løftet hverandre. Det kaller jeg for framsnakk. Oppriktig oppløft av andre uten å kunne hente ut noe fortjeneste på det. Et felleskap som fungerte.

Død ved Ankomst, Trøndersk Mesterskap i Rock 1985. Betty (trommer/vokal), Gunnar (vokal/gitar), Ragnhild (bass), Vibeke (gitar).

Selv om det er en Love Spot – dag, må jeg ta med opptaket vi har av Living. Beste låtene Gunnar skrev var Livin‘ og White Fashion. Vi spilte inn begge låtene i Brygga lydstudio, som den gangen lå på Bakklandet. Tape’n kom bort i Elgeseter gate 35, dessverre. Låtene er sporløst forsvunnet. Det er Gunnar også. Han døde bare 50 år gammel.

Livin’ var todelt, han skrev første delen, jeg den andre. Måten han tar oppgjør med overgrep har jeg dyp respekt for. Han spyttet ut ordene og det kaller jeg ekte kunst!

Vi spilte på trøndersk og opptaket er derifra. Gunnar trodde noen tiår etter, at Lars Olufsen hadde spilt trommer der og da, men det er bare tull, jeg spilte trommer hele konserten. har bilder fra konserten som viser det og jeg husker blodslitet den dag i dag. Riktignok hjalp Prepple Houmb meg med trommene på Love Spot i studio, fordi jeg hadde hatt en operasjon i høyrearmen, men det er alt.

Bonus: Livin’ fremført i Melhus kulturhus med meg og en gjeng fra Trøndertun i 1987, vi kalte oss Slapesnake.
Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 5: Beauty

Når jeg først går inn i det og vier en hel dags oppmerksomhet til låten Beauty, hvorfor og hvordan den ble til, blir hele greien en ærefull oppgave.

Låt-tittelen er genial og vakker. Og med mitt blikk i dag, er tittelen talende for tiden jeg levde i.

Jeg elsket å spille i Betty Bohm Bang Band. Vi var 6 personer, Prepple Houmb (bass), Øystein Hegge (keyboard), Nils Henrik «Nille» Andersen (trombone), Eivind Lingås (trompet), Jørn Pettersen (trommer) og meg (vokal og litt gitar). Hver en øvelse var viktig. Være en del av gutta. En annen måte å være kvinne på blant menn, respektert, verdsatt, passet på, laget planer med de og ikke minst, de som ikke likte meg, visste ikke helt, men likte meg litt likevel siden jeg var omringet av kremen. Gav meg en slags immunitet og en svak bris av beundring. Jeg frontet bandet, men var ikke sjefen, alle var sjefer, men mest Prepple, Øystein og Nille. Prepple snakket om uttrykket, rekkefølgen på låtene, gangen i låtene, ordnet opptredener. Nille laget tekster, melodier, blåsearr. Øystein laget mange av melodiene og plakatene. Han og jeg laget en del låter sammen. Jeg skrev teksten til Beauty og slik jeg husker det laget vi melodien sammen og at den oppstod på en jamming med bandet.

Betty Bohm Bang Band, 1987

Vi likte å spille Beauty. Det er 35 år siden låten ble til, men jeg prøver å huske detaljer og stemningene.

Beauty er beskrivende for å lage noe som er større en seg selv. Få til å kul låt som funker gir mening. Beauty hadde og har en livsnerve i seg, en samlet energi fra en gjeng som hadde det gøy.

Det er vanskelig å beskrive denne overstrømmende følelsen det å spille i band gav, men jeg opplevde at jeg gjorde noe nyttig. Jeg måtte jo i rehab i Selbu på den tiden og det hadde aldri funket om jeg ikke samtidig fikk spille i band. Gutta spleiset på klippekort på bussen til meg og vi øvde fast 1-2 ganger i uken. Alt var sosialdemokratisk fordelt. Alt var i orden.

Beauty handler om smerten de aller fleste kjenner i alderen mellom 20 og 30 år. Å ikke bli valgt eller å bli valgt bort.

Jeg husker at jeg var respektert for den jeg var, men jeg opplevde ikke meg selv som yndig, eller pen eller sosialt flink eller sjarmerende, som jeg syntes mange andre jenter fikk til. Jeg husker min egen misunnelse på disse ferdighetene de hadde. Men på en annen side og som tidens tann har vist meg: De kunne ikke være Betty.

Teksten på Beauty har en gjenkjennelsesgreie og er ikke for privat. Den kunne ikke vært skrevet uten at den var erfart. Men den universelle opplevelsen den gir gjør at jeg slipper å lytte til låten gjennom et trangt ego.

Livet var som det var og jeg sitter igjen med låten Beauty: en skjønn gave.

Betty på Byscenen, 2012

Det finnes bare ett live-opptak av den og det er fra 2012. Spilt i lag med et profft band. Der synger jeg dessverre litt feil på rolig delen, roter med teksten, men fremførelsen viser låten. Vil du høre den slik den var den gangen, er strømmetjenester tingen eller kanskje du greide å skaffe deg singelen.

Singelen ble spilt inn i Norsk Lydstudio, med Christian Schreiner bak roret og Prepple som den erfarne kapellmester. Jeg husker at Prepple ba meg om å synge på kompets toner på avslutningen, i stedet for en lang tone, så det ikke skulle bli surt. «Beiiiiiiing left alone».

Erfaringene som ligger bak ordene i teksten på Beauty, fikk altså bli til noe mer enn en smerte. Vi fikk delt låten med mange og vi fikk masse gode tilbakemeldinger på den.

Beauty var kul å synge live. Den startet på toppen og økte etterhvert, unntaket den lille broen som bygger opp til avslutningen. En liten pust i bakken før innspurten, liksom.

Beauty-låten har støttet meg og jeg synes at den har den majestetiske låt-følelsen som kun de beste låter har. Beauty gav og gir energi.

Betty Bohm Bang Band, gjenforeningskonsert 2003

Låten ble gitt ut på Party Terror Vol I (Samlealbum fra Trondheim) også. Singelen frekventerer på bruktmarked for en tusenlapp, sikkert fordi både Øystein (Tre Små Kinesere) og Prepple (Dum Dum Boys) «tok av» med sine andre respektive prosjekter.

Coveret er et bilde tatt på Lerkendal Stadion som er av pappaen til Øystein og en kamerat en gang på 60-tallet.

De som husker bandet fra 80-tallet, husker sikkert låten, den ble en liten lokal slager. En låt som ikke forsvinner, selv om vi forsvant ,og om 100 år står kanskje Beauty igjen fra den tiden. En liten flamme fra slutten av det tyvende århundret.

Låten bringer deg litt ut av det domenet som egoet har og flyter med sin overstrømmende skjønnhet og med nok smertelig og billedlig fortelling.

Beauty, slik jeg ser det i dag, en kald dag i desember 2020, er låten som et frimerke som stiger i verdi. Den har en nerve og vi samarbeider godt i låten.

Blåserekken (Nille og Eivind) har en trist og søt fremtoning opp på et stødig komp, som var Jørn og Prepple (ingen gitar i bandet – bare meg en gang – på låten Evil). Øystein var melodien vår med sin sang og sine tangenter..

Beauty viser hvordan en tekst er beste måten å formidle kjærlighet på.

Det første verset er en godt innpakket versjon av et drama som utspringer seg i et såret hjerte.

Refrenget har en lett og spiselig måte å si at man følte seg forlatt og aleine på.

Det andre verset snakker om den andre dama og er også en hyllest til mannen som følger sitt eget hjerte.

Broens tekst, den rolige delen snakker om å fortsette livets reise og låten bærer det videre med seg.

Synes jeg greier meg ganske bra som vokalist, utrykket, stemmen min som stemmer med teksten.

Følte meg alltid støttet av Prepple, som hadde en del mer mengdetrening vedrørende sang, allerede den og gangen og de andre gutta.

Takker for låten og for tiden, ville aldri, aldri vært noe av det foruten. Det gav mening.

Beauty endte som B-side på singelen When I call You, som det ble laget en video til av firmaet, Point of View (med bl.a. Nils Gaup som laget filmen Veiviseren). Tror Nille hadde en fetter blant gjengen. Festlig å se Berit Rusten og Elin Hassel Iversen som entusiastiske flammeslukere og ivrige fans av Betty, som de ennå er :-).

Min eldste sønn har basset til den live på Facebook, det lød sådan.

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks: