• 11. august 2020
• Distanse: 16.8 km
• Tid brukt: 5:10
• Total distanse: 4033.7 km
• Innkvartering: Rondane Høyfjellshotell

4033,7 km er svaret på hvor langt det er å gå fra Stiklestad til Roma, ihvertfall med mine steg og på min måte.

Nå er det gjort. Det er tilbakelagt.

Innspurten setter meg på takketaletanker:

Bernt har jeg takket nord og ned, og jeg gjør det gjerne en gang til. På denne vandringen har han bidratt med sine kartkunnskaper, booking, planlegging, sin overstrømmende kjærlighet og ønske for at jeg skulle lykkes. Takk du vakre solide mann.

Ruben, min yngste sønn, og hans samboer, Vilde, sparte til fly og bosted av sine studielån, midt i eksamenstiden kom de og tok meg i mot i Roma. Fra Valle Aurelia til Vatikanet viste Ruben oss vei, Ruben som er oppkalt etter Ole Paus sin sang: Ruben bærer lyset, bokstavelig talt bar oss frem til Petersplassen. Kunne jeg ønske meg noe mere? Spennende å se min yngste sønn så drevet av begeistring for historien i Collosseum og Forum Romanum. Mange gode stunder fikk vi. Jeg glemmer det aldri. Tusen takk.

Jeg vet at Per Kristian og John Arvid ville kommet hvis det ikke var for at eksamen og et skoleprosjekt kolliderte med datoen. Tusen takk for støtten underveis.
Elsker dere alle.

Så er det Tore, min treningskamerat, som kostet på seg å fly til München og følgte oss inn i Østerrike. 3 tøffe vandredager. Helt uvurderlig. Glemmer det aldri, en ære!

Så kom Nikolai på å fyre opp søsteren min og hun dukket uventet opp i Bolsano og følgte meg på en dags vandring. Et godt møte. Takk til dere begge.

John Arvid gikk noen dagsetapper, fra Hommelvik til Grilstad og fra Nidaros til Øysand, videre vandret du med meg fra Oppdal til Hjerkinn i tillegg. Mange utrolige og slitsomme øyeblikk og turen opp til Ryphusan, hvor jeg følte meg som et slakt, løste du fint opp med ditt nærvær En fjellets mann. En gave, en ære, tusen takk!

Åsne og Åge vandret med meg fra Kvål til Lundamo og var arrangører av en del av strekket jeg deltok på fra Falstad til Trondheim. Takk til dere!

Takk igjen, til min vandrevenn Tore, som stilte med kone Grete og vandret med meg og Bernt fra Hjerkinn til Dovre. Vi bodde på den aller beste av alle plasser, Hageseter. Vi spiste moskus og supper laget fra en annen verden og vi hygget oss en hel masse. Litt godt vær fikk vi, pluss litt vind og blest, i motsetning til inngangen til Østerrike, den mest værmessig utfordringen av alle. Takk for følget!

Det aller beste var at alle medvandrerne var sjøldrevne i alt fra iniativ til gjennomføring. En gave!

Dagen i dag ble en av de beste. Åpent landskap i strålende sol, egentlig litt for varmt, men hvem kan velge?

Vi startet fra Sigrid Undset sitt skrivested Laurgård, der hun produserte Kristin Lavlandsdatters historie og til min store glede møtte jeg en åpen kirke, en sjeldenhet.

Der fikk jeg siste stemplet i pilegrimspasset og sunget Amazing Grace og takket for meg. En god start på siste etappe.

God energi i starten. «Gunnet» på 5 km og satt i vannkanten og inntok en snaps og en bar. Etter 10 km ønsket vi oss en benk og hadde jeg vært millionær, skulle jeg kvittert ut denne vandrinen med en donasjon til steder å sitte for vandrere, foreløpig får det bli med tanken og ønsket.

Siste kilometerne lugget i formen. Ønske om at det skulle ta slutt og ønsket om at det skal vare, men det var ikke vanskelig å godta at det endte godt, med en video-show-off og med verdens beste støtte ved min side.

Vi ble fraktet med taxi til Rondane Høyfjellshotell, til en 5 rettersmiddag som akkurat i skrivende øyeblikk er fortært. Vanvittig bra finale.

Etter dette skal vi selvfølgelig hjem i selvpålagt karantene. Vi har bodd på 3 ulike hotell, brukt kollektiv transport og taxi, det skulle bare mangle.

Jeg har gått lengre enn langt, på mange forskjellige vis, men nå har jeg endelig kommet lenger enn til porten av min barndom, der de forlot meg uten forklaring. Jeg har vokst. Jeg har levd. Jeg har stått i meg selv og gått videre hver gang det buttet skikkelig i mot og mest av alt har jeg funnet en utrolig stor glede inni meg selv. Jeg har ikke blitt mer religiøs enn jeg var. Jeg tror ikke på Gud som en «cosmic bellboy». Jeg vet at en kraft finnes og noen kaller det Gud og da vet jeg at Gud bor i oss alle. Kraften og det guddommelige har bært meg hele veien. Tilstedeværelsen har gitt meg mer tilgang til det guddommelige inni meg selv.

Verden skal ikke betale for uretten jeg har følt har blitt påført meg. Verden skylder meg ikke noe. Det er bare jeg som skylder meg selv mere selvrespekt og en veldig stor takk til alt i verden som er i orden. Med denne forståelsen slutter vandringen på Otta. Norges Roma, for mitt vedkommende.

Jeg møtte en ung lege på et Herberge i Danmark, som kjørte en minimalistisk sykkelprosjekt ut av sin egen hverdag, han sa: «håper du finner det du søker og kanskje endrer det du søker seg».

Det har det gjort. Jeg er gladere uten å vite hvorfor.

Innsikt: Veien er en god læremester!

• 9. august 2020
• Distanse: 12.5 km
• Tid brukt: 5:27
• Total distanse: 4016.9 km
• Innkvartering: Thon Hotel Otta

Nest siste etappe.

Startet fra Vollheim camping i strålende sol. Rolig gange for å tre inn i den meditative gyngingen og det funker fint i dag også. Tittet tilbake til 9. august i fjor, hvor det var etappe 113 til Munnerstadt. Da gikk jeg 16 kilometer, som er lengre en alle etappene vi har vandret på dette strekket mellom Hageseter og Otta.

Gikk og ventet på den store utfordringen i dag, den som gjorde at jeg ikke kunne få til dette strekket i fjor, pga snø. Heldigvis var det sant at det ville vært ufremkommelig der i mars i fjor. Jeg koste meg med at det var rett valg vi gjorde for det var noen kilometer som var skikkelig utfordrende. Langs et jerbanespor, opp mange bratte trapper, gjennom busk og kratt, med bringebær som bugnet rundt oss. Gaver!

Jeg jobbet så hardt at jeg var kvalm etterpå og dermed kan jeg vel begynne å skrive om vektutfordringene.

På reisen til Roma, la jeg på meg 5 kilo. Jeg vet at mange tenkte at jeg kom til å bli tynn som en strek av å vandre så langt, men det skjedde altså ikke. Det finnes jo 1000 forklaringer, men den hyggeligste er jo at alt smaker jo så godt. Hjalp ikke at i Italia var frokosten Croissanter og lunsjene var hvitt brød med ost og skinke, påfølgende med en kaffe med Sambucca i osv osv.

Etter Roma, gikk jeg opp 8 kilo til. Spiste det samme, beveget meg mindre.

Det er ikke noe å være overrasket over. Kosthold er nøkkelen. Jeg hadde en tanke om at jeg muligens kunne tape noen kilo på veien, men jeg vet jo bedre.

Det interessante er at jeg har vært i India 4 ganger, på en helsefarm, de siste 5 årene. Har gått ned 7 til 10 kilo hver gang, men har like raskt gått opp de samme. Jeg har oppriktig trodd at jeg har gjort jobben i 10 år. Startet med et kurs på Betania for overvektige, påfølgende kurs for utslitte folk og etter det, deltatt i en gruppe for å forsøke å finne kjernen til problemet. Det fant jeg altså ikke. Jeg har manipulert hjernen min til å tro at jeg gjør jobben, men jeg har ikke egentlig skjønt hva som var galt.

Kan føles urettferdig, men det er bare sutring og det interessante er at nå tror jeg at jeg har forståelsen.

Med andre ord: Nå tror jeg at jeg har sett lyset. For å kunne gå ned i vekt trengs 5 ting:

1. Holdning
2. Ønske
3. Gjøre jobben
4. Forstå hva som er galt
5. Gi slipp på gamle strategier og overlevingsmønstre.

Det er de to siste punktene jeg har manglet. Jeg har ikke skjønt hva som var galt og det har vandringen hjulpet meg å få tak i. Jeg har ikke sluppet taket i de gamle strategiene og overlevningsmønstrene og det har også vandringen lært meg å gjøre.

Jeg kan velge å dele noe her: Jeg har eksponert meg hardt via media og musikken og det koster ofte mere enn det smaker. Det gir et sug, som jeg oversetter til sult og dermed har jeg bedøvd suget med å spise for mye.

Jeg har organisert, invitert og vært en svamp på andre sine livsutfordringer og fjernet meg fra mine egne.

Alt dette bunner i en slags størknet toleranse. Jeg har latt meg bruke, for kanskje å være viktig. Jeg har mye innsikt i saker og ting og når folk sier at de vil forandre noe i livet sitt, har jeg villig latt meg forføre med min gamle kunnskap som sosialarbeider. Selv om jeg inni meg har tenkt: «Nå bør takstameteret gå», har jeg grenseløst forført meg selv ut i uføret.

Det hadde vært morsomt om det endret noe for andre, men det jeg har funnet ut, er at folk stort sett bare vil prate om det og ikke gjøre jobben. Og jeg forstår at det er vanskelig å gjøre en jobb, hvis man ikke forstår hva som egentlig er galt.

Det er ikke andres sin feil, det er jeg som har vært svampen, så det siste året har jeg ikke invitert noen til noe som helst, og heldigvis for denne prosessen gang, kom koronareglene og jeg kunne bruke det for alt det var verdt til sosial distansering og en videre prosess for å møte på disse vrangforestilligene og mine egne unnvikelser for å få til det jeg vil for en bedre helse.

Jeg kommer ikke til å vandre mer hvis jeg ikke får til å gå ned i vekt, men med min nye innsikt og positive endringsstrategi for meg selv, kan det hende jeg lykkes.

Jeg har jo ikke fullstendig vært isolert, for 2 ganger har jeg/vi blitt invitert til middag. Jeg har ikke bitt på agn (f.eks. «vi må da få til å treffes en dag») som ofte har resultert i at jeg har tatt ansvar. Men jeg har sagt ja der jeg ble buden. Da har jeg opplevd at folk virkelig har sagt en konkret dag og et klokkeslett og det er lett å forholde seg til, og det var selvfølgelig etter at landet åpnet litt opp. Jeg har absolutt ikke gått på konserter, det er mitt samfunnsansvar å holde avstand, men jeg har sett mange digitale konserter og vippset mine bidrag. En gang greide jeg ikke å la det være, da var det demonstrasjon for Black Lives Matter på Trondheim Torg og jeg måtte bare være med, men jeg brukte munnbind og holdt distanse.

Den indre arbeidsomme prosessen med å se på historiene (som man forteller seg selv) og forstå mitt eget ansvar for å la være å bruke de som et skjold mot dagene som kommer har fungert bra. Jeg har forstått at jeg har oppført meg på følgende måte:

De som har avvist meg har jeg forsøkt å ta i mot, inni meg. Det dustete håpet, de idiotiske forventningene som har fungert som fôr til å opprettholde følelsen av svik og utenforskap har jeg håndtert på en mer moden og aldersadekvat måte.

Det finnes enkle grep, som er grusomt vondt å foreta, som f.eks å slutte å gratulere folk med dagen som før på femte året ikke gratulerer meg tilbake. Grunnen til at det er vanskelig er jo at hjernen har lyst til å gjøre det den alltid har gjort, men følelsen det gir har en bismak. Jeg kjenner grusomt mange som står i hjelperoller til folk, som selv er overvektige og triste, tynne og frustrerte, men som ikke har denne innsikten og som sosialarbeideren i meg har så lyst til å si hva de må gjøre, men jeg har jo ikke orket disse enkle grepene selv. Fordi det gjør vondt å velge bort, vondt å stritte i mot gammel væremåte.

Jeg kunne gitt tusen eksempler på sånt, men her sitter jeg på et hotell etter nest siste vandring, en reise som har kostet i kroner og øre og i masse bearbeiding av gammelt rask.

Saken min er at jeg 3 måneder etter vandringen endte opp i fedme grad 3, har gjort en livsstilsendring og kommet med ned i fedme grad 2. Jeg drasser på gammel beskyttelse.

Kan nevne et eksempel til: Jeg kjente meg rasende pga noen naboer som ville ha kjettinglås på et lekestativ der vi bor for å hindre at «fremmede» brukte det. De ble selve symbolet et ekskluderende samfunn som jeg vet bunner i deres angst, og den gamle punkeren i meg reagerer på sånt. Men det jeg gjorde var å spise 3 knekkebrød med mye pålegg, men jeg kjente ikke at jeg hadde spist. Det var ikke sulten jeg var, det var sint, men jeg har lært meg å takle følelser med mat og det underlige var at jeg ikke husket at jeg hadde spist. Dette har skjedd mange ganger. Møte følelser med overspising og ikke huske det en gang, for jeg har forklart meg selv i 10 år at jeg har gjort jobben, men jeg har ikke skjønt hva som var galt.

Enkelt men dog så vanskelig.

Vi er noen levende mysterier. Vi er sammensatt, men det gjelder å oppdage sine egne selvbedrag. Noen må gå til Roma for å forstå dette.

Kunne ønske jeg var mer egoistisk, eller med andre ord: bedre til å ta hensyn til meg selv og få til å begrense og bremse «hjelperen» i meg. Det lille barnet i meg har blitt hjulpet fram av vandringen. Jeg greier det oftere og på en bedre måte, å huske på at i dette øyeblikket, hvis jeg er tilstede, med den jobben jeg har gjort, har jeg det bra. Veldig bra. Jeg trenger ikke å velge 50 års gamle løsninger, selv om de dunker meg ofte i hodet, fordi jeg kan de så godt, så har tilstedeværelses-øvelsene gjort meg mere observerende på de gamle mønstre. Jeg øver meg på å ta vare på meg selv.

Mange sier: «Det er ikke så farlig med overvekten din, du er jo så sprek» og brukt det som en sovepute. Jeg har villig lyttet til andres plager, trøstet og bært, men har følt at noe har vært ribbet fra meg etterpå, det har vært mitt eget verd, min egen selvrespekt. Som om den lille jenten i meg skulle få noe hun aldri fikk, men som jeg kan gi hennes som voksen.

Det er besnærende å forstå at det handler ikke om å forstå andre som idioter, men hvordan jeg selv ikke skal ta opp i meg andre sine utfordringer.

Vandringen i dag tok ikke så lang tid, men likevel har denne ettermiddagen blitt ferdig.

Innsikt: ja visst gjør det vondt å vokse

• 8. august 2020
• Distanse: 11.6 km
• Tid brukt: 4:29
• Total distanse: 4004.4 km
• Innkvartering: Thon Hotel Otta

Det ble buss tilbake til vandringens slipppunkt. Bussen gikk ikke før kl 13:00, så det ble en slakk morgen med butikkkjøp av proviant, og så møtte vi på første omtalte vandreparet fra gårsdagen i parken.

Var trøtt og tung i kroppen de første 5 km, hodet forbanner kroppsvekten og jeg utsetter temaet en dag til, men må bare si at det er på grensen av hva man kan klare i fedmegrad 2, men jeg har trent opp viljestyrken, så det går ennå og nå er det ikke lenge før denne reisen er over.

Vi fant den fine pilegrimsstien og plukket villjordbær absolutt hele veien. Fordi det bare var oss to ble samtalene slik vi bruker å ha de og med en lite sting av vemodig andektighet og gjennomgang av hva reisen har gjort med oss.

Ihvertfall har reisen bidratt til et dypere møte med ny visdom og en større brennende kjærlighet og oppmerksomhet for gaven: selve livet. Reisen har bidratt til å være oppmerksom på og ikke bli fengslet av de negative tankene og den forvirrede spinningen som hjernen ofte kan utføre. Reisen har bidratt til en mer nyttig bruk av de nødvendige avgjørelsene som hele tiden måtte gjøres i alle opplevelsene dag for dag.

Denne minutt til minutt opplevelsen har påkrevd en tilstedeværelse, som igjen har bidratt til et åpnere og ærlig hjerte i møte med de menneskene som jeg har møtt på min vei. Dette ser jeg på som den eneste nyttige måten å oppleve livet på, i stedet for å bare eksistere opp i tankene og regissere det som skal gjøres eller å bli sagt, uten å lenger «slepe» med meg alt det gamle. Friskheten har endelig fått være dominant. Ikke noen kalkulert atferd, men mere spontant og ekte, hvor ydmykhet og takknemlighet har blitt en større del av mitt hjerte og min atderd.

JEG EIER MEG SELV MER.

Å hver dag ta ansvar for selv, for å legge dagene tilrette for det ukjente har vært en dynamisk og vanskelig prosess, som jeg har ønsket velkommen. Reisen har gjort meg modigere til å møte livet uten å arrangere det i det vide og det brede. «Se hva som skjer» har vært en større greie.

En kort etappe i dag, men lang nok på en god måte. Topper det med en middag på Steak House. Nyter kvelden før nest siste etappe i morgen.

Innsikt: steg for steg, tilstede!

• 7. august 2020
• Distanse: 15.2 km
• Tid brukt: 7:09
• Total distanse: 3992.8 km
• Innkvartering: Thon Hotel Otta

Ganske så rett opp i starten, men som Guri på Hagaseter sin morfar sa det: «start i samme tempo, som turen avsluttes i». Et godt råd.

For hvert steg opp i høyden ble det litt kjøligere og selv om solen skinte, måtte vindjakken på. Kjenner jo at jeg drasse på ekstra vekt på kroppen og har mine sedvanlige styremøter rundt temaet, som jeg igjen utsetter en dag til i bloggen.

Et utrolig landskap, så åpent og nakent. Så langt øye rekker, ser man fjell med mose på. Fine stier å vandre på. Litt mye rødvin i går, men formen var ok.

I dag tok jeg meg sammen og delte med noen vandrere, som kom oss i møte, om den lange vandringen jeg har tilbakelagt. Synes alltid at det er et styr å forklare dette med etterslep-strekket som gjøres nå, men jeg hadde en god dag for å dele litt mere. Vi møtte på et par på det høyeste punktet, Allmannrøysa (1206 meter) som hadde vandret en del og lurte på hvordan Italia var å vandre i. Jeg delte litt og det er helt greit. Vi møtte en gjeng damer (og en mann) på felles tur, i regi av firmaet: Lev Nå. Vi delte litt og de delte litt og jeg vet bare med sikkerhet at en slik tur skal jeg aldri på.

Det mest interessante møtet var et par som var på dagstur. En mann og en dame, som stilte gode spørsmål vedrørende Stiklestad – Roma prosjektet. Han lurte på hva en slik tur kostet og siden jeg har spart på alle kvitteringene og ført regnskap, så var ikke det vanskelig å svare på. Dama, som har leitet bloggen opp og kommentert på Facebook, Ragne Sannes Eskerud lurte på hva jeg skulle gjøre da jeg kom til mål. Det vet jeg ennå ikke, men jeg foreslo en champagneflaske og en spa. Hun kvitterte med: «Hva med en hengekøyeovernatting». Det blir det ihvertfall ikke for har sovet mye ute i sommer, men jeg lover, jeg blir nok euforisk og glad.

For hele prosjektet har bare vært en sann glede og berikelse. Ikke alle kan gå til Roma, men alle kan lage sitt eget Roma, ta kontroll over de daglige gjøremål og lage seg «lommer» med luft, som er både utviklende, utfordrende, livgivende og ikke minst, som gir fred. Sjelefred. Det er vel det alle vandrere prøver på. Meditativ gange, for oss som ikke så lett kan sitte i ro, men som trenger stillheten for å høre hva sjelen vil, så vi kan lære oss å stole på at livet har en plan for oss. Vi som trenger å minnes på at livet er en vidunderlig dans og gave, som vi kan danse som vi selv vil og føle oss fri, Vill og Glad i.

Livet skal ikke bare være et slit og har livet blitt for slitsomt, så finnes det veier til Rom, som kan gåes og nåes og som er innafor.

Vårt følge tok bussen til Dombås og blir plukket opp av en sønn der. Vi, Bernt og jeg fortsetter ferden. Ikke mange dager igjen, hver meter har noe å fortelle meg og jeg lytter alt jeg kan, fordi hverken denne vandringen eller livet varer evig og jeg blir så inderlig minnet på mitt eget ansvar og min egen lyst til å være voksen og ansvarlig for det jeg får i gave: Hver en ny dag, gir ny innsikt, som jeg etterhvert greier å penetrere gjennom alt det gamle som ikke trenger mere plass i dette livet.

Vi ble fraktet til Otta av en av sønnene til eierne på Hageseter. I dag ble det real turmat og tidlig i seng.

Innsikt: hvert steg er viktig

• 6. august 2020
• Distanse: 15.3 km
• Tid brukt: 6:34
• Total distanse: 3977.6 km
• Innkvartering: Hageseter Turisthytte

Startet på Furuhaugli, der vi stoppet i går. Hver meter av denne vakre reisen, som også livet er, betyr alt. Hver ny dag, hver ny avgjørelse forandrer reisen.

I dag kan jeg med glede fortelle at turen var lett. 8 timers pansersøvn gjør susen. Været var på vår side også og terrenget var slik at jeg slapp og forholde meg til mine 30 kilo for mye på kroppen. Kun et sted, gjorde det seg gjeldende, det var i helt ulendt terreng og da kjenner man seg selv på gangen.

En slik tur gir en god innføring i hvordan det står til fysiologisk og det er en nødvendighet å få seg en realitetssjekk. Hva vil man bruke livet sitt på? Hvor vil man ha gått og hvor vil man gå? Det man er kvinne over kan man bestemme, resten må man tåle at universet viser vei. Og alt som skjer på reisen vet man jo ikke. F.eks fikk vi godt gå-vær, vindstille, overskyet, og på slutten av vandringen tittet solen frem.

Det var spesielt høytidlig å gå kongeveien. Bernt, som kan historien spurte vennlig om han kunne få holde et foredrag og jeg takker han evig for hans gode hode og hans kunnskap.

Flyten i dag gjorde at jeg ikke ser mørkt på de fire neste dagene som skal sette et punktum for denne vakre reisen, som jeg aldri ville vært foruten. Stiklestad – Roma, det er da noe. Kunne jo nøyd meg med den etappen jeg gikk fra Lillehammer til Roma og sagt at det var godt nok, men det er fullt mulig å gjennomføre det hele. Kanskje en eller annen, en eller annen gang, går hele vandringen fra Stiklestad i ett til Roma. Da banker de denne reisen, men foreløpig står denne turen, gjennomført av meg, solid aleine, som enestående, utfordrende og med glede.

Kan anbefales alle som trenger et år av det daglige hjulet. Troen på hverdagen er tilbake fordi jeg fikk fred nok til å «gå meg til» en bedre utgave av meg selv.

Middag snart. Hagesenter leverer. Selve indrefileten på Dovre. Det åpne landskapet byr på det hele.

Innsikt: hver dag byr på nye eventyr som skal håndteres.

• 5. august 2020
• Distanse: 13.7 km
• Tid brukt: 6:28
• Total distanse: 3962.3
• Innkvartering: Hageseter Turisthytte

Da var vi pang i gang igjen med siste etappe fra Hageseter til Otta, for å Endeliggjøre Romaturen fra Stiklestad til Roma. Først gikk jeg fra Stiklestad til Hjerkinn i 2018. Like før påske i 2019 startet jeg fra Hjerkinn på ski, i lag med Bernt. Kort etappe til Hageseter, siktet mot Grimsdalshytta, men pga mye videverdigheter, ble vi hentet ut av Røde Kors i fjellet (kan leses om her) og måtte se bort i fra etappen, helt til i dag.

Resten av turen er vandret, fordi jeg startet fra Otta og gikk til Lillehammer før påske, etter påske, startet jeg fra Lillehammer 30. April og gav meg ikke før jeg ankom Roma 16. November. Den lengste etappen av de alle.

Nå snakker vi en ukes tur i Dovre fjellene, i godt lag og med base på Hageseter. Her er servicen upåklagelig og i dag gikk vi fra Hageseter til Furuhaugli og ble hentet i bil der, tilbake til basen.

Det regnet og vinden tok oss hardt i kastene. Fullt regntøy, ullhansker og lue. Tusen tanker for gjennom hodet og det gjelder som før, å overvinne de alle. Pusten gikk som på en gammel hvalross og beina føltes etterhvert som om de var to blylodd. Jeg ble kjempeskuffet over formen, men jeg vet jo at den kan variere fra dag til dag, men det er for mitt vedkommende et større tema, som jeg skal utbrodere etterhvert som dagene går, i bloggen.

Har lengtet etter skrivestemmen min. Den er veldig av og på i livet mitt, men jeg skal fullføre denne turen i skrivende form.

I fjor, på denne dagen, gikk jeg 25, 7 km, til Meiningen i Tyskland, dagene før og dagene etter var fyllt til randen av 2-milsetapper og jeg fatter og begriper ikke at det gikk an. Men på et mystisk vis ble jeg bært fram.

Det går sikkert an å underkjenne denne turen utad, men inni meg er den verd gull. Det er noe jeg har gjort for meg selv for å kjenne meg selv bedre, for selvrespekt, for egenverdet, for å strekke meg, for å våge å være og leve i dette livet.

Jeg vet ikke om noen andre kvinner, i moderne tid som har satt dette fotavtrykket på denne distansen. Jeg vet om en som har gått fra Oslo til Roma, det var blant annet hennes bok som inspirerte meg til å gjennomføre.

Jeg har gått hver centimeter og akter å gå hver centimeter, helt frem. Dvs siste etappen til Otta.

Jeg har ikke ennå kommet helt fram, det venter på seg i noen dager til.

Men jeg vet at det har gitt meg muligheter til mere soliditet og støtte i meg selv og det var poenget.

Livet mitt blir før og etter, ingen tvil derom.

Snart er det middag. Jeg har hentet meg inn. Satser på god restitusjon i form av søvn. Er omringet av Bernt, Tore (gåmaskinen som gjestet turen 3 dager i Tyskland) og hans kone Grete. Trenger ikke aleine tid på denne distansen. Trenger at folk har lyst til å være med meg og at de bærer seg selv og det gjør de, til gangs. Jeg er i godt selskap.

Været er på bedringens vei, akkurat som jeg 🙂

Innsikt: form er ferskvare.